Ja takk, men mer og modigere!
  • Tittel: Dansk Arkitektur. Årgang 2000
  • Forfatter: Keld Vindum (red.)
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Fonden til udgivelse af Arkitekturtidsskrift B København

Til tross for at temaet dukker opp med jevne mellomrom savner vi fremdeles en kvalifisert arkitekturkritikk i Skandinavia – sist ved seminaret «Å skrive om arkitektur», som Arkitektakademiet holdt i november 2002, ble det diskutert hvordan tekst kan bidra til utviklingen av faget. Arkitektur og tekst er blitt stadig mer avhengige av hverandre i historiens løp. Både arkitekturtraktater, mønsterbøker, arkitekturteoretiske verk, utopier og kritikk – den sistnevnte særlig utbredt etter avisenes og fagtidsskiftenes boom på slutten av 1800-tallet – har vært med på å forme arkitekturens utvikling. Arkitekturkritikk er vanskelig å definere, da den både innbefatter dagsavisenes arkitekturdebatter og akademiske diskusjoner omkring det bygde miljø. Dessuten er gode arkitekturprosjekter vel nettopp også kritiske og bidrar til utviklingen av faget? Men hvilken oppgave skal den skrevne arkitekturkritikken ha? Alle vet at vi er underernært, men få er enige om hva som skal til.

Ut fra den betraktningen er boken Dansk Arkitektur. Årgang 2000 en herlig oppløftende nyhet. Her har Keld Vindum (fra Kunstakademiets Arkitektskole i København) og Statens Kunstfonds Arkitekturudvalg tatt opp hansken og sparket et konstruktivt innslag inn mellom alle etterlysningene av kritikk. Utgivelsen inneholder omtaler av dansk arkitektur som er blitt ferdig omkring år 2000. Ambisjonen er å komme lenger enn de sedvanlige verkpresentasjonene som fremdeles dominerer mange tidsskrifter. I motsetning til arkitektens egne beskrivelser og markedsføring vil boken være kritisk. Omslaget skriker av dagsaktualitet, som en trykkvarm statusrapport – innbundet i grå papp og med merkeseddel. Den upretensiøse forsiden legger opp til en ung og uformell tone.

Redaksjonen har også unngått etablerte skribenter og i stedet satset på «yngre» bidragsytere (som tydeligvis kan bety 50 minus så lenge man er relativt ukjent!). Hvert av de 16 kapitlene byr på en bygning, en fotograf og en kritiker (de fleste phd-stipendiater eller frie skribenter). På den måten gir boken et fint inntrykk av det danske arkitekturmiljøet i dag. Og den presenterer både debutarbeider som Andersen & Sigurdssons barnehage ved Randers og mer allment kjente prosjekter, som Kim Utzons nye bygningsensemble ved Kalkbrænderi-havnen i København.

 Mainstream og kunstverk

I forordet får dansk samtidsarkitekturen denne skarpe diagnosen: «præget af en tilsyneladende temmelig bevidstløs mainstream-til-bøjelighed. Groft og generaliserende sagt er dagens danske arkitektur eftersnakkende, behagesyg, ubevidst om sine virkemidler og uden egentligt værdigrundlag. Den synes ikke at ville noget, at have noget på hjertet.»

Dette er selvfølgelig en selvkritikk som blir ført i mange europeiske land i disse entreprenørtider, men man kan ikke annet enn å gi de danske spydtungene rett. Bokens motgift er en kritisk undersøkelse av bygninger som synes å ha «i det mindste antydningen af en stræben efter noget andet og mere end den rene, glatte mainstream. Arbejder som måske besidder en vis originalitet, en særlig skarphed, djærvhed eller lyrisk tone.»

Det har altså vært målet å undersøke arkitektur som kunstverk, dens estetiske potensial. Derfor er det utelukkende valgt bygningsverker og lagt vekt på aspekter som lys, billedmessighet, tilknytning til landskap og romlige kvaliteter. Sosiale konsekvenser samt forhold til funksjon, aktuelle kulturelle strømninger og hverdagsliv er kun i liten grad en del av denne diskusjonen.

Hva får man ut av å undersøke en rekke nye bygninger i Danmark på disse premissene? Svarene er både nedslående og oppløftende. Pretensiøse, men innholdstomme bygninger som Schmidt, Hammer og Lassens biblioteksutvidelse Den Sorte Diamant i Københavns indre havn karakteriseres av Anders Munck som et postmoderne likegyldighetsrom. Denne teksten akkompagneres av usedvanlig stemningsfullt belyste fotografier av Torben Eskerod. Senere peker Ken Rivad klokt på hvordan tidspress og pragmatisme fikk gjort Jægergår-den, 3 x Nilsens administrasjonsbygning for Århus Kommune, til en bygning for entreprenører, ikke for brukerne. Samtidig er det perler som det vaskeri utenfor Århus, som Lene Tranbjerg og Boje Lundgaard har tegnet for Berendsen. Generelt har de mange prosjektene som har skapt Københavns betydelige byutvidelse og omdannelser gjennom 1990-tallet vært prestigetunge (selv om det kun i få tilfeller har vært snakk om utenlandske arkitektkontorer), men arkitektonisk lite interessante. Til gjengjeld gir boken inntrykk av at man andre steder i landet har fått til bygninger med mange kvaliteter.

Samlet sett er det likevel vans-kelig å karakterisere dansk arkitektur som full av brodd og nytenkning. Ofte blir det en billedskjønn lek med stiltrekk fra modernismen eller fra andre gjennomlevde arkitektoniske strømninger som pomo, hightec og decon. De lekre fotografiene i boken står som en paradoksal bekreftelse på hvor fotogene disse bygningene er. Slik fortelles det en visuell historie om en arkitektur som synes skreddersydd til nettopp publikasjon i tidsskrifter og bøker. De menneskeforlatte illustrasjonene står isolerte på hvit passepartout, som kunstverker i et av modernismens museer.

Boken bruker tegninger i et fortreffelig omfang – samtlige av bygningene er representerte med grunnplaner, situasjonsplan og snitt. Dette er en stor hjelp for leseren og absolutt verdt å ta med i alle bygningsomtaler.

Konkret kritikk

Alle de 16 tekstene er skrevet av arkitekter, og i forordet får vi vite at kritikken derfor blir mer «konkret». Men hva er konkret arkitekturkritikk, og hva er dens potensial? Skal man dømme etter tekstene i boken, må det konkrete bestå i at kritikken i stor grad knytter seg til bygningen som fysisk og oppført kompleksitet. Artiklene er verknære og bruker mye plass på beskrivelse og illustrasjon. Den konkrete kritikken er et hederlig forsøk på å sette ord og tanke på bygninger – et viktig supplement til den ofte meget teoretiske diskusjonen om arkitektur og by som særlig praktiseres på kontinentet og i USA.

Alle forfatterne bruker mye plass på beskrivelse av bygningen. Flere ganger er koblingen mellom beskrivelse og vurdering vanskelig å forstå. Det gjelder blant annet Anne Elisabeth Tofts tekst om Tårnby Retsbygning av Fuglesang og Mandrup-Poulsen. Teksten virker rotete, og det er ikke klart hvorfor det er relevant å trekke inn rettsfilosofien siden opplysningstiden og gresk tempeldisposisjon i forhold til nettopp denne bygningen. Som egentlig kritikk kommer mange av tekstene til kort, hvis man forstår kritikk som tekst som ikke halter etter og bedømmer, men som kan gi arkitekturen vitamininnsprøytninger.

En av forfatterne i boken, Henning Thomsen, er inne på denne problematikken når han i et etterskrift trekker inn arkitekturteoretikeren Kate Nesbitts distinksjon mellom anmeldelsen og kritikken: Anmeldelsen bedømmer, lukker og slukker. Kritikken bringer arkitekturen videre. Går et skritt lengre enn verket selv og bidrar til fremtidig arkitektur. Den inneholder overveielser som er «spekulative, spørgende, og sommetider utopiske» (Thomsens oversettelse av Nes-bitt). Kritikk kan sprenge rammen for både byggeriets og arkitektens selvforståelse. Den konkrete kritikken i denne boken faller i kategorien anmeldelse. Bygningene har jo allerede vært publisert, og man kan spørre seg om denne typen konkrete anmeldelser ikke ville gitt mer mening i dagsaktuelle aviser og tidsskrifter enn som bok.

Arkitektkritikk

Dansk Arkitektur. Årgang 2000 gjør et nummer av å behandle arkitekturkritikk som en bransjeintern affære. Alle forfatterne er arkitekter, hvilket er godt i samklang med den tradisjonelle innstillingen innenfor faget: «Den som har tegnet og oppført hus, vet best». Men man kan komme på mange innvendinger mot denne forestillingen, som i parentes bemerket er vanskelig å forestille seg innenfor for eksempel film-, litteratur- og kunstkritikk. Mange år som utøvende kan gi kritikeren vanetenkning eller senkede forventninger, fordi realiseringsprosessen «jo er så full av begrensninger». Arkitektur er ikke et autonomt felt, og det gir ingen mening å avgrense kritikken av den fra andre faggrupper. Den blir mer spennende når flere kommer på banen.

Derfor vil forhåpentlig andre faggrupper og kritikertyper følge opp på Dansk Arkitektur. Årgang 2000. Og forhåpentlig går disse kritikerne etter hvert lenger, medtekster som i større grad både tør å frigjøre seg fra beskrivelsen og åpne opp for nye forventinger til faget. Man aner i boken et vink til tidsskriftene, som i mye større grad bør legge vekt på kritikken. Og man håper at boken nettopp blir en inspirasjonskilde for andre til å kaste seg ut i det. I siste instans har initiativtagerne til Dansk Arkitektur. Årgang 2000 uendelig rett: Kritikk kan og bør løfte arkitekturen selv.

Ja takk, men mer og modigere!
Svava Riesto
Svava Riesto, kunsthistoriker, f. 1974, mag.art. ansatt ved sla landskabsarkitekter, København, og ekstern lektor i rumanalyse ved Københavns universitet.
Ja takk, men mer og modigere!
Publisert på nett 30. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.