Jordens tilstand 2002
  • Tittel: Jordens tilstand 2002
  • Forfatter: Worldwatch Institutes miljørapport – State of the World
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: J.W.Cappelens Forlag

Jeg har lovet meg selv å ikke nevne en eneste fæl statistikk i denne bokomtalen. Alle vet vi at det er mye elendighet der ute i verden, det tragiske er at vi til de grader blir immune mot det. Men det er andre grunner til at også arkitekter en gang iblant burde sette seg inn i publikasjoner innenfor denne genren.

Arkitekter har for lite kontakt med andre miljøer, blant annet de vitenskapelige fagfelt som disse bøkene omhandler. Slik kunnskap trengs i et fag som tross alt har fysikkens og biologiens lover som sitt fundament.

En kjent norsk arkitekt sa i et møte nylig hvor overrasket han var å merke at internasjonale størrelser som Foster nå tar inn miljøet som en av de mest sentrale betraktningsmåter når de angriper nye prosjekter. Dette er symptomatisk for hvor mye den norske arkitektstanden ligger etter. Kunnskapene og bevisstheten som Jordens tilstand bygger på, fører allerede i dag til store forandringer i Europa og Japan – innen lovgivning, handel og industriell produksjon. Disse forandringene vil også medføre en omveltning for arkitektvirksomheten.

Gjennom 12 år er Jordens tilstand blitt en meget høyt respektert årbok og en årlig begivenhet. Det er selveste FNs generalsekretær som står for forordet. Snarere enn å ramse opp globale fakta og miljøtendenser retter boka hvert år fokuset mot utvalgte områder. I årets utgave har forfatterne World-watch Institute gitt boka en klok vri ved at den er målrettet spesifikt mot det store internasjonale miljømøtet Rio+10 som finner sted i Johannesburg senere i år. Hvert kapittel avsluttes således med konkrete anbefalinger til avtaler som toppmøtet burde ha i sikte.

Boka er på overkommelige 200 sider (samt 50 sider med notater og referanser). Det er verdt å merke seg at nesten samtlige åtte kapitler har relevans for vårt fag. 

Giftbyrden som jorden sliter med, med tap av både menneskeliv og flere titalls dyrearter hver dag, er resultatet av blant annet de produkter vi arkitekter spesifiserer: Over 50% av all materialflyt i verdenen skjer nemlig i byggsektoren. Kapitlet om landbruket og landsbygda berører oss i like høy grad, fordi arealbruk og omland gjennom ressurs- og materialflyt (materialer inn, avfallsstoffer ut, osv.) er avhengige av hvordan vi utformer og driver våre byer og tettsteder. Klimautfordringen berører oss i høyeste grad når vi vet at bygg og anlegg totalt sett står for over halvparten av all energibruk og alle klimautslipp. Dette er fakta. De forteller oss at vi ikke kan fortsette å prosjektere slik som før. 

Vi arkitekter – og det gjelder forresten like mye ingeniører og økonomer – kan heller ikke fortsette å tenke byen på gamlemåten. De mangfoldige utstillinger, modeller og innspill til Bjørvika og Fjordbyen synes å være stort sett uberørt av denne viten. 

Kapitlene om befolkning, internasjonal turisme og globale avtaler trekker frem hvordan en rekke konflikter rundt om i verdenen i økende grad henger sammen med ressurskonflikter, en påminnelse om at det er vårt ressursforbruk som er problemet. Og våre bygg. 

Er dette satt for mye på spissen, er Jordens tilstand irrelevant? Hvorfor uttrykkes denne viten i en økende rekke konkrete internasjonale forpliktelser og europeiske direktiver? 

Er svaret vårt at vi ikke kan gjøre noe med det? Miljøvennlige løsninger koster mer, sier vi, og oppdragsgiverne våre ber oss ikke om slike. Den slags unnskyldninger vitner dels om manglende kunnskap, dels om manglende vilje. Det oppløftende med Jordens tilstand er at den gir en rekke konkrete eksempler på nye positive løsninger, nye økonomiske strukturer og forretningsmodeller som faktisk kan løse problemer. 

Miljølitteraturen er ikke lengre bare en dyster klagesang, men viser en oppblomstring av positive muligheter. Disse strekker seg fra øverste plan hos internasjonale 

bedrifter og designere og ned til detaljnivået. De viser nye måter å organisere og bygge verden på som er i pakt med de økologiske bæresystemene. Den moralistiske preken blir i så måte helt sekundær. Nå går det an å si: Just do it!

En mer bærekraftig verden er noe som må bygges. Og arkitekturen er, som Byggekunst så klokt sier, å skape en viss orden og sammenheng i verdenen – noe som forutsetter, i Bjørn Larsens ord (BK 8/2001), en årvåkenhet, fordi «en orden er bare brukbar så lenge den er gyldig». Med mindre vi forstår oss litt på «jordens tilstand» og de kreftene som misformer den, inklusive arkitekturen, er vi en del av problemet, ikke en del av løsningen. Den orden vi skaper, er ubrukbar.

 Det er litt underlig i så måte at Byggekunst etterlyser mer fagkritisk diskusjon. Det er vel opp til selve redaksjonen å fremdyrke dette, å stille de spørsmål som er relevante i dagens verden, slik at for eksempel prosjektomtaler i Byggekunst blir mer enn ren faktaoppramsing, akkompagnert av pene bilder. Får arkitektene beskjed om å besvare spørsmål omkring ressurser og miljø eller gi fagkritiske refleksjoner omkring prosjektet når de innleverer til tidsskriftet? 

Hva skulle vi skrive om «arkitektfagets tilstand 2002»? Redaktørene for utstillingen «Norsk samtidsarkitektur 1995-2000» fant det ikke verdt å nevne at det finnes noe som heter en miljøtrend i faget vårt. Selvsagt finnes den, og, som denne boken poengterer, selvsagt er den av stor betydning.

Jo, vi er mange som bryr oss (flere i planfaget enn i de etablerte arkitektkontorene, tror jeg). Men vi er lite proaktive som faggruppe, og det er en alvorlig tankevekker at slik viten som denne boken omhandler, kun inntrer i vår verden som et og annet foredrag – eller som «aspektfag», som det heter på arkitektskolene – uten at dette får faktisk relevans for utdannelsen og fagutøvelsen.

I bedrifter og bransjer verden over er miljø blitt viktig og miljørapportering kurant. Shell mister store markedsandeler når de fordriver urbefolkninger, Monsanto havner i retten når de dreper arbeidere i Peru med sprøytemidler og hugger regnskog. Nike slaktes når de bruker giftig lim. Arkitekturfaget henger etter. «Jordens tilstand» minner oss om at den orden som arkitekter og planleggere flest skaper i dag, ikke lenger er i samsvar med selve premissene i verden.

Jordens tilstand 2002
Publisert på nett 16. mai 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.