Kan fortida veilede oss inn i framtida?
  • Tittel: På vei mot et postindustrielt klassesamfunn?
  • Forfatter: Ottar Brox
  • Utgivelsesår: 2016
  • Forlag: Pax Forlag
  • Antall sider: 200

For en god del år siden leste jeg en internasjonal statistikk over historisk utvikling av ulike lands BNP pr. innbygger, og ble forundret over at Norge alt i 1929 var på høyde med Storbritannia, datidens største koloni- og industrimakt. Etter det har vår høye veksthastighet bare fortsatt. Med andre ord, vi ble ikke brått rike i og med olja. Bare rikere. Inntrykket fikk jeg nylig bekreftet via et utsagn av professor Kalle Moene i Klassekampen 17.09: ”I perioden fra 1930 har veksten [i Norge] vært høyere enn i USA”.

I snart en mannsalder har jeg forundret meg over at vi nordmenn, bosatt i et av Europas minst urbaniserte land, allerede fra omkring 1930 var mer velstående enn folk på kontinentet. Dette i ei tid da våre byer knapt var mer enn for landsbyer å regne. Hva skapte da veksten? 

Det er først i Ottar Brox’ bok På vei mot et postindustrielt klassesamfunn? at jeg har funnet en brukbar forklaring: Småbruker-Norge skapte en stand av arbeidere som ikke var betingelsesløst underkastet arbeidsgiverne. De kunne klare seg sjøl om nødvendig. Dermed fikk de reell forhandlingsmakt, en makt som førte til bedre fordeling av inntekt mellom arbeider og kapitaleier. Noe som igjen skaper optimale forhold for nasjonal økonomisk vekst – og utvikling av et velferdssamfunn. 

Samt, tør jeg legge til for egen regning, for byutviklingen i landet vårt.

Over hele verden registrerer vi i dag problemer knyttet til lav økonomisk utvikling – målt ved faktorer som økende arbeidsledighet, finanskriser og sosial uro. Rapporter om dette kan vi lese daglig i så vel massemedia som i publikasjoner fra seriøs forskning. Rapportene sier også at slike problemer er i ferd med å bli merkbare her hjemme i oljerike Norge… 

Er det noen farbar veg ut av denne trenden? Er fortsatt rask byvekst med mer fortetting, bedre kollektivtransport osv. en framtidsrettet løsning? Det er i alle fall ikke den eneste, mener Brox.

Med tanke på framtida søker han inspirasjon i vår (suksessrike) historie. Å restaurere det småbruks-Norge som i sin tid skapte grunnlaget for vår vellykkede inngang i industrialderen, er ikke mulig. En reorganisering av fisket til fordel for kystens småsamfunn, kan kanskje ha mer for seg. Men det er likevel langt fra nok til å snu dagens negative trend. 

Kanskje vi burde vurdere en restaurering av våre mange fortsatt eksisterende småsamfunn? De forvalter fortsatt enorme verdier både i form av tomme hus, teknisk infrastruktur med ledig kapasitet – og kreative lokalsamfunn som faktisk kan rehabiliteres. Ta disse aktiva i bruk igjen! konkluderer Brox, i en nærmest trassig, men likevel godt begrunnet tro på at det vil kunne sikre våre barn ei lysere framtid enn den dagens trender mer enn antyder.

Indirekte, eller kanskje heller uforvarende, utfordrer Brox med dette også oss arkitekter og planleggere til nytenking, ikke ulik den Kinas styresmakter utfordrer sine arkitekter på. (J.fr. min ytring i Arkitektnytt nr. 7/16 s. 34).

Så får det heller stå sin prøve at jeg syns Brox’ argumentasjon halter her og der, og tidvis blir for lettvinn. Det gjelder blant annet hans ensidige forståelse av begrepet ”småbruk”, og hans utelating av norsk topografi som en viktig forklaringsmodell for vår samfunnsutvikling. Heller ikke de store forskjellene i klasseforståelse fra landsdel til landsdel finner han verd å kommentere. Det er noe som, i alle fall hos undertegnede, vekker sterk debattlyst. Men dét er vel ikke det verste som kan skje med ei debattbok? 

Kan fortida veilede oss inn i framtida?
Røyne Kyllingstad
Røyne Kyllingstad er arkitekt, planlegger og pensjonert professor i oversiktsplanlegging på AHO.
Forsiden: Munkedamsveien 62, OsloArkitekt: LPO Arkitekter A Foto: Ivan Brodey
Publisert på nett 16. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.