Kay Fiskers streiftog i arkitekturhistorien
  • Tittel: Formprincipper. Strejftog i den nyere arkitekturs historie Resume af Kay Fiskers forelæsfinger.
  • Utgivelsesår: 1999
  • Forlag: Redigeret af Tobias Faber København

1950-årene gav professorene Steen Eiler Rasmussen og Kay Fisker noen forelesningsserier i Kunstakademiets Festsal, som ble meget populære. De gav en hel generasjon av danske arkitekter god innsikt i samtidens internasjonale arkitektur og dens forutsetninger. Kay Fisker var på det tidspunkt kanskje den mest innflytelsesrike danske arkitekt, som bygningskunstner, som lærer og som aktiv deltaker i arkitektenes organisasjonsarbeid. 

Steen Eiler Rasmussens forelesningsserier ble samlet og utgitt som bøker. Byer og bygninger kom i 1949 og Om at opleve arkitektur i 1957. Kay Fiskers forelesninger ble samlet i tre kompendier, sammen med registre over lysbildene og omfattende litteraturlister. Fisker endret sine forelesningsserier fra år til år. Hovedinnholdet i de tre kompendiene er stort sett det samme. Det første kompendiet i serien kom i 1949 og ble kalt Præfunktionalismen. I 1956 kom Formprincipper og i 1959 et kompendium med tittelen Strejftog i den nyere arkitekturens historie. 

Nå har Arkitektens Forlag og Tobias Faber kommet på den gode iM at det ville være nyttig å gi nåtiden kjennskap til karakteren av Fisker kompendier ved å gjenutgi ett av dem. De gir et interessant tidsbilde av en betydelig arkitekts syn på de siste hundre års arkitektur. 

Utgiverne har valgt å gjenutsende kompendiet for 1956, som kalles Formprincipper, fordi det er mer komplett tilgjengelig enn det siste fra 1959. Man har også valgt å gi det undertittelen Strejftog i den nyere tids arkitekturhistorie, fordi denne tittelen bedre dekker innholdet i kompendiet. For å få balanse mellom tekst og bilder har utgiverne bare tatt med halvparten av de 1300 lysbildene forelesningene opprinnelig bestod av. Dette har imidlertid medført at det stedvis er dårlig forbindelse mellom tekst og bilder. 

Fisker hadde som mål å gi et samlet bilde av de siste hundre års arkitektur, med hovedvekt på skiftende formprinsipper i dette sekel og den vekslende interesse for fri eller bunden form. Han begynner med en særdeles kortfattet oversikt over arkitekturhistoriens hovedstilarter, fra romansk og gotisk stil, renessansen og barokken, gjennom nyklassisismen og historismen, fram til l'Art Nouveaubevegelsens bestrebelser på å finne en ny tidssvarende stilart. Denne del opptar to av kompendiets tolv forelesninger. Deretter følger en serie forelesninger der Fisker sikter mot å trekke fram de retninger som ledet fram mot 30-årenes funksjonalisme. Det gjelder Wienerskolen med navn som Otto Wagner og Chicagoskolen med Louis Sullivan. Bauhausskolen har fått som overskrift «Socialrealisme», og Walter Gropius får bred omtale i samme forelesning, mens de andre som emigrerte fra Tyskland rundt 1933, har fått sin plass under andre titler. Det gjelder for eksempel Mies van der Rohe og Marcel Breuer. Le Corbusier blir behandlet som representerende kubismen og den latinske funksjonalismen. 

I to forelesninger, «Konstruktivisme» og «Maskinform», belyses den betydning nye konstruksjonsmaterialer fikk for prefunksjonalismen, det gjelder såvel støpejern som stålkonstruksjonene. Vi blir således presentert for Eiffeltårnet av Eiffel, Bibliotheque National av Labrouste, Paxtons Krystallpalass og de amerikanske skyskraperne. 

Det er åpenbart at Fisker selv følte mest slektskap med de nasjonalromantiske strømninger og «Arts and Craftbevegelsen». I de siste forelesninger taler han med begeistring om sine yndlingsarkitekter. Det var C. F. Voysey og Baillie Scott fra England, tyskeren Tessenow, Maybeck og brødrene Greene fra California. Store romkunstnere som Frank Lloyd Wright omtaler han inngående, selv om det er tydelig at han ikke helt aksepterer Wrights formspråk. 

I omtalen av dansk arkitektur er han mest knyttet til den Klintske skole, som ble ensbetydende med hva han kalte «den funktionelle tradition». Her trekker han fram Gott-lieb Bindesbøll, P. V. Jensen-Klint, sønnen Kaare Klint og Ivar Bentsen. 

Fisker avslutter sitt kompendium med en lengre forelesning han har kalt «Den funktionelle tradition», et begrep han har brukt i flere sammenhenger. Han skrev i 1950 en artikkel i Arkitektens månedshefte om dette. 11947 hadde Architectural Review en artikkel om dansk arkitektur som het «The new Empiricism», som ble et begrep; «den nye erfaringsarkitektur». En kan si at begrepet dekker en retning som bløtgjorde den stramme formalisme i den tidlige funksjonalismen, eller som Fisker selv sier i en slags programerklæring som avslutning på forelesningsserien: 

«Efter den første, raa funktionalismes gennembrud burde tiden nu være inde til at udvikle den funktionelle arkitekturs mere frodige og menneskelige sider. En klar funktionel, menneskelig ramme omkring den moderne tilværelse, skabt af nye midler, en videre udvikling af en tradition, men ikke en tilbagevenden til forgangne former.» 

Hvem vil så ha glede av å lese en slik bok? En må ha klart for seg at det dreier seg om en uhøytidelig bok, opprinnelig beregnet som huskelapp for studentene. Billedstoffet, som betyr så meget i en slik sammenheng, er halvert. Det er ikke å vente at en slik framstilling skal få det helhetlige preg en venter i en gjennomarbeidet fagbok. 

For oss som studerte under 50-årene, eller på det tidspunkt gikk ut i yrkeslivet, gir boken et gjenkjennende møte med en viktig periode i vår karriere. Vi var i etterkrigstiden spesielt orientert mot hva som skjedde i det øvrige Norden og i Amerika. Mange av oss fikk vår første praksis i Sverige, Finland eller Danmark i disse årene. For oss representerer denne uhøytidelige boken et særlig interessant møte med fortiden. Fisker gir et tidsbilde som gjør den leseverdig også for de nye generasjoner som måtte søke kildene i vår nære historie.

Kay Fiskers streiftog i arkitekturhistorien
Publisert på nett 26. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.