”Kjøtthuer” og urban tenkning
  • Tittel: En nasjon av kjøtthuer. Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk
  • Forfatter: Ole Espen Løkeland-Stai, Svenn Arne Lie
  • Utgivelsesår: 2012
  • Forlag: Forlaget Manifest
  • Antall sider: 250

En nasjon av kjøtthuer heter ei debattbok som kom ut vinteren 2012. Undertittelen er Ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk. Jeg anbefaler boka for både erklærte urbanister og by- og arealplanleggere.

NRK1 viste i februar 2012 et BBC-produsert program om tre kart over London. Det siste, en kunstners kart over byen anno 2008, er korrekt nok hva gjelder gater, severdigheter o.l., men kunstneren forsøker samtidig å vise hvordan man opplever byen, og han framstiller byen som ei isolert øy ute i et imaginært hav.

“Hvis vi vil gode byer i framtida, altså ”gode” utover det å være pene å se på, er det kort og godt nødvendig for oss å endre fokus.” 

Kunstnerkartet står i skarp kontrast til et kartografisk mesterverk fra 1700-tallet. Som kart er også det forankret i en vitenskapelig korrekt oppmåling i terrenget, og ikke mindre korrekt gjengitt enn moderne kart. Men samtidig er det omkranset av billedframstillinger som illustrerer byens rolle som sentrum i et enormt imperium: byens reelle omland.

Imperiet Storbritannia er i dag historie. Men dagens London er likevel mer avhengig av sitt samspill med verden utenfor bygrensa enn i imperiets stormaktstid. Så det å framstille byen som ei isolert øy, slik kartografen av 2008 gjør, er derfor i all sin humor å oppfatte som en intelligent kritikk av nåtidens navlebeskuende urbanisme.

Landsbygda urbaniseres

I fjor kunne man i et intervju i L’Architecture d’Aujourd´hui lese at den verdensberømte urbanist og arkitekt Rem Koolhaas på sitt vis målbærer samme erkjennelse.1 Vi har så altfor lenge vært så altfor ensidig opptatt av verdens enormt raske byvekst, at vi har glemt rekyleffekten på landsbygda, sier han. ”Landsbygda blir glemt og forfaller. Det vil si, ikke helt riktig det heller, for et like viktig trekk som forfall, er at landsbygda urbaniseres. Den utvikler seg som et slags anneks til byen. Det store spørsmålet er, hva blir resultatet av denne endringsprosessen?”

Koolhaas har ingen klare forestillinger om hva slags bygder verden er i ferd med å utvikle, enn si hva slags planlegging og/eller bygdepolitikk vi kunne trenge. Men han ser at det som skjer på bygda er symbiotisk knyttet sammen med det som skjer i byen. Ingen dårlig erkjennelse, bare dét.2

Landbruket og byen

Kinesiske arkitekter går mer direkte på landbruksnæringen. Det er minst like tankevekkende å lese, i Arkitektnytt denne gangen, om kinesiske arkitekter som stiller ”knivskarpe spørsmål om hvordan Kina bygger ned uerstattelig matjord i en grad som gjør at det blir umulig å brødfø neste generasjon. Et faktum som allerede har ført til at Kina er i ferd med å bli avhengig av å kjøpe matjord i Afrika. Sammen med India utgjør Kina og India cirka 1/3 av jordas befolkning, og deres befolkninger migrerer mot byene i strie strømmer. Det sier seg selv at bærekraftig byutvikling i Kina er et internasjonalt anliggende med konsekvenser for hele verden”.3

Løsningen er selvsagt ikke å stoppe byveksten, men sørge for at innbyggerne får mat og vann. 

I vår fokusering på urbane problemer har vi glemt at landbruk er en basisnæring for både by og bygd; ganske enkelt fordi mat er nødvendig for å opprettholde livet. Landbruket er dermed en forutsetning for all urban bosetting, for ikke å snakke om næringsutøvelse og kulturliv. 

At en slik frikopling mellom landbruk og befolkningsvekst skjer i en tid da matproduksjonen i verden allerede er under sterkt press, er skremmende: En enorm bybefolkning, pluss store deler av den urbaniserte landsbygda, for å låne Koolhaas’ ord, er i ferd med å bli helt prisgitt den politikken som verdens matvaregiganter til enhver tid finner det for godt å bedrive. Og glem ikke at her er det mye mafiøs tenking involvert og, ikke minst, kapital. Altså farvel til demokratiet som styringsform.

Omveltningen vil ikke skje over natta. Men historisk sett skjer endringene i ekspressfart… 

Matvaregigantenes makt

Vi bør her ha to viktige forhold in mente. Det ene er globalt: Disse firmaene, eksempelvis Monsanto, ConAgra eller General Mills, vokser med akselererende hastighet; dermed vokser også deres realpolitiske makt. Det andre er lokalt: Nasjonen Norge har pr. i dag kun 1,7 daa dyrka mark pr. innbygger, det laveste noen sinne i vår historie. Dermed er vi (med unntak av ministater som Monaco og Vatikanstaten) blitt mer avhengige av det globale landbruksmarkedet enn noen annen stat i verden.

Allerede i dag er tendensene skissert ovenfor merkbare. Jeg tør minne om det franske bondeopprøret i 2009.4 Opprøret var først og fremst rettet mot omsetningsleddene. Formelt er de i konkurranse med hverandre. Men… I realiteten er importører, grossister, detaljhandlere og transportfirmaer innenfor matvarehandelen så godt infiltrert i hverandre at det er umulig å få innsyn i hvordan systemet styres. Det består av et virvar av anonyme selskaper som eier hverandre. Det er kun på papiret de driver fri konkurranse.

Likevel er det for enkelt å si at matvaregigantene bevisst utnytter sin makt overfor bøndene. Det de utnytter er det gjeldende globale systemet. Vi snakker altså ikke om bevisst kynisk maktutøvelse, mer vår tids diskurs. Resultatet er imidlertid at de som produserer mat ikke lenger kan leve av det. Og: samtidig som bøndene får mindre og mindre betalt for maten de produserer, stiger prisene i butikk. Når dette skjer samtidig med at folk flest opplever økonomiske nedgangstider, er det forståelig at det franske bondeopprøret får betydelig urban støtte. 

Urbane myter

For norske urbanister er dette selvsagt uinteressant. I den grad de overhodet bryr seg om landbrukspolitikk, styres meningene av urbane myter. Men myter er ikke verifiserbare sannheter, uansett hvor mange som tror på dem. Det er denne myteverdenen forfatterne Espen Løkeland-Stai og Svenn Lie tar for seg viktige deler av i boka En nasjon av kjøtthuer

Mytene de diskuterer er:

  • Norske bønder er ulønnsomme parasitter med sugerør ned i statskassa.
  • Vi (altså ‘nordmenn flest’) tynges av høye matvarepriser. Og det er bøndenes skyld. 
  • Det er størrelsen som teller (myten om stordriftsfordeler).
  • Et liberalisert marked vil gi oss bedre mat og større mangfold.
  • Vi blir stadig mer selvforsynt med mat.
  • Vi er en nasjon av kjøtthuer. (Diskusjon av norsk kjøttproduksjon).
  • Det er rett og slett ikke nok mat (i verden).
  • Norske bønder tar afrikanske liv (pga. kravet om tollvern).
  • Norsk landbrukspolitikk er motstrømspolitikk, utformet for å motvirke tunge trender (i retning av færre bruk og avfolking av utkantstrøk).

Løgna:

  • Det finns ikke noe alternativ (til dagens landbrukspolitikk. En påstand som målbæres fra ”ansvarlig hold” i jordbruksforhandlingene, eksempelvis av Lars Peder Brekk, som var ansvarlig for dagens jordbruksavtale).

Påstandene drøftes punkt for punkt i egne kapitler. 

Jeg er ikke uten videre enig i alt forfatterne skriver. Men påstandene er veldokumenterte. Og bør få leserne til å revurdere sine oppfatninger om norsk landbrukspolitikk – i den grad de har noen. Og hvis så er, er det desto større grunn til å interessere seg for saken, ganske enkelt fordi det dreier seg om framtidens matforsyning og byenes eksistensgrunnlag. 

Tilstrekkelig matproduksjon

Som fysisk planlegger savner jeg en drøfting av, eller i det minste en liten refleksjon over, de rent fysiske forutsetningene for fortsatt vekst i folketallet i verden, altså av mulighetene for tilstrekkelig matproduksjon. Det gjelder ikke bare arealplanleggingens klassiske jordvernproblematikk, men også aspekter som kappløpet mellom byens, landbrukets og industriens vannbehov og landbrukets rolle i framtidens energiscenario. 

Når årets kull nyfødte er ferdig med videregående, vil verden ifølge FN etterspørre 50 % mer mat enn i dag, 45 % mer energi og minst 30 % mer vann.5 Men jorda er fortsatt, som det slås fast allerede i Kongespegelen, ”hjulrund som en ball”. Verdens areal er ikke en uendelig størrelse. 

Likevel, verdens samlede produksjon av mat er under enhver omstendighet et dårlig argument for å legge ned norsk landbruk. De lave matvareprisene vi fortsatt har på verdensmarkedet skyldes først og fremst at produksjonen er subsidiert. Dels i form av betydelige offentlige tilskudd i rike land (Norge er slett ikke noe særtilfelle i så måte), dels i form av grovt underbetalt arbeidskraft. Det siste gjelder ikke bare fattige land. Argumentene for nedbygging av norske subsidier og vernetoll, har dermed tre klare forutsetninger: 1) at vi nordmenn i all evighet skal tilhøre verdens toppsjikt hva inntekt angår og 2) at verdens rike nasjoner, med unntak av Norge, i all overskuelig framtid vil opprettholde sin subsidiepolitikk, samt 3) at landbruksnæringen kan videreutvikles etter dagens mønster, som krever stadig økende tilførsel av mekanisk energi.

Matvaresikkerhet

Spørsmålet om energi leder også inn på spørsmålet om framtidig matvaresikkerhet. Behovet for energi gjør matforsyningen ekstremt sårbar for enhver konflikt som hindrer tilførsler. Dels gjelder det drivstoff til landbruket, som ikke kan legge om fra traktor til hest over natten. Samtidig vil en slik konflikt også gjøre både import og intern distribusjon av mat til et nesten uløselig problem. Vi snakker om sikkerhetsproblemer som er viktigere enn et militært forsvar. I sær fordi også forsvaret er avhengig av en fungerende matforsyning.

Og på toppen av det hele er vi som et ekstremt importavhengig land også ”i lomma på” verdens matvaregiganter, som allerede i dag har budsjetter som bare verdens største nasjoner kan konkurrere med. Den makta alene, altså pengemakta, pluss det faktum at disse ca. ti firmaene kontrollerer betydelige, og stadig økende, andeler av verdens matvaremarkeder, er i seg selv et sikkerhetsproblem for en liten importavhengig nasjon som Norge.

Grensen er for lengst overskredet for hva det er mulig å kreve at et par forfattere skal ta opp i en enkelt bok. Men boka er, tross mine innvendinger, eller rettere sagt savn, basert på fakta og kunnskap. Den er klar i argumentasjonen. Og velsignet velskrevet.

Hvis vi vil gode byer i framtida, altså ”gode” utover det å være pene å se på, er det kort og godt nødvendig for oss å endre fokus. Byplanleggingen må utvides til å gjelde symbiosen by/land. Den omfatter langt flere forhold enn matforsyningen, men maten er et viktig startpunkt. Og dermed tør jeg anbefale urbanister og byplanlegger å lese denne boka. 

Noter
  1. Intervju med Rem Koolhaas i L’Architecture d’Aujourd’hui, september/oktober 2011.
  2. Jfr. figur 1. Se for eksempel NIBR arbeidsrapport 12/77 ”Hva vet vi om bygde-Norge”, eller ”Mo gård og mytene om by- og bygdenæringer” i Kulturarven, juni 2011.
  3. Ole Møystads referat i Arkitektnytt nr. 11-2011 fra symposiet ”Architecture 2.0” i Rotterdam. Arkitektene som siteres er Yuong Ho Chang og Zhang Ke.
  4. De tre følgende avsnittene bygger på et besøk i Syd-Frankrike sommeren 2009, og oppsett i avisene L’Herolt du Jour 12.06.09, Midi-Libre 14.06.08, Le Figaro 18.06.08.
  5. Aftenposten, Kultur og Meninger, 11.03.12, s. 4.
”Kjøtthuer” og urban tenkning
Røyne Kyllingstad
Røyne Kyllingstad er arkitekt, planlegger og pensjonert professor i oversiktsplanlegging på AHO.
”Kjøtthuer” og urban tenkning
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.