Københavnske toner  – smukk tungvekter mellom to stoler
  • Tittel: Arkitektur Guide København
  • Forfatter: Olaf Lind og Annemarie Lund
  • Utgivelsesår: 2001
  • Forlag: Arkitektens forlag København
  • Antall sider: 416

Arkitekturguiden for København utkom første gang i 1996, i forbindelse med byens status som europeisk kulturby. Fra å være et tungt verk på 384 sider er den nå ajourført og økt til hele 416 sider. Guiden er enestående i sitt slag og en uunnværlig kunnskapskilde for alle arkitekter og arkitekturinteresserte, men ikke særlig egnet i jakkelommen.

Forfatterne har valgt ut 330 emner fra en råliste på ca. 600 anlegg, bygninger og haver. Denne gang har man fått med det aller siste av spektakulære nybygg, bl.a. utvidelsen av Det Kongelige Bibliotek, Henning Larsens nyeste arbeider og portbygningen til Zoologisk Have. Øresundbro og vindmølleparker er også tatt med i den nye utgaven, og demonstrerer med all tydelighet at god arkitektur er langsiktig ressursforvaltning og en kulturell investering som krever helt særegen ekspertise, hvor endimensjonale formingskriterier av funksjonell og tekniskøkonomisk art hele tiden må overskrides og nytolkes av den bevisste og uredde designer.

Guiden innledes med et meget konsentrert og instruktivt riss av Københavns utviklingshistorie, hvor geologiske, samfunnsmessige og stilhistoriske forhold blir behandlet, oppdelt i perioder, kjennetegnet av ulike temaer som angir hovedmønsteret i det varierende københavnske formspråket. For å lette bruken er byområdet oppdelt i 10 kart med nummerering av alle verkene i kronologisk rekkefølge, slik at tallene gir mulighet til å orientere seg i tid.

I utvelgelsen av de enkelte bygningene har forfatterne samarbeidet med en redaksjonskomité og ulike konsulenter. Naturlig nok har valgene voldt store problemer, både geografisk og kvalitativt, fordi mange av bygningene ligger i Københavns omegnskommuner, og fordi utvelgelseskriteriene avhenger av høyst personlige preferanser. Derfor kan man saktens undre seg på om bistanden er uhildet når en arkitektkonsulent selv bidrar med seks verker i guiden.

En viktig nyvinning er forfatternes forsøk på å dekke et spekter som vanligvis ikke ofres tilstrekkelig oppmerksomhet i en arkitekturguide. Hus som i samtiden ble ansett å være banebrytende og typologisk nyskapende, er derfor medtatt sammen med eksempler på anonyme byggverk. (På dette feltet var Engh og Gunnarsjaa pionerer i Oslo-guiden fra 1984.) Forøvrig ligger redaksjonskomiteens og forfatternes egen oppfattelse av arkitektonisk kvalitet til grunn for utvelgelsen.

Ifølge forfatterne er god arkitektur en udefinerbar størrelse, som både kan omfatte det anonyme hus i en lokal sammenheng og det store byggverk, som både uttrykker seg selv og en stor internasjonal kulturkrets. Forfatterne innrømmer at dette spenningsfeltet ikke fullt ut kommer til uttrykk i guiden, som dekker et stort byområde hvor den bevisste arkitektur er dominerende. Ikke desto mindre har hensikten vært å gi et mangefasettert bilde av den karakteristiske tone i Københavns arkitektur.

Langt på vei har også disse intensjonene lykkes. For å begrense utvalget er eneboliger frasortert. Likevel vises trendsettende herskapshus fra eldre tid, men da burde også epokegjørende eneboliger i nyere tid vært inkludert, eksempelvis Jørn Utzons, Bertel Udsens og Halldor Gunnløgssons eget hus (Gunnløgssons hus er dessuten fredet), som synes mer betydningsfulle enn de viste boliggruppene Piniehøj, Hulsø Ege og Bel Colle. Det generelle problemet med å vise haveboliger er at beboernes privatliv utsettes for belastning, noe som bl.a. hindrer tilgjengeligheten til Tegnestuen Vandkunstens hovedverk, Dianas Have i Hørsholm.

Det er blitt en vakker billedbok om Københavns byggekunst, som rettmessig plasserer byen på den arkitektoniske europatoppen, med usedvanlig gode og fyndige beskrivelser (den første utgaven ble endog utvalgt blant årets beste bøker), men da er det smale formatet uegnet, selv om prinsippene og systematikken er videreført fra forlagets to grunnleggende guider til dansk arkitektur; og som bruksguide er den uhåndterlig. Trolig har ambisjonene vært urimelig store, for rammene blir lett sprengt når så mange felter skal få plass innenfor to permer, noe som bidrar til at guiden, alle sine kvaliteter til tross, har en tendens til å falle mellom to stoler.

Derfor virker det merkelig at guiden inneholder mange landskapsplaner og haver, som allerede er utmerket representert i forlagets meget vakre guide til dansk havekunst på 296 sider (København 1997), og som medforfatter Anne-marie Lund har hatt ansvaret for. Dessuten er landskapsfotografiene forbausende svake, og tilhørende plantegninger nærmest uleselige. Mange boligområder har klare landskapskvaliteter med kommentarer som kunne vært inkorporert i den generelle omtalen. 

Byggverkene er nydelig gjengitt, men i en guide er det for de fleste husenes vedkommende tilstrekkelig med enten eksteriør eller interiør samt situasjonsplan eller hovedetasje, derved kunne selv de mest prestisjetunge verkene nøyd seg med én side, og de øvrige dele side. Mindre innflytelsesrike, men viktige byggverk fra rålisten på 600 kunne dessuten vært innlemmet med adresser i egen liste med bygningskategorier, noe som forøvrig savnes i registeret når man skal lete opp spesielle bygninger.

Avhengig av øynene som ser, vil det selvsagt alltid være uenighet om valget av de presenterte byggverkene, og plassen er begrenset. Det kan likevel være nødvendig å kommentere en viss ubalanse. Boligbebyggelsen Engen til Arkitektgruppen i Aarhus manifesterer nok et viktig eksperiment, selv om det etter anmelderens mening hverken er utpreget gode boliger eller bemerkelsesverdig arkitektur. Hvorfor i all verden er da ikke Flemming Lassens fine byhus i Ordrup-vej 70 nevnt, som Danmarks første systemhus med glideforskaling? Ib og Jørgen Rasmussens bygård på Vesterbro er med, men ikke deres epokegjørende byfornyelse i Rigensgadekvarteret, et av landets første boligprosjekter med glassgård. 

Layouten er gjennomgående utmerket og yter byggverkene rettferdighet, selv om det også her forekommer ubalanse. I presentasjonen av Henning Larsens praktfulle Høje Taastrup Amtsgymnasium burde således den ynkelige aksonometrien vært erstattet av et interiørfoto.

Dette er likevel detaljer, som nok kan rettes opp, for guider må alltid oppjusteres. Som tidligere københavner og stadig tilbakevendende besøkende må anmelderen tillate seg å påpeke at Storkøbenhavn ikke lenger bør betraktes som et avgrenset område, for med de nye kommunikasjonene kan man med letthet bevege seg over hele 

Sjælland. Derfor bør også de viktigste byggverkene på resten av det mangfoldige øysamfunnet inkluderes i en revidert og forenklet utgave. 

Dessuten bør det aktive forlaget snarest mulig ta mål av seg til å utgi en egen boligguide. Det fortjener Danmarks fremragende boligarkitekter, men sannelig også alle vi andre, som er avhengige av stadige impulser fra dette tilsynelatende uuttømmelige overflødighetshorn av et arkitektonisk kraftsenter. Selv om vi må slepe på flere guider i skuldertasken.

Københavnske toner  – smukk tungvekter mellom to stoler
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Københavnske toner  – smukk tungvekter mellom to stoler
Publisert på nett 07. januar 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2001. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.