Konserthus i annerledesland
  • Tittel: Rom for musikk
  • Forfatter: Ulf Grønvold, Gunnar M. Roalkvam og Sigmund Jensen
  • Utgivelsesår: 2013
  • Forlag: Wigestrand forlag/Stavanger konserthus
  • Antall sider: 230

Ett år etter at Stavangers nye konserthus åpnet høsten 2012 er historien om huset samlet mellom to permer. Boken handler mer om de historiske, sosiale og politiske drakampene som gjorde konserthuset mulig enn om selve bygningen. 

I første del av boken tar Ulf Grønvold oss med gjennom framveksten av symfoniske saler i Europa, Norge og Stavanger. Utvalget av rom framstår noe springende, og tar i liten grad inn Stavanger konserthus’ klare todeling i én sal for akustisk og én for forsterket musikk. Teksten pendler mellom museer, teatre, operaer og konserthus uten egentlig å sette fingeren på hva som samler eller skiller dem. Vi er innom musikkhistorisk viktige rom i Norge og konsertsaler i Oslo, Bergen, Trondheim og Kristiansand, før vi kommer til Stavanger, hvor det også fortelles om byutviklingen og om andre typer bygg, som Norges Bank. Noen bygninger beskrives fra utsiden, andre fra innsiden. 

Som bakteppe løfter Grønvold fint fram de klassiske skoeskesalene Musikverein i Wien og Concertgebouw i Amsterdam, fra sent 1800-tall. Å trekke inn Berliner Philharmonie og arkitekt Hans Scharoun som en av orkestersalens store fornyere, er også relevant. Samtidig, når vi senere leser om at styringsgruppa for Stavanger konserthus dro på studietur til blant annet Luzern og Birmingham, blir jeg nysgjerrig på disse salene, som ikke diskuteres, framfor for eksempel Walther Gropius’ Totaltheater. Uansett hvor mye det siste ligner Berlinfilharmonien i umiddelbar form, springer de to rommene ut av helt forskjellige ideer om publikums rolle og opplevelse, som teksten ikke går inn på, og som i liten grad har påvirket bygget i Stavanger.

Å tydeliggjøre slike forskjeller i funksjon er spesielt relevant i en bok om Stavanger konserthus. Ideen om å likestille musikksjangre er et kulturpolitisk tidsdokument som huset deler med flere andre, blant dem Muziekgebouw aan’t Ij i Amsterdam eller King’s Place i London. Men få andre bygg har våget Stavangers tydelige spesialisering. Også orkestersalen er tilpasset tidlig symfonisk musikk fram til Brahms (1833-1897). Dette speiler den viljen orkesteret i Stavanger lenge har hatt til å avgrense og spisse repertoaret sitt framfor å gape over alt. Det er radikalt annerledes enn den flate flerbrukstanken bak mange av de 85 norske kulturhusene Grønvolds tekst også svinger innom.

Sjangermangfoldet de to salene i Stavanger innebærer, får fin gjenklang i forfatter og lokalhistoriker Gunnar Roalkvams artikkel om musikk i Stavanger og historien til tomten i Sandvigå. De mange forsøkene på å få et orkester på beina i byen sees i sammenheng med teater, kirkemusikk, ten-sing, jazz og pop. Som et lokalt ekko av Grønvolds Europahistorie forteller dette også at en by trenger et visst publikumsvolum og en interessert offentlighet før orkestre og konserthus er levedyktige. Roalkvam får også med seg hvordan dagens frie musikkliv er knyttet til konserthuset gjennom profiler som komponist og konserthusorganist Nils Henrik Asheim. På mange måter er han en parallell til konserthuset, med en fot i det improviserte og elektroniske og den andre i det klassiske. 

I siste del nøster Sigmund Jensen opp planprosessen og viser hvordan ideen om Stavanger konserthus oppstår i et stadig mer ambisiøst og internasjonalt orientert musikkmiljø og en frimodig kommunal kulturavdeling som enes om å samle orkester, musikklinje og kulturskole på en tomt kommunen ikke eier. Samtidig gir nasjonale myndigheter orkesteret mer frihet. Fire år senere var en havn flyttet, og etter fire–fem år til var 1225 millioner kroner i private og offentlige tilskudd sikret. Jensens tekst bygger på et rikt kildemateriale. Den kompletterer også arkitekturkapitlet med detaljer om akustikken og selve huset. 

Som suksesshistorie må boken leses med bevissthet om at de som har bygget huset, også har bestilt historien. Tette bånd mellom forlegger, oppdragsgiver og objekt gir noen redaksjonelle nødløsninger. For eksempel skriver Gunnar Roalkvam om seg selv i tredje person – som forfatter av manus til samtidsoperaen Byterminalen i kulturbyåret 2008. Samtidig gjør det at forfatterne står så nær prosjektet, at boken blir en unik dokumentasjon av prosessene og den lokale forankringen som har bygget huset. I en pågående finanskrise der Europa snakker om gjenbruk og renovering, er Norge et annerledesland. Boken Rom for musikk er et interessant portrett av hva både oljepenger og lokalt engasjement kan skape i dette annerledeslandet.

Konserthus i annerledesland
Hild Borchgrevink
Hild Borchgrevink er musikkritiker i Dagsavisen og redaktør for Scenekunst.no. Hun studerte musikkvitenskap ved UiO og var i mange år konsertprodusent for Ultima…les mer
Konserthus i annerledesland
Publisert på nett 17. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.