Kunnskapsrikt om plasser og kunst i urbane miljøer
  • Tittel: Plass og monument i urbane miljø
  • Forfatter: Helga Stave Tvinnereim
  • Utgivelsesår: 2010
  • Forlag: Tapir akademisk forlag
  • Antall sider: 397

Plass og monument i urbane miljø tar for seg bymiljøet i det lange tidsperspektivet, og har kunsthistorikere, byplanleggere, arkitekter og allmenheten som målgruppe. Den metodiske tilnærmingen er en kunsthistorisk inndeling av historien etter formalestetiske perioder. Det er gjort et stort og grundig arbeide, slik at boken både kan leses og studeres, men bokens store kunnskapsmengde hadde fortjent flere illustrasjoner. I innledningen skisseres bokens teoretiske bakgrunn. Her nevnes Hegels vektlegging av det opphøyde åndelige i kunsten og hans dialektiske historiesyn. Christian Norberg-Schulz’ ønske om å se verket som en integrert del av et større hele – dets genius loci – blir brukt som kriterium for vellykkede prosjekter.

De første kapitlene handler om antikken, middelalder, renessanse og nyklassisme og viser eksempler som er kjente fra faglitteraturen. Forfatteren skal ha ros for innsiktsfulle dypdykk i noen utvalgte eksempler som Are Pacis, Piazza Navona og Kapitolplassen i Roma. Byggherrenes posisjoner og intensjoner fremheves gjennom hele boken som avgjørende for plassenes og monumentenes utforming. Byer deles inn i to hovedkategorier, de planlagte og de ikke planlagte, dvs. byer som har vokst frem organisk. Her savner jeg en utdyping av hvorfor de ”organiske” ble som de ble, hvorfor en valgte bort Wrens monumentale plan for London av 1666? 

1800-tallet presenteres som en mangfoldig epoke. Spesielt interessant er beskrivelsen av skulpturene i London, en by uten mange offentlige plasser. Påstanden om at utformingen av 1800-tallets rutenettplaner ikke hadde estetikk som et grunnmotiv er imidlertid diskutabel. 

“Spranget fra Kapitolhøyden i Roma til Bygdeparken og Muustrøparken er svimlende.”

Kapittelet om 1900-tallets nyklassisisme, modernisme og postmodernisme er det mest omfangsrike, interessante og diskutable. Mest diskutabel er kanskje påstanden om at postmodernismen nå har avløst modernismen, som en reaksjon mot modernismens ensretting og mangel på miljøbevissthet. Det er nok mange aktivister fra 1960- og 1970-tallet som ikke vil vedkjenne seg en postmodernistisk fane. Samtidig er dette en konsekvent oppfølging av bokens intensjon, som er å sette kunsthistoriens kategorier som hovedoverskrifter. Så kan vi diskutere om vi lever i en modernistisk eller postmodernistisk epoke, eller om dette er viktig diskusjon. 

De norske eksemplene er i de tidlige kapitlene kjente og relevante, men får, naturlig nok, begrenset plass. Slik er det ikke i det siste kapittelet, der bygdebyer som Brattvåg på Sunnmøre og Straume på Inderøy, og kunstnerne Ola Stavseng og Nils Aas, fremheves. Spranget fra Kapitolhøyden i Roma til Bygdeparken og Muustrøparken er svimlende. Men det er i beskrivelsen av disse anleggene at forfatterstemmen blir tydelig og interessant. Dette er verk som bygger opp under en menneskelig målestokk og lokal identitet, og forfatteren knytter det til stedets genius loci. Kanskje er det slike anlegg, etablert av lokalt næringsliv og dugnadsånd, som er de gode bidragene fra Norge til den store historien, og ikke internasjonal modernitet som kom hit nord litt sent? Døm selv. 

Min kommentar til dette er å peke på to samtidsverk som ikke er omtalt i boken: Den blå stenen i Bergen av Asbjørn Andresen og Palast des Zweifels i Berlin av Lars Ramberg. Dette er verk som hjelper oss å se kjente omgivelser med nye øyne, å undres og å tvile – er også dette postmodernistisk, eller er det rett og slett betydelig samtidskunst? 

Kunnskapsrikt om plasser og kunst i urbane miljøer
Publisert på nett 03. desember 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2011. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.