Kunsten vår – innimellom
  • Tittel: Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo
  • Forfatter: Eivind Hofstad Evjemo (red.)
  • Utgivelsesår: 2018
  • Forlag: Cappelen Damm

Oslo kommune eier 19 000 kunstverk. Nitten tusen. Plassert på tusen forskjellige steder. Innendørs og utendørs. Mer eller mindre synlig og tilgjengelig. Boka Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo handler om det som utspiller seg mellom oss og denne kunsten. Boka ble utgitt i forbindelse med utstillingen med samme navn, som ble vist i Kunstnernes hus våren 2018.

På Ellingsrudåsen skole, øverst i Groruddalen, kan elevene slenge seg ned og spise matpakkene sine med ryggen lent mot et veggmaleri av Per Kleiva. Hverdagslig omgang med kunst, kan man si. I Oslos kloakkrenseanlegg, inne i fjellet under Ekeberg, finnes en klanginstallasjon av Arne Nordheim. En interaktiv komposisjon som er koblet til renseanleggets signalsystem. I klartekst: Når vi som bor i Oslo drar ned i do, så blir vi medkomponister i verket. Snakk om felles kunst! Legevakten er et sted vi helst ikke vil oppsøke. Men skulle man være uheldig å falle på isen eller bli slått ned i drosjekø, så har man faktisk også noe godt i vente. Et plaster på såret, så å si, i form av en 12 x 3 meter stor keramikkmosaikk utført av kunstneren Finn Christensen i 1965. Mosaikken var opprinnelig i resepsjonen, men etter en ombygging befant den seg plutselig i en korridor på skadeavdelingen. Det er sånt som skjer med den kunsten boka handler om. Det kan være litt tilfeldig hvor den havner og hvor vi oppdager den. Den kan være nedsnødd, gjengrodd, oppskrapet eller blankslitt. Poenget, som kommer så godt fram i boka, er at den betyr noe likevel.

«Kunst i det offentlige rom er nettopp kunst for mellomrommet, det er kunsten man passerer på vei til heisen og kaster et blikk på, kunsten man sitter under når man spiser lunsj, kunsten som utgjør et umerkelig inngrep i murveggen på T-banestasjonen man sogner til, eller den som står i inngangspartiet når man besøker syke eller aldrende slektninger», skriver Eivind Hofstad Evjemo i forordet til det som ikke er noen tradisjonell utstillingskatalog, men en samling tekster om møter med kunst. Sju skjønnlitterære forfattere, en fotograf og en kunsthistoriker viser på hver sin måte hvordan kunsten skaper og vekker minner eller, som hos Lars Mørck Finborud, fungerer som omdreinings- og navigasjonspunkter i byen. «Det er som om transport og offentlig kunst hører sammen, forbipasseringens estetikk, en underkjent sjanger, som bilmusikk, kunst som inntas i de små øyeblikk hvor vi stiller uforberedt, hvor sinnet er fristilt, de få stundene vi er på gjennomreise i vårt eget liv», skriver han så poengtert og fint at i hvert fall jeg får lyst til å slenge meg på første og beste buss. 

Forfattere er folk som er flinke med ord. Her forteller de om møter med kunst, men egentlig er det små bruddstykker av livene sine de deler med oss. De fleste kan ikke sette ord på assosiasjoner, innfall og minner på samme måte. Men alle kan oppleve noe lignende. På den måten sier boka overraskende mye, på en overraskende måte, om hva kunst kan bety og om hvor rike på opplevelser hverdagslige omgivelser kan være. 

Boka har en form som kler innholdet. Det begynner allerede med Thomas Ekströms bilde på forsiden, hvor vi ser en av blokkene på Haugenstua, et par trær, snurten av et menneske, hvit snø og hvit himmel. Ja, og så den røde og blå lekeskulpturen til Finn-Henrik Bodvin og Nina Sundbye. Formatet er beskjedent, tekstene er korte og tonen i tekst og bilder er befriende upretensiøs. Dette er en bok som kan nytes på samme måte som kunsten – innimellom.

Anne-Kristine Kronborg

Kunsten vår – innimellom
Anne-Kristine Kronborg
Anne-Kristine Kronborg er kunsthistoriker. Hun skriver, formidler og forsker om arkitektur- og byhistorie.
Foto: Jon Arne Berg
Publisert på nett 16. februar 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.