Kvalitetssåpe
  • Tittel: En fråga om kvalitet.
  • Forfatter: Magnus Rönn (red.)
  • Utgivelsesår: 2007
  • Forlag: Santérus Förlag, Stockholm

Hva ligger egentlig i begrepet kvalitet? Eller: Hvem legger hva i begrepet? Deler arkitekter en felles forståelse av hva som er arkitektonisk kvalitet? 

Kan vi snakke om en dominerende oppfatning med en underskog av avvikende meninger? Er f.eks. byggeskikkbegrepet en slik avviker? Hvilke kvalitetsoppfatninger kommer til uttykk i herværende tidsskrift? Samsvarer arkitekters og oppdragsgiveres kvalitetsoppfatninger? Og hvilken forståelse av arkitektonisk kvalitet ligger skjult bak det offentlige kontrollapparatets myndighetsutøvelse? Vi får sannsynligvis nå en debatt om en offentlig arkitekturpolitikk – hvilke kvalitetsbegrep vil dukke opp der? Endres ikke kvalitetsoppfatningene over tid, slik at det iallfall vil være meningsløst å fastsette noen arkitektonisk kanon?

Når man forsøker å få tak i hva arkitektonisk kvalitet er, forsvinner klarheten mellom fingrene. Som såpen i badevannet, skriver Magnus Rönn, redaktør av antologien En fråga om kvalitet. Dette er en erkjennelse som sannsynligvis slo ned i ham ved endt redaktørjobb. Ikke desto mindre presenterer han antologien som et forsøk på å skape klarhet i begrepsbruken innenfor arkitektur, kunst og kulturelle virksomheter, med vekt på den første. Rönn ser et dobbelt behov for teoriutvikling rundt arkitektonisk kvalitet: Et vitenskapelig kunnskapsbehov, samt behov for praktiske verktøy som fremmer den praktiske produksjonen av kvalitet.

Boken inneholder sju artikler av like mange nordiske forfattere fra arkitektur- og kunstfeltet. Magnus Rönn, Elisabeth Tostrup, Eivind Kasa og Mats Hultman skriver direkte om arkitektur, mens Lars Vilks, Simo Säätelä og Stig Jarl tar for seg ulike trekk ved billedkunst og teater og kaster et visst sidelys inn på arkitekturen. 

Arkitektonisk kvalitet er sammensatt, eller som Rönn sier det: «Arkitektur skall både avnjutas och användas.» Rönn, Tostrup, Vilks og Jarl spenner opp et større kvalitetslerret der avnjutningen, estetikken, utgjør ett av flere aspekter. De øvrige tre holder seg til det rent estetiske eller kunstneriske – det vanskeligste aspektet å definere og håndtere. 

Kvalitetsoppfatninger er samfunnsmessige fenomener og dermed i stadig forandring. Tostrup og Vilks’ artikler gir to eksempler på hvordan kvalitetsbegreper kan skifte med endringer i den hegemoniske diskursen, altså med nye oppfatninger hos den faglige eliten.

Arkitektkonkurranser uttrykker nettopp samtidens hegemoniske forestillinger om arkitekturens og bybyggingens rolle. Elisabeth Tostrup avkler arkitektkonkurranser som et retorisk fenomen, både når det gjelder prosjektenes fysiske utforming, visuell framstilling og tilhørende tekstmateriale. Hun gjennomgår fire Oslo-konkurranser: Regjeringsbygningen 1937, Karl Johan-kvartalet 1962, Norges bank 1973 og badehus på Aker Brygge 1987. Sammenligningen av vinnerprosjektene illustrerer glidende kvalitetsoppfatninger i den norske modernismens utvikling. 

Lars Vilks skriver om billedkunstens utvikling fra et modernistisk eller estetisk-essensielt paradigme til dagens postmodernistiske eller institusjonelt-kontekstuelle. Forankringspunktet for kvaliteten har flyttet seg fra kunstverket selv til kunstverdenens aktører. Vilks hevder at det ikke lenger er den offentlige samtalen som definerer de gode kunstobjektene, men kvalitet er det som kunstverdenen eller kunstinstitusjonen til enhver tid kaller kvalitet. Her finner vi vel en parallell til selvrefererende kvalitetsoppfatninger i arkitektverdenen.

All spontan kvalitetsopplevelse hviler på erfaring og kunnskap, både åpen og skjult. Kasa, Hultman, Jarl og Säätelä drøfter subjektive, situasjons- og tidsbestemte oppfatninger kontra mer objektive og stabile kvalitetsforestillinger som kan nedfelles i et regelverk. Kasa holder en knapp på de stabile kvalitetene, mens Hultman og Jarl uttrykker sterk skepsis til regelbruk. Säätelä på sin side forsøker å overskride denne dikotomien.

Kasa bruker samtidens reaksjoner på Adolf Loos’ ornamentløse forretningsbygg på Michaelerplatz i Wien (1911) til å sette smak opp mot estetiske regler, det subjektive mot det objektive. En serie historiske eksempler på estetisk tenking fra de gamle grekere til modernismen ender med Kasas eget standpunkt. Han mener at arkitekturens grunnleggende estetiske kvalitet kan fastsettes objektivt, og grunnlaget finnes i arkitekturens mulighet til å stå i samklang med våre liv og forventninger. Han mener vel også at anvendelsen av disse objektive kvalitetene nødvendigvis må variere med samfunnsendringene.

Hultman skriver om estetisk kvalitet i byarkitektur. Han har studert utformingen av tre nye småbyer innenfor den amerikanske bevegelsen New Urbanism, der det delvis er anvendt mønsterbøker, eksplisitte estetiske regler, og delvis skjulte estetiske agendaer, også kalt skjønn. Hvilken estetisk kvalitetsstyring gir de beste resultatene – den stabile eller den spontane? Overstyring med regler gir stive resultater, men løsningen ligger ikke i å suspendere reglene. For å oppnå god arkitektur kreves et samspill mellom estetiske regler og kompetente aktører.

Jarls utgangspunkt er en mer bisarr variant av regelbruk – kvalitetsmåling av teatervirksomhet. I forbindelse med en avtale om statstilskudd ble Det Kongelige Teater i København pålagt å gjennomføre «et udviklingsprojekt med henblik på registrering og optimering af forestillingernes kvalitet». Altså måling av tilnærmet umålelige kvaliteter. Ikke uventet konstaterer Jarl at vurderingene vil variere med hvem som måler, samt målerens interesser. Fem ulike kvalitets-typer er relevante i dette prosjektet: en transcendent, en produkt-orientert, en bruker-orientert, en standard-orientert og en økonomi-orientert kvalitet. Det nærmeste man i dette tilfellet kom en uhildet instans og en faglig vurderingsindeks, var avisenes teateranmeldelser.

Säätelä nærmer seg kvalitetsbegrepet via tre gåter formulert av billedkunstneren Ernst Billgren. Alle parafraserer kvalitetens avhengighet av en sosial kontekst. Deretter gir han seg i kast med kvalitetsteoriene til Robert Pirsig (mannen bak Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel). I valget mellom to kvalitetstradisjoner, den klassiske, teknisk pregete og den romantiske, subjektivistiske, hevder Pirsig et tredje standpunkt: Kvalitet er noe som oppstår i møtet mellom objekt og menneske – kvalitet er en hendelse. Men det spørs om vi ikke her likevel står overfor en forkledd variant av den romantiske tradisjonen.

Det er forskjell på kvalitet og kvalitet: Det tankemessige kvalitetsbegrepet er noe annet enn selve kvalitetserfaringen, som igjen skiller seg fra praktisk kvalitetsvurdering og -styring. Av dette skaper Rönn tre teorier ved hjelp av tre grunnfigurer: Eplet, der kjernehuset består av evige arkitektoniske verdier og fruktkjøttet av ideer som varierer over tid. Trappen, der kvalitetserfaringen framtrer på ulike nivåer i bevisstheten, som målbare egenskaper, kvalitetsopplevelser og vurderinger. Vekten, en vurderingsmetode der arkitekturen lades med positive og negative verdier som balanseres mot hverandre.

Alle forfatterne skriver om sitt personlige stoff basert på egen forskning og yrkeserfaring. Hver artikkel står støtt på egne bein, men stofftilnærming og begrepsbruk spriker. Selv om enkelte teoretikere går igjen i flere artikler, f.eks. Aristoteles og Pirsig, går de så ulikt. Etter endt lesning tar jeg meg i å ønske at den redaksjonelle hånden som mistet såpestykket, kunne ha kjørt neglene litt dypere ned i det før det glapp – kommentert artiklene mer aktivt, trukket ut fellesnevnere og varianter over felles tema, påpekt eventuelle standpunkter som ikke lar seg forene. 

Gir denne boka ny, i det minste nyttig, innsikt om arkitektonisk kvalitet? Det er selvfølgelig avhengig av øynene som leser. Selv fikk jeg mest ut av de artiklene som knytter kvalitetsdiskusjonen tett opp til konkrete fenomener og hendelser, dvs. bidragene fra Tostrup, Vilks, Hultman og Jarl. Samtidig er det vel nettopp disse artiklene som klarest bekrefter noen forestillinger jeg satt inne med på forhånd. Der glapp den igjen, såpen i badevannet. Like greit å dra ut proppen.

Kvalitetssåpe
Bård Isdahl
Bård Isdahl er sivilarkitekt med egen praksis og skribent.
Kvalitetssåpe
Publisert på nett 20. mars 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2007. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.