Landskapsforming
  • Utgivelsesår: 2010

To begivenheter har gitt opphav til to bøker om nordisk landskapsarkitektur i år. Først kom Contemporary Landscape Architecture, i anledning av 80-års jubileet til Norske landskapsarkitekters forening i 2009. Deretter fulgte Man Made Environment, i forbindelse med Oslo Arkitekturtriennale 2010, nærmere bestemt utstillingen som ble organisert av Norsk Form og det danske arkitektursenteret i København (med støtte fra det svenske og det finske arkitekturmuseet og Nordens hus i Reykjavik). Denne utstillingen vil, i likhet med boken, sirkulere i de nordiske landene og sannsynligvis også ellers i verden. Med Man Made Environment presenterer redaktør Julie Sjøwall Oftedal en bok om nordisk landskap som er fremragende i holdning og gjennomføring. Mens monografier og andre store bøker hoper seg opp på skrivebordet mitt, blir det å lese dem en stadig mer tyngende oppgave. Hvem kan håndtere slike dinosaurer i den digitale tidsalderen? Jeg liker bøker og andre trykte publikasjoner – jeg liker bøker som forsøker å fange oppmerksomheten min. Man Made Environment gjør nettopp det. Den er mye mer enn en utstillingskatalog. Den presenterer ideen og temaet: landskaper er menneskeskapte. Menneskenes omgivelser i de nordiske landene er ikke lenger et uberørt landskap. Homo oeconomicus har endret landskapet i stor grad, i Italia så vel som i Norge, hvor de italienske bobilene kjører rundt om sommeren, på jakt etter den uberørte naturen de savner i Milano og Napoli. Sjøwall Oftedal har utarbeidet en reader som skal appellere til dagens mediabruker. Korte essays skrevet av arkitekter og landskapsarkitekter, prosjektlister som refererer til utstillingen og noen prosjektbeskrivelser fra andre deler av verden, med kommentarer fra unge utøvere i de nordiske landene. Kapitteloverskriftene er Social, Infrastructural, Performative og Productive Landscapes. De følger utstillingen, men gjør en dypere analyse. Bokens grafiske utforming er også overbevisende og lett å fordøye. Og sist, men ikke minst, peker prosjektene på et vesentlig faktum: at mange av de landskapene man beundrer, eller bare gjenkjenner i det man drar forbi, er laget av landskapsarkitekter – det gjelder parker så vel som søppelfyllinger eller skredbarrierer. 

Her kommer vi til forbindelsen mellom bøkene. Karsten Jørgensen, som underviser i landskapsarkitektur ved UMB på Ås, og Karl-Otto Ellefsen, som underviser i arkitektur og byplanlegging på AHO, er bidragsytere i begge bøker. Karsten Jørgensen introduserer begrepet “resilience of the landscape”, noe som innebærer å effektivisere landskapet for å løse miljøproblemer, som i dag er sosiale, økologiske og politiske, så vel som økonomiske utfordringer: “(…) landscape architects can help create landscapes that have greater recilience, greater biodiversity, and an inherent beauty that increases our well-being.”

Og i begge bøker får Karl-Otto Ellefsen anledning til å ytre at norske landskapsarkitekter mangler skulpturelle og formgivende evner, og evne til å tenke tilstrekkelig klart og konseptuelt når de står overfor spesifikke arkitektoniske prosjekter. 

Det vitner om en selvsikkerhet hos Norske landskapsarkitekters forening at de inkluderer Ellefsens kritiske betraktninger i sin dokumentasjon, som er ment å skulle vise frem de beste prosjektene skapt av landskapsarkitekter gjennom de siste førti årene. Det er riktignok bare seks sider som dokumenterer fagets utvikling fra 1920-tallet frem til 70-tallet. De moderne tidene startet sakte i 1950-årene og blomstret opp på 70-tallet, da større landskap, heller enn bare hager og parker, ble interessefeltet for landskapsarkitekturfaget. 

Jørgensen og Stabel har intervjuet eksperter fra ulike disipliner, i tillegg til landskapsjournalister fra Sverige, Danmark og Tyskland (undertegnede var intervjuobjektet fra Tyskland).

De utvalgte prosjektene blir presentert i kapitler: Kulturlandskap i endring, Urbant miljø, Sosiale landskap og Byparker. Dessverre har ikke boken noe ordentlig register, man må støtte seg på et kart som viser hvor prosjektene befinner seg. Sett under ett demonstrerer hagene, parkene og gatelandskapene landskapsarkitekturens status og rolle i Norge i dag. Det er ikke tvil om at kvaliteten på materialene og håndverket er høy, men den grafiske presentasjonen av planene og illustrasjonene virker litt gammeldags, i likhet med bokens ganske klassiske layout, som er mer tilbakeholden enn slående. Contemporary Landscape Architecture er en slags katalog, akkurat det den tynne publikasjonen fra Norsk Form unngår å bli. 

Hvis vi går tilbake til Ellefsen, som selv integrerte landskapsurbanisme i undervisningen ved AHO, så beundrer han den vitenskaplige ekspertisen til de som er utdannet ved UMB, men han sier at han har lite respekt for hvordan den norske landskapsarkitekturen praktiseres i urbane sammenhenger, og heller ikke mye respekt for norske landskapsarkitekter som formgivere.  “Det er for eksempel en mengde landskapsarkitektinngrep i norske tettsteder og byer som lider av idémangel og idéuklarhet”, sier han.

Etter en omfattende reisevirksomhet i Norge gjennom de siste 35 årene, må jeg si at inntrykket jeg sitter igjen med av øde etterkrigsbyer rundt omkring i landet, skyldes den forferdelige arkitekturen og ikke de åpne plassene, parkene og torgene.  Enten det er i Alta, Tromsø, Steinkjer, Mo i Rana eller i mange deler av Oslo, er arkitekturen deprimerende, og landskapsarkitektene har i for liten grad fått mulighet til å påvirke byutviklingen og bidra til levelige byrom. 

Samtidig fremhever Ellefsen fagets dyktighet når det gjelder planlegging av infrastruktur. 

De norske veimyndighetene blir også rost for å bringe inn landskapsarkitekter i planleggingsprosessen helt fra starten av. Veimyndighetenes plan for Norske Turistveger integrerer arkitekter, kunstnere og landskapsarkitekter i utformingen av 18 utvalgte vegstrekninger over hele landet. Resultatet er spektakulært og har fått positiv omtale i utlandet; noen av disse prosjektene finnes også i Contemporary Landscape Architecture. 

Disse arbeidene har blitt ikoniske for den norske landskapsarkitekturen, men arkitektenes arbeid med disse prosjektene burde i større grad vært gjenspeilet. Hva betyr Jensen & Skodvins eklektiske intervensjon ved Gudbrandsjuvet? Hvor er juvet? Hvor er landskapets genius loci? De overdesignede plattformene fører til at den dynamiske vannstrømmens skjønnhet skyves i bakgrunnen. 

Det er behov for kritisk refleksjon rundt landskapsarkitekters og arkitekters arbeid i det menneskeskapte miljøet. Men det var ikke oppgaven til de bøkene som presenteres her – det er heller en oppgave for tidsskrifter og andre medier. Her har vi et kompendium som viser det beste av faget i Norge i dag, og vi har en reader som viser det nordiske landskapet i endring. Begge publikasjoner er vel verdt å lese som et utgangspunkt for den pågående internasjonale debatten rundt landskapets rolle i utviklingsprosesser. 

Fakta

Oversatt fra engelsk av Åsne Maria Gundersen

Bokinfo:
Contemporary Landscape Architecture in Norway / Ny norsk landskapsarkitektur
Red. Karsten Jørgensen og Vilde Stabel 
Gyldendal, 2010
272 sider

Man Made Environment. New Nordic Scopes
Red. Julie Sjøwall Oftedal 
Norsk Form og Dansk Arkitektur Center, 2010
100 sider

Robert Schäfer
Robert Schäfer er landskapsarkitekt og redaktør for det tyske tidsskriftet Garten + Landschaft.
Landskapsforming
Publisert på nett 20. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2010. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.