Må leses med de rette brillene på
  • Tittel: A Source of Energy. Sustainable Architecture and Urbanism
  • Forfatter: Harald Røstvik
  • Utgivelsesår: 2011
  • Forlag: Kolofon Forlag
  • Antall sider: 113

Det er ikke mulig å lese A source of energy uten å se den i lys av at den er skrevet av den brennende idealisten, kritikeren og aktive debattanten Harald N. Røstvik. Den bygger på forfatterens kompetanse og erfaring fra hans 35-årige praksis som arkitekt og rådgiver innenfor miljøfaget, og er ment å gi leseren en kortfattet oppdatering på ulike temaer innenfor grønn arkitektur og urbanisme. 

Boken er verken glossy eller krydret med bilder av grønn arkitektur. Den fremstiller faktisk i liten grad arkitekturprosjekter, men er snarere ment som en slags lærebok, som skal bidra til diskusjon og spørsmål rundt gjeldende praksis og uttalte sannheter innenfor den grønne arkitekturen. 

A source of energy fremstår mer som en artikkelsamling eller et kompendium enn en bok – den spenner meget vidt også i arkitekturfaglig forstand. Den starter med en diskusjon av paradoksene i internasjonale klimaavtaler, matvareproblemet, befolkningsvekst og global urbanisering. Boka utdyper videre en rekke brede og smalere miljøtemaer, som miljøvennlig materialbruk, passiv energidesign, solenergi, transport og radon-problematikk, og går videre til en kort innføring i debatteknikker og miljøparadokser. Til slutt inngår det en liste over anbefalt litteratur og studieoppgaver til de ulike kapitlene. 

Strukturen fremstår dessverre relativt tilfeldig og ikke tilstrekkelig bearbeidet. Som bok oppleves den også uferdig; det er ganske stor kvalitetsmessig variasjon mellom de ulike kapitlene. Flertallet av referansene er lokale, og konteksten er for tydelig norsk til at det er naturlig at den er skrevet på engelsk. Språket og redigeringen er dessuten for svakt til at boken vil kunne henvende seg til et internasjonalt publikum.

“Det er forfatterens evne til å ha et helhetlig overblikk over et mangfoldig fagfelt, og å konfrontere der de aller fleste tier, som er bokas styrke.”

Bokens  ulike temaer reflekterer helt tydelig det som opptar forfatteren aller mest, og ikke uventet blir det mer detaljert, fokusert og levende når Røstvik skriver om solenergi og transport-myter, som er temaer han er god på. Den historiske oppsummeringen fremstår derimot som overforenklet. Å gi leseren en oppdatering innenfor så mange miljøfaglige områder innenfor arkitektur og urbanisme, er en umulig oppgave med litt over 100 sider til rådighet, og for enkelte av temaene grenser det til så lite innhold at kapitlet like godt kunne vært utelatt.

Mange er enige i at Røstvik er en av vårt fags mest iherdige og filterfrie debattanter, og forfatterens engasjement og meninger lyser gjennom hele boken. Totalt sett er argumentasjonen likevel mindre sort-hvit enn det mange vil forvente av en forfatter som blant annet i Dagens Næringslivs D2 sammenliknet sin egen yrkesgruppe med prostituerte. Selv om Røstvik retter kanonen både mot Pritzker-prisen, høyt profilerte arkitekter som Zaha Hadid og Frank Gehry og norske miljøvernere som kjører rundt i elektriske sportsbiler, evner han også å løfte frem det han mener er bra.

Røstviks formuleringsevne og argumentasjon er velkjent, og leseren får presentert en del av paradoksene i fagfeltet. Det stilles tidvis en rekke gode spørsmål til gjeldende praksis og uttalte sannheter, og argumentasjon baseres på artikkelhenvisninger, tall og fakta. Men når ikke alle referansene er like gode og teksten fra tid til annen dreier mer mot meningsytring enn oppdatering, er det fristende å lese boka som en papirinnbundet blogg. 

Det er forfatterens evne til å ha et helhetlig overblikk over et mangfoldig fagfelt, og å konfrontere der de aller fleste tier, som er bokas styrker. Selv om Røstvik i manges øyne skyter vilt rundt seg, er det en mangel på frie debattanter innenfor arkitekturfaget i Norge. Når Røstvik i denne boken fremstår som mer balansert enn tidligere, er det grunn til å mistenke at det ikke skyldes at han på noen måte er blitt mer nyansert, men snarere at det han representerer har blitt mindre kontroversielt de siste årene.

Per Anda

Per Anda er arkitekt og prosjektleder i Ecobox.

Må leses med de rette brillene på
Per Anda
Per Anda er arkitekt MNAL og har tidligere jobbet som prosjektleder i NAL med fokus på klimavennlig arkitektur og stedsutvikling. 
Må leses med de rette brillene på
Publisert på nett 12. mars 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.