Mot naturen
  • Tittel: Built By the Sea
  • Forfatter: Julie Cirelli (red.)
  • Utgivelsesår: 2015
  • Forlag: Arvinius+ Orfeus
  • Antall sider: 256

I løpet av de siste noen og tyve årene har Lund Hagem Arkitekter blitt kjent for sin ”sensitive” tilnærming til å bygge i og på naturomgivelser, spesielt langs den norske kystlinjen. Disse kysthusene er tema for monografien Built by the Sea. 

Boken legger vekt på forholdet mellom de menneskeskapte, bygde omgivelsene og den utenom-menneskelige verden. Dermed åpner det seg egentlig en mulighet for å stille alle slags videre spørsmål, men – som en refleksjon av det modernistiske grunnfjellets komfortsone – går boken aldri i den retningen. 

Selv om dette ikke er overraskende, er det likevel synd. Den avstanden, eller avgrunnen, som eksisterer mellom en visjonær miljøtankegang og en pragmatisk industriell idé om bærekraft får mindre oppmerksomhet innenfor arkitekturen enn det som er sunt. Selv om industriell bærekraft i dag har blitt en trussel mot naturen, blir dette nesten ikke diskutert. I en norsk kontekst kan man merke seg at dypøkologiens grunnlegger, Arne Næss, og landets mest anerkjente arkitekt fra slutten av 1900-tallet, Sverre Fehn, var samtidige. Men de møttes tilsynelatende aldri, og hadde ikke noen dialog. For noen år siden fortalte en av Fehns nestkommanderende meg at Fehn mente at arkitekturen skulle kjempe mot naturen. En slik tanke er kanskje et uttrykk for en tidsånd, men denne holdningen er fremdeles tilstede nå tidlig på 2000-tallet.

Sammenlignet med Fehn virker det som om Lund Hagems små sommerhus, i hvert fall de som presenteres i Built by the Sea, tar utgangspunkt i et forhold til naturen som handler om integrasjon heller enn konflikt. Det er derfor ikke noen overraskelse at Jan Olav Jensen, fra Jensen & Skodvin arkitektkontor, har skrevet bokens korte forord; de to kontorene er ikke bare samtidige, begge har også utforsket en topografisk tilnærming til bærekraft hvor bygninger og konstruksjoner berører og sameksisterer med naturen. JSAs Juvet Landskapshotell er et spesielt stemningsfullt eksempel. Juvet understreker også hvordan granitthugde Norge er et terreng som ikke kan gjøres flatt og jevnt; kampesteiner, bratte åskammer og tette skoger gjør motstand mot den formen for arkitektonisk rettro som har bredt seg fra urbane og mye mer tilgjengelige byggetomter.

“Hverken essayene eller bildematerialet utforsker forholdet mellom arkitektur, bærekraft, natur og topografi noe videre; hva dette er eller kan være.”

Der JSA kjemper mot innlandets topografi – steiner, mose og trestammer – illustrerer Built by the Sea hvordan Lund Hagem har gjort den steinete norskekysten til åsted for sine eksperimenter over de siste tiårene. Så en av veiene inn i Built by the Sea er via kystlinjen, som er så tett forbundet med Norges sjøfartsfortid. 

Gjennom en rekke av fotografisk dominerte essays om 17 av kysthusprosjektene, formidler bokens tilbakeholdne bilder hvordan utformingen av byggene springer ut av kystlandskapet. Igjen og igjen presenterer boken hvordan de tidligere sommerhusene krevde at man jobbet rundt og innenfor et vanskelig og steinete terreng, på Lyngholmen eller i Stavern. Det oppstår åpenbart et viktig forhold mellom den tunge urørlige granitten og de nye flate dekkene – plattingene som er vanlige i Norge, men som virker som en eksotisk løsning for en engelskmann. De lineære formene som Lund Hagem så plasserer langs kysten gir rom for et samspill mellom de nære landskapene, mellom de bearbeidede elementene og klippevegger, svaberg eller bar bakke – eller, som det står i Erling Dokk Holms korte essay, mellom gangstien og einerkrattet, der man går gjennom buskene rundt sommerhuset på Hvaler. 

Et kort intervju gir Svein Lund og Einar Hagem mulighet til å forklare aspekter ved sin tilnærming, og utviklingen mot mer organiske former i de senere årene – taket til huset på Lyngholmen, som er et svakt ekko av svaberget rundt, blir nevnt som et eksempel. Som man kan forvente blir det snakket om nordisk lys, stemning og materialitet, og værets påvirkning på materialene. Arkitektene forklarer igjen og igjen hvordan de i arbeidet med sommerhusene begynner med to elementer: solens bane over himmelen og vindretningen. Skandinavisk modernisme, i tillegg til en nordisk følsomhet for naturen, blir oppgitt som kilder for Lund Hagems sensibilitet, og de refererer også til Frank Lloyd Wright. 

Dette er for så vidt greit, men hverken essayene eller bildematerialet utforsker forholdet mellom arkitektur, bærekraft, natur og topografi noe videre; hva dette er eller kan være. Appellen til nordisk modernisme begrenser også rekkevidden til de temaene som introduseres. Hvordan kunne et slikt topos for eksempel møte en ”vill” arkitektur? Hva om disse prosjektene beveget seg lenger inn i en biofil eller biomorf dimensjon? Mens jeg snur sidene og ser på bilde etter bilde av den ene firkantede boksen etter den andre, som riktignok er følsomt plassert og belyst, lengter i alle fall jeg etter andre spor, som vokser ut fra, heller enn bygger på, det ville og organiske, og, o skrekk, kanskje til og med en ikke-ortogonal estetikk. 

Men er det mulig å håpe på noe annet? Fraværet av slike mulige diskurser er ikke enestående for Norge, eller engang den nordiske verden. For to tiår siden trakk Christian Norberg-Schulzs bok Nattlandene forbindelser mellom nordisk lys og bygningskultur, men så vidt jeg vet har det siden ikke kommet noen sammenlignbar bok om vinden, vegetasjonen eller fjellene. Hvilken arkitektur ville frembringes hvis arkitektene prøvde å ”tenke som et fjell” – som 1800-tallets miljøverner John Muir? De siste tiårene har mange argumentert for det motsatte, og demonstrert kulturens atskillelse fra naturen. I likhet med nesten alle diskusjoner om arkitektur i dag, unngår også denne monografien å inkludere atskillelsen av natur fra kultur som en del av sitt tema. Å inkludere slike spørsmål trenger ikke bety at man må gjøre dem til en kampsak – bare at man bringer temaet på banen. I denne boken, som i arkitekturen ellers, er den underliggende oppfatningen at natur og kultur er noe atskilt – og der ender visa. Når både arkitekturen generelt, og denne boken spesielt, holder seg unna denne diskusjonen, er det et annet spørsmål som dukker opp: hvorfor?

Fakta

Oversatt fra engelsk av Åsne Maria Gundersen.

Foto: Mattmml
Oliver Lowenstein
Oliver Lowenstein driver Fourth Door, et nettverksbasert forsk­nings- og publiseringsforetak i Storbritannia.
Mot naturen
Publisert på nett 30. september 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.