Norsk Arkitekturmuseum Årbok 1996
  • Tittel: Norsk Arkitekturmuseum Årbok 1996
  • Forfatter: Arkitektur i Norge
  • Utgivelsesår: 1996
  • Forlag: Bonytt AS
  • Antall sider: 128

Norsk Arkitekturmuseum erobrer i stadig større grad den plass i samfunnet som dets faglige innhold fortjener. For over tre år siden forlot det faderhuset i Josefines gate, og etablerte et samboerforhold med Norsk Form i Kongens gate midt i hovedstadens sentrum. Her har det i høst nedkommet med sin faste hovedutstilling om norsk arkitektur gjennom 1000 år, samtidig som det fortsetter sin produksjon av temporære utstillinger med atskillig kortere tidsperspektiv.

Allerede i 1988, da museet ennå var hjemmehørende i Josefines gate, begynte det å gi ut årbokserien «Arkitektur i Norge». Hvorfor det ble arkitekturmuseet (opprettet i 1975) som tok opp denne oppgaven, og ikke en av de andre virksomhetene i Arkitektenes Hus, kjenner ikke jeg til, men tjener muset utvilsomt til ære. Det er nemlig blitt en innholdsmessig særdeles interessant og layoutmessig særdeles delikat serie årbøker, særlig etter en grafisk oppstramming i 1993.

Innholdet er delt i to klart atskilte deler: Den første omhandler det foregående året ( i denne boken blir det 1995) i tilbakeblikk, den andre inneholder et knippe med arkitektur- og kulturhistoriske artikler med emner fra forskjellige perioder. La meg starte med denne andre delen.

Sivilarkitekt Ola Storsletten (tidligere Riksantikvaren, nå NIKU) tar i sin artikkel «Fortida bygges nå!» for seg den meget aktuelle trenden å rekonstruere/kopiere historiske bygninger. Danmark har lenge hatt en tradisjon for slik virksomhet, men her hos oss har temaet vært så godt som ikke-eksisterende siden det store slaget om Nidarosdomens gjenoppbygging sto tidlig i 1920-årene. Slike rekonstruksjoner/kopier er i seg selv håndfaste innlegg i den bygningshistoriske fagdebatt, men det kan også være nødvendig å sette det å lage slike under en mer prinsipiell debatt.

Nå har alle saker minst to sider, så også denne. Ja, spørsmålet er om saken i dette tilfelle ikke bare har to sider, men at det i virkeligheten er to forskjellige saker som ikke bør blandes sammen. Jeg tenker på det å rekonstruere ikke-eksisterende bygninger på et sparsomt – vanligvis arkeologisk – kildegrunnlag på den ene side, og det å kopiere eksisterende bygninger på den annen. Storsletten er åpenbart klar over denne viktige forskjellen, og påpeker den også, men det kunne kanskje ha vært gjort enda klarere.

Det å rekonstruere forhistoriske bygninger i full målestokk, slik det for noen år siden ble gjort på Ullandhaug ved Stavenger og nå gjøres i Lofoten og på Forsand-moen, er meget suspekte foretak sitt fra et kildemessig synspunkt. Man har bare de arkeologiske spor å bygge på, resten blir nødvendigvis rent gjettverk. Men dette er sannsynligvis likevel den eneste måten å komme videre i den bygningshistoriske forskningen hva angår disse bygningstyper.

Det å kopiere stående bygninger, slik det nå er skjedd med Gol stavkirke, gir derimot overhodet ingen bygningshistorisk gevinst. Men det kan gi en formidlingsmessig og sikkerhetsmessig gevinst, siden man ikke behøver å frykte publikums slitasje i en kopi.

Jeg håper det blir disse prinsipielle sidene som blir vektlagt i den debatten som bør komme. Storslettens artikkel er en god presentasjon av sentrale eksempler på begge disse to kategorier, så får eller vi vestlendinger nok en gang se overbærende på hovedstadsbeboeres manglende geografikunnskaper. Forsandmoen ligger nemlig ikke vest for Stavanger (s. 65), snarere tvert imot, mens Stend utvilsomt er langt fra Forsand (s. 66), ca. 160 km i luftlinje, det vil si avstanden fra Oslo sentrum til Ustaoset!

Tre uker inn i den nye året er det 100 år siden arkitekt Per Grieg ble født, og hans omfattende og banebrytende virke er emne for den tematiske delens hovedartikkel. Det er kunsthistorikeren Åse Moe Torvanger, med mangeårig erfaring fra Riksantikvaren, som foretar den meget grundige og solide gjennomgangen. Særlig satte undertegnede pris på den måten hun maktet å sette Griegs bygninger inn i en større sammenheng. Som bergenser delvis oppvokst i den aktuelle perioden trekker hun også inn egne opplevelser på en personlig, men aldri privat måte i fremstillingen. Dessuten ser hun Griegs utvikling også hele tiden i forhold til de nasjonale og internasjonale strømninger i tiden.

Per Grieg fikk anledning til å sette sitt kvalitetsstempel på sent-rale deler av Bergen sentrum som vi forsatt i lang tid skal ha som rammer om våre liv. Torvanger trekker spesielt frem området rundt Bergenhus, der Grieg fikk særlig voluminøse byggeoppgaver på tre sider. Han fikk derved nærkontakt med og måtte forholde seg så skånsomt som mulig til et av Norges hovedmonumenter fra middelalderen. Hun dokumenterer at arkitekten var fullt klar over hvor viktig historisk hensyntagen var i dette ømfintlige historiske miljøet. Men hun undrer seg også over at den grunnleggende diskusjonen om så store bygningsvolumers plassering i forhold til et nasjonalt kulturminne ikke ble ført med større intensitet for bare 30–40 år siden. Jeg tror vi får ta det som et tegn på at verden tross alt går fremover, og at kulturverninteressene har en langt større allmenn gjennomslagskraft i dag enn den gang. Det oppfattes ikke lenger som noen naturlov at nye bygningskomplekser bare kan ligge der hvor teknokratene og økonomene har bestemt. Så får vi bare prise oss lykkelige over at datidens oppgaver tross alt ble overlatt til en arkitekt som maktet å gjøre det beste ut av situasjonen.

Et annet eksempel på styrkegraden i kultur- og kulturverndebatten den gang og nå kommer Torvanger også inn på. Dette er dessuten et eksempel på at resultatet kan bli godt også uten heftig debatt – og i dette tilfellet kanskje nettopp derfor. Ingen er i dag i tvil om Sundt-byggets enestående kvaliteter som et hovedverk i norsk funksjonalisme, og det ble for kort tid siden fredet av den grunn. Sett med datidens øyne må det likevel ha representert et så fundamentalt brudd med alle tilvante byggetradisjoner at man uvilkårlig må lure på hva dagens kulturvernende opinion ville ha ment og gjort i en tilsvarende situasjon.

De nærmeste årene før Sundt-prosjektet ble presentert, hadde debatten vært opphetet nok om utformingen av byens storstue, Torvalmenningen, som Sundt er en del av. Hele dette byrommet skulle gis en enhetlig og monumental utforming etter at strøket brant i 1916, og diskusjonene hadde gått hett i mange år – ikke om tradisjonell 

arkitektur kontra funksjonalisme, men om den lokale og barokkkontrasten mellom disse to på den ene side og Griegs funksjonalisme på den annen! Dette er heller ikke et spørsmål om å være for eller imot Griegs arkitektur – han hadde tidligere gjort meget fine ting i nettopp nyklassisisme, helt på linje med Torvalmenningens øvrige stilkonsept. Jeg skal ikke her stresse dette eksemplets prinsipielle sider videre, men man kan utvilsomt gjøre seg tanker i mange retninger med relevans også for dagens arkitekturdebatt.

Torvanger avslutter med en gjennomgang av Griegs utvikling som boligarkitekt, og avleverer derved et vesentlig bidrag til forståelsen av den såkalte Bergens-skolen i norsk boligbygging. Andre samtidige og viktige deltagere i denne skolen var blant annet Frederik Konow Lund og Kristian Bjerknes. Dette er et tema som en annen gang fortjener en egen behandling, der både den generelle utviklingen og de deltagende arkitekter gjensidige påvirkning av hverandre bør komme frem. I en slik behandling burde dessuten ikke bare fasadeuttrykk og materialbehandling være bærende elementer, men også plananalyser inngå som en integrert og nødvendig del av beskrivelsen.

Et talende eksempel på forskjellige yrkesgruppers ulike holdninger til moderne arkitektur får vi også i Birgitte Sauges artikkel om Norges Rederiforbunds innbudte arkitektkonkurranse for nytt hovedkvarter i Oslo høsten 1930. De seks innbudte arkitektkontorene sto da alle – om enn i forskjellig grad – på spranget inn i funksjonalismen, med dens helt nye formspråk og forkastelse av all gammel dekorativ pynt. De innleverte prosjektene ble imidlertid møtt av en byggekomité bestående av fremtredende redere, som langt fra var villig til å akseptere den slags moderne motepåfunn for sitt representative hovedkvarter for landets mest tradisjonsrike og mest internasjonalt rettede næring.

Byarkitekt Harald Aars hadde den lite takknemlige oppgaven som enmannsjury og formidler mellom konkurrentenes arkitektursyn på den ene side og byggherrens på den annen. Denne formidlingsrollen fortsatte også etter at vinnerkontor var tatt ut (Bjercke og Eliassen), mens utkastet ble forlangt omarbeidet av byggherren.

Sauge legger her frem et uhyre interessant materiale, blant annet fordi det svært ofte ikke lenger eksisterer tilsvarende i andre slike byggesaker. Litt trist er det kanskje at hun da ikke har klart å behandle det noe friere. Det burde ha krutt nok til en mindre dokumentarisk, mer spissformulert fremstilling.

Christian Norberg-Schulz har satt sitt umiskjennelige preg på de siste 30–40 års arkitekturdebatt, ikke bare her i landet, men i hele den såkalt vestlige verden. Som et åndens fyrtårn har han sendt sine lysttråler av klassisk kultur inn over de norske granskoger, samtidig som også granskogenes genis gjennom ham har fått sin store fortolker. I sjeldent høy grad har han klart å kombinere det europeiske utgangspunkt med lokalt norske, og har derved kunnet beskrive arkitekturens vesen på en henimot forståelig måte for oss andre – om enn ikke uten tidvis sterk motstand.

Nettopp fylt de 70 har han nå bestemt seg for å sette punktum, og gjør det også i arkitekturmuseets årbok med sitt «faglige testamente». Om noe i boken skulle fortjene å oversettes i sin helhet til et internasjonalt forståelig språk og ikke bare i et summary, så er det dette testamentet, hvilket da også er gjort. For oss som en gang satt ved hans kateter og siden har forsøkt å følge med i det har skrevet, er det sterkt vemodig å konstatere at han herved synes å ha lagt ned sin penn for godt. Takk, ikke bare for ditt testamente, men for hele ditt livsverk, CNS!

Som nevnt innledningsvis fyller disse artiklene omtrent halve årboken, mens første halvdel er forskjellige slags oversikter over hva som har foregått på arkitekturfronten i 1995. Den starter med en månedsvis gjennomgang sett med Jan Carlsens øyne av årets vesentligste begivenheter, og følges av en oversikt over årets utstillinger, ikke bare fra arkitekturmuseets egen hånd, men også utstillinger arran-gert av Oslo Arkitektforening, Arkitekthøyskolen i Oslo og Rom – galleri for arkitektur. En nærliggende kommentar til det siste punktet vil måtte være at utstillingsoversikten bør settes opp noe mer konsekvent. Enten bør man holde seg til egne produksjoner, eller så bør hele landets arkitekturutstillinger være med, også de som arrangeres av de to andre skolene og av arkitektforeningene utenfor Oslo.

En av museets egne utstillinger var «Norsk samtidsarkitektur 1990–95». I en egen liten artikkel kommenterer museets direktør Ulf Grønvold de trender som den viser, og trekker spesielt frem en av de unge som har vist seg spesielt lovende, nemlig Carl-Viggo Hølmebakk. Hans lille uthus på Ullern i Oslo må i sannhet sies å være oppsiktsvekkende.

Etter tilsvarende oversikter over relevante publikasjoner, TV-programmer, utdelte priser og utlyste konkurranser kommer så en bygningskavalkade bestående av 36 anlegg. 8 av disse har tidligere vært presentert i Byggekunst i til dels langt større oppslag, og ytterligere to var med i utstillingen «Norsk samtidsarkitektur 1990–95» og derved i Byggekunst 1–2/96. For meg er det derfor et spørsmål om det er riktig bruk av de få publikasjonskronene som standen har, å dublere seg i flere publikasjoner, eller om prosjektpresentasjonen i sin helhet skal overlates til for eksempel Bygge-kunst og de femårlige utstillingene. For øvrig mangler jeg oversikt nok til å kunne bedømme om det utvalget som nå en gang er kommet i kavalkaden, er tilstrekkelig representativt til å kunne «autoriseres» som kre-men av norsk arkitektur anno 1995.

Layouten er som den har vært de siste årene, klar og smakfull, verken kjedelig eller rotet. Bildene er stort sett bra, med til og med noen blinkskudd innimellom, særlig Per Nybøs nyopptak av Per Griegs bygninger. Både NAM og forlaget kan være fornøyd, idet vi andre setter årets årbok inn i hyllen ved siden av de foregående, litt klokere og mer inspirert enn før vi startet lesningen.

Norsk Arkitekturmuseum Årbok 1996
Publisert på nett 06. mars 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 1997. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.