Norsk designhistorie – møbeleventyret på Sunnmøre
  • Tittel: Møblene er fra Rastad & Relling
  • Forfatter: Mads Linder
  • Utgivelsesår: 2016
  • Forlag: Form forlag
  • Antall sider: 195

Arbeidene til Rastad & Relling Tegnekontor kan spores tilbake til idealer fra interiør- og møbelutdanningen på Statens håndverks og kunstindustriskole (SHKS), nå KhiO. Under rektor Jacob Prytz, som bl.a. ansatte Arne Korsmo, ble utdanningen endret fra tegneundervisning for møbelsnekkere, til utdanning av designere som så møblene i en interiørmessig sammenheng, som interiørarkitekter. Rolf Rastad og Adolf Rellings møbelmodeller ble etter hvert godt forankret i etterkrigstidens innredningsidealer og funksjonelle behov, både i private og offentlige rom. Relling uttalte i et intervju at de ikke var spesielt stolte av de første årenes produksjon. Rastad og Rellings storhetstid var på 1950- og 1960-tallet, med forfinede håndverkspregede møbler i edeltre. 

Mats Linders hovedanliggende med boken om Rastad & Relling var i første rekke å få oversikt over deres møbelmodeller, med modellnummer, årstall, produsent og designer. Det siste viste seg å ikke være så enkelt. Det var ikke vanlig å notere navn på tegneren eller promotere møbler av navngitte designere i tiden etter krigen. Dessuten var det ofte flere designere som bidro i utviklingen av en modell, og dyktige tegnere ble satt til å lage arbeidstegninger av andres skisser, for å omsette ideer til virkelighet. Møblene ble produsert av mange ulike produsenter, som Vestlandske Møbelfabrikk, Bahus og til og med på lisens hos utenlandske møbelfabrikker. Indirekte forteller dette en spennende historie om tilpasning til globale forhold. I en tid med vareknapphet og importrestriksjoner var det enklere å sende tegninger enn ferdiglagde produkter. Linder avdekker at modeller som ble satt i masseproduksjon ofte var et resultat av innredningsoppdrag, som innredningen av Kongeskipet, ombyggingen av Stortinget eller innredningen av Arbeidsgiverforeningen. Men det er også mange modeller som ikke har en slik forhistorie. Noen er resultat av møbelkonkurranser – Møbelprodusentenes landsforening avholdt jevnlig konkurranser og utstillinger for å stimulere til utvikling og etterspørsel av norske møbler ute og hjemme. Lindner omtaler møbelutstillingene i Stavanger fordi det var der de første, større møbelutstillingene ble holdt. Det virker rart for oss i dag, som forbinder Sunnmøre med norsk møbelindustri. Men etter krigen var Jæren og Oslo-området de viktigste områdene for norsk møbelproduksjon. 

Linders bok er nesten som en kriminalroman, der vi blir revet med i jakten etter navnet på designerne som sto bak de ulike modellene eller den egentlige kronologiske rekkefølgen på produktene. På veien blir vi kjent med de viktigste møblene og designerne hos Rastad & Relling. Det er en fryd å se bilder og tegninger av de vakre møblene som er produsert på ulike verksteder. Karmstolen laget til Stortinget viser de første anslagene til en mer masseproduksjonsrettet utforming. For- og bakbein og de to armlenene har samme form, noe som forenkler produksjonsprosessen. Linder går ikke nøyere inn på hvordan Rastad & Rellings møbler forholder seg til samtidens møbeldesign, men for eksempel Bambiserien ser ut å ha tydelige internasjonale forbilder. Rastad & Relling fikk tidlig kontakt med en dansk produsent, men avtalen ble brutt fordi det dukket opp en annen designer: Hans J. Wegner. Hva kunne skjedd hvis Rastad & Relling hadde fått en dansk produsent?

Mats Linders bok om Rastad & Relling gir oss mye ny kunnskap om norsk møbeldesign og møbelproduksjon. Linders viktigste kilder er kataloger og arkiver, og han publiserer også sine funn på nettet, i tillegg til bøker gitt ut på eget forlag. Linders praksis gjør det åpenbart at museer og forlag som burde ha bidratt til økt kunnskap om vår nære designhistorie ikke har vært særlig aktive på feltet. Det er trist og uforståelig. Designhistorien bidrar til et fascinerende bilde av utviklingen i Norge, fra material- og vareknapphetens tid etter krigen til dagens situasjon, hvor design og andre kulturelle næringer er en del av det vi skal leve av ”etter oljen”. Designhistorien handler også om et samspill mellom lokale og globale impulser og betingelser. 

Mats Linders bok er enkel og upretensiøs, med mange nye opplysninger som kunne vært kommentert og utdypet mer – men det ville vært en annen bok og krevd tid og ressurser som forfatteren antagelig ikke har. Som igjen viser behovet for stipendordninger og en bokbransje som anerkjenner denne type kunnskapsproduksjon. Boken om Rastad og Relling løfter frem et viktig kapittel i den norske designhistorien på en medrivende og entusiastisk måte, og fortjener mange lesere.

Norsk designhistorie – møbeleventyret på Sunnmøre
Hilde Mortvedt
Hilde Mortvedt er interiørarkitekt MNIL og kunsthistoriker.
Norsk designhistorie – møbeleventyret på Sunnmøre
Publisert på nett 16. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7-8 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.