Ny bok om Lars  Backer
  • Tittel: Arkitekt Lars Backer og hans tid
  • Forfatter: Ulf Grønvold
  • Utgivelsesår: 2016
  • Forlag: Pax Forlag
  • Antall sider: 249

Ulf Grønvold har skrevet en meget omfattende bok om Lars Backer, som regnes for å være Norges første funksjonalistiske arkitekt. Boken er viktig, ikke så mye fordi Backer var først ute her til lands, men fordi han var en god arkitekt som var virksom i en brytningstid, og han var åpen for nye internasjonale signaler. 

Grønvold har fått kritikk for å favne for vidt historisk sett uten å komme hovedpersonen nær nok. Det er vel noe i dette, men jeg mener kritikken er altfor krass og lite nyansert. Jeg har forståelse for at Grønvold på en bred måte søker å belyse overgangen mellom det jeg fortsatt kaller ”stilforvirringens tid” og det nye språk. At han går langt utenfor temaet, blant annet ved å trekke linjer mellom nyklassisismen i begynnelsen av 1900-tallet og postmodernismen rundt 1980-årene er høyst diskutabelt. 

Grønvold bruker nær to kapitler på å behandle Lars Backers far, arkitekt Herman Major Backer, sitt liv og arbeid. Backer seniors arbeid var av svært skiftende kvalitet, men én bygning må spesielt fremheves: hans bygård i Kongens gt. 31, fra 1893. Til tross for en del klassisistiske detaljer er denne stålbygningen langt foran sin tid: konstruksjon og glassåpninger er helt moderne, langt foran Kodak-huset i London (1911), og enklere enn mange av samtidens bygninger. Grønvold burde nok ha understreket betydningen av denne bygning sterkere, den er, slik jeg ser det, viktigere enn Lars Backers Skansen som ble tegnet over 35 år senere. 

Flere steder savner jeg en mer kritisk tilnærming fra Grønvolds side til Backers verk. At Lars Backer stadig trekkes frem som den første norske funksjonalist, er nokså uinteressant. Funksjonalismen er et internasjonalt språk, og arkitektonisk kvalitet må bedømmes i en slik sammenheng, nasjonale grenser er sekundært. Funksjonalismen hadde eksistert et par tiår i Europa og USA, og sett på bakgrunn av blant annet Mendelsohn og den permanente boligutstillingen i Stuttgart, blir ikke Skansen spesielt banebrytende. Historisk sett var Skansen kanskje viktig, men arkitektonisk sett var den ikke uten svakheter. Mens buen mot plassen formidlet overgangen til Rådhusgaten på en fin måte, var bygningen avsluttet helt uforløst mot øst. Og skal man gå inn på bygningens løsning funksjonelt sett, så kunne det ikke ha vært særlig praktisk å måtte gå opp trapper i to etasjer fra inngang/garderober til hovedrestauranten, mens mellometasjen fyltes helt med birom og hovedkjøkken.

Etter denne ouverture tegnet så Backer det andre av sine hovedverk, Ekebergrestauranten. Jeg mener at han allerede her var på vei mot et mer organisk formspråk. Selv om Grønvold ikke nevner det, har bygningen tydelige fellestrekk med Frank Lloyd Wrights Fallingwater. Grønvold skriver imidlertid om en slik sammenheng i forbindelse med eneboligen i Risalleen og kunne fortsatt med Hippodromen på Vinderen.

Backers tredje hovedverk, Horngården på Egertorget, har sine svakheter. Det første utkastet så bedre ut enn den endelige bygningen. Resultatet er blitt ganske skjematisk – glassveggen er for likevektig i proporsjonene mellom glass og brystning. 

Når man opplever Grønvolds nøyaktighet og ikke minst utholdenhet angående det historiske, må man anta at Backer har etterlatt lite skriftlig materiale om sine tanker og ideer. Grønvold skriver at Backer reiste på studieturer utenlands hvert år, og man skulle forventet noen resultater av dette, samt at han formulerte flere tanker om egne byggverk. Men 86 år etter hans død kan jo mye være borte. Imidlertid har Backer skrevet om sine forbilder i Byggekunst 11 (1925).

Alt i alt belyser Grønvold mange interessante ting, også noen jeg selv ikke tidligere kjente til. For en leser utenfor arkitekturmiljøet må dette være spesielt informativt. Om jeg har stilt meg kritisk til enkelte deler av boken, er den en historisk dokumentasjon som jeg har hatt nytte av å lese.

Ny bok om Lars  Backer
Bengt Espen Knutsen
Bengt Espen Knutsen er arkitekt og professor emeritus ved AHO.
Forsiden: Munkedamsveien 62, OsloArkitekt: LPO Arkitekter A Foto: Ivan Brodey
Publisert på nett 16. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.