Ny kunnskap om Korsmo?
  • Tittel: Arne Korsmo. Arkitektur og Design
  • Forfatter: Jon Brænne, Eirik T.Bøe, Astrid Skjerven
  • Utgivelsesår: 2004
  • Forlag: Universitetsforlaget, Oslo,
  • Antall sider: 263

Det er gledelig at det gis ut nye bøker om norske arkitekter. Det skjer ikke for ofte. En stiller kanskje derfor med ekstra høye forventninger til nye arkitekturpublikasjoner, og særlig når Arne Korsmo, en av våre aller fremste arkitekter i det 20. århundret, vies en ny bok. 25 år etter at Universitetsforlaget ga ut Christian Norberg-Schulz' The functionalist Arne Korsmo, publiserer det samme forlaget Arne Korsmo. Arkitektur og Design forfattet av Jon Brænne, Eirik T. Bøe og Astrid Skjerven. Forfattertrioen har hatt en vanskelig oppgave. Det er produsert mye interessant stoff om Arne Korsmo de siste årene, og forskningen på norsk funksjonalisme er kommet et godt stykke på vei. 

I motsetning til Norberg-Schulz' begrensende tittel, lover sidestillingen av arkitektur- og designbegrepet i denne tittelen svært godt. Det er på høy tid at Korsmos forhold til arkitektur- og produktutvikling behandles samlet. Før denne utgivelsen fantes ingen komplett oversikt over arkitektens liv og virke fra 1900 til 1968. Bokas imponerende verks- og fargeoversikt, som forfatterne hevder fortsatt er ufullstendig, rommer en rekke arbeider som ikke tidligere er kjent. Bredden og mangfoldet i Korsmos verden åpenbarer seg ved et tilfeldig utdrag av verkslisten: «1954. Mokkakopp. Porselen. Utført hos Porsgrunds Porselænsfabrik til G. og A. Korsmos sildebord på Triennalen i Milano. 1954-55.» Og «Reguleringsprosjekt Oslo Sentrum. Fra Egertorget til Jernbanetorget.»

Nye funn og nye tolkninger kan springe ut av et slikt oevre. Forfatternes intensjoner er da også å se Korsmos verk på en ny måte og å avdekke nye sider: Bokas innledning varsler ikke mindre enn at våre forestillinger om Korsmo som arkitekt og planlegger i funksjonalismens tidlige periode skal snus opp ned.

Det er riktig at boka til dels avdekker ny kunnskap. Eirik T. Bøe supplerer tidligere skrevne tekster om Korsmo med viktige og mindre viktige detaljer i sine to kapitler om Havna allé. «Skjørt-og-blusehusene» til Aasland og Korsmo vies kanskje vel stor oppmerksomhet. På bakgrunn av sine tidligere arbeider skriver Astrid Skjerven godt og også nytt om Korsmo som iscenesetter og utstillingsarkitekt. Men det faglige innholdet spres tynt utover. Utvalget for kapitlenes diskusjon synes tilfeldig. Det finnes ingen kritiske analyser, ingen diskusjon om kvalitet. Alle verk, og ikke minst gjenstander, oppfattes tilsynelatende som like fantastiske. Mye godt stoff forsvinner i lange passasjer uten at vesentlig kunnskap skilles fra pratsomme og noe grunne analyser. Det legges stor vekt på formale proporsjonsforhold og stilpåvirkning, mens ytre faktorer som økonomiske og produksjonsmessige rammer i liten grad diskuteres. Videre synes definisjoner av viktige temaer og avklaringer av nye funn å mangle. Skjervens analyse av Korsmos forhold til kunsthåndverk og industriproduksjon er tidvis god, men mangler en konkluderende oppsummering: «Det eksisterte en motsetning mellom på den ene siden hans helhetsoppfatning bygget på ideen om det unike allkunstverket, og på den andre siden den kunstindustrielle bevegelsens ideal om vakrere hverdagsvare i form av rimelige, industrielt fremstilte enkeltprodukter» (s. 42). Senere i boka beskriver hun Korsmos forhold til rasjonell industriproduksjon: «Hans eget forhold til vitenskapene og til industrien var for en stor del av intuitiv og svermerisk art» (s. 198). En sammenstillende vurdering av disse to sitatene kunne gitt en interessant avklaring.

Det er Jon Brænne som i størst grad evner å bringe fram interessant og ukjent stoff i kapittelet «Korsmo og fargen». Brænne viser hvordan Korsmos avantgardistiske tekstur- og fargeforståelse fikk betydning for norske arkitekter. Han avdekker interessante funn om forholdet mellom Aaslands og Korsmos fargeteorier og internasjonale fargetrender, Le Corbusiers fargeklaviatur fra 1931 og enda tidligere norske malingskart. Ved å avdekke ny kunnskap om material- og fargeforståelsen hos Arne Korsmo og også hos andre samtidige norske arkitekter får dette kapittelet en særstilling blant bidragene. 

Det er vanskelig å se at våre forestillinger om Korsmo snus opp ned med denne boken. At funksjonalismen ikke var hvit, er ikke lenger en omveltende nyhet. Det overrasker heller ikke at norsk trefunksjonalisme var et viktig bidrag til den internasjonale funksjonalismen og et utslag av at ideer utenfra smeltet sammen med lokale forhold. At Korsmo ikke var opptatt av rasjonell industriproduksjon alene, er heller ikke nytt, selv om forfatterne refererer til en tidligere framstilling som sier noe annet. På spørsmålet om Korsmo var den mest nyskapende i samarbeidsprosjekter, slippes heller ingen bombe til svar: Korsmo var påvirket av ytre faktorer. 

Både Skjerven og Brænne benytter det dekkende begrepet «romkunstner» om Korsmo (med og uten anførselstegn). Og god layout og bildekvalitet gjør publikasjonen delikat. 

Dette er ingen monografi. Forfatterne understreker at boka skrevet av tre personer, som hver og en har hatt ansvar for egne kapitler. Samtidig hevder Skjerven i innledningen at Korsmos verk er behandlet ut fra de tre tematiske synsvinklene arkitektur, fargebruk og forholdet helhet–deler. Metodisk og hierarkisk skurrer valget av disse tre begrepene. Arkitektur dreier seg i høyeste grad om fargebruk, deler og helhet. Muligens handler et upresist begrepsvalg kun om de tre forfatternes ulike bakgrunner: Jon Brænne er malerikonservator og har lenge drevet historisk fargeforskning. Eirik T. Bøe har skrevet hovedoppgave i kunsthistorie om Korsmo og Aaslands boliger i Havna allé, og har siden arbeidet med modernismens arkitektur i vernesammenheng. Astrid Skjerven har skrevet hovedoppgave og doktoravhandling i kunsthistorie om Korsmos produktdesign og utstillingsarbeider. Fargebruk og Arkitektur er slik sett forståelig. Helhet–deler er trolig valgt for å binde det hele sammen. 

De tre valgte synsvinklene peker på større problemer av strukturell art. Vanskeligheten synes å ligge i ambivalente ambisjoner om både å tydeliggjøre mangfold og helhet gjennom verksfortegnelsen, forsøket på kronologisk sammenheng gjennom Skjervens henholdsvis innlednings- og avslutningskapittel «Helhet og deler» og «Ny helhet», og den uttalte motforestillingen mot en «monolittisk, biografisk orientert monografi». At forfatterne ikke ønsker å behandle Korsmos liv og virke «som en tur gjennom lysløypa», er et forståelig valg, men dette synet burde fått konsekvenser i en tydeligere rendyrking av tre erfaringsbakgrunner og tre stemmer. Som den er, framstår publikasjonen som en uklar sjangerhybrid med bare unntaksvise essayistiske tendenser. Her er mye faglig stoff å bygge på. Boka hadde utvilsomt tjent på en opprydning og reorganisering til hva som kunne blitt utviklet til en samling av tre utmerkede essays med mer begrensete faglige ambisjoner. 

Ny kunnskap om Korsmo?
Nina Berre
Berre er sivilarkitekt MNAL og har doktorgrad fra Institutt for arkitekturhistorie ved NTNU. Hun jobber som avdelingsdirektør innen arkitektur ved Nationalmuseet. Hun var tidligere…les mer
Ny kunnskap om Korsmo?
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.