Offentlig bygging – snart en saga blott?
  • Tittel: Staten bygger
  • Forfatter: Geir Thomas Risåsen
  • Utgivelsesår: 2003
  • Forlag: Forlaget Press
  • Antall sider: 176

Hva mener du om staten? Hva vil du helst skal skje med den? 

De fleste er vel (ennå) glade for sitt statsborgerskap og sin stemmerett, og er innforstått med å betale skatter og avgifter for statens drift av politi, domstoler og fengsler, ja mange anerkjenner vel også statens ansvar for folkets helse og reproduksjonsmuligheter, utdannelse, «kultur», religion, jordbruk, militærvesen osv. Men noen vil at staten skal omfatte enda mer, f.eks. all bank- og næringsvirksomhet, mens andre vil redusere statens rolle til et minimum, f.eks. kun regjering og domstoler.

Som kjent har det sistnevnte prinsippsyn vind i seilene for tiden. Stadig flere statlige oppgaver overføres til private krefter og/eller underkastes det privatkapitalistiske markedets lover.

Andre viktige trender er dekonsentrasjon og desentralisering til regionene (kfr. eksempelvis hhv. utflyttingen av statlige tilsyn fra Oslo og egen «kulturminister» for Vest­landet) samt kapitalens internasjonalisering (pengene, også norske, flyter, luktløse, på tvers av alle landegrenser).

Et realistisk utviklingsmål synes å være en radikalt redusert sentralisme, der Oslo vil likestilles med f.eks. Hamar, Kristiansand, Stavan­ger, Bergen, Molde, Trondhjem, Bodø og Tromsø, alle som regionssentra i et all-europeisk EU der nasjonalstaten spiller en stadig mindre rolle. Til gjengjeld vil lokaldemokratiene få vesentlig mer makt (og ansvar) enn i dag gjennom EUs økende subsidiaritet, riktignok gjennomsyret av bedriftsøkonomisk tenkning i utstrakt avhengighet av det globale marked.

I dette perspektiv kan det virke som om institusjonen Statsbygg (SB) med sin nylig utkomne bok Staten bygger synger sin svanesang. Ifølge forordet ved adm.dir. Øivind Christoffersen skal boken markere tiårsjubileet for «forvaltningsbedriften» SB, som ble skapt etter en omorganisering (og opphevelse) av Statens Bygge- og Eiendomsdirektorat (SBED) i 1993.

Hva skiller SB fra SBED? Bokens forfatter, Geir Thomas Ris­åsen, starter sin historiske innledning med «skjebneåret 1814», da Norge ble en selvstendig nasjonalstat. Riktignok var en bygningsins­pektør for Christiania blitt utnevnt (av danskekongen?) allerede i 1793, men i 1816 ble han «statens» mann, som skulle «ha oppsyn med» den offentlige utbyggingen av den lille havne-småbyen til landets hovedstad. Først ut var C.A. Collett (1771-1833), dernest C.H. Grosch (1801-65) og G.A. Bull (1829-1917). Hver av dem både kontrollerte og tegnet de fleste offentlige nybygg i landet (dog unntatt f.eks. Slottet, Botsfengslet, Gaustad asyl og Stortinget).

Stortingets misnøye med mangelfull kontroll av byggearbeidene avfødte i 1887 Statens bygningsinspektorat, med Adolf Schir­mer (1850-1930) som sjefs-»konsulent» for alt offentlig byggeri. Også han tegnet imidlertid en god del: f.eks. Nasjonalgalleriet, Ullevål sykehus og Tollhuset, og de enkelte statlige etater opprettet hver især sitt faglige kontrollorgan for sin byggevirksomhet.

Ytterligere kritikk av «betydelige kostnadsoverskridelser og man­gelfullt tilsyn» førte i 1928 til at Statens bygningsinspektorat «i prinsippet» ble tillagt alt ansvar for statens byggevirksomhet (unntatt for Forsvaret og NSBs anlegg o.a.) og i 1936 skiftet navn til Riksarkitekten. I realiteten fortsatte imidlertid de enkelte departementer å styre alle sine byggeprosjekter.

Den 20.4.1959 ble SBED opprettet, med administrativt ansvar for både planlegning, oppfølging og forvaltning av statlige bygg i hele landet, og med sin spesielle instruks: de såkalte «Administrative bestemmelser».

Risåsen fremholder imidlertid at nydannelsen først og fremst fungerte som Finansdepartementets forlengede arm, og at direktoratets «rolle og myndighet i forhold til fagdepartementene» (antagelig det som var intendert i 1959) ble endelig fastlagt først den 28.11.1978. Statens kvern hadde altså malt lang­somt og lenge før SBED til slutt ble statens offisielle byggherre, i gavnet.

Denne herlige orden på tingene varte bare et drøyt tiår. SBED ble rammet av statens aller nyeste, historiske hamskifte i og med Herman­sen-utvalgets innstilling «En bedre stat» (1989). I 1991 fulgte Storting­et opp med vedtak om en «modernisering» av den statlige eiendomsforvaltning. Alle statlige enheter ble nå definert som leietagere, som skulle belastes med husleie. SBED ble forvandlet til SB og underlagt Arbeids- og administrasjonsdepartementet fra 1.1.1993. SB skulle i motsetning til SBED være en «forvaltningsbedrift»: en aktiv, statlig utleier som skulle oppfylle bestemte krav til «driftsresultat». SB skulle – med Risåsens ord – være både statens «byggherre, eiendomsforvalter og eiendomsutvikler».

Denne tilstand varte i nøyaktig seks år. Et evalueringsutvalg uttalte (1996) at SBs rolle som konkurrent på det private marked var uheldig. Utleievirksomheten ble derfor i 1999 overdratt til et helt nytt statlig aksjeselskap: Statens utleiebygg AS, senere omdøpt til Entra Eien­dom AS og fra 2002 underlagt Næ­rings- og handelsdepartementet.

Risåsen redegjør ikke for arbeidsfordelingen mellom SB og Entra Eiendom AS, som etter presseoppslagene å dømme synes temmelig uklar og lite kjent. F.eks. uttrykte et medlem av Stortingets kulturkomite nylig sin overraskelse over at Entra Eiendom AS plutselig hadde overtatt SBs rolle i Nasjonal­bibliotekets pågående byggesak.

Man blir ikke særlig beroliget av Risåsens utsagn om at SB har beholdt ansvaret for «de såkalte formålsbyggene», dvs. bygg «som ikke tilbys ellers i markedet» – en svært tåkeaktig definisjon. Vil ikke markedet kunne tilby staten bygninger for alle tenkelige formål? Hvor mye mer vil Entra Eiendom AS overta? Når vil statsråd Norman i ett og alt holde seg utelukkende til det private eiendomsmarkedet? Hvor lenge vil SB holde stand? Ærlig talt: Man finner det ikke påtrengende naturlig å storm-gratulere SB med tiårsjubileet.

Det virker dessuten som om SB selv føler seg noe utspilt i situasjonen. Hvorfor skulle de ellers avstå fra denne jubilerende anledning til å briljere med en bok om seg selv som en profesjonell og dyktig byggeprogrammerer og prosjektleder for staten? Kun på smussomslaget nevnes SB som «byggherre på vegne av departementene (som) organiserer, planlegger og gjen­nom­fører 180 prosjekter …» osv. Boken handler stort sett om alt annet.

Risåsen presenterer tredve byggverk (utvalgt av en liste med ca. 700) der kongen eller staten har vært byggherre. Bygdø kongsgård, Slottet, Stortinget, Høyesterett, regjeringskvartalet og Oslo politihus representerer «makten», mens Bergseminaret på Kongsberg og forskjellige eldre og nyere universitets- og forskningsbygg samt Riks­hospitalet står for «utdanning, forskning og helse».

I en tredje avdeling demonstreres forsøksvis hvordan staten har ivaretatt sitt ansvar for «kultur»: Risåsen beskriver Kunstnernes Hus i Oslo (egentlig privat, men istandsatt 1998-2001 med statlige midler og med SB som regissør), Kringkas­tingshuset på Marienlyst (også denne institusjonen opprinnelig privat, men statlig fra 1933; arkitektkonkurranse utlyst 1935 ved Statens bygningsinspektorat; huset ferdig 1950), Radio- og TV-senteret for Vinterolympiaden 94 (bekostet av staten og senere overtatt av Opp­land distriktshøgskole), kulturbygg på Maihaugen (opprinnelig en privat institusjon, men med statlig støtte i anledning vinterlekene 94), Erkebis­pegården i Trondhjem (opprinnelig tilhørende den katolske kirke, senere overtatt av Kongen som lagerbygning og nå gjenoppbygd av staten, etter brann 1983), Vernebygget over domkirkeruinen på Hamar (permanent eller provisorisk? En privat gave på ti millioner tvang staten til å bevilge de resterende 66), Ivar Aasen-tunet i Ørsta (bygget etter Åse Klevelands initiativ i Aasen-året 1996 til en 60/40-finansiering ved stat og kommune) og endelig Ope­ra­en i Oslo (helstatlig, så vidt jeg forstår, uten at Risåsen nevner det).

Dette utvalg av kulturbygg (unntatt den krampaktige Operaen) «vitner om alt annet enn ambisjoner» (hos staten), mener Lotte Sandberg i Aftenposten (Aftp. 14.4.03), og hun har vel atskillig rett i at «kulturbygg aldri (har) vært et satsningsområde i Norge». Hun viser eksempelvis til de kummerlige kår for Nasjonalgalleriet og Samtidsmu­seet.

Men hvor realistisk er hennes drøm om at staten v/SB skal forlate sin nåværende rolle som «markeds­orientert eiendomsutvikler» (særlig grelt til syne på Vestbanen) til fordel for en «riksarkitektstatus» og utvikling av «gode samarbeidsformer mellom offentlige og private aktører» med henblikk på «kvalitet i arkitektur og byplanlegning»? Og hvor realistisk er Gaute Baalsruds håp (i Aftp. 30.4.03) om at boken Staten bygger skal gi SB «sterkere faglig stolthet og autoritet»? Jeg er redd disse uttalelsene bygger på en meget skjør optimisme.

Boken er jo strengt tatt ingen «skrytebok» for SB. Risåsens kåserende orienteringer sammen med ca. 200 fotografier (fremragende av Jiri Havran, litt mindre gode av Jaro Hollan) kaster glans over de pro­sjek­terende arkitekter og ingeniører og de utførende entreprenører, til en viss grad også over statens bevilgende myndigheter, men SBs rolle i dette spill forblir uklar. Det gir en som sagt bange anelser ved tanken på institusjonens fremtid.

Og hvordan vil staten utvikle seg generelt? Kanskje kan man bare håpe på at markedets berømte, usynlige hånd med tiden vil sørge for en ny giv? 

Offentlig bygging – snart en saga blott?
Ingvar Mikkelsen
Mikkelsen, Ingvar er sivilarkitekt MNAL og skribent. Han ble utdannet ved Norges Tekniske Høgskole i Trondheim. Samme sted var han amanuensis fram…les mer
Offentlig bygging – snart en saga blott?
Publisert på nett 04. september 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.