Om å oppleve arkitektur
  • Tittel: Arkitekturguide for Norge
  • Forfatter: Arne Gunnarsjaa
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Abstrakt forlag AS, Oslo

Interessen for norsk arkitektur er stadig stigende, noe som klart manifesteres i de mange arkitekturguidene som er utgitt i løpet av de siste årene. I 1999 kom den nye Osloguiden Arkitektur i Oslo og Trondheimsguiden Arkitektur i 1000 år, mens det i fjor ble utgitt hele tre guider, Arkitekturguide for Kristiansand og dessuten to landsdekkende guider, som vi kan glede oss over og fordype oss i, mens vi håpefullt venter at Bergen og Stavanger skal komme på banen. Arne Gunnarsjaa presenterer den historiske arven frem til dagens situasjon, mens Ingerid Helsing Almaas behandler de siste femten års nyskapninger. Naturlig nok overlapper de hverandre, samtidig som de utfyller hverandre på en fin måte og bør inngå som grunnstamme i bokhyllene til alle arkitekter og arkitekturinteresserte. Som gavebøker vil de egne seg fortrinnlig, til slekt, venner, oppdragsgivere og yrkesforbindelser av alle slag.

Den imponerende spennvidden i Gunnarsjaas tilsynelatende uuttømmelige kunnskapskilde omfatter hans tour-de-force i et gjennomgripende arkitekturleksikon (1999), fulgt av en mer kortfattet arkitekturhistorie (2001), og nå hans detaljerte veileder til norsk arkitektur, alle utgitt på samme forlag.

Guiden er pedagogisk lagt opp. Etter en generell innledning med et kulturhistorisk og stilhistorisk tverrsnitt av Norge, både vertikalt og horisontalt, er presentasjonen av tusen års byggekunst fordelt på fem landsdeler (de samme regioner som forøvrig Sigurd Jervell har foreslått med et regionalt selvstyre innenfor et europeisk fellesskap i Norge foran oppbruddet (1998). Dessuten er hver region inndelt i fylkesvise avsnitt, et nivåprinsipp som forenkler den praktiske bruk av guiden. 

Det er foretatt et representativt utvalg, og for å unngå leksikontykkelse er maskevidden grov, noe som utvilsomt vil være gjenstand for diskusjon, avhengig av øynene som ser. Likevel er etter forfatterens skjønn viktige byggverk medtatt, ikke bare som arkitektoniske, men også som kulturhistoriske og samfunnsmessige fenomener. Noe som til en viss grad forklarer at både Røkkes hyttekompleks Stølslia i Oppdal og terrassehusene i Stjørdal er funnet verdige, selv om det er lite ut over størrelsen som synes å kvalifisere, mens andre og kanskje mer epokegjørende frembringelser ikke er listet opp.

Presentasjonen følger prinsippet fra forfatterens leksikon og arkitekturhistorie, hvor det store flertall av illustrasjonene består av hans sirlige pennetegninger av bygninger og landskap, supplert med planer, snitt eller fasader av enkelte bygninger. Dessverre er gjengivelsen av visse bygningstegninger av vekslende kvalitet, og enkelte er nærmest uleselige, med planene av Rein kloster, Saarinens amerikanske ambassade og Sverre Fehns teglsteinshus på boligutstillingen i Bærum som særlig uheldige eksempler. Trolig ville guiden ha vært like verdifull om de svake gjengivelsene konsekvent ble luket ut, samtidig som enkelte av forfatterens egne tegninger kunne nøyd seg med én spaltebredde, blant annet for å skape balanse i gjengivelsen av strektykkelsene. Det ville trolig gjøre guiden mindre tettpakket og mer anvendelig. 

En guide kan alltid forbedres, og noen få mangler må påpekes. Det fine gårdstunet fra Svartdal i Telemark på side 149 vil sikkert mange oppsøke, men det er ikke avmerket på kartet. S 34 Bronseplassen Høvåg er heller ikke markert på kartet, mens plan og snitt av S 77 Nordigard Rygnestad på side 180 er falt ut. I tillegg til de opplistede nasjonale priser er Royal Garden Hotel i Trondheim også belønnet med den tungtveiende Eurostructprisen for 1986. Dessuten ville trolig anvendeligheten blitt forbedret med sidetallene plassert ytterst på sidene.

Arne Gunnarsjaas norske arkitekturguide representerer en skattkiste av grunnleggende informasjon om vår byggekunst. Språket er lett og flytende, samtidig som hans personlige innlevelse og entusiastiske engasjement egger til mer detaljert viten. Derfor har han også supplert guiden med en omfattende litteraturliste for den som ønsker øke innsikten. Guiden bør få stor utbredelse, også utenfor landets grenser. Med de foreslåtte forbedringer bør den snarest oversettes til engelsk for å innta sin rettmessige plass i en omverden som i svært liten grad er orientert om kvalitetene i vår arkitekturarv. Det er all grunn til å gratulere Arne Gunnarsjaa med et nytt kulturelt kjempeløft for å bringe fattbar kunnskap om disse kvalitetene.

Etter at man noe forundret registrerte i Dagbladet at Ingerid Helsing Almaas blant atskillig mer egnete kandidater bombastisk utropte yrkesskolenes hybelhus i Oslo til Norges styggeste bygning, er man naturlig nok spent på hva som er funnet verdig til å passere skjønnhetsidealets nåløye. Og man blir ikke skuffet, men tvert imot nærmest euforisk av å bla i den innholdsrike lille guiden med sin formidable samling av interessante, fornyende, utfordrende, delvis grensesprengende og bent frem vakre eksempler på nyere norsk arkitektur. Mens Gunnarsjaa vektlegger både det arkitektoniske og det kulturhistoriske aspektet, er Ingerid Helsing Almaas opptatt av arkitektur som rendyrket kunstnerisk uttrykk, ideer omsatt til kvaliteter i fysisk form, det vi helst definerer som byggekunst. Hun har valgt ut et hundretalls anlegg oppført etter 1985, fordelt over hele landet. Selv om byggeoppgavene er fortolket og angrepet på mange ulike måter, er fellesnevneren med visse få unntak en djerv videreføring av den poetiske modernismen i alle dens avskygninger, og guiden viser med all tydelighet at det fremdeles er mye å hente i modernismens mangefasetterte formspråk, til tross for inntil bevisstløshet gjentatte påstander om det motsatte i det monomane hylekoret fra reaksjonære og halvstuderte røvere i Byens fornyelse. Flesteparten av de utvalgte prosjektene er kjennetegnet av en kompromissløs konsekvens fra idé til resultat. Her er arkitektur formidlet som romkunst, men også som kunstnerisk syntese, hvor materialitet og detaljering bygger opp omkring og styrker idégrunnlaget i intensjonen. 

Ingerid Helsing Almaas’ språk er karakterfullt og friskt; analytisk og presist, uten å bli pedantisk, og samtidig poetisk uten å bli svulstig. Som i forfatterens utmerkede lille guide til nyere arkitektur i Wien (Ellipsis, London 1995) er flere av omtalene krydret med dialoger mellom forfatter og enkelte arkitekter, noe som gir guiden et kjærkomment tilskudd og en nødvendig dimensjon som ofte savnes i den tradisjonelle arkitekturkritikken.

Symptomatisk er det få boliganlegg i guiden, noe som kanskje sier mer om dagens oppdragsgivere enn arkitektene, og de få som er tatt med, er heller ikke særlig flatterende gjengitt. Forfatterens fascinasjon dreier seg særlig omkring det minimalistisk rendyrkede og spektakulære. Derfor reageres det negativt på uforløste tekniske løsninger og sjusket detaljering. At forfatteren likevel uten motforestillinger fremhever Hjeltnes rekkehuset hvor bilene på taket er tilgodesett med den fineste utsikten, og uforbeholdent begeistres over containerhuset til Magler Wiggen med sin sloppy isolasjonsfrakk, kan således være gjenstand for undring, men betraktningene for øvrig er usedvanlig konsistente og velbegrunnede.

Guiden har et meget hendig format, men en del praktiske innvendinger må likevel fremføres. Flere av bildene viser utsnitt av bygninger og er kanskje ikke særlig egnet for den som vil lete opp objektene, selv om adressene er angitt. Dessuten er ikke alle åpningstider for museer konsekvent oppgitt. Selv kunne anmelderen ønsket en mer fremtredende plass for arkitektnavnene, under tittelen på hvert bygg. At guiden er delt opp i 9 avsnitt med hver sine sideangivelser i stedet for kronologisk nummerering av de 212 sidene, gjør den heller ikke lettere å benytte, og anmelderen har ennå ikke forstått meningen med å vise sidetall vertikalt, selv om dette jåleriet tydeligvis er en trend i tiden.

Kildegransking bør være en forutsetning for en guide som rettes mot et internasjonalt marked. Når Nils Mjaaland freudiansk og eplekjekt henviser til samtalen med den 94-årige kollega Helge Sindal, er det vel den svenske funksjonalisten og arkitekturprofessoren Helge Zimdal (som ville ha fylt 100 år i år) han refererer til. Dette, sammen med en del mindre vesentlige tyrkkleif, burde rettes opp til neste utgave, som jeg vil anbefale snarest oversatt til norsk. Selv om enkelte av de finurlige og spissfindig formulerte engelske kommentarene (som har gledet anmelderen) derved ville miste noe av sin friskhet, ville det kanskje til gjengjeld oppveies av å kunne glede seg over de norske dialogene på originalspråket, hvor Sverre Fehns underfundige aforismer trolig ville komme mer til sin rett.

Jeg gjentar, og med sterk oppfordring til de rette instanser: Sett i gang nødvendige tiltak for å oversette Helsing Almaas til norsk og Gunnarsjaa til engelsk. Begge guidene vil bli glimrende ambassadører for norsk kultur og norsk arkitektur, både i nordisk og i internasjonal sammenheng.

Fakta

Arne Gunnarsjaa: 

Arkitekturguide for Norge

Abstrakt forlag AS, Oslo 2002


Ingerid Helsing Almaas: 

Norway – a guide to recent architecture

Batsford, London 2002


Om å oppleve arkitektur
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Om å oppleve arkitektur
Publisert på nett 17. august 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2003. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.