Opp av ruinene - på gjenreiste stier?
  • Tittel: Som Fugl Føniks av asken? Gjenreisingshus i Nord-Troms og Finnmark
  • Forfatter: Ingebjørg Hage
  • Utgivelsesår: 1999
  • Forlag: Ad Notam, Gyldendal

I det nye velstandsnorge er det tid for refleksjoner og kritisk tilbakeblikk, også når det gjelder gjenreisingen i vår nordligste landsdel, som har vært gjenstand for mye av etterpåklokskapens kranke og subjektivt synsende blekhet. 11996 tok imidlertid Ingebjørg Hage doktorgraden på en studie av hva som egentlig skjedde i gjenoppbyggingen av det krigsherjede Nord-Troms og Finnmark, og resultatet foreligger nå i bokform. Doktoranden bidrar grundig til et oppgjør med mange av de mest populære og seiglivede mytene om den hektiske virksomheten like etter krigen, hvor en generasjon av idealistiske og fremtidsoptimistiske arkitekter satte varige spor etter seg. Med utgangspunkt i boligene beskriver hun de prosessene som fant sted, basert på studier av i alt 86 hus i kommunene Kåfjord, Sørøysund, Porsanger, Berlevåg og Kautokeino. 

Ingebjørg Hage har de beste forutsetninger for oppgaven. Hun er selv vokst opp i landsdelen, hun er sivilarkitekt og førsteamanuensis ved Institutt for kunsthistorie ved Universitetet i Tromsø, og hun har dessuten vært kulturvernleder i Troms fylkeskommune. 

Avhandlingen har mange innfallsvinkler og beveger seg mellom arkitekturhistorie, etnologi, kunsthistorie og historie. Det er modig av doktoranden å trenge inn i et tverrfaglig minefelt av denne art, og i så måte dreier det seg om en banebrytende forskning. I tillegg til et omfattende arkivmateriale bygger dessuten fremstillingen på egne observasjoner og tallrike intervjuer med beboere og aktører. Anmelderens oppgave er ikke å vurdere metode og kildebruk av et vitenskapelig arbeid som allerede er behandlet, men det slår meg umiddelbart at ønsket om objektivitet medfører at forfatterens egne faglige vurderinger fremtrer litt vagt, noe som trolig er konsekvensen av forsøket på å innfange en motsetningsfylt og vanskelig helhet. Selv hadde jeg mest utbytte av del Ill, «Brudd og kontinuitet», og særlig det siste kapitlet «Arkitektur og ideologi», hvor konklusjonene trekkes opp. 

Den såkalte fellesskapsarkitekturen (uttrykk benyttet av Ulf Grønvold) i et knapphetssamfunn var en syntese av nasjonale arkitekturtradisjoner, funksjonalismens program, arbeidsmetode og formspråk, samt økonomiske prioriteringer. Det beste av gjenreisingsarkitekturen representerer en stillferdig og delvis troskyldig utgave av den kultiverte enkelheten, som utgjør en viktig del av den funksjonelle tradisjonen i Norden. Likevel vil jeg være varsom med å benytte begrepet minimalisme, som forutsetter en langt mer sofistikert og raffinert kunstnerisk artikulering av de enkelte arkitekturelementene. Så avansert var denne arkitekturen tross alt ikke. 

Noen bemerkninger til kildebruken er dessuten påkrevet. Forfatteren gjør et nummer av at arkitektenes laboratoriekjøkken, det såkalte Frankfurterkjøkkenet, ikke ble akseptert av dem som med rette ønsket et større arbeids- og stuekjøkken. Mye er skrevet om den sosialteknologiske effektiviseringen av matlaging og husstell for å muliggjøre at også den hjemmeværende husmoren kunne inntre som produsent i arbeidslivet. Men denne formynderske utformingen hadde også sin tidsånds hygieniske begrunnelse, nemlig å hindre at et rom med matos og damp fra klesvask ble brukt som soverom i en liten arbeiderbolig. 

I forklaringen av funksjonalismens formspråk henvises det til at mange villaer i 1930-årene ble bygd i betong, med Villa Riise (ikke Riis) på Hamar som eksempel. I likhet med flere andre bygninger fra samme periode ble imidlertid også denne murt opp, riktignok av blokker i bimsbetong (en tidlig versjon av dagens lettbetongblokker), og deretter pusset for å gi inntrykk av rene flater samt industriell og hygienisk saklighet. 

Gjenreisingen representerte på mange måter et paradigmeskifte, hvor modernismen fikk et offentlig autoritetsstempel, ved å legge grunnen for stordriften i 1960-årene og særlig fremveksten av ferdighusenes Norge. Arkitektonisk var det også et tidsskille, men likevel ikke et totalt brudd med situasjonen før krigen. Gjennomføringen forutsatte naturlig nok sterk sentralstyring og kontroll. Ikke desto mindre spilte lokalbefolkningens innsats en avgjørende rolle for resultatet, og mange hus ble tilpasset enkeltfamiliene og situasjonen. Og kanskje det viktigste av alt: Boligstandarden ble hevet i vesentlig grad, og det var således stort sammenfall mellom myndighetenes bolignorm og folks behov. At gjenreisingen bidro til å etablere Husbanken, skulle få enorm betydning for boligreisingen i hele landet i etterkrigstiden. Dette er kvaliteter som ofte underslås i en lettvint kritikk av det som overfladisk sett kan fortone seg som en systematisert middelmådighet i et kommandodirigert og byråkratisert sosialdemokrati. 

Hvis ikke arkitektur bedømmes ut fra sin kontekst, som inkluderer både de historiske forutsetningene og de aktuelle rammebetingelsene, ikke minst de økonomiske, vil også kritikeren distansere seg fra en påtrengende virkelighet som tross alt representerer mange menneskers livsmiljø. Derfor trenger den tradisjonelle arkitekturkritikken et tverrfaglig korrektiv, og vi skal være takknemlige for at humanisten Ingebjørg Hage i sin avhandling påviser nødvendigheten av et slikt korrektiv. 

Boken inneholder et vell av opplysninger som gjør den til et meget nyttig oppslagsverk for den som skal vite mer om gjenreisingen og de bakenforliggende idealene. Avhandlingen fokuserer mest på det bygningsmessige, men også hagebyidealene og naboskapstankene har utvilsomt hatt stor betydning for den overordnede planleggingen, noe som er lite berørt i dokumentasjonen. 

Boken er rikt illustrert, både med tegninger og historiske fotografier, supplert med forfatterens egne fotografier, som dessverre er av vekslende kvalitet. Selv om bebyggelsen er sterkt preget av nødtørftighet, er den likevel ikke så sjarmløs som bildene og det kjedelige grafiske oppsettet gir inntrykk av. Det er å håpe at forfatteren kan videreføre sine grunnleggende, nødvendige og interessante studier til å omfatte også den øvrige gjenreisingsbebyggelsen, kanskje i en bok som i større grad fokuserer på de arkitektoniske og kulturhistoriske kvalitetene, både i den store sammenheng og i de mange detaljene som tilsammen utgjør et mangfoldig helhetsbilde av gjenreisingen og fellesskapsidealene i det gryende og solidariske velferdsnorge, som mange i dag synes å ha fortrengt i markedets og varekulturens individualistiske og vulgære velstandsdekadanse.

Opp av ruinene - på gjenreiste stier?
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Opp av ruinene - på gjenreiste stier?
Publisert på nett 26. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.