På tide å spise hunden
  • Tittel: Time to Eat the Dog. The real Guide to Sustainable Living
  • Forfatter: Vale, Robert & Brenda
  • Utgivelsesår: 2009
  • Forlag: Thames & Hudson
  • Antall sider: 384

Hva betyr global bærekraft i praksis? De newzealandske arkitektene Robert & Brenda Vale har fra et enkelt, rasjonelt utgangspunkt regnet seg fram til at de fleste av oss står overfor noen overraskende livsstilsendringer.

Når vi snakker om klimaendringer og bærekraft, er det viktig å gi diskusjonen, både problemer og løsninger, en målestokk. I global målestokk er klimautfordringen et gigantisk problem, og individuelle bidrag kan synes meningsløst små. I en individuell målestokk har det samtidig stor praktisk betydning om man skal ha bil eller ikke, om man har 18 eller 23 grader i stua i februar, eller om man skal bruke sparepengene på sydentur eller solvarmeanlegg. 

“Hittil har det vært et individuelt ansvar å avgjøre hvorvidt de løsningene som er foreslått for de globale problemene, skal få konsekvenser for hverdagslivet eller ikke.”

Hittil har det vært et individuelt ansvar å avgjøre hvorvidt de løsningene som er foreslått for de globale problemene, skal få konsekvenser for hverdagslivet eller ikke. Enkelte mindre kontroversielle fellesløsninger som kildesortering, avgiftsreduksjon på elbiler og en og annen biodieselbuss er innført, og joda, vi fikk TEK10, men foreløpig er alt som virkelig svir helt frivillig, fra karbonavgift på flyreiser eller reduksjon av kjøttforbruket til arealreduksjoner eller passivhusstandard i bygg. Karbonskatt, energirasjonering eller tiltak for å redusere det individuelle forbruket anses som politisk urealistisk. Det er altså opp til hver og en av oss om vi vil ordne livene våre i henhold til Brundtlandkommisjonens bærekraftdefinisjon, og hvis vi føler et ansvar, må vi selv skaffe oss den nødvendige kunnskapen. 

Det er ikke lett

Dette er ikke lett. Men som verdens forskere slo fast i Amsterdamdeklarasjonen i 2001: ”Business as usual is not an option”.  På et eller annet tidspunkt må noe gjøres, antakelig ganske mye. Så selv om vi i dagens Norge fremdeles på ulike måter kan betale oss fra konsekvensene av hvordan vi lever, må vi regne med at også vi vil komme til å måtte endre livsstil. Men hvordan? Hva er rimelig? Hvor skal lista ligge?

For et par år siden kom de britiske arkitektene Robert og Brenda Vale med boken Time to Eat the Dog, hvor de oppsummerer resultatene av mange års forskning på feltet hverdagsliv og bærekraft. Robert & Brenda Vale har lenge vært blant pionerene i utviklingen av bærekraftig byggeri, og de har, i tillegg til å ha skrevet flere bøker om emnet, prosjektert både større og mindre bygg og anlegg, som Storbritannias første ”autonomous house” fra 1993, og det jordisolerte boligprosjektet Hockerton i Nottinghamshire, som sto ferdig i 1996. De emigrerte til New Zealand i 1993 og har i dag begge to professorater ved arkitektskolen på Victoria University of Wellington.

Time to Eat the Dog er et interessant innspill i miljødebatten, så pass interessant at det er verdt å ta boka litt grundigere for seg. Forfatterne forsøker nemlig nettopp å svare på spørsmålet om hvordan vi må leve for å sikre en bærekraftig framtid; men i stedet for å snakke fra en forutinntatt ideologisk posisjon har de forsøkt å regne seg fram til et objektivt svar. Resultatet er like overraskende som det er overbevisende.

Dette er alt vi har

Bokens utgangspunkt er enkelt. Jorden, denne ene planeten, er alt vi har. Vi har hørt det før: Hvis alle jordens syv milliarder mennesker skulle ha tilgang til en vestlig livsstil, ville vi trenge ressurser tilsvarende fem jordkloder. Eller var det syv. Uansett, vi har bare én. Hvis vi ser bort fra den innstrålte solenergien, må alt menneskelig liv og all menneskelig vekst, enten det dreier seg om økonomisk vekst eller en økende befolkningsmengde, klare seg innenfor det lukkede materielle systemet som jordens biosfære utgjør. 

Målet på hva det er rimelig av oss å forvente, finner forfatterne i begrepet fair earthshare, det vil si den andelen av jordas produktive overflate som hver av oss har til rådighet for å tilfredsstille våre behov. Vi er i dag syv milliarder mennesker. Deler man jordas produktive overflate (inkludert havområdene) på syv milliarder, har vi 1,89 hektar hver. Så enkelt er det.

Forfatterne er selvfølgelig klar over at folk har ulike forutsetninger og ulike behov; energibehovet vårt vil for eksempel avhenge av hvor på kloden vi befinner oss. Men deres ideelle utgangspunkt er at alle mennesker har lik rett til en andel av jordens ressurser, og at selv om verdenshistorien har gitt dagens vestlige samfunn kontroll over en større andel av disse ressursene, endrer ikke det behovet for å se en bærekraftig utvikling i global målestokk. Et av argumentene for nødvendigheten av en mer rettferdig global ressursfordeling er å unngå framtidige konflikter: krig, om den nå er for olje eller for ferskvann, er både ressursødende og ressursødeleggende. Og Robert & Brenda Vale er ikke de eneste som forutser at konsekvensene av ”business as usual” kan bli katastrofale, og bør kunne unngås.

Tilbake til framtiden

Etter en enkel og svært tydelig introduksjon der forfatterne refererer til et faktagrunnlag fra kilder som nasjonale statistikker, FN og CIA, går de over til å analysere dagens vestlige middelklasselivsstil i forhold til en fair earthshare. De ser på matproduksjonen – hva vi spiser, hvor det kommer fra, og hva vi gjør med det; transport; bygninger; saker og ting vi omgir oss med, som klær, elektronikk og kjæledyr; de tar for seg våre fritidsaktiviteter og arbeidsvaner, hele den materielle rammen rundt et moderne vestlig liv. 

I tillegg til arealforbruk bruker de energiberegninger og livsløpsanalyser for å sammenligne de ulike produktene og aktivitetene, og alt regnes på ulike måter om til andeler av vår earthshare. Resultatene er mildt sagt tankevekkende. En jevn fordeling av klodens ressurser gir oss altså 1,89 hektar hver. Men basert på dagens forbruksmønster brukte en gjennomsnittlig amerikaner i 2009 hele 9,5 hektar av jordens produktive areal. Svenskene brukte 7 hektar hver, vi må anta at vi i Norge ligger omtrent på samme nivå. Italienere og polakker lå på gjennomsnittllig 3,87 hektar, kubanere på 1,4 og indere på 0,8. Det sier litt om hvor lista for en bærekraftig livsstil kan komme til å ligge. 

Og jo flere mennesker vi er som skal dele på det vi har, sier forfatterne, jo lenger tilbake i historien må vi for å finne en livsstil å sammenligne oss med. Mens vi på 1950-tallet, da jordens befolkning var mindre enn halvparten av det den er i dag, antakelig kunne opprettholdt en gjennomsnittlig europeisk femtitallslivsstil for de fleste, må vi nå antakelig tilbake til 1800-tallet for å finne en gjennomsnittshverdag å sammenligne oss med. Dette betyr en reduksjon i goder for mange, noe som åpenbart er problematisk. Som daværende president George Bush sa på Rio-konferansen i 1992: ”The American way of life is not negotiable.”  Som sagt, dette blir ikke lett.

Hva driver vi med?

Vi holder på med en masse ting i dag som vi ikke holdt på med bare for 20–30 år siden, men som vi raskt er blitt vant til og tar for gitt. Nå vil vi ha jordbær i januar og snø i juli. For å oppfylle alle de ønskene og forventningene vi etter hvert tenker på som rimelige, går det med økende mengder energi. En gjennomsnittsbrite bruker opp 1,33 av sine 1,89 hektar på maten han spiser i løpet av et år, samtidig som et nytt kjøkken, hvis man har penger til det, er blitt en menneskerett.

Forfatterne tar for seg alle tenkelige og utenkelige løsninger og forslag til hvordan vårt ressursforbruk kan reduseres. Sparer man virkelig ressurser på å kjøre på en sykkel av tre i stedet for en av stål? Hva om man kunne ta Zeppeliner i stedet for jetfly? De regner for eksempel ut at man ikke sparer så mye på å bruke hest til jobben i stedet for bil: En rimelig biodieselbil bruker opp 1 hektar av din earthshare, mens en hest bruker 0,85. En elbil som får strømmen sin fra vindkraft, derimot, bruker bare 6 kvm, altså 0,0006 hektar. Og det er inklusive den energien som går med til å lage bilen...

“Seks hamstere, som bare spiser en halv kopp hamsterfrø og et eple per dag, tar opp like mye av jordens produktive overflate som én inder?”

De verste fritidsaktivitetene er golf, tennis, alpinskikjøring og svømming, i den rekkefølgen – på grunn av kombinasjonen av areal- og energibruk. Som alternativer foreslår forfatterne produktive fritidssysler, som hagebruk, matlaging eller håndarbeid. En annen tvilsom fritidsaktivitet er kjæledyrhold. Etter en nøye gjennomgang av dyrematproduksjonen i Vesten, både målestokk og metoder, kan forfatterne dokumentere at en stor hund bruker omtrent like mye av din earthshare som en middelstor bil, 0,36 hektar, først og fremst fordi den er en kjøtteter. Så hvis du har 1,89 hektar og skal bruke 1,33 hektar på å fø deg selv, og 0,36 hektar på å fø på en schäfer, blir det ikke mye igjen til å varme opp huset eller få barna på skolen. Katter er ikke stort bedre, med 0,15 hektar; du kan til nød unne deg en hamster, som inklusive bur og strø kommer på 0,14 hektar. 14 000 kvadratmeter i året for å holde liv i en hamster? Seks hamstere, som bare spiser en halv kopp hamsterfrø og et eple per dag, tar opp like mye av jordens produktive overflate som én inder? I Time to Eat the Dog er både dette og andre mer interessante regnestykker overbevisende dokumentert.

For så nøyaktig regner Robert og Brenda Vale på alt vi gjør. Når de vil ha svar på om det er bedre å gå, sykle eller kjøre til jobben, tar de med i beregningen hvor den som sykler får energien sin fra (brødskiver eller biff), og skoforbruket hos den som går (antatt at vedkommende bruker petroleumsbaserte joggesko med gummisåle). Det er alle disse beregningene som gjør Time to Eat the Dog til en interessant og kanskje til og med viktig bok: Den er underholdende, og den er etterrettelig i minste detalj. 

“Det er alle disse beregningene som gjør Time to Eat the Dog til en interessant og kanskje til og med viktig bok: Den er underholdende, og den er etterrettelig i minste detalj.”

Og det er bedre å kjøre fire personer i en liten, bensingjerrig bil enn å rase gjennom byen i toppfart på en splitter ny stassykkel, hvis du får energien din fra hamburgere og må ha en ekstra dusj når du kommer fram.

Framtiden – et individuelt eller et kollektivt ansvar?

Forfatterne tar noen viktige forbehold. De er tydelige på at de kun tar for seg miljømessig og ikke sosial eller økonomisk bærekraft. Ikke fordi disse forholdene ikke er viktige, men simpelthen fordi de er helt avhengige av miljøet. Økonomien er avhengig av samfunnet, som igjen er avhengig av miljøet. Uten miljøet har vi ingenting.

Og selv om de kaller boken upolitisk i betydningen uten partipolitisk tilknytning, er de klar over at både lesningen av problemene og løsningene de regner seg fram til, har politiske konsekvenser.

De fleste miljøorganisasjonene ser ut til å være enige i at begrepet fair earthshare er relevant. – Man tar hensyn til de etiske og politiske sidene ved bærekraftig utvikling ved å regne på denne måten, sier Andrew Holt i Architectopia, rådgiver for NAL Ecobox. – Økologisk fotavtrykk er en god måte å måle ressursforbruk på, selv om det er mer interessant på gruppenivå enn for enkeltindivider, sier Arild Hermstad, leder for Framtiden i våre hender. 

Hovedinnvendingene mot forfatternes utgangspunkt går på fordelingen av ansvar: Ligger ansvaret for løsningen av klimaproblemene på et individuelt eller et kollektivt nivå? – Boken er interessant som informasjonskilde, men den er mangelfull som utgangspunkt for handlinger, sier Holt. – Det ligger en fare i å individualisere et problem som først og fremst er politisk, sier Hermstad. – Det er viktigere å se dette på nasjonalstatsnivå og for lokalsamfunn, og ikke tre det ned over folk som en mal som alle mennesker må følge. Jordkloden er ikke flat, og noen ressurser, for eksempel ferskvann, er knappere noen steder enn andre, og løsningene må reflektere dette.

Robert og Brenda Vale ser også at løsningene må tilpasses lokale forutsetninger, men de er ikke enig i at ansvaret i første rekke er kollektivt, og at det man gjør på individnivå, ikke er viktig. – Bærekraft er avhengig av de valgene vi gjør i hverdagen, sier de, og i det avsluttende kapittelet analyserer de, med samme overbevisende objektivitet som i resten av boken, hvor stor andel av vårt økologiske fotavtrykk vi har kontroll over som individer, og hvor stor andel som på ulike måter kontrolleres av lokale og nasjonale myndigheter. De kommer til at 75% kontrollerer vi selv.  

...og hva med hunden?

Så hva gjør vi med det vi kan kontrollere? Time to Eat the Dog er en praktisk anlagt bok, og for hvert kapittel oppsummerer forfatterne de viktigste konsekvensene av det de har regnet ut, i en håndfull enkle anbefalinger. Kjøp økologisk mat. Spis mindre kjøtt. Ikke kast mat. Ikke spis for mye. Gå til jobben. Jobb mindre. Jobb hjemmefra innimellom. Unngå flyreiser, og ta ferien i hjemlandet. Skaff deg få ting, som kan repareres. Ikke ha kjæledyr. Hvis du må ha kjæledyr, så skaff deg dyr du kan spise, som høns eller kaniner, og spis noen av dem. Bygg mindre hus. Det holder med ett bad. Sats på fornybar energi. Og så videre. Det meste sier i grunnen seg selv hvis man tenker etter, og de fleste anbefalingene har vi antakelig lest før. Det denne boken gjør, er å dokumentere at holdninger og atferd har betydning. Stor betydning. Ikke bare nå, men for framtiden.

Forfatterne har fått mye hatmail for bokens tittel, og mange anmeldelser fokuserer på at de angriper folks kjæledyrhold, som naturligvis er følsomme saker og dessuten en del av privatlivet. Eller hva? Hvis du var en gjennomsnittsbonde eller en industriarbeider på 1800-tallet, som altså er den tidsperioden vi pr. i dag kan se tilbake til for en sammenlignbar levestandard, hvor ville du fått kjøtt fra til å holde liv i en hund? Det var ikke uten grunn at bare jegere og rikfolk hadde bikkjer. Og med den befolkningsveksten vi har hatt siden da, hvor rimelig er det å forvente at vi nå alle sammen skal kunne kjøpe oss kjøttmat til å fø på millioner av hunder og katter? Nå er ”Time to Eat the Dog” åpenbart først og fremst en retorisk tittel, men den sterke reaksjonen er utvilsomt bevisst framkalt. Hvert valg vi gjør i forhold til de av jordens ressurser vi rår over, blir viktigere og viktigere, og bokens tittel er valgt for å gjøre det klart at før eller siden får disse regnestykkene betydning for oss alle.

Noter
  1. ”An ethical framework for global stewardship and strategies for Earth System management are urgently needed. The accelerating human transformation of the Earth‘s environment is not sustainable. Therefore, the business-as-usual way of dealing with the Earth System is not an option. It has to be replaced – as soon as possible – by deliberate strategies of good management that sustain the Earth‘s environment while meeting social and economic development objectives.” Fra ”The Amsterdam Declaration on Global Change”, 2001. Kilde: www.essp.org/index.php?id=41
  2. http://www.hockertonhousingpro...
  3. Se også Yrjö Hailas artikkel ”Vår plass ved bordet – arkitektenes rolle i biosfæren” iArkitektur N nr. 4-2010.
Fakta

Time to Eat the Dog - a book report

By Ingerid Helsing Almaas

A sense of scale is necessary for any discussion of climate change and sustainability. On a global level the problems are gigantic, making any individual contributions seem ridiculously small. Despite this, the decision of whether to adopt the suggested solutions as part of everyday life largely remains an individual responsibility, as does finding reliable information about which changes of habit will actually matter.

A few years ago, however, the New Zealand architects Robert and Brenda Vale presented us with their book Time to Eat the Dog? The Real Guide to Sustainable Living, a summary of their research and experience over the several decades of pioneering work in the field of sustainable architecture. Rather than preaching sustainability from a preconceived standpoint, however, the Vales have taken an objective view: they have gone through the environmental impact of a Western middle-class lifestyle, calculator in hand, and the results are as convincing as they are surprising.

Working from the concept of a “fair earthshare”, the proportion of the Earth’s productive surface that each of us would have available to meet our needs if the planet’s resources were equally distributed, Time to Eat the Dog simply works out what we can afford. Food, transport, buildings, stuff, leisure activities, work – Robert and Brenda Vale have worked out in detail what it is all costing the planet. Were you aware that the proportion of your fair earthshare taken up by a large dog is as big as that of a medium car? Well, now you know.

And contrary to what you might think, the small steps matter. The Vales have calculated that 75% of the things that impact the size of your earthshare are within your control. So there is no reason to delay individual action. Because sooner or later, these calculations will affect us anyway. 

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
På tide å spise hunden
Publisert på nett 20. oktober 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.