På vei mot en ny boform ?
  • Tittel: Byboligen - På vei mot en ny boform
  • Forfatter: Tore Brantenberg
  • Utgivelsesår: 1997
  • Forlag: Norsk arkitekturforlag

Dette er den tredje boken om boligen fra Tore Brantenbergs hånd i løpet av de siste par årene. Til tross for at denne siste er utgitt på et annet forlag enn de to foregående, tilsier format, layout etc. at bøkene kan sees i sammenheng, som en serie. Temaet for Sosial boligbygging i Norge 1740-1990 og Sosial boligbygging i Europa 1335-1985 er presist og fattbart, materialet som presenteres, virker velvalgt og nødvendig. Samlet fremstår disse to bøkene som et ikke bare nyttig, men inspirerende referanseverk. Boken om byboligen har en annen karakter enn forgjengerne, dette er ikke en typologisk evolusjonshistorie, boken er tenkt som en eksempelsamling – en presentasjon av prosjekter som kan tjene som forbilder for utformingen av våre fremtidige boliger.

I forordet stiller Brantenberg en dyster diagnose av vår samlede boligtilstand: «Det store flertallet av bedrestilte nordmenn har hittil ridd på toppen av en materiell vestandsbølge med en tilhørende grådighetskultur som både i nasjonal og global sammenheng er kortsynt og usolidarisk.» Byboligene preges av spekulasjonsbyggeriets stadig gjentatte feilgrep; presset fra markedskreftene gjør det vanskelig å finne boliger som oppfyller kravet til rimelig bostandard og god arkitektonisk behandling. Den energikrevende eneboligen påfører fellesskapet store utgifter, og kan hende enda viktigere: Den er lite egnet som bolig for den økende andelen av befolkningen som har behov for omsorg og nærhet til ulike former for servicetilbud. I forordet blir det også foreskrevet en behandling av problemet: «Vi må forberede oss på en kvalitativ miljøforbedring i et omfang som kan sammenlignes med den storstilte fellesinnsatsen under gjenreisningen.» Det er forfatterens overbevisning at en revitalisering av bykjernene og en urbanisering av drabantbyene og tettstedene er det som må til for å oppnå den nødvendige bedring av situasjonen. Med dette forordet som opptakt presenterer Brantenberg 38 boligprosjekter som har til oppgave å vise at det finnes muligheter for en fremtidsrettet urban boligbygging.

Innledningsvis redegjøres det for hva som karakteriserer en bybolig: Den er del av et bymønster, den har stor tetthet og den forholder seg til en gate eller en plass. Videre introduseres de fire grunntypene: byvillaen, atriumhuset, rekkehuset og bygården. Denne inndelingen i typer blir styrende for den påfølgende prosjektpresentasjonen som er delt i fire kapitler, alle med velskrevne, fortettede introduksjoner som forklarer grunntypenes utspring og utbredelse og viser til relevante referanseprosjekter.

Det ville hverken være riktig eller mulig her å gjennomgå samtlige av de 38 norske og europeiske eksemplene på byboliger som presenteres, men jeg vil trekke frem noen av dem for å gi et inntrykk av hvilke prosjekter som etter forfatterens mening egner seg som forbilder for en ny urban boform.

I kapittelet om byvillaen presenteres Lars Dyrhaugs boliger på Sørsannan i Steinkjer fra 1997, etterfulgt av blant andre fire italienske prosjekter av Angelo Mangiarotti fra hhv. 1959, 1962,1972 og 1977.I kapittelet om atriumhuset presenteres blant andre West 8’s vinnerforslag til regulering av havneområdene Borneo og Sporenburg i Amsterdam fra 1997, et studentprosjekt – Tommy Gymnanders hovedoppgave fra 1994 – og tre prosjekter av Fasting, Nos & Selmer AS fra hhv. 1973,1985 og 1995. Av rekkehusene vil jeg nevne Frithjof Reppens rekkehus i Professor Dahls gate i Oslo fra 1931 og Gudmundur Jonssons utstillingshus på NordForm i Malmö fra 1990. Kapittelet om bygården er det største i boken med femten presenterte prosjekter; presentasjonen innledes med tre prosjekter av Harald Hals fra hhv. 1919,1921 og 1922. Boken avsluttes med Svein Skibnes’ bygård i Munkegaten i Trondheim fra 1997.

Tore Brantenbergs har valgt en tittel som vekker nysgjerrighet og forventning: Byboligen - På vei mot en ny boform. Med sitt litt bombastiske, men ikke desto mindre forfriskende forord oppnår han å skjerpe leserens krav. Etter å ha lest en slik kritikk av den bestående boligsituasjonen med påfølgende løfter om forbilder for en ny urban boform, føler jeg at spørsmålene stiller seg i kø – spørsmål man som leser forventer at boken skal kaste lys over. Ikke minst blir man som arkitekt nysgjerrig på hvilke prosjekter det er Tore Brantenberg mener tilfører noe nytt til denne fleretusenårige boligtradisjonen.

Med forfatterens tidligere definisjon i bakhodet – arkitekturen som en kunstnerisk syntese med et sosialt innhold og en idémessig overbygning, nedfelt i fysisk form – venter man å bli trukket inn i en grunnleggende diskusjon om hvilke av disse aspekter ved faget vårt som krever en nytolkning for at vi skal oppnå en ny og bedre boform.

Har beboerens forventninger til hva et hjem skal være, endret seg så drastisk at vi som arkitekter trenger nye bilder for å kunne nærme oss denne oppgaven? Har byens fysikk utviklet eller forandret seg så radikalt at de tradisjonelle bygningstypene vi som arkitekter er opplært til å identifisere og manipulere, ikke lenger er anvendbare i urbane sammenhenger? Sist men ikke minst: Forandrer denne arkitektur eksistensielle tvil vårt syn på hva som er gode og dårlige prosjekter? Jeg tror dette er spørsmål man ikke kommer utenom hvis man for alvor skal diskutere vårt eventuelle behov for, eller bevegelse mot, en ny boform. Og det er i behandlingen av denne problemstillingen forfatteren, etter min mening, svikter sine lesere. I Byboligen blir spørsmålet om hva som konstituerer det nye ved de presenterte prosjektene, forbigått i tilnærmet taushet.

Dette er et problem når man som nyfiken leser begynner å studere boligene som presenteres og man umiddelbart må spørre seg selv: Hva er nytt ved akkurat disse arbeidene? Er det den kjensgjerning at de nylig er oppført? Nei – av de 38 eksemplene i boken er kun 13 bygget på 90-tallet; 11 prosjekter ble ferdigstilt før 1980.

Representerer disse boligene noe nytt når det gjelder forståelsen av boligens programmatiske innhold? Nei – kun en håndfull av prosjektene bidrar til å eksemplifisere alternative boligformer: to kollektivhus, ett mødrehjem, tre prosjekter med mulighet for fleksibel planløsning og en bygård der to av leilighetene fungerer som både atelier og bolig, de 31 andre prosjektene representerer tradisjonelle boligmodeller.

Er så dette prosjekter som med en ny innfallsvinkel til faget kan utfordre våre forestillinger om forholdet mellom boligen og byen? Nei – på få unntak nær preges presentasjonen av tradisjonelle arkitektoniske løsninger på ikke mindre tradisjonelle arkitektoniske problemstillinger.

Omsider går det opp for leseren at denne boken mer enn noe annet handler om de fire grunntypenes mulighet til å tilpasse seg den eksisterende struktur og formverden i den bevarende fornyelsens ånd.

Jeg har avstått fra en kritisk vurdering av de enkelte arbeider som presenteres i Byboligen. Men det skal sies at en del av prosjektene knapt egner seg som forbilder i noen tenkelig sammenheng; dette forundrer meg når det store tilfanget av nye urbane boligprosjekter gjør det mulig å finne eksempler med høy arkitektonisk kvalitet. Anmelderens intensjon har vært å stille spørsmål ved Tore Brantenbergs behandling av problemstillingen som har redusert det interessante og løfterike temaet til en kavalkade av velkjente typologiske variasjoner.

På vei mot en ny boform ?
Publisert på nett 14. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.