Pièces Urbaines. Ny fransk byscenografi
  • Tittel: Pièces Urbaines. Ny fransk byscenografi
  • Forfatter: Karin Skousbøll
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Arkitektens Forlag
  • Antall sider: 334

I motsetning til skjønnlitterære bøker som jeg kan la meg overraske av, er jeg nesten alltid avhengig av å på forhånd ha etterspurt innholdet når det gjelder faglitteratur. Da innholdet i Karin Skousbølls bok fyller et kunnskapshull hos meg og dessuten tematisk treffer det området som jeg forskningsmessig arbeider med, blir min lesning og omtale naturligvis preget av dette. 

Piéces Urbaines søker på den ene side å gi en oversikt over utviklingen innen arkitektur- og byplanfaget i Frankrike etter 1968; på den annen side presenteres og drøftes en strategi for bybygging som et alternativ til de absolutte helhetsplaner, som en mer stillferdig form for arkitekturproduksjon enn de mer kjente prestisjebygg i Paris, kjent som Les grand projets. Boken er svært leseverdig. Den er full av informasjon, er lett å orientere seg i og har god layout med illustrasjoner som utfyller teksten. Forfatteren er tydelig posisjonert, og boken er god å holde i. 

Tittelen gir løfter om en nytenkning omkring bybygging, men presenterer en innfallsvinkel som har vært kjent en stund.  Den vil derfor skuffe lesere som søker mot ’fortroppene’. Innholdsmessig vil jeg si at den er mer informativ historisk enn faglig nytenkende og pirrende. Dette misforhold kan sies å være bokens svakhet, men er etter mitt syn heller dens styrke. Gjennom eksemplene viser Skousbøll hvordan unge arkitekter som på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet kjempet for en ny arkitektur, etter hvert har realisert sine ideer og nå kan bli evaluert. Skousbøll anbefaler deres arbeider som eksempler til etterfølgelse. 

Uttrykket Pièces Urbaines kan oversettes med bymessige fragmenter. Fragmenter må da forstås som deler av en helhet, slik som puslespillbrikker er deler av et helt bilde. I norsk fagterminologi vil vi vel kalle denne strategien for ’kontekstualisme’. Når Skousbøll søker å plassere Pièces Urbaines i det postmoderne teorilandskapet, ser hun dette som noe annet enn både den italiensk/sveitsiskdominerte rasjonalismen og den anglosaksiskdominerte kontekstualismen ved bl.a Colin Rowe. Samtidig trekkes Aldo Rossi frem som en sentral inspirasjonskilde på linje med med dekonstruktivismen og språkteorier, noe som etter min oppfatning gjør at slike skillelinjer verken blir tydelige eller viktige å opprettholde. Med undertittelen Ny fransk byscenografi ønsker forfatteren å fokusere på den tredimensjonale bybygning som ramme eller scenografi for bymessige funksjoner og handlinger med bybrukerne som aktører. Skousbøll viser til at begrepet ’urban’, som vi forstår som bymessig, i sin opprinnelige latinske form betyr høflig og at vi kan forstå begrepet ’urbanisere’ som å gjøre beleven/urban. Begrepet byscenografi innebærer en menneskelig dimensjon som gjør at de urbane fragmentene ikke bare er deler av en helhet, men også i seg selv kan skape ’hele’ omgivelser for mangfoldig bybruk. 

Foruten å redegjøre for begrepet og se dette i et historisk perspektiv bruker Skousbøll prosjekter fra fire arkitekter til å illustrere og undersøke Pièces Urbaines i praksis. De fire er Henri Ciriani, Henri Gaudin, Jean-Pierre Buffi og Christian de Portzamparc. (Kun Gaudin er født og oppvokst i Frankrike. De andre er opprinnelig fra henholdsvis Peru, Italia og Marocco.) Disse har på hver sin måte både teoretisk og i praksis arbeidet med varianter av Pièces Urbaines-metodikken. De utvalgte eksemplene spenner vidt i type og skala. Hensikten er da også å vise at denne metoden kan anvendes på mange og varierte måter. Skousbøll undersøker hvordan og hvorfor disse prosjektene kan oppfattes som hele. Det vil si at de er bymessig og formmessig overbevisende til tross for den tilsynelatende disharmonien mellom sammenkoblede «bystykker». Skousbøll fremsetter (om enn ikke tydelig) en hypotese om at det oppstår overraskende arkitektoniske kvaliteter ved det hun kaller bruddets poesi. Bruddene kan oppstå i forbindelse med møter mellom to formideologier, skiftende typer logikk etc. I overført betydning ser Skousbøll disse nye Piéces Urbaines som innskriving av en ny tekst som gir ny mening. 

Piéces Urbaines-metodikken kan ses som en sammenhengende utvikling som startet i 1968 – l’an zéro de l’architecture – arkitekturens år 0. Historien som beskrives, sammenfaller også med forfatterens egen faglige utvikling. I 1968 skulle Skousbøll med fransk statslegat gjennomføre et semesters etterutdanning ved l’École des Beaux -Arts for å supplere sin danske byplan- og arkitektutdannelse. Hun kom med andre ord rett inn i en av de mest turbulente og skjellsettende periodene i Europas etterkrigstid. Studentopprøret berørte ikke minst arkitektutdannelsen. Beaux-Arts-skolens undervisning ble da også regelrett avblåst og ble utsatt for hard ideologisk kritikk, som etter hvert førte til at 23 helt nye arkitektskoler – UP (Unitées Pédago-giques) ble opprettet rundt i landet, 9 bare i Paris. Som Skousbøll selv skriver: «En chokerende, men også en meget igangsættende oplevelse.» Karin Skousbøll har både direkte ved franske tegnestuer og indirekte gjennom sin forskning og undervisning i Danmark arbeidet med fransk arkitektur og byplanlegging siden den gang.

1970-årene ble ifølge Skousbøll brukt til konsolidering – en tenkepause for å utvikle et nytt ståsted for fransk arkitektur og planlegging. Christian de Portzamparcs prosjekt Haute Forms fra 1979-80 trekker hun frem som gjennombruddsprosjektet for den nye arkitekturbølgen, som gikk under betgnelsen l’architecture située – en arkitektur som skulle være sin kontekst bevisst. Christian de Portzamparc var da en ung (ca. 35 år) og talentfull arkitekt som ble plukket spesielt ut til denne oppgaven, av direktøren i PAN (Programme d’Architecture Nouvelle). PAN var et finansieringsfond som ble opprettet av president d’Estaing i 1972 til gjennomføring av en rekke eksperimenterende prosjekter. Et lignende tiltak som ble opprettet, var PCA (Plan Construction et Architecture), en regjeringskommisjon for eksperimentbyggeri. Hensikten her var å koble etablerte byggeselskaper med unge, «sultne» arkitekter og aktive forskningsmiljøer. PCA skulle være fødselshjelpere for prosjektene, også økonomisk. 

Dette eksemplet illustrerer det som etter min oppfatning er bokens styrke. Skousbølls fokus er tenkningen omkring arkitektur og bybygging, men gjennom sin omfattende kunnskap om Frankrike og Paris klarer hun samtidig å få frem at arkitekturproduksjon ikke skjer i arkitektmiljøene alene: Det handler om boligpolitikk, om styringsredskaper, bypolitikk, utdannelse og offentlig debatt. Dette gir et breddeperspektiv som viser at de arkitektene og de ’urbane bitene’ hun presenterer, er produkter av både sin samtid og sin historie. 

Jeg leste denne boken samtidig med at Vestbaneprosjektene ble presentert og debattert i Oslo-avisene. Nå har vi verken hatt en omfattende fagteoretisk diskusjon eller klare politiske ambisjoner knyttet til denne type bybygging, men det er klart at resultatet av Vestbanekonkurransen og debatten omkring løsningen, kan ses i lys av en kontinuerlig historisk prosess som spenner fra gjenoppbyggingen av Karl Johan-kvartalet og Det norske teatret, Vaterland, Tullinløkkaprosjektene, Ibsenkvartalet og Norges Bank, samt mange andre, mindre profilerte prosjekter. 

Her hjemme ynder man å kalle denne type bytransformasjon for klattvis, rotete og planløs, som om dette er en utvikling som er feil og burde ha vært unngått. Boken kan således også leses som en reflektor på vår egen byplanhistorie og vår egen arkitekturproduksjon. Blant annet har boken et kapittel om byplanlegging og bypolitikk i Paris og et kapittel om det franske planleggingssystemet. Alle forkortelsene (APUR, ZAC, POS, EPA, PLH, PAZ etc. etc.) gjør at det alltid er forvirrende å lese om fransk byplanlegging. Bokens kap. 4 gjør denne kompleksiteten begripelig, og kan således brukes som et oppslagsverk ved senere lesning. I vår norske søken etter å etablere nye planredskaper som planleggingsprogram og utbyggingsavtaler vil jeg tro vi kan lære noe av Frankrikes erfaringer, ikke minst gjennomføringen av ZAC (Zone d’Aménage-ment Concerté) – en form for avtaleplaner som brukes til utviklingen av nye byutviklingsområder. Planfaglig berører dette en av de største utfordringene man arbeider med i Norge for tiden, en utfordring som også er vektlagt i Planlovutvalgets første innstilling vedrørende behovet for endring av Plan- og bygningsloven. Men jeg kan ikke se at Planlovutvalget har noen referanser til fransk byplanlegging i sitt arbeid.

Fakta

ISBN 87 7407 238 2

​Elin Børrud
Elin Børrud har arkitekt- og PhD-utdannelse fra AHO. Hun er professor i By- og regionplanlegging ved Institutt for landskapsplanlegging, UMB. Blogg: www.byanmerkninger.blogspot.no..…les mer
Pièces Urbaines. Ny fransk byscenografi
Publisert på nett 11. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.