Poetisk realisme?
  • Tittel: Wenche Selmer. Omtankens arkitektur – en biografi
  • Forfatter: Elisabeth Tostrup
  • Utgivelsesår: 2002
  • Forlag: Gaidaros forlag Oslo
  • Antall sider: 206

En viktig del av nyere norsk arkitekturhistorie er trukket frem gjennom Elisabeth Tostrups vakre bok om arkitekt Wenche Selmer. Det fine med denne boken er at den kan leses på mange forskjellige måter, og med ulikt utbytte. 

Boken er delt i to hoveddeler. Den første gir et biografisk riss av Wenche Selmers liv og virke, sett i historisk og teoretisk perspektiv. Den gir også et godt innblikk i faktorer som kan ha vært med på å forme Selmer som medmenneske og fagperson. Den andre og største delen gir en individuell og mer dyptpløyende analyse av 14 utvalgte bygg. Boken er forsynt med skisser, arbeidstegninger og instruktive fotos. Dette gjør den til inspirasjonskilde og fagbok med potensielt nedslagsfelt langt utenfor arkitektfaget. Selv er Tostrup professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo og tidligere kollega av Wenche Selmer. Tostrup er opptatt av arkitektstandens selvforståelse, og står for en flerspektret og tverrvitenskapelig kontekstualisering av den arkitektoniske produksjon.

Wenche Selmer – kvinne og arkitekt

Mange kvinner som har tatt ansvar for sine nærmeste, har i stor grad måttet kombinere arbeidsliv og familieansvar, noe som også preget Wenche Selmers yrkeskarriere. Disse forholdene er inngående skildret av Tostrup, med en forståelse som kanskje bare en kjønnsfrende kan ha. Dette fremholdes også som grunnen til at Selmers produksjon var relativt beskjeden, og primært viet bolighus og hytter. Men den grundige utforskningen av arealknappe planløsninger med god romfølelse kunne ha vært overført til kostnadseffektiv boligbygging i større skala, for det springer verdifulle erfaringer fra tilsynelatende pragmatiske og trivielle omstendigheter. Etter at Selmer åpnet egen «hjemmepraksis» i 1954, fløt det en jevn og kompromissløs produksjon fra hennes tegnebord. Omgivelsene er tolket på en måte som fremhever og understreker topografi, vegetasjon og lyskvalitet. Husene etablerer sammenhenger der det er sanselig inspirerende å oppholde seg. I tillegg har Selmer mange steder, spesielt på Sørlandet, tatt utgangspunkt i lokal byggeskikk og materialbruk. Slik fungerer hennes byggekunst som en forlengelse av de natur- og kulturgitte forholdene.

Tostrup karakteriserer Wenche Selmers arkitektur som poetisk realisme, etter min mening et ganske dekkende begrep. Kaster en et historiografisk blikk på etterkrigstidens teoriproduksjon, er det klart at den til dels bygger på profilerte «highlights», en lineær fremstilling av hovedverk inspirert av internasjonale strømninger. Det er gjerne her eksperimenteringen med konstruksjonsteknikker og materialbruk har foregått, koblet med at stadig nye funksjonelle og estetiske krav skulle imøtekommes. Skal man fortelle en historie, er det også nærliggende å trekke frem arbeider som befinner seg «avant garde». Men det er også her Tostrups bok er et viktig bidrag til forskningen. Hun fokuserer på en sterk tendens innen norsk arkitektur fra slutten av 1930-tallet, et utfyllende korrektiv til oversiktsverkenes «hall of fame». Også Helge Waalers hovedoppgave fra 1999, Villaarkitektur på Østlandet 1945-1955, peker på den relativt store produksjonen av trevillaer med tradisjonell husform i denne perioden. Byggekunst hadde eksempelvis et temanummer om hytter og fjellstuer i 1939, der modernistiske løsninger vises parallelt med fritidshus og fjellstuer tuftet på veletablerte norske trehustradisjoner. Et karakteristisk trekk er den nære forbindelsen mellom hus og omgivelser, og gruppering av ulike rektangulære huskropper med saltak. Ofte ble også boenhetene splittet i mindre volumer, godt integrert i stedets topografi. Tostrup viser også til Byggekunsts villapresentasjoner fra 1939 og 1940, dominert av tradisjonelt pregede villatyper med saltak og langstrakte bygningskropper. Skal man prøve å trekke opp kontraster til den mer internasjonalt pregede modernismen, må det være at Selmer, også inspirert av sin lærer Knut Knutsen, bygger hus som etablerer en poetisk og «innlevd» relasjon til omgivelsene. Samtidig er de rasjonelle, både konstruktivt og funksjonelt, og basert på arealøkonomisering og kostnadseffektivitet.

Innlevelse og opplevelse

Forsiden på boken om Wenche Selmer gir en god indikasjon på hva det dreier seg om – dette bildet finnes også tre steder i boken. Den «figurskårne» sammenstillingen av bryggens gråtonede planker, svabergenes form og struktur og det skiftende speilet i vannflaten gir en umiddelbar, taktil erfaring. Boken formidler på en overbevisende måte den «fingerspitzgefühl» som Wenche Selmer må ha hatt overfor sine byggeprosjekter. Det sies at hun ofte overnattet i sovepose på stedet der et nytt hus skulle føres opp, og at hun tok seg god tid til dialog med oppdragsgiverne. Hun var genuint interessert i å skape hus som eierne skulle ha det godt i, og dette skulle gjøres på omgivelsenes premisser. 

Dette forarbeidet slo spesielt positivt ut i produksjonen fra 1960- og 70-årene. I tillegg ble gjennomarbeidede tekniske og funksjonelle løsninger utviklet i nært samarbeid med livsledsager og arkitektkollega Jens Selmer. Wenche Selmers arbeider representerer etter min mening noe av det beste som er gjort innen boligarkitektur i tre i denne perioden. Prosjekter som det er naturlig å trekke frem, er eget hus på Gråkammen i Oslo fra 1963 (s. 131), hus i Skådalen, Oslo fra 1967 (s. 143), hus på Øvre Tåsen (s. 185) og hus på Gråkammen i Oslo (s. 157), de sistnevnte fra 1978. I tillegg bør hytte i Brunlanes fra 1968 (s. 105) og hytte ved Vassfaret fra 1974 (s. 119) nevnes. Denne bokens fortrinn er at den på forbilledlig vis evner å formidle kvalitetene som kommer til uttrykk gjennom rommenes og konstruksjonenes proporsjoner, materialenes taktile kvaliteter og lysets betydning. At dette kommer så tydelig frem, skal også fotografene ha æren for, spesielt Frode Larsen. I tillegg bidrar tegningsmaterialet til at man kommer Selmers metodikk og tenkning nærmere inn på livet.

Analytisk tilnærming

Elisabeth Tostrups analyser tar utgangspunkt i en beskrivelse av stedet, koblet med den potensielle beboerens forutsetninger og forventninger. Videre går hun inn på byggemåte og materialbruk, og hvordan topografi, vegetasjon og lys knyttes til aktivitetene som skal utfolde seg i og rundt husene. Ofte gjengis familieinterne betegnelser på gjenstander og aktiviteter. Det demonstreres tydelig hvordan Selmer med enkle midler oppnår effektfulle virkninger i samspillet mellom bygning og omgivelser. 

Produksjonen dekker egentlig to faser i periodens trearkitekturhistorie. Den første trekker i sterkere grad veksler på tradisjonell, folkelig byggeskikk. Den andre viser en modernistisk arkitektur som går tett på naturen, formet og konstruert på treverkets premisser. Det vi ser av modernistisk trearkitektur i andre land, er ofte murarkitekturens formspråk overført til tre. Tendensen kan sees som et uttrykk for den motstandsarkitektur som Leon Krier og Maurice Culot ropte på i 1960-årene, uten at de fikk så mange gode svar. Men den rasjonelle trearkitekturen som kom til uttrykk gjennom Knutsenskolen og prosjekter som fikk Treprisen i 1970-årene, en syntese mellom internasjonal modernisme, nordisk byggeskikk og norsk husflid, er det all grunn til å skrive bok om.

Poetisk realisme?
Publisert på nett 11. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 2002. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.