Private interiører som museum og monument
  • Tittel: The Modern Period Room The construction of the exhibited interior 1870 to 1950 London
  • Forfatter: Penny Sparke, Brenda Martin, Trevor Keeble (red.)
  • Utgivelsesår: 2006
  • Forlag: Routledge
  • Antall sider: 208

Routledge er blant de forlag som fremdeles tør utgi antologier. The Modern Period Room samler bidrag fra akademikere og kuratorer som arbeider med utstilling av moderne interiører, og belyser samlet sett en rekke av de flokete paradoksene som er forbundet med å overføre en gang bebodde rom til en museal sammenheng. 

Presentasjon og representasjon av historiske interiører handler først og fremst om skifte av kontekst: om re- og dekontekstualisering. Perioderommet, slik vi kjenner det fra kunstindustrimuser, friluftsmuseer eller fra musealiserte rom i fredede bygg, oppfattes gjerne som et temmelig tilforlatelig arrangement. Slike rom fremstilles som genuine historiske vitnesbyrd, innenfor en museumsdiskurs som hviler på forestillinger om sannhet og autentisitet. Slik kan eksempelvis det nye Ibsenmuseet i Arbinsgate i Oslo friste med at rekonstruksjonen av Ibsens leilighet gir et «autentisk inntrykk av dramatikerens hjem». Denne antologien gir imidlertid adskillige eksempler på at forflytninger av rom, i konkret forstand eller som omdefinering av bruk, er en praksis som viser seg å være på vedvarende kollisjonskurs med enkle autentisitetsbestemmelser. 

I museumshistorien holder det utstilte hjemmet en privilegert plass, i pakt med at individets iscenesettelse av sine preferanser, standarder og dypest sett sin verdensanskuelse skulle forvalte det mest intime og pålitelige bildet av europeisk historie – som et museum i miniatyr, så å si. Når hjem eller rom løftes ut av historien gjennom tilbakeføring til en bestemt setting, er allerede forestillinger om historie og historisitet i spill. Som alle historiske konstruksjoner omfatter perioderommet alltid minst to historiske tider: perioden som skal representeres, og den samtiden som bestemmer og iscenesetter representasjonen. Der det utstilte rommets opprinnelige historisitet undergraves ved at rommet fastfryses i et bestemt øyeblikk, innskrives det også i en ny historisk sammenheng. Det viser en tid sett med en annen tids optikk, formidlet gjennom ulike museale praksiser.

 «The modern period room – a contradiction in terms?» spør Jeremy Aynsley ved the Royal College of Art, og vender oppmerksomheten mot de tilsynelatende uforsonlige interessene som hoper seg opp der moderne rom stilles ut i nye settinger. Både kunst- og stilhistoriens vekt på det singulære og fremstående og sosialhistoriens betoning av det hverdagslige og typiske møter de samme museale utfordringer. I både Victoria & Albert Museum i London og i The Metropolitan Museum i New York inngår rom av Frank Lloyd Wright i samlingene av moderne perioderom. Aynsley diskuterer the Metropolitan Museums eksemplar, stuen til et sommerhus Lloyd Wright tegnet for ekteparet Little i Minnesota, ferdigstilt i 1902, revet i 1972 og innlemmet i museets permanente utstilling i 1982. Her er rommet rekonstruert, ikke etter byggherrens dagligliv, men etter en fortolkning av arkitektens intensjon. Fortolkningen forvanskes ved at et fotografi av rommet publisert av Henry Russell Hitchcock i 1942 har fått bestemme møblenes arrangement, og ytterligere ved at innredningen er supplert med gjenstander fra ekteparets hovedhjem, tegnet av samme arkitekt. I museets presentasjon betones huset som et fremstående eksempel på arkitektens integrasjon av interiør og eksteriør, og av betydningen av utsikten mot prærielandskapet. På the Metropolitan Museum ser man direkte ut i Central Park, og for øvrig er rommet omgitt av andre perioderom, fra ulike land og tider, i ulike stiler, og selvsagt skiltet, lyssatt etc. Det både de- og rekontekstualiserte rommet etterlater spørsmål om hva som egentlig er på utstilling. I den presenterte tilstanden har rommet uansett aldri eksistert.

Utstilte hjem og private interiører antar karakter av monumenter av et ganske vindskjevt slag. Monumenter forbindes med permanens og skala, mens hjemmet pr. definisjon jo er like intimt som foranderlig. For hva er det utstilte interiøret et monument over: arkitekten, byggherren, historiske begivenheter, tidsånd manifestert som stil? Forholdet mellom arkitekt og byggherre diskuteres gjennom det berømte samarbeidet mellom arkitekten Gerrit Rietveld og byggherren Truus Schröder, med vekt på musealiseringen in situ av Rietveldt-Schröder-huset i Utrecht, i en artikkel som også diskuterer den paradoksale nederlandske termen «unge monumenter». Modernismens anstrengte forhold til museumsinstitusjonen og lengselen etter nye visningspraksiser tematiseres gjennom Bauhaus’ utstillingsstrategier, der forestillingen om det autentiske hjemmet forlates til fordel for fremvisning av upersonlige og serielt produserte møblementer. RIBA-arkivaren Eleanor Gawne gjør en interessant studie av den stiliserte leiligheten til wiener-keramikeren Lucie Rie, totaldesignet av den østerikske arkitekten Ernst Plischke i 1928, rekonstruert i London av Ernst Freud på slutten av 1930-tallet, og som idag befinner seg i det Kaiserliche Hofmobiliendepot i Wien. Til hvem kan dette musealiserte gesamtkuntswerket attribueres, og hvor går grensen mellom konstruksjon og rekonstruksjon? Rekonstruksjoner i det anti-sentimentale Japan – belyst ved gjenoppføringen av den japanofile Lloyd Wrights Imperial Hotel i Tokyo, som overlevde Kanto-jordskjelvet i 1923, men som ble revet i 1968 – kaster også lys over ulike kulturelle bevaringsstrategier.

The Modern Period Room historiserer perioderommets steder, presentasjonsformer og forvandlede status innenfor det moderne museet, og bidrar til å komplisere naive forestillinger om originalitet og autentisitet.

Private interiører som museum og monument
Mari Lending
Mari Lending er professor ved Institutt for form, teori og historie ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Private interiører som museum og monument
Publisert på nett 20. september 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.