Rehabilitering av 50-tallet
  • Tittel: Norsk Arkitekturmuseum: Arkitektur i Norge: Årbok 1998
  • Utgivelsesår: 1998

Det er med spenning og forventning man åpner en ny årbok fra Norsk Arkitekturmuseum. Dette er den 11. i rekken, med tema 50-årene eller den tidlige etterkrigstiden. Som alltid er innholdet meget interessant og høyst leseverdig. I likhet med de foregående er likevel denne årboken beheftet med visse svakheter som bør rettes opp for ettertiden.

De seneste årbøkene har beveget seg bort fra den tematisering av samtidsarkitekturen som synes naturligst knyttet til tidsskriftet Byggekunst. En slik utvikling virker riktig, da de fem første skapte en uheldig konkurransesituasjon overfor tidsskriftet. Årboken bør profilere det historiske stoffet, heri inkludert den nære historien, som har vært svært summarisk behandlet i tidsskriftene og derfor må ofres langt mer oppmerksomhet. Her har årboken etter mitt skjønn sin viktigste oppgave. Likevel virker det som om årboken ennå ikke har funnet sin endelige form, fordi det fortsatt savnes en skarpere avgrensning mot tidsskriftene samt klarere redigering og bedre layout. Kanskje dette skyldes at redaksjonen mangler en klar målsetting for sitt mandat og sin virksomhet. Skal årboken være en kavalkade over norsk arkitektur og norsk arkitekturdebatt, skal den være en årbok for arkitekturmuseets virksomhet, eller skal den være en presentasjon av arkitekturhistoriske emner? Når alle disse tre feltene ikke gis en mer markant profilering og bedre faglig behandling, kan resultatet bli et uklart sammensurium av litt samtidsarkitektur, litt journalistisk lettvinthet, litt intern hyggeprat og litt vitenskapelighet.  En grenseoppgang mot NAL’s forlagsvirksomhet synes påkrevet, og det anbefales at landsstyret i NAL og NAM’s styre snarest kommer sammen for å avklare premissene for de ulike aktivitetene.

Årets tema er både interessant og aktuelt, særlig nå (medio februar 1999), når oljealderens fete år ser ut til å ha nådd sitt metningspunkt og vi på nytt må forberede oss på å stramme inn livreima i påvente av de magre.  Etterkrigstidens gjenreisningsperiode og særlig 1950-årene har alltid blitt sett ned på av arrogante  arkitekter uten sosial bakkekontakt, men perioden kan kanskje lære oss å forvalte våre ressurser på en bedre måte, såvel samfunnsmessig som arkitektfaglig. Uten at man av den grunn skal henfalle til nostalgisk og paralytisk etterpåklokskap, for det er her og nå vi skal avsette våre egne fingeravtrykk i en historisk kontinuitet. 

Form

Redigeringen er rotet, inkonsekvent og uten balanse.  Først kommer en summarisk kalender over arkitekturbegivenhetene i 1997. Så kommer «Underet i Bilbao», en panegyrisk beskrivelse av Frank Gehrys Guggenheimmuseum  i Bilbao. Bortsett fra at den er blottet for motforestillinger kan man undres over denne sentrale plassering, da man i en introduksjonsartikkel forventer en faglig kommentar til årets arkitektur i Norge, som jo vitterlig er bokens tittel. Derpå følger en oversikt over årets utstillinger, hvorav flere allerede er omtalt i kalenderen, så en kort artikkel om funksjonalistene Blakstad og Munthe-Kaas, fulgt av nye lister over publikasjoner, priser og konkurranser. Endelig kommer selve byggkavalkaden på 35 sider og en historisk oversikt, som nærmest må sies å utgjøre hovedinnholdet, da den sammen med artikkelen om Blakstad og Munthe-Kaas, som i høy grad er historisk, utgjør 66 sider, eller over halvparten av stoffmengden.

En strammere redigering av et slikt konglomerat hadde gjort tilegnelsen av stoffet lettere tilgjengelig, ikke minst for en opplyst almenhet med liten interesse for kollegialt småplukk, som uten problem kan forskyves til sist, eventuelt med en mindre pretensiøs grafisk utforming.  Intervjuer som er basert på en muntlig og journalistisk form, bør også behandles og tydeliggjøres på tilsvarende måte, klart forskjellig fra det arkitektfaglige og vitenskapelige stoffet. 

En slik nyprioritering av presentasjonen må naturlig følges opp av en forbedret grafisk design. Det virker lite tillitvekkende at byggkavalkadens innholdsside viser uleselige tegninger. I byggpresentasjonen mangler dessuten viktige planer. Balansen mellom vesentlig og uvesentlig informasjon er ikke ivaretatt, og flere av fotografiene burde vært sensurert bort. Det verste eksemplet i så måte er mishandlingen av Svein Lunds praktfulle tomannsbolig på Bestum.  Men nå beveger vi oss raskt inn på selve innholdet.

Innhold

Etter utallige gjennombladinger sitter en tilbake med en underlig fornemmelse av at det heller ikke eksisterer kriterier for valg av de viste eksemplene. Skal det skje etter en rettferdig geografisk fordeling av årets byggverk, skal det bare være et utvalg av de beste, eller skal presentasjonen utformes som en katalog til inspirasjon for byggherrer, studenter og kolleger med lignende oppdrag? Trolig bør kavalkaden være en blanding av alle tre kategorier, men det synes likevel som om utvelgelsen kunne være noe strengere, eventuelt basert på en tematisering og en gradering. For kravet til et minimum av kvalitet kommer man likevel ikke utenom, og av de 35 viste eksemplene burde minst 1/3 vært luket ut, bl.a. for å gi bedre plass til de beste og mest interessante.

Men når sant skal sies gir kavalkaden på godt og vondt et dekkende bilde av den alminnelige arkitektoniske tilstand her hjemme. Det som særmerker dagens norske arkitektur er uten tvil et mangfold i formspråket, en dristighet, en vilje til å eksperimentere og en ekspressiv frodighet, forskjellig fra den mer kontrollerte faglige utøvelse som vanligvis opptrer i de av våre naboland det er naturlig å sammenligne oss med. Med blikket vendt mot Europa må vi nok akseptere at den generelle klassiske dannelse er mer vanlig utbredt i land som er nærmere knyttet til kontinentets kulturtradisjon. Hvorvidt det skyldes at Norge siden 1814 har tviholdt på sin sjølråderett uten føydalt, adelig eller annet overherredømme kan være én av mange og til dels motstridende forklaringer. Det virker likevel som om den nyrike situasjonen på 1990-tallet også har åpnet for en mer eller mindre hemningsløs utfoldelse på det arkitektoniske feltet, og de svake anleggene vitner snarere om en manglende evne til begrensning av virkemidlene enn en fullgyldig kunstnerisk tolkning av en sammensatt og motsetningsfylt helhet. Selv om både konsept og planprinsipp er lovende, svikter det ofte i gjennomføringen, med uforløst materialblanding og grov detaljering. Nettopp av denne grunn er det fortjenstfullt at Arkitekturmuseet i årets bok fokuserer på den kultiverte enkelheten som preger det beste av 1950-årenes arkitektur.

Det historiske perspektivet innledes med Perann Sylvia Stokkes innsiktsfulle artikkel om Magnus Poulssons Gravberget kirke fra 1955, en skulptural, kraftfull og nasjonalromantisk nytolkning av våre stavkirker, men etter mitt skjønn også av våre barokke sentralkirker.

Bjørn Egner, som selv er oppvokst på Ekely kunstnerkoloni, oppført 1952-59, gir en  faglig dokumentert og varm personlig skildring av dette hovedverket til Wenche og Jens Selmer.  Anlegget ble fredet i 1997 og er et av de første fra etterkrigstiden som derved er bevart for fremtiden. Den nennsomt varierte bruken av enkle grunntyper gjør anlegget til et forbilledlig rekkehusområde.

En tilsvarende behersket og kultivert modernisme preger også De Gamles by i Bergen. Byarkitekt Eystein Michaelsen var ansvarlig for et, som var byens første spesialtegnede område for eldre (1952-54). Hans-Jacob Roald gir en meget inngående beskrivelse og vurdering av anlegget og anbefaler at det fredes, for at de mange kvalitetene ikke skal gå tapt.  Arkitekturen er dempet og stillferdig, med et meget godt forhold mellom helhet og deler og en tilsvarende balanse mellom orden og variasjon. Som Roald påpeker er det meget interessant at arkitekten har kunnet fastholde de arkitektoniske kvalitetene, selv etter at tomt og materialer ble endret under prosessens gang, en tydelig påminnelse til alle andre i tilsvarende situasjon om ikke å slakke av på faglige krav.

Odd Brochmann slo tidlig til lyd for fleksible boliger som kunne endres i takt med skiftende familiestørrelse og boligbehov. Likevel ble bare et fåtall  bygget i en periode hvor nettopp begrensede ressurser burde ha avstedkommet smidige boligløsninger, noe Husbankens strenge regelverk, boligkooperasjonens vanetenkning og ikke minst hele byggebransjens motvilje mot utradisjonelle løsninger må ta hovedansvaret for. Brochmanns Grete-hus fra 1951 er et tidlig eksempel på et minimalistisk hus som kunne starte fra en såkalt «nullplan» og utvikles suksessivt, samtidig som det introduserte en mer uformell livsstil. Typen ble oppført som en tomannsbolig i Trondheim, men fikk visstnok ingen etterfølgere. Først i 1970-årene ble tilpasningsdyktige boliger etter hvert akseptert, men har egentlig aldri slått igjennom som et universelt prinsipp, noe selve arkitektstanden må ta det faglige ansvaret for. Annet er heller ikke å forvente når mange fortsatt betrakter sosial boligbygging og fleksibilitet som en hemning for kunstnerisk utfoldelse. Kerstin Gjesdahl Noach gir en glimrende beskrivelse av bakgrunn og tidsånd. I motsetning til Kjetil Rolness’ overfladiske og  historieløse harselering med det han kaller arkitektenes smaksdiktatur redegjør hun for hvordan Odd Brochmann ville vise - ikke hvordan vi skulle bo, men hvordan vi kunne  bo.

Årboken avsluttes med to intervjuer med sentrale personer fra samme periode. Camilla Gjendem oppsøker modernisten Håkon Mjelva, som var medlem av PAGON-gruppen og markerte seg tidlig som Korsmo-disippel. Jeg husker selv fascinasjonen blant oss studenter, som stort sett var vokst opp med norsk kos og tolleknivarkitektur, da Byggekunst i 1954 presenterte hans minimalistiske og japanskinspirerte innredning av egen leilighet i Thunes vei (nå revet). Intervjuet konsentrerer seg mest om de eksperimentelle Mjelgaron-paviljongene. Disse elementboligene er fortsatt preget av en utradisjonell og optimistisk friskhet som nå begynner å få gjennomslag i holdningen til vår yngre generasjon, noe som vel må være en tilfredsstillelse for den kompromissløse banebryteren Mjelva. Han har mistet viktige oppdrag, hvorav historien omkring Det Norske Teatret kanskje er mest kontroversiell, både faglig og kollegialt, noe intervjueren behendig hopper bukk over. Det er dessuten merkelig at intervjueren, som er kunsthistoriker, ikke har sørget for å medta en høyst tiltrengt litteraturoversikt.

Det andre intervjuet beveger seg i den eldste del av arkitekturarvens spekter i form av en samtale med to nestorer i norsk bygningsforskning, Arne Berg og Håkon Christie. Med sin enorme fagkunnskap om vår eldste bygningskultur er de samtidig preget av en beundringsverdig ydmykhet overfor sin virksomhet, som nærmest kan karakteriseres som et kall, noe som kommer fint frem i en levende dialog med Elisabeth Seip og Olav Storsletten, krydret med morsomme historier og anekdoter, bl.a. fra studietiden. Et slikt enormt arsenal av samtidshistorie burde vært enda mer systematisert, ikke bare for oss nålevende, men ikke minst for kommende generasjoner. Noen må i alle fall sørge for å innsamle de utallige Gjone- og Pæra-historiene før det er for sent – kunne ikke dette også være en oppgave for Arkitekturmuseet?

Et hjertesukk til slutt. Det er synd at arbeidene til Blakstad og Munthe-Kaas avspises med bare 6 sider, når verkene kunne fylle en hel bok. Forhåpentlig vil en tilsvarende arkitektinnsats kunne behandles mer utførlig i kommende årbøker eller arkitektbiografier. Og hva med de gamle kjempene Kristen Rivertz (1862-1937), Morgenstierne & Eide (1880-1967 og 1881-1957)? For ikke å snakke om Harald Hals (1876-1937), Jens Dunker (18921981), Nicolai Beer (1885-1950) og Eivind Moestue (1893-1977). Samt en rekke andre, rundt om i landet, fra mellomkrigstiden og 1950-årene. Vi har nok å ta av, og arkitekturmuseet oppfordres herved til å engasjere flere dyktige skribenter og utarbeide en langsiktig plan, kombinert med fremtidige utstillinger og jubileer. For selv etter det overopphetede hysteriet rundt feiringen av år 2000 burde det være liv laga for kreative tilbakeblikk.

Rehabilitering av 50-tallet
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Rehabilitering av 50-tallet
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.