Rendyrket arkitektur
  • Tittel: Arne Jacobsen
  • Forfatter: Carsten Thau og Kjeld Vindum
  • Utgivelsesår: 1998
  • Forlag: Arkitektens Forlag København
  • Antall sider: 560

En i sannhet monumental bok! På 560 sider i stort format presenteres Jacobsens liv og verk i tekst og (utallige) bilder. Et førsteklasses matt kunsttrykkpapir og en fast, men levende layout gjør boken til det man kaller «forbilledlig».

Innholdet imponerer like meget som utseendet. Vel kjenner man Jacobsen og har besøkt noen av hans byggverk. Men at produksjonen var så enorm og vidtfavnende, visste jeg ikke. (Og heller ikke at Jacobsen var en akvarellens mester og utførte artistiske stofftrykk.) 

Boken er i prinsippet delt i to: en almen tekstdel med forklarende illustrasjoner på ca. 200 sider, og dertil godt over 300 sider med «verkanalyser».

Den første delen stiller Jacobsen inn i tidens sammenheng, der både den europeiske og den danske situasjon behandles. Et stort og grundig arbeide ligger bak denne teksten. Mange tråder nøstes opp, og Jacobsens personlighet som menneske og arkitekt kommer klart frem. Selvom han ikke var av dem som viet sin tid til foreninger og kongresser, reagerte han aktivt på mange av strømningene i den fornyende tiden omkring 1930, og forenet dem på sin originale mate.Det vil si at han ikke bekjente seg til en ensidig modernisme, men under hele sitt virke også tok opp tradisjonelle trekk, som han «rendyrket på sin måte.

«Rendyrking» er kanskje den beste nøkkel til Jacobsens verk. Han var en «passioneret formgiver», heter det på bokens s. 74, og hva han enn gjorde, synes den ytterste presisjon å ha vært målet. Da Jørn Utzon omkring 1960 spurte ham hva han var igang med, tok han frem en fyrstikkeske og la den flatt på bordet: «Jeg laver en skole». Så satte han esken på langsiden, og sa: «Jeg laver et rådhus». Endelig reiste han esken på høykant, og sa: «Jeg laver et hotel» (s. 167). Jacobsens styrende motivasjon var altså estetisk, slik det heter på bokens s.80, noe som nett-opp ga seg uttrykk i «elementære» former. Det er i den forbindelse viktig å minne om hans tommelfingerregel: «så tynt som mulig».

I dette var Jacobsen ikke bare modernist, men også dansk. Dansk arkitektur er jo kjennetegnet ved en formal reduksjon som skyr overraskelser og plastiske effekter. Det var nettopp denne reduksjonen som gjorde det mulig for Jacobsen å veksle mellom modernistiske og tradisjonelle danske former. På grunn av reduksjonen til det essensielle kunne også de sistnevnte bli «moderne», slik det for eksempel er tilfelle i hans Søholmbebyggelse fra 1946-50.

Jacobsens interesse for den omhyggelig utformede detalj kan gi hans bygninger et ukroppslig og unnvikende preg. Konstruksjonen får sjelden tale, selv om den er like «klar» som veggene og innredningen. En viss mangel på «substans» gjør seg således gjeldende, for eksempel i Rødovre Rådhus (1952-56). Mange av hans anlegg, slik som St.Catherine’s College i Oxford (1959-64), nærmer seg Mies van der Rohes behandlig av det arkitektoniske ensemble, men mangler det konstruktive nærvær, som for eksempel kjennetegner Mies’ IIT-bygninger. Dog er der interessante tilløp i Oxford-anlegget, der inspirasjonskilden synes å være Louis Kahn, noe forfatterne av Jacobsen-boken antyder (s. 493). Rødovre Hovedbibliotek (1961-69) er også meget miesisk, men igjen dominerer de substansløse flater. Jacobsens siste store verk, Danmarks Nationalbank (1961ff.) uttrykker i et meget stort nøtteskall hans ønske om perfekt, minimalistisk form.

Blant arkitektens tallrike verker er Århus Rådhus (1939-42) et av de mest kjente. Forfatterne av den foreliggende boken betegner det som en «uforløst hybrid». Det uforløste består ikke bare i en vanskelig oppdeling av volumene, men også i fasadeartikuleringer uten konstruktiv ryggrad (se f.eks. fasaden mot Rådhusplassen på 

s. 103). Likevel har bygningen en uomtvistelig kvalitet, takket være sin ytterst presise detaljering og utførelse. Her illustreres både Jacobsens styrke og svakhet: en forfinet formgivning som tross sitt raffinement (eller kanskje på grunn av dette) savner håndgripelighetens virkelighetskriterium.

Det må være lov til å spørre om denne boken kunne ha vært mindre. At den inneholder «alt», er forsåvidt utmerket, men hovedteksten kunne ha vært strammere og «verksanalysene» knappere. Dessuten er fotografiene unødvendig tallrike. Men etter gjennomgangen lar jeg likevel boken ligge fremme istedenfor å presse den inn i bokhyllenes anonymiserende rekker. Det fortjener både den og arkitekt Arne Jacobsen selv.

Rendyrket arkitektur
Publisert på nett 14. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.