Rett diagnose, feil medisin
  • Tittel: Den vitale byen
  • Forfatter: Jonny Aspen og John Pløger
  • Utgivelsesår: 2015
  • Forlag: Scandinavian Academic Press
  • Antall sider: 303

Motstemmer i en konsensbasert offentlig samtale om norsk byutvikling er svært velkomne. Vi trenger ikke flere bidrag til den stadige debatten om hvorvidt et museum skal ligge her eller der, men heller noen som stiller helt grunnleggende spørsmål rundt hva vi egentlig driver og bygger. Det å stille disse kritiske spørsmålene er imidlertid vanskeligere enn man skulle tro. Dagens byutvikling er så komplett innhyllet i plussord og gode intensjoner, at det å finne slagkraftige motargumenter mot normen kan synes nesten umulig.

Derfor er Den vitale byen kjærkommen som konsept – men dessverre helt mislykket som bok. ”Vår overordnende målsetning er å introdusere et sett nye premisser for diskusjonen av by og byliv”, står det i forordet. Og dette nye premisset er altså det filosofiske begrepet ”vitalisme”, som skal fôre både menigmann og fagfolk med et sårt tiltrengt korreks til deres nåværende perspektiver på god byutvikling.

La meg understreke at jeg ikke er kvalifisert til å si noe tungtveiende om vitalisme som filosofisk retning – og mindre enn noen gang etter å ha lest denne boken. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å anslå vitalismens operative effekt og relevans for dagens byutvikling. Og den er, dessverre, lik null.

Det er flere grunner til det, men vitalisme-begrepet i seg selv må sies å være et hovedproblem. Og jeg tyr her til Wikipedia-artikkelen om vitalisme i sin helhet som presist oppsummerer min egen forvirring:

”Vitalisme er teorien om at mennesket og ofte alt organisk materiale ikke kan forklares utelukkende mekanistisk. Mennesket innehar også en vital kraft, det man vanligvis omtaler som sjel. Tenkere og forfattere har gjennom tiden blitt omtalt som vitalister, uten at det nødvendigvis har eksistert noen sammenheng mellom deres tanker, og vitalistbegrepet må dermed ikke sees på som fastspikret. Vitalismen er en anti-reduksjonistisk tankeretning og blir ofte sett på som pseudovitenskap ettersom det er en teori som vanskelig, om ikke umulig, kan falsifiseres.”

Dette valget av en tvetydig sidegren av filosofien som grunnlag for byutvikling, følges opp med en bok som er kronisk uvillig til å spisse argumentene om hvordan dette kan gi bedre byer. At byutvikling i seg selv er et så komplekst fag, gjør kravet til klar tale desto mer absolutt. Men i Den vitale byen blir spissing av argumenter og nærlesing av utvalgte forfattere byttet ut med voldsomme generaliseringer og et komplett sammensurium av ulike tenkere og ideer.

“Vitalismens operative effekt og relevans for dagens byutvikling er, dessverre, lik null.”

Det eneste jeg kan si med sikkerhet etter endt lesning, er at forfatterne ønsker seg en levende by. Paradoksalt nok, akkurat det alle andre også ønsker seg. Politikere, utviklere, arkitekter og folk flest har arbeidet i mange tiår for å skape en levende by. Hva som gjør at forfatterne ikke oppfatter disse forsøkene som virkelig vitalistiske er det ikke lett å finne svar på i boken de har skrevet.

Hadde vi levd midt i modernismen, med en byplanleggingspraksis basert på sanering og sonedeling, kunne dette ha vært noe. Men i 2016 blir forfatternes virkelighetsforståelse simpelthen pinlig akterutseilt. Eksempelvis trekker de frem et Lefebvre-sitat fra 1970 som noe som ”fremdeles synes å ha gyldighet”:

Arkitekten og urbanisten som skaper en kvartalsplan, ser ned på sine ”objekter”, bygninger og nabolag, ovenfra og langt borte fra. Den slags formgivere og tegnere opererer i et rom av papir og blekk. Først etter en slik nesten fullstendig reduksjon av det hverdagslige vender de tilbake til de levende erfaringers skala. […] De har gått fra levde erfaringer til det abstrakte og prosjekterer nå sine abstraksjoner tilbake på de levde erfaringer.”

Hvis forfatterne på alvor tror at dette har noe med dagens norske byutvikling å gjøre, må de bare ha meg unnskyldt, men da kan de ikke nok om hvordan faget faktisk utøves til å skrive en bok om det.

Ikke dermed sagt at premisset i Den vitale byen er galt. Sentrale grunnprinsipper i dagens norske byutvikling fortjener debatt. Og det er i flere tilfeller et definitivt sprik mellom intensjoner på den ene siden og faktisk bebyggelse på den andre. Forfatterne skal ha honnør for å ta for seg dette. Men det eneste boken deres lykkes i, er å demonstrere at humaniora fortsatt er i krise. Og at vitalisme-begrepet omgående kan strykes av listen over adekvate strategier for å formulere hva byutviklernes utfordringer består i akkurat nå.

Rett diagnose, feil medisin
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann er arkitekt og arkitekturskribent i Morgenbladet.
Rett diagnose, feil medisin
Publisert på nett 30. september 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.