Rom for barn. Endelig
  • Utgivelsesår: 2013

Siden du leser dette er du kanskje litt som meg. Du jobber med å tegne barnehager eller du har barn i barnehage, kanskje begge deler. Etter noen år med hard politisk styring mot målet om full barnehagedekning har barnas daglige oppholdssted blitt en prosjekteringsjobb for flere av oss, og vil være det i mange år framover. Kanskje har du som meg vært usikker på hva du skal tro om basebarnehager, sonebarnehager og avdelingsbarnehager, eller lett frustrert søkt etter relevante publikasjoner og veiledere om barnehagearkitektur. Det er her bøkene Rom for Barnehage og Barnehagen – Hus og Hage fra 1630 til 2010 kommer inn.

Barnehagen – Hus og Hage fra 1630 til 2010 gir et interessant idéhistorisk og arkitekturhistorisk sveip, og er vel med det ganske unik i sin sjanger. Forfatter Hanne Wilhjelm er en arkitektutdannet forsker som gjennom en årrekke har vært en pioner i å forsøke å fylle tomrommet i forskningen på barnehagens hus og hager.

"Flere begreper og teorier som er interessante i diskusjonen om barnehagens rom bringes fram i boka."

Fra å være noe fullstendig marginalt har barnehagen blitt et sted der 90 prosent av alle norske barn oppholder seg store deler av hverdagen. Hvordan startet det og hva skjedde underveis, arkitektonisk, idémessig og pedagogisk? Wilhjelm svarer på nettopp dette, i et lett tilgjengelig og godt språk. Det er spennende å lese om industriherrene Owen og Godin, og deres forsøk på å skape mønstersamfunn for sine arbeidere. De utopiske samfunnene hadde flotte institusjoner for barn i alle aldre, helt ned til én måned gamle i Godins produksjonskollektiv. Man innser at barnehagen, da som nå, kan sees både som en del av et organisert kollektivistisk prosjekt med likestilling som konsekvens, og som et effektiviseringsprosjekt – eller ”tilrettelegging av reproduksjon og produksjon” som Wilhjelm skriver. Samtidig så Owen også barnehage og skole som nødvendige sosiale tiltak – han så de elendige forholdene i hjemmene, og anså foreldrenes evner til omsorg og oppdragelse som for dårlige. Dette er gjenkjennelige ideer i en mindre altruistisk gren av barnehagens tidlige historie, nemlig fattighusene eller asylene, som Wilhjelm skriver om i samme kapittel. At barnehagen blir sett som spesielt viktig for ressurssvake familier kjenner vi også fra vår tid. 

Wilhjelm knytter også barnehagen til samfunns- og byplanlegging, og dette er spennende arkitektfaglig. Det er relativt sparsomt med tegninger av barnehagebygg, men i denne delen av boka savnes det ikke. I kapittelet som knytter barnehagens historie og arkitektur til pedagoger som Fröbel, Montessori, Steiner og til praksisen i Reggio Emilia, burde imidlertid tegninger og bilder vært viet mer plass. Dette gjelder også de to siste kapitlene, som tar for seg dagens norske barnehage og dens framtid – bildene illustrerer ikke teksten direkte og alle bildene er ikke like gode. I denne siste delen tar Wilhjelm bladet fra munnen og kritiserer dagens utbygging. Hun trekker blant annet fram arkitektenes manglende forståelse for åpne situasjoner der barn kan skape sine egne steder og bilder. Enkel symbolbruk og sterke farger kan ikke erstatte en arkitektur som fyller oss med glede og forundring, skriver hun. Hun er også kritisk til de største barnehagene og til sone- og baseløsninger. Erfaringen er at de mange spesialrommene i slike barnehager blir stående låst, slik at arealet barna har å tumle på i realiteten ikke følger arealnormene.   

Wilhjelms kritiske punkter gir kjærkomne råd om hvordan nye barnehager bør utformes. Samtidig er ikke alle punktene like godt underbygget, selv om forfatterens solide fartstid som forsker på feltet gir den normative delen av boka stor autoritet. 

Da er det bra å kunne supplere med de vitenskapelige artiklene i Rom for Barnehage. Boka springer ut av et forskningsnettverk kalt ”Barn og rom”, et norsk nettverk av både arkitekter og pedagoger som har som mål å fylle tomrommet i forskningen på barnehagens rom. Rom for Barnehage forsøker ikke å gi en fullstendig oversikt over sitt tema; boka er en samling av ferske publikasjoner fra forskere i nettverket. Fersk er i denne sammenheng bra. Både utbyggingstempo, organisering, størrelse på barnehagene og de politiske føringene for det pedagogiske innholdet har blitt endret de siste ti årene. Redaktørene Høyland og Hansen slår fast at de fysiske omgivelsene legger sterke føringer for den pedagogiske virksomheten og for barns hverdagsliv i barnehagen. En hovedkonklusjon i boka er at godt samspill mellom pedagogikk og arkitektur er avgjørende for en vellykket barnehage. 

Flere begreper og teorier som er interessante i diskusjonen om barnehagens rom bringes fram i boka, mange flere enn de som kan nevnes her. Latours aktørnettverksteori (ANT) trekkes fram av flere forfattere. Ifølge ANT påvirker og påvirkes sosiale og kulturelle strukturer av de materielle strukturene. I barnehagens tilfelle underbygger det at bygg, interiør, landskap og inventar er viktig for barnas utvikling og dannelse. Kapittelet av en annen av redaktørene, pedagogen og litteraturviteren Krogstad, diskuterer barns bruk av steder i et retorisk og fenomenologisk perspektiv, mens Thomas Mosers kapittel gir viktig innsikt i at barnehagen trenger både rom for tumling og aktivitet, og rom der barn på eget initiativ kan søke ro og hvile. 

Flere av forfatterne og de pågående forskningsprosjektene vi får presentert i boka har tilknytning til Høgskolen i Vestfold og deres senter for barnehageforskning, eller de hører til i Trondheim. Forskningen fra Trondheim har tilknytning til NTNU og SINTEF, og herfra kommer det mer arkitektvennlige stoffet i boka. Det kan virke som om dette er steder å se til nå for den nyeste forskningen på barnehagens rom. Her bør det også nevnes at boka har et kapittel som lister opp nyere publikasjoner om barnehager og rom, nasjonalt og internasjonalt. Databasen finnes på nettsidene til Forskningsnettverket Barn og Rom. 

Er man som meg på søken etter ledetråder for barnehagearkitektur, er ikke hele denne boka like anvendbar. Mange av artiklene fra pedagogsiden handler ikke om fysiske rom, men om sosiokulturelle rom og steder som relasjoner, om rom som har mening og som påkaller fortolkning. Videre er flere av artiklene om materielle rom basert på møblering med løst inventar, sett uavhengig av selve byggene. Mer stoff om bygningsarkitektur, interiør- og landskapsarkitektur savnes. Men en del av forskningen fra humaniora er inspirerende, for eksempel Solveig Nortømmes begrep ”bakrom” om barns egne rom hvor de ikke inviterer de voksne inn i særlig grad.

"Mer arkitektfaglig forskning på og utvikling av ny barnehagearkitektur etterlyses i begge disse nye bøkene."

To spesielt relevante artikler bør trekkes fram: Kapittelet av Birger Dahl og Randi Evenstad handler konkret om barnehagens organisering og planløsning. Den forklarer ideene bak de mer åpne byggene og diskuterer ulike versjoner av sone-base og avdelingsbarnehager med enkle boblediagrammer – til inspirasjon for kommunikasjon mellom arkitekt og brukere. Kapittelet skrevet av Sverre Svendsen i Ratio arkitekter er en casestudie av en barnehage arkitekten har tegnet, observert etter halvannet års drift. Barnehagen som presenteres er i seg selv interessant, her finner vi flere av de typer rom for barn som nevnes ellers i boka. Bygget er en basebarnehage med rom for både aktivitet og hvile, med utkikk og ”bakrom”, og en åpenhet som skulle invitere barna til selv å definere bruk og steder. For å gi ekstra kvadratmeter til barna hadde arkitektene lagt fingarderobene til lekearealet. Kommunen så da sitt snitt til å huse flere barn enn bygget var planlagt for, siden dette ble ”lovlig” ved at de etter åpningen omdefinerte garderobe til lekeareal. Og dermed fungerte ikke lenger bygget etter intensjonen. Fellesareal ble stengt og benyttet som baser, og sirkulasjonen endret. Andre observasjoner av hva som virket og ikke virket i bygget er også viktige. Slike evalueringer burde det gjøres mye mer av. 

Mer arkitektfaglig forskning på og utvikling av ny barnehagearkitektur etterlyses i begge disse nye bøkene. Wilhjelm viser til nyere arkitektkonkurranser om barnehager i Tyskland og Danmark. Hun etterspør i tillegg mer diskusjon og analyse av barnehager i Arkitektur N. Det er det lett å slutte seg til. Hansken er herved kastet.

Fakta

Tittel: Barnehagen. Hus og hage fra 1630 til 2010 
Forfatter: Hanne Wilhjelm 
Utgivelsesår: 2013 
Forlag: Gyldendal Akademisk 
Antall sider: 188

Tittel: Rom for barnehage. Flerfaglige perspektiver på barnehagens fysiske miljø
Forfatter: Atle Krogstad, Geir K. Hansen, Karin Høyland og Thomas Moser (red.)
Utgivelsesår: 2012
Forlag: Fagbokforlaget
Antall sider: 309

Rom for barn. Endelig
Sissil Morseth Gromholt
Sissil Morseth Gromholt er Sivilarkitekt MNAL med diplom fra AHO og jobber i PUSHAK AS. PUSHAK AS ble etablert i 2008 og eies og drives av…les mer
Rom for barn. Endelig
Publisert på nett 17. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2014. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.