Romkunst med helhet som rettesnor
  • Tittel: Rummet i arkitekturen – historia och nutid
  • Forfatter: Elias Cornell
  • Utgivelsesår: 1996
  • Forlag: Norstedts Förlag, Stockholm
  • Antall sider: 413

I sitt åttiende år har den utrettelige professor, forsker og arkitekturhistoriker Elias Cornell satt en foreløpig krone på sitt livsverk med en arkitekturhistorie som bygger videre på tidligere utgitte bøker, men som i større grad enn før er viet det arkitektoniske rommet som objekt og problemområde.

Boken åpner med hans analyse av rommet – arkitekturens hjerte, hvor han trekker opp retningslinjene i sin arkitektoniske vurdering. For å kunne behandle byggekunsten i sin rette sammenheng tar Cornell utgangspunkt i samfunnsforhold, økonomi og kulturstrømninger, men han er ingen dogmatisk materialist. Det arkitektoniske rom er både et handlingsrom og et opplevelsesrom. I beskrivelsen av rommet starter han alltid med helheten, både i den forventning som stemmes utenfra og i fullbyrdelsen når rommet tas i besittelse innenfra, for så å behandle de enkelte arkitekturleddenes plass i denne helheten. Metoden anvendes konsekvent, og som rettesnor bruker han begrepene det tektoniske og det stereotome for å uttrykke forskjellen mellom byggverkets ytre og indre. For ham er det nødvendig å kunne betone skillet mellom den konstruktive og bygningsmessige orden som oppleves utenfra (som i greske templer) og den immaterielle karakter som kan oppleves innenfra (bl.a. i hvelv- og kuppelløsninger). Selv om han tar forbehold om stivbent bruk av begrepene, har jeg likevel vanskelig for å følge ham her, da jeg anser all arkitektur for å være konkret og haptisk, fordi den jo nødvendigvis er bygd, men at virkningene kan variere. Selv om Nervis geniale kuppelløsninger i sportspalassene i Roma nærmest har opphevet tyngdekraften ved bruk av betongelementer som har karakter av brettet papir, er rommene like fullt oppbygd av bygningsdeler som utgjør en fattbar arkitektonisk helhet. Er det kanskje fordi jeg selv regner meg som arkitekt og ikke kunsthistoriker, og at det her går et eksistensielt skille mellom ulike grader av fysisk og følelsesmessig tilnærming til det arkitektoniske objektet? For øvrig er jeg helt på linje med Cornell i hans nå nærmest kanoniserte uttalelse om at arkitektur er kunstnerisk organisasjon av praktisk virkelighet, og med denne konsensus kan vi gå videre med ham som spirituell og kunnskapsrik veiviser i en arkitektonisk oppdagelsesreise gjennom tid og rom.

Hvert kapittel har en kortfattet og instruktiv ingress som anslår tonen. Sin vane tro, og i motsetning til de fleste andre arkitekturhistorikere, leder han oss først gjennom naturfolkenes enkle konstruksjoner i kapittelet om selvbyggernes tradisjoner fra natur til kultur. Blant mange interessante og delvis ukjente eksempler er også den nordiske tømmerarkitektur representert. Vandringen fortsetter gjennom sentra i bondelandskap i minoisk, mykensk og etruskisk kultur frem til antikken, senantikken og middelalderen. Et eget kapittel er viet islam, som er helt nødvendig for å forstå Europas middelalder, noe mange andre arkitekturhistorikere underslår (med hederlig unntak av professor Ståle Sinding-Larsen ved NTNU). Deretter behandles klassisismen i kapitlene om renessanse, barokk og opplysningstiden på 1700-tallet. 1800-tallet er dominert av stilarkitektur og oppfinnelser, mens 1900-tallet preges av betong og funksjonalisme. Eksemplene er stort sett kjente, men alle gjennomgås etter Cornells metode og får oss til å oppdage nye og fascinerende egenskaper selv ved allerede etablerte arkitekturverker. Synd bare at vårt århundre behandles summarisk, for selv om plassen er begrenset og Le Corbusier ikke er til å komme utenom, savner jeg likevel en analyse av den revolusjonerende romoppfatningen som både de hollandske neoplastisistene og Mies van der Rohe introduserte ved sprengningen av det tradisjonelle og lukkede rom med opphevelsen av ute–inne. Er det kanskje fordi begrepsparet tektonisk–stereotom er utilstrekkelig for å kunne behandle denne viktige del av modernismens gjennombrudd?

Boken avsluttes med fire anlegg som Cornell tydeligvis bruker for å vise vår tids mulighet til å gjenvinne det arkitektoniske rommets kvaliteter, som delvis forsvant i 1800-tallets stilforvirring og 1900-tallets postmodernisme. Det er alle rom av en viss offentlig karakter, som Folkets hus i Shanghai, Uleåborghallen, Utenriksministeriet i Riyadh og Vognhallen i Lodalen. Berettigelsen for valget av de to første er ikke lett å oppfatte umiddelbart, noe som muligens skyldes det sparsomme billedmaterialet, men både Henning Larsens Riyadh og Arne Henriksens vognhall er fine eksempler som utfyller hverandre på en overbevisende måte. 

Vogn-hallen får dessuten æren av å avslutte kavalkaden som et viktig forbilde når det gjelder humaniseringen av vårt arbeidsmiljø. 

For øvrig er billedstoffet rikholdig, og det er god balanse mellom tekst, tegninger og fotografier. En så viktig bok hadde likevel fortjent en mer spennende grafisk design. Utformingen er saklig, men lite dristig. Kvaliteten på fotografiene er dessuten noe ujevn. Enkelte er grumsete eller skjemmes av dobbel rastrering, som for eksempel Sant Andrea i Mantova, Teatro Olimpico i Vicenza og Le Grand Salon i Vaux le Vicomte.

Humanisten Cornell er en kunnskapsrik og klok veiviser. Hans analytiskdeskriptive metode sammenfatter både materielle, symbolske og poetiske innfallsvinkler uten at han blir pedantisk deterministisk, og uten at han henfaller til lettvinte og subjektive fortolkninger. Likevel savnes kanskje nettopp et element av gestaltpsykologisk art. I sin lojale eksakthet kan ofte det sensuelle i opplevelsen gå på bekostning av tørrheten i beskrivelsen, og man kunne ønsket litt mer variasjon i den metodiske gjentakelse. Men så er dette heller ikke en bok man bør lese sammenhengende. Med sin konsentrerte og fortettede informasjonsstrøm egner den seg best til avnytelse i små porsjoner. Den vinner avgjort ved nærmere bekjentskap og representerer derfor en skattkiste av kunnskap man stadig kan vende tilbake til, og med fornyet oppdagerglede. 

Boken er velsignet fri for den arrogante fagsjargong som særlig yngre forskere gjemmer sin usikkerhet bak, og burde derfor bli et standardverk, ikke bare for vitenskapsteoretikere og arkitekturskribenter, men like mye for en generelt opplyst allmennhet som vil vite mer om byggekunstens viktigste egenskap. For som Cornell sier i sitt sluttord: «Arkitekturen är vår vanligaste konstart. Den utesluter ingen, den skapas med rum åt oss alla.»

Romkunst med helhet som rettesnor
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Romkunst med helhet som rettesnor
Publisert på nett 22. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 1997. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.