Sjenerøs fotobok
  • Tittel: Snøhetta. People, process, ­projects
  • Forfatter: Snøhetta
  • Utgivelsesår: 2015
  • Forlag: Forlaget Press
  • Antall sider: 300

Det er en selvfølgelighet at mye av formidlingen av arkitektur foregår gjennom fotografi, men i bøker om arkitektur tjener allikevel fotografiet ofte som illustrasjoner til en idé eller historie som skal formidles. I Snøhetta. People, process, projects er fotografiet derimot det bærende elementet, mens teksten holdes til det absolutte minimum. Vi får en knapp introduksjon, og på slutten en svært nøktern gjennomgang av prosjektene som vises i boka.

Boka er delt opp i tre deler – “people”, ”process” og ”projects”, hvor “projects” utgjør den største delen. Kanskje ikke så overraskende, selv om tittelen antyder at vi skal få en titt under panseret på den velfungerende og voldsomme maskinen som Snøhetta er. Forventningen innfris ikke helt – det er bilder av folk på befaring og fra kontoret, og det formidles en følelse av en stor og velfungerende gruppe, men jeg skulle gjerne gått dypere. ”Process” er også forholdsvis knapt behandlet, med bilder av møter, diskusjoner og modeller. Så selv om det også dukker opp bilder fra byggeprosesser og rendringer i projects-avdelingen, er nysgjerrigheten pirret, men ikke tilfredsstilt.

Men boken som helhet: for en overflod! For arkitekturfotonerdene er dette et overskuddshorn. Prosjektene presenteres med et stort spenn av fotografer og av fotografiske stiler, og det går nesten litt sport i å prøve å kjenne igjen hvilke fotografer som står bak hvert enkelt bilde. Her er internasjonalt anerkjente navn som Hélène Binet og Åke E:son Lindman representert, men også navn man ikke forbinder med kommersielt arkitekturfotografi, som Gerry Johansson, og naturligvis de samme norske fotografene som dukker opp overalt hvor arkitektur fotograferes: Jiri Havran, Ivan Brodey, Are Carlsen osv.

Mer interessant enn spennet i fotografer, er variasjonen i fotografisk stil. Et snapshot som fungerer anses som like verdifullt som et nøye konstruert foto, sjøl om det skulle skorte på den tekniske kvaliteten. Og der rendering er den beste, eller eneste, framstillingen, bruker man det.

“Mer interessant enn spennet i fotografer, er variasjonen i fotografisk stil. Et snapshot som fungerer anses som like verdifullt som et nøye konstruert foto.”

Dette grepet synes jeg er det mest spennende med boka, for rammene for akseptabelt arkitekturfoto pleier å være svært stramme. Det er en disiplin som både forplikter seg til en tilsynelatende dokumentarisk framstilling, men som samtidig skal vise prosjektene fra sin mest flatterende side. Det resulterer ofte i at arkitekturfotografier er vakre, men litt intetsigende. 

Bokas utforming er i tråd med denne løsere tilnærmingen. Bildene er for det meste utfallende, trykket på matt papir, noe som gir et mer avslappet inntrykk enn om de hadde vært rammet inn av en hvit kant. I flere av bildene er den tekniske kvaliteten så som så, med både for dårlig oppløsning og støy og skavanker i bildefilene, men i denne sammenhengen er dette overraskende lite forstyrrende.

Dette er ei flott bok å tilbringe tid sammen med, og den gir mer tilbake hvis man tar seg tid til å fordype seg. Det er lett å ville bla raskt i slike bøker, men det er, som med all betraktning av fotografi, når man tar seg tid at man kan se.

Sjenerøs fotobok
Arne B. Langleite
Arne B. Langleite er arkitekturfotograf og fotoarkivar på Teknisk museum med spesielt ansvar for samlingen etter Teigens Fotoatelier.
Sjenerøs fotobok
Publisert på nett 30. september 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.