Skissen som kreativ dialog*
  • Tittel: Notations of Herman Hertzberger
  • Forfatter: Herman van Bergeijk og Deborah Hauptmann
  • Utgivelsesår: 1998

«Å tegne er det beste middel til å utvikle tanken og skjerpe dømmekraften, fordi man på denne måte lærer å se, og å se er å vite.»

Eugene Viollet-le-Duc: «Histoire d’un dessinateur»

«Her er alt løst,» sa vår italienske kollega, og pekte på en knøttliten skisse, som han var i ferd med å overføre til en større målestokk. Det var i september 1962, og vårt nyopprettede tremannskontor var på studiereise fra Lyngby til Finland med en tre måneder baby i baksetet på en 47-modell Citroën. Gjennom hjemmelsmannen, vår gamle venn og studiekamerat Lyder, var vi blitt presentert for Elissa Aalto på kontoret til il maestro, som dessverre var på byggemøte, men vi ble velvilligst vist rundt i det berømte atelieret i Munkkiniemi og fikk vekslet noen ord med de ansatte.

6B-skissen som Federico Marconi pekte på, besto av en masse overlappende figurer, tegnet med ekspressiv og frenetisk strek, trolig ideer til et rådhus i Tyskland. For Federico var likevel hele den romlige organisasjonen løst, og han hadde intet problem med å dechiffrere skissen, som ikke bare inneholdt planer, men også snitt og fasadeprinsipper.

«Arkitekten tegner seg frem,» sier Sverre Fehn. Skissen, som kan inneholde hele syntesen, er det vanligste arbeidsredskapet til de fleste arkitekter. Gjennom skissen er det mulig å nærme seg et mål som ikke alltid er klart definert, fordi den frie og lekende blyantføringen kan tjene som fødselshjelper i en assosiativ kamp med en materie som også er av åndelig og filosofisk art. I motsetning til andre kunstarter er arkitekturen basert på en praktisk virkelighet, noe mange synes å fortrenge i ismenes og motenes villniss. Derfor må den arkitektoniske idé utprøves i flere dimensjoner og fra ulike synsvinkler, om og om igjen, hvor helhet og detalj, rom og lys, struktur og materialitet, funksjon og økonomi er nøye sammenvevet. Denne kompleksiteten kan heller ikke fanges opp på en computer (i alle fall ikke ennå), for bare skissen fungerer som forlengelsen av den menneskelige hjerne.

«Gud er i detaljen,» hevdet Mies van der Rohe. Men den virkelig gudegitte inspirasjon, den beåndede gnist som bare få synes forunt å oppleve, kan nettopp syntetiseres i skissens uforklarlige mysterium.

Skissen gir naturlig nok ikke svaret på hele byggeoppgaven, men den kan representere en nøkkel til resten. I noen tilfeller kan skissen tjene som en memorering av opplevelser, eller den kan brukes som rene fingerøvelser. Andre ganger kan den benyttes til å fremstille en fremtidig og ukjent virkelighet, mens den under hele prosjekterings- og byggeprosessen er et praktisk hjelpemiddel. Le 

Corbusiers skissebøker er en slik nedfelling av inntrykk, tankearbeid og utprøvinger som forteller om denne viktige utviklingsgangen, «la recherche patiente», i en form for kreativ dialog, hvor prosjektet langsomt vokser frem og tar form.

Herman Hertzberger bruker også skissen til å kommunisere med seg selv. Gjennom et tidsrom på 27 år har han fylt 82 skissebøker, og nå er et utvalg av skissene samlet i en inspirerende og innsiktsfull liten bok av samme format som skissebøkene.

I hovedartikkelen Between the pen and the page gjør Deborah Hauptmann et forsøk på en analytisk tilnærming til Hertzbergers skisseringsteknikk med en oppdeling basert på følgende temaer: prosjekt, tekst, reise, objekt og «mekanisme». Det siste er kanskje vans-keligst å fatte, men er også det viktigste, fordi det inneholder det aristoteliske technè, eller kunsten å skape, og kan vel best betegnes som en metode i syntetisering av ideene, selve kjernen i arkitekturens tilblivelse. Oppsplittingen i temaer virker unødig funksjonalistisk, fordi flere av dem overlapper hverandre, men gir et godt innblikk i samspillet mellom deler og helhet. For en uinnviet som skal forsøke å trenge inn i Hertzbergers arbeidsmetode, kan likevel denne oppdelingen virke mer villedende enn veiledende, og sammenblandingen av illustrasjonskoding og paginering gjør heller ikke tilgjengeligheten lettere.

Hertzberger betrakter arkitekturen som et språk og er opptatt av å utvikle grammatikken. Det gjelder å finne sammenhenger, og som Askeladden utnytter han det han finner på veien. «Alt som absorberes og registreres i ditt sinn, føyer seg inn i de ideene som er lagret i hukommelsen: et slags bibliotek som du kan oppsøke når et problem dukker opp. Jo mer du har sett, erfart og suget opp, desto flere referansepunkter vil du ha til å hjelpe deg i å velge retning» (Lessons).

Det er et samspill mellom ulike assosiasjonsnivåer, i en form for pensée sauvage eller stream of consciousness, som ikke er bestemt av en klart definert rasjonalitet, men som likevel har en struktur og en indre logikk.

I sin estetiske psykologi leter Hertzberger hele tiden etter analoge linjer som kan forbindes med erfaring og formlikhet. Skissen er et viktig hjelpemiddel i denne tankeprosessen: «Skissen er ikke bare et inntrykk, men observasjoner som bringes hjem og gjæres og holdes varme, som et brød, inntil det hever seg.»

Han betrakter skisseringen som et nødvendig verktøy, men vil heller ikke overvurdere betydningen av denne teknikken: «Arkitektens tegninger må aldri bli et mål i seg selv, bare som et middel til å kommunisere for å overføre en idé om rom og bruk av rom.»

Det er en høyst personlig liten bok, meget stimulerende og fantasieggende. Selv uten å bruke henvisningene har man stadig glede av å slå opp i den. La den ligge på nattbordet sammen med Utsikt med et sandkorn (Oslo 1996), diktsamlingen til Hertzbergers åndsfrende, den polske nobelpristakeren Wislawa Szymborska. Ifølge gjendikteren Ole Michael Selberg er hennes «viten om verden ikke noe ferdigtømret tankebygg, men et utgangspunkt for dikterens intellektuelt nysgjerrige, tvisynt ironiske, aldri selvhøytidelige utforskning av verden – den menneskelige, den levende, den livløse. Hun er skeptisk til alle utopier og ideologier, og forsvarer den enkeltes rett til å gå sine egne veier».

Fakta

* Tittelen er hentet fra Birgit Colds instruktive artikkel i Asmervik, Cold og Gullstöm: Et godt forskningsmiljø er levende, krevende og modig, Stockholm, 1995. Artikkelen gir en veldokumentert innføring i skissen som arbeidsredskap og burde inngå som obligatorisk pensum på arkitektskolene og Akademirådets etterutdanning av arkitekter.

Skissen som kreativ dialog*
Tore Brantenberg
Tore Brantenberg (født 20. juni 1934 i Porsgrunn, død 5. januar 2009 i Trondheim) var en norsk arkitekt, professor og tidligere redaktør…les mer
Skissen som kreativ dialog*
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.