Storhamarlåven – fortellingen om et museum
  • Tittel: Storhamarlåven – en visuell oppdagelsesreise i Sverre Fehns arkitektur
  • Forfatter: Ragnar Pedersen / Jan Haug
  • Utgivelsesår: 2++4
  • Forlag: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden
  • Antall sider: 104

Med boken Storhamarlåven – en visuell oppdagelsesreise i Sverre Fehns arkitektur inviteres leseren med på en vandring gjennom Hedmarksmuseets utstillingsbygg på Domkirkeodden. Museets sjefskonservator Ragnar Pedersen og museets fotoleder Jan Haug kjenner hver krik og krok av bygningen, og deler kunnskap om samlingen og tolkning av bygget og utstillingen med leseren.

Boken er bygget opp rundt vandringen gjennom Storhamarlåven. Forfatter og leser utgjør et «vi», og Pedersen beskriver hva «vi» ser underveis. Hele veien legger han inn avsnitt og kapitler med historikk, bakgrunn og tolkninger for å formidle inntrykk og innsikt. 

Når jeg skal ut på tur, vil jeg gjerne ha et kart å orientere meg etter. Vi er jo ikke de første til å oppdage Storhamarlåven. Det første jeg leter etter, er Sverre Fehns tegninger. Jeg finner plantegninger og modellfoto bakerst i boka, men savner snitt. Også lesere som ikke er vant til å lese tegninger, ville hatt nytte av å få planene presentert i begynnelsen, slik at de kunne følge romforløpet langs rampene, mellom fløyene og gjennom borggården. Fehns tegninger illustrerer dessuten forholdet mellom nytt og gammelt. 

Nå skal det sies at Pedersen en svært god guide, og beskriver bygningskomplekset med stor kunnskap om stedets historie, en inngående forståelse og respekt for Fehns arkitektur og en bevisst holdning til utstillingenes innhold og mulighet for opplevelse. 

Vi gjør først en reise i tid, fra midten av 1100-tallet, da Hamar bispedøm­me ble opprettet, og fram til 1980, da utstillingene sto ferdige. Så tar vi fatt på oppdagelsesreisen og romforløpet. Innledningsvis beskrives fraværet av helhet i bygningskomplekset, som består lag av ruiner og brokker av bygninger fra et langt tidsspenn. Etter hvert synliggjøres enkeltelementer i dette sammensatte og fragmenterte, som uttrykker de dramatiske hendelsene anlegget har gjennomlevd. Det pekes på steder og bygningsdeler som har vært viktige gjennom anleggets historie, og tegnes bilder av tidligere tiders strukturer og av livet som har vært ført her. 

Storhamarlåven er et viktig kulturminne. Ragnar Pedersen gjør rede for de antikvariske begrensningene som Sverre Fehn arbeidet innenfor, og beskriver bakgrunnen for Fehns arkitektoniske konsept. Fehns tanker og tekster er sitert, og gir leseren innblikk i en arkitekts helt originale museologi. Pedersen forklarer for leseren hvilken innholdsdybde som ligger i Fehns tanker og arkitektur. 

Vi følger Fehns ramper og rom gjennom ruinene og utstillingene, både i tekst og foto. Hele tiden er det forholdet mellom fortid og nåtid, gammelt og nytt som problematiseres. Stadig vises det til en tvetydighet i utstillingene: den modernistiske, unostalgiske holdningen til gjenstandene og den inspirasjon som fortidens spor nærer arkitekturen med. Arkitekturen er hele veien i dialog med sin kontekst, en del gjenstander er i sitt «rette» miljø i låven, mens mange av gjenstandene er tatt ut av sin kontekst. «...fortiden kan ikke gjenskapes (...), den kan bare tenkes». Pedersen forklarer «de arkitektoniske virkemidler som Sverre Fehn har anvendt for å gjøre fortiden tilgjengelig for oss». Han beskriver oppstillingen og lyssettingen i utstillingen, hvordan hver gjenstand løftes opp på en måte som synliggjør og samtidig sikrer den. Montasjen fremhever tingenes visuelle egenverdi, deres dynamiske og funksjonelle egenskaper og deres iboende informasjonspotensial. Så supplerer Pedersen med det som enkelte savner i utstillingen: historien bak hver enkelt gjenstand. Det er hva gjenstandene og bygningen i seg selv ikke forteller, som gjerne oppfattes som Storhamarlåvens svakhet. Denne boka represen­terer det som publikum eventuelt måtte savne; fortellinger fra fortiden, formidling av kunnskap og hjelp til fortolkning.

Beskrivelsen av oppdagelsesreisen er stemningsladet og subjektiv. Jeg setter stort sett pris på Pedersens opplyste beretning og hans skarpe blikk, som viser meg ting jeg ikke selv har lagt merke til eller visst om. Men både hans sanselige beskrivelse av atmosfæren og hans intellektuelle beskrivelse av arkitekturen kan på enkelte punkter være i strid med min egen opplevelse og oppfattelse. Kanskje er Pedersens tolkninger noen ganger til hinder for den egentolkning som utstillingen legger opp til? 

Haugs fotografier er delvis satt inn i den løpende teksten som illustrasjoner, delvis vist på hele sider. De er i seg selv vakre visualiseringer av stedet, materialer, konstruksjoner, rom og gjenstander. Vi får synsvinkler og detaljer som vi ikke har sett i andre publikasjoner. 

Det er flott når ikke-arkitekter skriver om arkitektur på en måte som er innsiktsfull og interessant, og som gir oss arkitekter andre perspektiver på faget vårt. Pedersen er etnolog, og skriver som både museumsmann og arkitekturviter. Han tar både kunsthistoriske, museologiske og tekniske betraktningsmåter i bruk i sin beskrivelse. Han snakker like ubesværet om konstruksjon, materialkvaliteter og håndverk som om etiske og estetiske spørsmål. 

Det kan virke som om denne boka ikke bare er en veileder for en bedre forståelse av Storhamarlåvens form og innhold og en forklaring av det museumsfilosofiske grunnlaget som Storhamarlåven er bygget på. Den er samtidig et forsvarsskrift for utstillingen, som i museumskretser blir kritisert for å være for permanent (den er 25 år gammel) og for å være upedagogisk og vanskelig tilgjengelig for et uopplyst publikum. Vandringen skal ifølge Pedersen være «krevende fordi vår synsevne og historiske følsomhet vil bli satt på prøve (...) historien skal oppdages og studeres.» Boka begrunner også bygningens egnethet som museumsbygg, selv om den ikke tilfredsstiller dagens krav til bl.a. klimakontroll og sikring. 

Boken er god, men å oppleve Storhamarlåven er bedre. Storhamarlåven har, både som sentralt verk i norsk arkitekturhistorie og som referanseprosjekt i norsk museologi, i seg selv blitt museumsobjekt. Pedersen og Haug viser med denne boken hvilken unik verdi dette verket har, både for museumsfeltet, for arkitektene og for et stort og bredt publikum. 

Storhamarlåven – fortellingen om et museum
Publisert på nett 07. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2006. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.