Storverk om Stavanger
  • Tittel: En by tar form. Stavangers bebyggelse 1815–1940
  • Forfatter: Anders Haaland. Redaktør: Unnleiv Bergsgard Wigestrand Forlag i samarbeid med Stavanger Arkitektforening
  • Utgivelsesår: 1999
  • Forlag: Wigestrand Forlag, Stavanger
  • Antall sider: 395

Stavanger Arkitektforening har med verket En by tar form tatt et storløft som få arkitektforeninger – om noen – kan gjøre den efter. Men så har også foretagendet tatt tid, hele 13 år. 

Stavanger Arkitektforening har med verket En by tar form tatt et storløft som få arkitektforeninger – om noen – kan gjøre den efter. Men så har også foretagendet tatt tid, hele 13 år.

Det hele begynte med at Unnleiv Bergsgard i anledning foreningens 50-årsjubileum i 1986 kastet frem tanken om å utgi en bok om Stavangers bebyggelsesmøns-ter. Allerede i formulering og utgangspunkt ligger nytenkning; det skulle ikke være en bygningshistorie eller byplanhistorisk utredning. Målet skulle være å belyse hvorledes de forskjellige naturgitte og nyskapende faktorer kom til å prege byens utvikling – dens «årringer» – som Bergsgard uttrykker det. At tidsskjemaet ikke holdt og økonomien ble mer enn anstrengt, skal vi glemme når boken foreligger. Nå skal vi bare takke de ildsjeler som maktet å bære prosjektet frem.

En by tar form presenterer et historisk materiale på vitenskapelig vis – og på en måte som vil bli stående. Når boken tillike er lett tilgjengelig for den som ikke har trått sine barnesko i den sjarmerende by – til tross for den overveldende mengde med detaljer – skyldes det to-tre forhold. For det første er den usedvanlig rikt illustrert, hele 464 bilder, delvis i klare utviklingsskjemaer og oversikter, delvis i kulturhistorisk interessante, gamle fotografier. Dernest er den tyngste del av stoffet plassert i noter – et imponerende noteverk på i alt 951 noter. For det tredje har forfatteren Anders Haaland en lettflytende fremstilling og et godt norsk. Men så er det også en erfaren forfatter Arkitektforeningen har funnet frem til. Han har tidligere skrevet Herme-tikkindustriens historie, vært medforfatter i Stavanger mellom sild og olje og er nå direktør ved Norges Fiskerimuseum.

Den annen hovedperson i det imponerende forskningsarbeid er Unnleiv Bergsgard, verkets redaktør og pådriver. Han har tidligere vært reguleringssjef og byplansjef i Sta-vanger og senest byantikvar, kjent over det hele land for sitt engasjement i Fortidsminneforeningen og som kulturverner.

Boken tar for seg byens bebyggelsesmønster og foregriper i sitt konsept i 1986 det som 8-10 år senere skulle blomstre som «steds-analyser». Haaland slår fast at ved inngangen til vår nasjonale selvstendighet, var Stavanger et lite strandsted med ca. 2 500 innbyggere – i utpreget grad et selvgrodd sted uten byplan hvortil bøndene fremdeles førte sine varer på kjerrer med massive trehjul. Byens eneste gate var så smal at man knapt kunne snu med karjol. Plassen var trang og ga ikke rom for ekspansjon, «fuld av bratte Skraaninger og Bergknauser». Med god grunn antar man at disse stående, stripete kvartsitt-staver i skråninger og knauser ved havnen er den sannsynlige forklaring på byens navn. «Angr» betyr som kjent fjord.

I årene 1815–1860 foregikk

ekspansjonen utenfor det gamle byområdet, og ved midten av 1800-tallet var folketallet steget til ca.

6 600. Haaland forklarer dette bl.a. med at efter liberaliseringen av næringsvirksomheten i Norge, etter loven av 1839, ble det tillatt å drive bynæring utenfor kjøp- og ladested.

Begrepet «Gamlebyen» vokste frem sammen med forstedene, og vi forstår hvorledes boligbebyggelsen følger næringsbebyggelsen. Med 10-12 timers arbeidsdag var det viktig at avstanden mellom arbeidssted og bolig ikke var for lang.

Men med bygningsloven av 1845 gikk den selvgrodde utvikling over til styrt vekst. Brannfaren førte til ønske om bedre fremkommelighet, og det som Haaland kaller det «private reguleringstildriv» førte til regulering med rette gater med «en urimelig bredde» på 10 alen. Det kom påbud om minstebredde, og man fikk oppkjøp av grunn til gateregulering. Stavanger utviklet seg i løpet av perioden 1815–60 rett og slett fra småsted til landets fjerde største by. Dette interessante fenomen er det redegjort for på en engasjerende måte. Og byen fikk både lyststeder og enkelte murbygg, men motstanden mot murbebyggelse skulle henge lenger igjen i Stavanger enn i andre norske byer. Man kan spørre seg om dette henger sammen med at byen på forunderlig vis ble spart for de store og ødeleggende branner som så man-ge av våre andre byer ble herjet av.

I tiårene fra den eneste store bybrannen i Stavanger i 1860 og frem til 1890 fortsatte utviklingen. Nå ble det anlagt vannverk, kloakk og gassverk, og byen fikk utarbeidet det tidstypiske, tyskinfluerte skjematiske rutenett for regulering og vekst. Men murtvangen ble det så som så med – tvert om blomst-ret «Selveierbyen» opp med det som kalles «kassehus» i tre. I denne perioden kommer arkitektene til byen, men selv om arkitekt von der Lippe tegnet både rådhus og kirke og meget mer, ble han ikke stadskonduktør. Arkitektene sto frem som en gruppe i opposisjon til den ingeniørdominerte kommune. Arki-tekter som Blix, Næsheim, Nissen og Eckhof satte sitt preg på byen. Stavanger fikk både bypark, teater, jernbanestasjon og børs i tidens tyskinfluerte stil, det være seg ny-romansk, nygotisk eller nyrenessanse. Men forfatter og redaktør burde legge bort den foreldete betegnelse «pseudorenessanse».

Perioden 1890 til 1914 har forfatteren karakterisert på den dekkende måte: Hermetikkbyen utviklet seg til storby med småbypreg – den korteste, men viktigste periode i Stavangers historie. Det var en ung gruppe forretningsmenn, mer dynamisk enn den foregående borgerlige, som nå ble gründere og spilte hovedrollen. «Norges Man-chester» vokste frem. Leseren blir kyndig lost gjennom byutviklingen fra 1905 til 1923 med den europeiske innflytelse som førte fra gateløp i stramt rutenett til svungne linjer med «passende veie med jevne stigninger, der krumme sig efter terrænet» som arkitekt Saxegaard formulerte det. Reguleringen av Hillevaagsvandet ble den pastorale idyll. Som så ofte ellers setter forfatteren utviklingen inn i den norske sammenheng med sammenligninger fra andre byer. Det er slikt som er med på å løfte verket og gi det tyngde, og man merker forfatterens samfunnshistoriske innsikt og redaktørens arkitekturhistoriske forutsetninger. Dette kapitlet er intet mindre enn et viktig bidrag til norsk arkitekturhistorie og forståelse av norsk bygningsmønster. Det samme kan sies om «Alle tiders himmelsprett» – Den nordiske byplankonkurransen 1917-18. Men den storstilte konkurranse, som ble vunnet av arkitekt Hoff, hadde et visst preg av «gigantomani og hjernespinn med svak forankring i virkelighetens verden».

I siste kapittel, som omhandler utviklingen fra 1920 til 1940, får vi belyst på en utmerket måte de to strømninger som behersket norsk bygningskunst i disse tiår: den klassisistiske strømning og de nye funksjonalistiske, europeiske impulser som løp side om side, og som iblant under heldige omstendigheter kunne smelte sammen til fin arkitektur.

Bokens avgrensning er logisk, men etter å ha blitt så kjent med Stavanger by gjennom Haalands fremstilling, kunne man mer enn ønske seg at byens utvikling fram til vår egen tid hadde fått en like interessant behandling. Stavanger har etter siste krig både vært et økonomisk og teknisk sentrum for næringslivet, samtidig som bevaringsbølgen og nye signaler innen bybevaring har hatt et senter her. Dessuten har hele den utrolig store trehusmengde gitt Stavanger en spesiell internasjonal status.

Det er ikke vanskelig å gi ut-trykk for anerkjennelse overfor dette gedigne verk – fascinerende byhistorie er blitt løftet opp til samfunnsanalyse belyst gjennom bebyggelsesmønsterets både bevisste og uoverlagte årringer.

Må det være tillatt bare å peke på et svakt punkt i den ellers så vel redigerte presentasjon – hele det gedigne noteapparatet er utgitt i et tilleggshefte. Det vitenskapelig grunnlag er tydeligvis så uvesentlig at det ikke hører med i boken! Det er bare blitt en tilleggsflis på 64 sider, som lett blir borte. Dette verket er så verdifullt, så lødig og så viktig at det skulle ha vært gitt ut i to bind – 395 sider er allerede mer enn nok i ett – med hele det vitenskapelige og grunnleggende apparat som en del av bind to. Verket hadde fortjent det. 

Storverk om Stavanger
Publisert på nett 12. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.