Studentenes tekster
  • Tittel: Arkitektstudenter skriver: Om museet
  • Forfatter: Mari Lending (red.)
  • Utgivelsesår: 2008
  • Forlag: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
  • Antall sider: 131

I AHOs temakurs «Moderne Arkitekturteorier: Museet», høsten 2008, fokuserte postdoktor Mari Lending på ett av de mest konkrete og ofte svært smertefulle møtene mellom arkitekturen og billedkunsten, nemlig kunstmuseet. Kurset, som er basert på Lendings forskning, har tatt for seg teoretiske tekster om museet, både som institusjon og arkitektur, samt den 200 år lange tradisjonen for kritikk av museet gjennom mer eller mindre subversive kunstverk. Resultatet av kurset foreligger nå i boken Arkitektstudenter skriver: om museet, 

som inneholder to essays av hver student; ett om et moderne museumsbygg og ett om et institusjonskritisk kunstverk.

Gjennom dette kurset har morgendagens museumsarkitekter fått innsikt i et kraftfullt felt innen kulturteorien – et felt som antakeligvis i liten grad har vært undervist på norske arkitektskoler tidligere. Kontroversene rundt kunstmuseet dreier seg ofte om hvordan museets institusjonelle makt forvaltes og utøves: Museet har makt til å definere kunsthistoriens kanon, og søkelyset rettes gjerne mot hvilke – og hvem sine – politiske, økonomiske, kulturelle og estetiske interesser som blir ivaretatt gjennom seleksjon og innkjøp, utstillingsteknikk og formidling. Arkitekturen, fra museumsbyggets symbolske representasjon i bybildet til den romlige og programmatiske rammen om formidling og utstilling, spiller som den fysiske virkeliggjøringen av museets ideologi en langt fra nøytral rolle.

Arkitekters ignoranse overfor denne ideologiske diskursen har ikke sjelden ført til at arkitektonisk sett vellykkede museumsbygg blir tungt kritisert av kunstinstitusjonens representanter, og til at arkitektene tas til inntekt for kulturelle eller politiske standpunkt de ikke vil vedkjenne seg. 

Derfor blir virkningen av et teorikurs som dette muligens aller viktigst hvis kunnskapen i etterkant blir innarbeidet i konkrete arkitekturprosjekter, mens skriveprosessen blir en øvelse i å tenke med og bearbeide et komplisert teorimateriale. Men ettersom norske arkitektskoler tradisjonelt har gitt sine studenter langt mindre trening i akademisk skriving enn for eksempel britiske og amerikanske arkitektskoler, vil også selve utgivelsen – og tekstene i seg selv – stå som et håndfast bevis på at norske arkitektstudenter er mer enn mottakelige for mer teoretisk skolering. 

Ettersom dette er en samling oppgavebesvarelser, er det muligens en feilprioritering å verken inkludere oppgavestillingene eller pensumlisten i boken. Uten disse kan det bli vrient for en utenforstående leser å forstå hvorfor studentene prioriterer som de gjør – for eksempel hvorfor så få av de essayene som omhandler museumsbygg berører arkitekturens forhold til relevante temaer som museenes monterings-, bevarings- eller formidlingsstrategier. Til tross for et gjennomgående godt språklig nivå, fremstår mange av disse tekstene som litt umotiverte, generelle bygningsbeskrivelser som i overraskende liten grad leser museumsbygget i lys av programmet og kurstematikken. 

I tekstene om institusjonskritiske kunstverk virker skribentene mer inspirert, og resultatet er essayer som både er mer reflekterende og mer personlige. Felles for de fire utvalgte kunstnerskapene er en institusjonskritisk praksis, som ved å simulere museets organisasjonsapparat (Marcel Broodthaers og Mark Dion), dokumentere kunstens liv utenfor utstillingslokalet (Louise Lawler) eller parodiere kunstformidlingen (Andrea Fraser), avdekker og forsøker å formidle institusjonens ideologiske mekanismer. At skribentene stort sett ser ut til både å forstå og samtykke med kunstnernes agenda, gjør det litt overraskende at denne kritikkens konsekvenser for museumsarkitekturen ikke berøres i tekstene. Jeg kunne derfor ønske meg et tredje essay som bringer de to første tekstene sammen i en kritisk refleksjon rundt museumsbyggets arkitektur, sett i forhold til dets ideologiske og kunstneriske agenda.

Når AHO har valgt å publisere denne boken – som tross alt er en samling med oppgavebesvarelser, som ofte overlapper hverandre – leser jeg dette som et uttrykk for AHOs ambisjoner, både på vegne av sitt Institutt for form, teori og historie, og ikke minst på vegne av sine studenter: Skolen ønsker å gjøre norske arkitekter bedre rustet til å orientere seg i og bidra til den akademiske kultur- og arkitekturdiskursen. At et viktig (og i Norge dessverre undervurdert) redskap for å oppnå dette er å videreformidle forskning ved skolene i form av temakurs, er dette kurset og denne publikasjonen et bevis på. 

Studentenes tekster
Martin Braathen
Martin Braathen er utdannet Master i arkitektur fra NTNU. Han har i tillegg utdanning innen arkitektonisk skriving, estetisk teori og kuratering fra…les mer
Studentenes tekster
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.