Tegn på energi
  • Tittel: Tegn på energi
  • Forfatter: Olaf Lind
  • Utgivelsesår: 1999
  • Forlag: Arkitektens Forlag København

Vår energiforsyning har ført til mye spennende arkitektur. Energi var forutsetningen for utviklingen i in-dustrialderen: I Danmark som i Norge er det med den beste arki-tektur at energiens betydning på denne tiden synliggjøres. De tidlige vannkrafthallene, som i Rjukan eller Tyssedal, fikk samme arkitektur som kongens slott. Tidlige gass-verk, transformatorbygg, gatelys, kjøkkenutstyr, lamper og annet energitilbehør fikk samme staselige utforming. Men senere og i våre tider har disse «tegn på energien» fått et helt annet uttrykk. Hva var det som skjedde? 

Kraftverket i Viborg (Kjeldgaard og Pedersen, 1996), som er blitt et landemerke på Jylland, fremtrer som en slags nåtidens katedral. Olaf Linds bok får oss til å reflekte-re over hva denne arkitekturen for-teller. Det er blitt en spennende og høyst lærerik bok, fordi sagaen om energi samtidig er kulturhistorie -og i høyeste grad arkitekturhistorie. Utformingen av våre bosetninger og bygninger gjennom tidene har alltid forholdt seg til energiens kil-der, samtidig som de skiftende energiteknologier har stort sett all-tid ført til mange særpregete bygningsformer.

Bøker som fokuserer på spesifikke temaer, er godt egnet til å be-lyse sammenhengene i samfunns-utviklingen, på en måte som gene-relle arkitekturbøker sjelden mak-ter. Den arkitektur som knytter seg til energisektoren, forteller om våre skiftende holdninger til teknikk og natur gjennom tidene. Det er disse «tegn» boken omhandler, med fokus på de siste 150 år. Boken viser energiproduksjonens strukturer og byggverk - fra kraftverk og trafohus til oljeplattformer og vindmøllepark - slik de fremkommer i byen og på landet, under jorden og ute i sjøen. Boken bygger på en utstilling og er full av flotte og overraskende bilder. Teksten gir en fyldig og in-spirerende beskrivelse av de holdninger og sosiale forandringer som har vært kraften bak denne arkitek-turen. Det er blitt en fortelling om Danmark, om energi og arkitektur, men fortellingen vil gjenkjennes av lesere i ethvert industrisamfunn. Selve temaet energi er ypperlig som utgangspunkt for å belyse de enorme omformingsprosesser som våre samfunn på tampen av årtusenet står midt oppe i. 

Gjennom arkitekturen belyses tre-fire tydelige faser i denne historien. Mot midten av vårt århundre skjedde den store sentralisering av kraftproduksjonen. Fra et landskap preget av små vindmøller, vannverk og gassbeholdere gikk man over til gigantkraftverk. De lå nær kysten der kjølevann var gratis, og ble byg-get og drevet uten synderlig tanke på naturen. Europas kullkraftverk spydde ut røyk og global foruren-sing i en hel generasjon. Bildene forteller like effektivt som ord: Dette er rent funksjonelle bygg -maskiner - uten noe preg av om-sorg, enn si estetisk stolthet. Men så, for 25 år siden, merket vi at den billige energien holdt på å ta slutt, og vi ble vekket til bevisst-het om hvilken global trussel ener-gien medfører. Først forsøkte man å dempe energiens manifestasjo-ner: Alt fra atomkraftverk til høy-spentledninger skulle skjules i land-skapet, males med skydotter, gis en folkelig profil. «Tegnet» skulle bedra - en overfladisk endring.

 Nittiårene, vår egen tid, viser et nytt samfunn som vokser frem -basert på fornybare energiformer -på lokal ressursbruk og på gjen-bruk, et samfunn som atter får en merkbart desentralisert struktur. Vindmøllene er et av de klareste tegn på dette. For 60 år siden var det 30 000 vindmøller i Danmark, for 30 år siden nesten ingen. I dag er tallet nær 10 000 igjen, med mange flere under forberedelse, både på land og sjø. Skala, utfor-ming og plassering i landskapet er en viktig sak som engasjerer flere danske arkitekter. De få store kraft-verkene erstattes således atter av mange små, og man benytter lokal, fornybar energi istedenfor impor-tert fossilt brennstoff. Et godt ek-sempel på at man i en viss forstand er på vei «tilbake til fremtiden»? I tillegg til å vise en rekke histo-riske byggverk gir boken et innblikk i de mange politiske og sosiale stri-digheter rundt energien. Kampen sto om gass vs. elektrisitet, like-strøm vs. vekselstrøm, senere om el-verk vs. vindkraft. Eksempler på gamle reklameplakater og hushold-ningsutstyr viser den enorme inn-sats som energialderen utløste i verksteder og hjem og ikke minst i tegnestuene. 

Alt dette er en fortelling om vår historie, og energiens tegn fører klar tale. Mange av våre byggverk og hjelpeapparater hadde vært sjel-den vare uten den billige energien: epoksysement og aluminium, rulle-trapper og sprøyteskum, støvsuge-re og panoramavinduer osv. osv. Fysikken forteller oss for øvrig at dersom vi omregner den energien vi forbruker fra kilowatt til arbeid, har hver av oss mer enn 100 slaver i dag. 

Boken kunne ha gitt et enda mer omfattende tilbakeblikk. Hvordan var det for 300 eller 600 år siden? Energien preget eldre tider like mye som den preger nåtiden. Hvem tenker i dag på at en fjerde-del av det tradisjonelle jordbruks-landskap - noe vi forbinder med fuglesang og matdyrking - faktisk fungerte som energikraftverk? Datidens traktorer var hestene, og 25% av alle åkrene måtte brukes som bensinstasjon for dem. Og hvem husker på at da alle skogene var utryddet i Danmark på midten av 1700-tallet, og myndighetene innså katastrofen, da utformet man en rekke lover og forskrifter som snudde opp-ned på danskenes vaner og byggemåter. 

Norge har nok en annen historie. Danskene ble presset til kreativ nytenkning (i 1750 som i 1973) både på grunn av energimangel og fordi energiens tegn og skader ble langt mer synlige der enn hos oss. Bruken av gass hadde satt for-holdsvis få arkitektoniske spor etter seg i Norge, og våre tegn på energi har vært skjult - vannkraftverk langt inne i fjellene, oljeinstallasjoner i horisonten langt ute i Nordsjøen. Vi har riktignok mange dristige vann-kraftanlegg, signert kjente navn som Geir Grung. Men de mange konkurranser og debatter om ener-gibygg i Danmark gjenspeiler ikke minst en adskillig høyere allmenn interesse for og kunnskap om energispørsmål. 

Historien om lyset, som er så viktig for arkitekturfaget, dreier seg også om energien og dens former, og designere som Poul Henningsen har naturligvis fått en plass i boken. For øvrig har energiutviklingen ikke bare vært en fordel for arkitekturen: forfatteren påpeker hvordan krave-ne til energisparing førte til en hel del dårlige vindusløsninger, samt til unødig kompliserte ytterveggs-konstruksjoner. 

Bokens siste kapittel, om «energibestemt arkitektur», er det som burde kunne appellert mest til undertegnede som NABU-leder, men det er noe skuffende. Forfat-teren trekker riktignok opp den vik-tige skillelinjen mellom -ismenes in-tellektuelle arkitektur på den ene side og den økologiske retningen på den annen, men deretter får vi en banal forklaring om passiv sol-energidesign, illustrert med nye modernistiske økoboliger av 3 x Nielsen og Vandkunsten (se også Arkitektur DK 3/99), prosjekter som nettopp heller i retning av de for-enklede -ismer. Men de nyere kraftverk som vises i kapittel 2, er derimot industriell arkitektur av fremragende kvalitet. 

Hva forteller så det berømte nye kraftverket i Viborg og andre lignende som står i kø for å motta arkitekturpriser? Med naturgass og fjernvarme og lokale løsninger er vi i ferd med å bli adskillig mer effektive og miljøvennlige. Arkitekturen vil fortelle at vi er stolte fordi vi blir bedre; men vi må huske at dette fremskrittet fortsatt i høy grad er basert på fossile brennstoffer. Bak Viborgs fasade står en maskin, en diger dampkjele med ild og rør og ventiler. Enhver form for boks kun-ne faktisk omsluttet denne maski-nen. Den valgte formen er påkostet og tidsriktig. Mange nye kraftverk er dessuten vakre, men nå står vi ved veis ende. Og når en betrakter maskinen i Viborg, er det fristende å tenke på en tidligere rase av dø-ende kjemper, de siste pansrede dinosaurer som kryper langs bak-ken mens følgene av en eller annen miljøkatastrofe ubønnhørlig gjør ende på dem. 

Den gang ble «gassens og elektrisitetens huse formet som ve-ritable templer, symboler for et samfunns vilje til fremskritt og dy-namikk». Og dette bør vi fortsette med fordi energien er livsviktig. Men det er en ny type samfunn, en annen form for fremskritt, som må mønstres i 2000-årene. Arkitek-turen må fortelle hvor vi akter oss. Hva sier så de byggeprosjekter som vi arkitekter reiser i 90-årenes Norge, om vår framtidsvisjon? Tegn på energi gir oss et lite, men usedvanlig spennende utsnitt av arkitekturens historie. Og i mot-setning til internasjonaliseringsfata-lismen peker den i retning av en ny epoke, preget av desentralisering, regional tilhørighet og fornybare ressurser. Og «arkitekterne, der må udforme huse, der er i stand til at møde fremtidens krav».


Tegn på energi
Publisert på nett 26. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.