Til Italia!
  • Tittel: Italias urbane fenomen: byrom og mennesker
  • Forfatter: Tore Brantenberg
  • Utgivelsesår: 2008
  • Forlag: Abstrakt, Oslo
  • Antall sider: 303

Arkitekter og kulturinteresserte har alltid reist til Italia for å finne inspirasjon, for å drikke av kildene til den europeiske kulturen. Det begynte med engelskmennene allerede på 1600-tallet. En stor overklasse kunne bekoste slike dannelsesreiser for unge gentlemen på søken etter klassisk dannelse og sosial erfaring. 

Det var særlig Roma som var det store reisemålet. Det var ikke bare de klassiske ruinene og kunsten i Vatikanets store samlinger og i de utallige kirkene som trakk. Italienere hadde ry som et løssluppent og frilynt folk, og det var åpenbart at også de mer sensuelle gleder ved Italia var en viktig motivasjon for Den Store Reisen. 

De unge mennene, etter hvert også andre enn britiske, måtte ut for å få det nødvendige historiske perspektivet og den kritiske distansen til samtiden. Goethe beskriver i sin Italienische Reise fra 1786–88 hvordan det var å ankomme historisk grunn etter en strevsom tur med hest og vogn og vandring gjennom fjellene, til Roma der han endelig faller til ro. «Ja, det føles,» skriver han, «som om jeg kan vite meg beroliget for resten av livet. For man tør vel si, at her begynner livet på nytt, når man med egne øyne får se alt det som man på forhånd bare delvis kjenner inn- og utvendig» (norsk utgave Pax 1999, Italiensk reise; oversettelse ved Sverre Dahl).

Så fulgte kunstnerne og forfatterne etter, også de nordiske, særlig etter at den danske billedhugger Bertel Thorvaldsen hadde bodd og virket i Roma i de første 40 år av 1800-tallet. Den Skandinaviske Forening ble stiftet i Roma i 1860, og ble et fast møtepunkt og hjem for mange. Så gikk det en jevn strøm sørover; Camilla Collett, Ibsen og Bjørnson, Jonas Lie og Sigrid Undset bodde og skrev der i perioder, og etter hvert også malerne og billedhuggerne, arkitektene og kunsthistorikerne. Det er nå snart 50 år siden grunnleggelsen av Det Norske Institutt i Roma, i 1959, i regi av den legendariske professor H.P. L’Orange. Han hadde bodd i Roma som arkeolog og kunsthistoriker siden 1920-årene. «Norge må ha sitt romerske institutt for forskere, kunstnere og arkitekter,» skrev han i 1954. «Den levende tilegnelse av disse verk vil utvikle og høyne formkravet og vekke nye evner hos den skapende kunstner og arkitekt.» 

Møtet med Roma og de andre italienske byene ble for mange også innlemmelsen i historiens mangfold. Historiens mange lag åpenbarte seg hvor de enn gikk; fragmenter i gatemuren, slitt brolegning og hjulspor i granitten, en enslig søyle med korintisk kapitel, en gjenmurt bue, vilter villvin i en nisje, en sarkofag i grånet marmor fylt med blomster – overalt var nytt bygget på gammelt, overalt hadde det ligget noe der før, overalt var grunnen tråkket ned, gravd i, brukt. Roma har overlevd utallige invasjoner og maltrakteringer, av hunere og gotere, av Napoleon og Hitler, men byens gater ligger som tause vitner om tidsepokene og formingsgleden.

Man skulle helst reise langsomt til Roma, tråkle seg gjennom Alpepassene slik Goethe gjorde det, eller gjennom alle Rivieraens hårnålsvinger og trange gater. Man forberedes ved å nærme seg litt nølende, slik at bildene man har med på netthinnen hjemmefra, fra bøker og reproduksjoner og åndfulle beretninger fra andre, ett etter ett erstattes med de mer virkelige og blodfylte, de uryddige, forvirrende og uheroiske. For den som har bestemt seg for å bli arkitekt, er dette veien til noen av arkitekturhistoriens aller helligste steder, til de klassiske ruiner og til renessansens helter, til templene og kirkene og palassene og bytorgene med myke marmorgulv under spinkle kafébord. Her åpnes bøkene, her starter den klassiske dannelsen.

Det sies at man må være lenge i en italiensk by for å greie ut de uoversiktlige sammenhengene. Det er så mange historier, så mange sprikende fragmenter. Odd Brochmann skrev om dette, han ble fulgt opp av andre lærde og entusiastiske Italiareisende som Christian Norberg-Schulz og Thomas Thiis-Evensen, Jan E. Hansen og Trond Berg Eriksen. Også Tore Brantenberg, mangeårig arkitekturprofessor i Trondheim og tidligere redaktør av Byggekunst, reiseleder og musikkelsker, har gjennom en mannsalder vandret, notert og fotografert i disse byene. Nå har han skrevet om dem, særlig om plassene i alle de små byene i midt- og nord-Italia, og han har fulgt varsomt i Goethes og Thorvaldsens fotspor. Boken samler de små og store fortellingene om de lange historiske linjene, om kontraster og overraskelser, om hus bygd på antikkens ruiner, om bytorg som følger linjene etter gamle travbaner, om store trapper og skjeve akser.

Det er blitt en bok som beskriver en mangeårig kjærlighet til piazzaen og til livet der, og samtidig en bok ment som et kampskrift og en lærebok, fordi Brantenberg ser det italienske byrommet som viktigere enn noensinne, i en tid da byene synes å gå i oppløsning. «De italienske plassene,» skriver han, «har fått sin endelige form gjennom århundrers bruk, endringer og tilføyelser, som en perfekt kombinasjon av det tekniske, det funksjonelle og det estetiske». I bokens første del går han gjennom et viktig fagstoff om byrommets anatomi. Han skriver om den italienske byhistorien, om plassenes ulike funksjoner, om målestokken, om sosialpsykologien, om materialbruk, om gulv og vegger. I andre del forteller han og viser bilder fra den sentrale piazzaen i 22 byer; fattbare, tiltrekkende og inviterende. Sammenhengen mellom de to delene blitt litt uklar; fagboken og reisebeskrivelsen lever hver sine liv. 

Men Brantenberg føyer seg gjennom denne boken inn i en viktig tradisjon, både som en reisende til Italia med åpne sanser, og som forfatter som mener at middelalderens og renessansens italienske byrom har noe viktig å fortelle oss, noe som er viktig for vår egen tid. Reisen til Italia er reisen bakover, til et annerledes samfunn, til en kultur som var mer sanselig og håndgripelig enn vår egen, og til det enkle og harmoniske bytorget i den monosentriske byen, som sett fra den uoversiktlige, urene og ofte avvisende moderne byen fortoner seg som så forsonende vakker og ukomplisert. 

Til Italia!
Peter Henrik Butenschøn
Peter Henrik Butenschøn (født 20. april 1944) er en norsk arkitekt. Han er fra Enebakk og bor i Oslo. Butenschøn er utdannet…les mer
Til Italia!
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2008. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.