Til lyst og nytte
  • Tittel: Hager til lyst og nytte Hagekunsten gjennom tusen år
  • Forfatter: Madeleine von Essen
  • Utgivelsesår: 1997
  • Forlag: Chr. Schibsteds Forlag AS

«Bak muren - utilgjengelig lå det en have bak en hekk, der ingen gjeters fot har trådt: En have som et paradis.»

I vår vestlige kultur utgjør hagen først og fremst et bilde på en paradisisk uskyldstilstand og et sted for sjelelig vekst. I de eldste skriftlige og billedlige kilder vi kjenner fra Midt Østen og Egypt, framstår hager og parker som elskede steder for daglig rekreasjon. Også i Norge ble det etter hvert anlagt hager mellom husene, først for nyttens skyld, men hagens sanseverden fulgte med på kjøpet: Hamarkrønikens nostalgiske beskrivelse av epleroseduften utover Mjøsa fra alle byens hager er uovertruffen. Når gartnere noen få hundre år senere skriver opplysningsbøker for almuen, forteller de samtidig om en ukuelig tro på framskrittet, helt i tidens ånd.

Den historiske hagelitteraturen utgjør en skatt som bare de færreste til nå har oppdaget, godt gjemt som den er i form av enkelteksemplarer i høgskole- og universitetsbibliotekene. I fjor kom det ut ei bok som søker å kaste lys over dette emnet: Hager til lyst og nytte. Hagekunsten gjennom tusen år av Madeleine von Essen. Dette er ingen vanlig hagebok, men en antologi og historiebok. Diktlinjene ovenfor er hentet fra Roseromanen (Roman de la Rose) av Guillaume de Lorris, skrevet på 1200-tallet, her i gjendiktning av Helge Nordahl (Aschehoug & Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 1987). Dette utgjør bare ett av nærmere 40 lengre utdrag av norske og utenlandske originaltekster med hager som emne, bundet sammen med forfatterens egne kommentarer. Boka er bygd opp kronologisk, fra «Middelalderens paradishager» til 1800-tallets «Hagestell for hvermann». De fleste utenlandske tekstene er oversatt for denne publikasjonen av forfatteren. Hvert kapittel er rikt og vakkert utstyrt med tidsriktige illustrasjoner og gamle og nye fotografier av historiske hage- og parkanlegg.

I et land der bøker under emnet «hage» vanligvis finnes sammen med trolldeigbøker i bokhandlenes hobbyhyller, skal vi gratulere oss med at denne boka i det hele tatt har sett dagens lys. Den eneste tekstsamlingen på norsk som likner, kom ut i Christiania i 1901. Det var Peter Nøviks Samlinger til Havebrugets Historie i Norge, Bind I. Statsgartner Nøvik hadde satt seg fore å lage en historisk kildesamling med alle norske tekster av betydning for hagebrukets historie i vårt land, men det ble med det ene bindet. Fra 1980-tallet er det, som en følge av en nyvåknet interesse for historiske hager og parker, kommet ut en mengde bøker om emnet i de fleste europeiske land. Denne bølgen av hagelitteratur omfatter også noen samlinger med tekstutdrag utgitt i Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Italia. Madeleine von Essens bok er den eneste av denne typen som er kommet ut i Norden.

Norske lesere er ikke akkurat bortskjemte med bøker som gir hager og parker en plass i kulturhistorien; dette emnet faller vanligvis mellom alle fagstoler. Det er allerede 15 år siden Magne Bruuns 100 grønne år kom ut i forbindelse med Det norske hageselskaps 100-års-jubileum i 1984. Denne rikt illustrerte beretningen om hagesakens framvekst i landet og om vekslende stilpåvirkninger i hagekunsten fra 1880-årene, ble dessverre ikke solgt i bokhandlene, bare gjennom Hageselskapets medlemsservice, og er nå utsolgt. De to eldre klassikerne i vårt århundre, C. W. Schnitlers Norske Haver i Gammel og Ny Tid fra 1916 og Torfinn Skards Hagebruk og gartneri i Norge fra 1963, kan av og til skaffes antikvarisk. En nyere begivenhet var faksimileutgaven av den første helnorske hageboka i historien, Chr. Gartners Horticultura fra 1694, transkribert og kommentert av Gudmund Balvoll og Gunnar Weisæth, og utgitt til 300-årsjubileet i 1994. Selv om det både i Sverige og Danmark er utgitt flere bøker om hagekunsthistorie de senere årene, kan likevel Hager til lyst og nytte ses som et markant nordisk bidrag til den nyere europeiske hagelitteraturen.

Boka er med andre ord unik. Men er den vellykket? Til forskjell fra de andre europeiske tekstsamlingene, som først og fremst er fagbøker, må von Essens bok betraktes som et forsøk på å gi både leg og lærd noe av interesse. I forordet uttrykkes et ønske om å gi både et «representativt bilde» og en «sanselig opplevelse» av hagene under forskjellige tidsepoker. Dette har forfatteren langt på vei oppnådd. For den som ikke bare vil vite hvilken vei løken skal plantes, men som i tillegg er opptatt av kunst- og kulturhistorie, bør den rikt illustrerte boka kunne bli en stor aha-opplevelse. Også de lærde har mye å hente her, både landskapsarkitekter og andre innenfor beslektede disipliner som hagebruksvitenskap, bygnings- og interiørarkitektur, kunsthistorie, etnologi og antikvariske fag. For landskapsarkitekter med trang til ny kontakt med fagets røtter, er boka et funn. Disse tekstene har de færreste av oss lest tidligere. For alle med interesse for kulturplantenes historie, er listen med plantenavn etter innførselsperiode verdifull. 

Andre fagfolk som til nå ikke har betraktet hager som kulturminner på grunn av 1. alt dette grønne, voksende som de ikke kan noe om, 2. hagenes tilsynelatende absolutte forgjengelighet, er garantert en annerledes opplevelse. Begrepet «omgivelser som kultur» får en ny mening gjennom denne boka.

Det vil føre for langt her å gå inn på utvalget av tekster; er de representative for de historiske epokene, eller burde det vært flere norske tekster på bekostning av de utenlandske? For Norges del er nok de skriftene som har hatt størst betydning, nevnt eller sitert. De sammenbindende kommentarene fyller hull og gjør framstillingen helhetlig. Også praktiske hensyn har naturlig nok styrt utvalget. Forfatteren sier at hun i hovedsak har basert seg på litteratur som er tilgjengelig i offentlige bibliotek og museer. Dermed kan den interesserte følge den samme traseen, og sikkert finne andre, like spennende tekster underveis.

Det finnes selvsagt også innvendinger mot enkelte sider ved boka, først og fremst av teknisk art. Når vi sitter med noe så sjeldent som en samling tekster om hagekunstens historie mellom hendene, ønsker vi at hvert sitat og hver illustrasjon skal være kildebelagt, slik at vi selv skal kunne oppdrive og lese videre i den publikasjonen sitatet eller bildet er hentet fra. Dette er tilfredsstillende gjennomført når det gjelder de lange tekstutdragene som utgjør hoveddelen av hvert kapittel, gjennom fullstendige litteraturlister bak i boka. Imidlertid inneholder de sammenbindende kommentarene også en rekke interessante, kortere sitater, som dessverre ikke alltid har fått sin fullgode henvisning. Dette kan skyldes frykt for å innføre et større noteapparat i ei bok som også skal leses av legfolk. En løsning ville vært å inkludere også disse henvisningene i litteraturlistene bak i boka, med forfatternavn ordnet alfabetisk, og med sidetall oppgitt.

Den største innvendingen gjelder likevel mangelen på en samlet fortegnelse over de mange og gode illustrasjonene i boka og hvor de er å finne; noen er avfotografert for denne publikasjonen. I bildets tidsalder undres en over at ikke minst forlaget har sett betydningen av en slik liste, noe som ikke ville ha stengt for leseropplevelsen for den lege, men høynet den betraktelig for den lærde. Bilder har kildeverdi!

Den sammenbindende teksten i boka er gjennomgående velskrevet, i en språkdrakt som både er nøktern og rik. Det vanskeligste har selvsagt vært selve oversettelsen av de engelske, tyske og franske tekstene til norsk, som forfatteren selv har stått for. Stort sett lykkes dette godt, men av og til blir språket noe mekanisk, slik at de opprinnelige uttrykkene kan gjenkjennes. Enkelte tekstutdrag framstår derfor ikke som god norsk. Ettersom forfatteren opprinnelig er svensk, er ikke dette så rart, men forlaget kunne kanskje ha brukt flere konsulenttimer på det rent språklige. Ellers finnes det ikke mange svesismer; vi merker oss en parterre (norsk: et), Padua (norsk: Padova), globe og kone (norsk: kule og kjegle).

Her synes det riktig å nevne hvordan Madeleine von Essen kom til å skrive denne boka: Da hennes mann arvet et gammelt hus med hage og familien flyttet dit, ble hun fanget av en sterk interesse for hagens og plantenes historie. Med en helt annen utdanning og yrkespraksis bak seg er Madeleine von Essen fullstendig selvlært innen emnet hagekunstens og prydplantenes historie; en ekte amatør. Selv om hun ikke sier noe om det i boka, skal det nevnes at hun vokste opp i et historisk hageanlegg i Midt-Sverige, noe jeg vet hun har hatt stor glede av i sin nye fagrolle. Forfatteren burde avgjort vært presentert i forordet, ikke i etterordet.

Vi skal være udelt takknemlige for at Madeleine von Essen fikk skrevet denne boka. Alt som kan fremme hagekunstens sak, er av det gode. Vi håper på et opplag nr. 2, der ønskene ovenfor blir oppfylt og Madeleine byr på litt mer om seg selv og sin unorske bakgrunn. Og til slutt ønsker vi oss en fortsettelsesbok om det 20. århundre. Mye vil ha mer!

Til lyst og nytte
Mette Eggen
Mette Eggen er landskapsarkitekt MNLA og har en mastergrad i bevaring av historiske hager. Hun har blant annet vært seniorrådgiver hos Riksantikvaren og…les mer
Til lyst og nytte
Publisert på nett 14. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 6 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.