Tingenes århundre 1900-2000
  • Tittel: Tiden. Stilen. Smaken. Tingenes århundre 1900-2000
  • Forfatter: Gunvor Øverland Bergan, Trinelise Dysthe
  • Utgivelsesår: 2003
  • Forlag: Gyldendal Fakta
  • Antall sider: 255

Denne omvisning i profesjonelle formgiveres aktverdige bidrag på interiør- og gjenstandssektoren i det forrige århundre er sammensatt og oversiktlig. I hovedsak tar den for seg det norske materialet, og anretter det med passe mengder av kjerneeksempler fra annen kanonisert nordisk og vestlig formkultur. Skribentene Gunvor Øverland Bergan og Trinelise Dysthe har valgt å fokusere på ting i privatsfæren – utstyret til hjemmet og dets beboere – og det har utvilsomt vært er riktig valg, da det er et særs omfattende prosjekt å skulle prøve å gape over utviklingen på flere designfelt i det de kaller for «tingenes århundre». Dernest er det nettopp i denne sektoren skribentene har sin fagkompetanse og sitt genuine engasjement.

Begge er interiørarkitekter av utdanning og yrkespraksis, og de har i tillegg en lang erfaring som skrivende formidlere i faget. I sitt ambisiøse fellesprosjekt har de tatt godt vare på sin ansiennitet som fagfolk med dypere innsikt i hvilke verdier designere som fagpersoner har å tilføye.

Det er verdt å legge merke til bokens tittel, som i sin helhet lyder: Tiden. Stilen. Smaken. Tingenes århundre 1900-2000. Forleggeren understreker at utgivelsen «setter tingene inn i en sosiokulturell sammenheng». Skribentene selv meddeler i forordet at boken er «en kulturhistorie om ting og tingenes sentrale plass i det 20. århundres historie». Dette kan høres vel mye ut.

I det siste tiåret har vi sett et stort antall håndbøker, designleksika og annen designhistorisk dokumentasjon gjøre sin inntreden på bokmarkedet samtidig med at det utgis en stor mengde interiørmagasiner.  Designfeltet aspirerer til å bli mainstream i folks kulturelle bevissthet. Forbrukeren er kommet for å bli og både trenger og ønsker seg dypere orientering og konkret veiledning. Det er mot denne bakgrunn vi bør se utgivelser som denne.

Ved å velge et kulturhistorisk perspektiv, noe som innebærer en ambisjon om å gi både et helhetsperspektiv og detaljer fra tingenes århundre, sikter skribentene langt ut over det å skulle gjengi rene fakta om det omfattende emnet. De aspirerer til selv å forstå og tolke vekselvirkningen mellom oss og tingene vi faktisk produserer og omgir oss med, for så i neste omgang å formidle stoffet videre til leseren. Dette er en høyere ambisjon og langt mer givende både for formidlerne selv og leseren enn det å skulle vasse i mengder av løsreven detaljkunnskap, noe som en etter hvert kan hente fra så mange andre kilder. Men holistiske tilnærminger gir sjelden problemfri vare. Hva det problematiske består i, og hvor problematisk det er i totalbildet, kommer jeg tilbake til.

Det er grunn til å fremheve den sammensatte og mangefasetterte bokens udiskutable meritter og dens totalverdi som kunnskapsbank og leseopplevelse. Gunvor  Øverland Bergan og Trinelise Dysthe har gått til verks med liv og lyst, og de har måttet håndtere en hel del motstand som stoffet utvilsomt har gitt dem underveis.

Av bokens meritter bør nevnes dens klare innledning i avsnitt der hvert tiår er viet spesiell oppmerksomhet ut fra det nye som finner sted der og da og det mest sentrale som preger utviklingen. Den rigide innledningen i decennier bør ikke være et problem for evnerike lesere. Det nye og grenseoverskridende som det settes søkelys på, kan være teknologiske nyvinninger (Louis Lumière tar det første fotografiet i Paris 1907), milepæler i fagutdannelsen og i fagorganiseringen (Bauhaus-skolen etableres i Dessau 1919, og Foreningen Brukskunst stiftes i Oslo 1918), nye orienteringer i billedkunsten (surrealistene proklamerer sitt manifest 1924), innovativ designinnsats (Jean Heiberg tegner bakelitt-telefonen 1931), nyorienteringer i motebildet («New look» lanseres av Christian Dior 1947), begivenheter på utstillingssektoren (vandreutstillingen Design in Scandinavia åpnes i USA 1954), kunstfilosofiske markeringer (Marshall McLuhan utgir boken The Medium is the Message 1967), fremtidsrettede nyetableringer (datafirmaet Microsoft blir opprettet i USA 1975), nye forbruksvarer (mobiltelefoner lanseres i Europa 1985), seirende arkitekter (Snøhetta vinner konkurransen om det nye biblioteket i Alexandria 1989) samt atter nye teknologiske nyvinninger i raskt akselererende tempo mot slutten av århundret (bildetelefoner med farge blir innført 1992).

Mer problematisk er innledningen i begrepene tiden, stilen og smaken tvers igjennom hele foredraget. Det er her skribentene sliter, da begrepene ikke er relevante i beskrivelsen av alt det de ønsker å formidle: samfunnsutviklingen, enkeltprestasjoner, generell utvikling i faget og ferdigvareproduksjon samt diverse faglige og sosiale begivenheter. Forståelseshorisonten er rett og slett blitt en annen i løpet av de siste femti årene. Dernest er det innlysende at å snakke om stilen og smaken etter 1960 blir ekstremt vanskelig å håndtere, da det er så mye av alt samtidig, etter hvert som varemengde, generell velstand og privat konsum øker og vi har havnet i den postmoderne situasjonen med uhyre mange gyldige fenomeners samtidige tilstedeværelse. Å gjøre et skille mellom internasjonal stil og norske stilretninger blir også kunstig og vanskelig å argumentere for.

Det er her svakhetene i disposisjonen av stoffmengden kommer til syne, mens mye relevant informasjon allikevel er å hente i selve teksten for en ikke-faglig orientert leser.

Skribentene leverer flere gyldige nøkkelkort til den som ønsker å komme et godt stykke videre i kunnskapssøken om de nære tingenes betydning i våre liv og om formgiveres rolle som leverandører av mening i sammenhengen. Boken er rikelig illustrert med gode fargefotografier av sentrale arbeider, og den er kyndig og stilfult designet av Ingunn Cecilie Jensen.

Forfatternes beveggrunn for å skrive boken kan en øyne ved å lese sitatet fra Arnulf Øverlands dikt foran i teksten: «Jeg går omkring / og tar på en og annen ting, / som mine hender er fortrolig med / (…) De bringer stunder av mitt liv tilbake». Intet kan bli forstått som ikke først er blitt elsket, sies det. Å prøve å forstå og å få andre til å forstå er vel fortsatt en øvelse av godt merke. Boken er et con amore-prosjekt og vinner stort på det.

Byggekust nr. 1 2004
Publisert på nett 01. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2004. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.