Trebyen Trondheim – en lærerik fortelling
  • Tittel: Trebyen Trondheim – modernisering og vern. Ein studie av byplandebatten 1960-2005
  • Forfatter: Dag Kittang
  • Utgivelsesår: 2014
  • Forlag: Fagbokforlaget
  • Antall sider: 300

Professor Dag Kittangs bok er en omarbeidet versjon av hans doktoravhandling fra 2006. Han spør: hvordan kunne innbyggerne selv la den kanskje fineste trebyen i Europa bli så nådeløst forsømt og vandalisert i etterkrigstiden? De lot forfall, branner og “sanering” rasere byen før de oppdaget at restene var verd å verne. Kittang prøver å forklare holdningene ved hjelp av sosialkonstruktivistisk teori. Holdningene er resultater av diskurser som former tanker, utsagn og handlinger. Hans tilbakeblikk på diskursene som ødela eller reddet trebyen er en både grufull og løfterik fortelling. Den ender godt – hvis gode krefter får makt over byplandiskursen.

Jeg, anmelderen, fulgte vernediskursen i Trondheim fra slutten av 1960-årene til jeg flyttet fra byen høsten 1972. Det siste halvåret ledet jeg Kontoret for registrering av eldre bebyggelse for kommunens ”Antikvariske utvalg”.

Arkitekt Lars Fasting overtok etter meg og videreførte registreringen etter mitt opplegg. Det resulterte i utvalgets rapport “Trondheims bybilde”, utgitt i 1976.

Kittang konstaterer at denne rapporten ble veiviseren for kursendringen i Trondheims vernepolitikk. Snuoperasjonen førte til at arbeidet med en ny Midtbyplan kom i gang i 1975, og den ble stadfestet i 1981. Reguleringene av enkelte bygningsmiljøer til spesialområder for bevaring møtte adskillig motstand, handelsstand og høyrepolitikere fryktet “en død bykjerne”, og noen planleggere ville ha flere og bredere gater og motorvei over Bakklandet. Kittang gir oss en levende og leseverdig skildring av den helomvendingen som førte til alminnelig oppslutning om å verne restene av den fantastiske trebyen Trondheim.

Hvor inngrodd troen på “sanering” var før 1970, kommer godt frem i boken, f.eks. i omtalen av det enestående steinhuset på Gramgården i Kjøpmannsgata, som til tross for fredning ble revet i 1951 – til applaus fra Adresseavisen.  Høydepunktet av fiendskap mot kulturminner var rivningen av “Litj-Stiftsgården” i Prinsens gate, som Klubselskabet Harmonien overtok etter at “Harmonien” ved Torget brant under krigen. Også denne gården brant i 1967, men ikke verre at den kunne ha vært reparert, slik eieren ville. Klubbselskapet byggemeldte istandsettelse og fikk støtte fra Riksantikvar og lokal ekspertise. Men kommunen tviholdt på at Prinsens gate måtte utvides etter gjeldende plan. Kittang gjengir skrekkreportasjene fra Adresseavisen da “de ærverdige vegger ble mast til pinneved og lempet i store jafs over på lastebiler som fraktet det hele bort”. Kittangs foto viser at nybygget fra 2003 ble lagt i samme byggelinje som den revne gården.

Oppfølgeren til denne saken var den heftige striden om bevaring av de siste trepaleene ved Torget, Svaneapoteket og Hornemansgården. Sparebanken kjøpte i 1968 Svaneapoteket for å bygge nytt. Mange var enige med boligrådmann Folstad i at Hornemansgården burde rives for å få Vår Frue kirke bedre frem i bybildet. Men opinionen for bevaring vokste seg sterk på denne tiden, slik det også fremgår i Kittangs fortelling.  Til det bidro en flom av avisinnlegg og en diplomoppgave som dosent Kerstin Gjesdahl Noach fikk to arkitektstudenter til å gå løs på, en utredning om Hornemansgårdens historie og fremtidige bruk. Riksantikvaren håpet at “Antikvarisk utvalg” og Semmelmann ville komme med et kraftig forsvar for disse kulturminnene. Til alles overraskelse mente han at Svaneapoteket burde rives, og politikerne i utvalget støttet ham og overkjørte de sakkyndige. Opinionsstormen overbeviste Sparebanken om at det var klokest å gjøre retrett. Enden ble en tvilsom hestehandel mellom Riksantikvaren, kommunen og banken. Den fredede “Adresseavisens gård” fra tidlig 1700-tall ble ofret for å skaffe banken en alternativ tomt. Den skulle tas varsomt ned og gjenreises i et “bevaringskvartal” i Erling Skakkes gate. Betydelige midler, bl.a. fra Kulturrådet, gikk med til en grundig dokumentasjon og demontering. Men alle bygningsdeler ble av uforklarlige grunner kastet på skraphaugen, og en verdiløs kulisse ble oppført i “asylet” for hjemløse kulturminner. Østveggen i Torget ble reddet. Men Kittang burde ha lest nyere litteratur om Hornemansgården. Da ville han ha visst bedre enn å repetere den utdaterte historikken fra Kavlis “Trønderske trepaleer”. Gårdens eldste del er fra 1720, ikke fra rett etter brannen i 1708. Horneman kjøpte den i 1765, men ventet med ombygging og påbygging til rundt 1780, ikke 1770 som Kittang skriver. Slike feil på grunn av for snevert kildegrunnlag sår tvil om påliteligheten i resten av boken. 

Kittangs beretning om bevaringsaksjonene for Ilsvikøra, Sanden, Bakklandet og Svartlamoen er inspirerende  lesning. Mer overraskende er det at han kan påvise mange positive reaksjoner på nybygget som ble reist i Nordre gate etter brannen i 2002 og arkitektkonkurransen i 2003. De overrasker fordi dimensjoner og fasadeuttrykk avviker både fra det stort sett helhetlige bygningsmiljøet fra 1840-årene og fra de føringene som juryen hadde lagt i betenkningen. Det er å håpe at Trondheim og andre trebyer lærer av Kittangs fortelling og leser grundig det han skriver til slutt:  ”Utfordringa vil i framtida liggje i å sameine omsynet til eit tidstypisk arkitektonisk stiluttrykk og vern av trebykarakteren med dei tradisjonelle voluma, høgdene og linjene.”

Trebyen Trondheim – en lærerik fortelling
Lars Roede
Lars Roede er arkitekt fra NTH. Har arbeidet i kulturminnevern og ved museer, sist som direktør ved Oslo Bymuseum.
Trebyen Trondheim – en lærerik fortelling
Publisert på nett 16. februar 2017. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 4 – 2015. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.