Unik arkitektur
  • Tittel: Future Systems: Unique Building, Lord’s Media Centre
  • Utgivelsesår: 2001
  • Forlag: Wiley-Academy (Chichester)

Arkitektur er resultatet av en rekke former for produksjon, prosesser som direkte og indirekte infiltrerer og informerer hverandre. Først er det produksjonen av bygningens uforming, ideer manifestert i tegninger, modeller og tekst, etterhvert en endeløse rekke av dokumenter som beskriver form og detaljer, materialer og tekniske løsninger. Så er det analyser, matematiske beregninger basert på abstrakte modeller og formler som forutsier for eksempel konstruksjonens bæreevne. Det er produksjonen av bygningselementene og monteringen av disse på stedet. Men før noen av disse prosessene finner sted, mens ideen ennå ikke engang er kimen til et bygg, er det den endeløse flommen av journaler, blader og bøker som formidler den nasjonale og internasjonale utviklingen innen arkitekturen, eller mangelen på sådan.

Denne flommen av arkitekturformidling bidrar også til produksjonen av arkitektur. Den er med på å danne den spesifikke faglige konteksten som ethvert utkast til et bygg blir produsert ut fra. Det handler like mye om avsender som mottager: arkitekter søker å reklamere for seg selv og sikre sin posisjon for den nære og fjerne framtid; og vi, som saumfarer bilder og beskrivelser mellom permene, lar oss ubemerket fylle av redaktørenes valg bygninger og bilder som i sin tur har innflytelse på hvordan vi tenker og hvordan vi forfatter våre utkast. Å publisere er ingen uskyldig aktivitet. Det er en underfundig form for produksjon, spesielt i lys av den framtredende illusjonen om at arkitektur er det unike produkt av et enkeltindivids originale idé.

Derfor bærer tittelen på det engelske arkitektfirmaet Future Systems’ monografi om sitt Lord’s Media Centre i London en god porsjon utilsiktet ironi i seg. Boken heter Unique Building og er i sin helhet viet tilblivelsen av mediesenteret som ble ferdigstilt for Marylebone Cricket Club  i 1999. Future Systems og de andre aktørene som var med på prosjekterings- og bygningsprosessen, har vunnet en rekke priser for bygget; det har også vært mye publisert. Bokens tittel kan reflektere Future Systems’ håp eller tro om at bygningen er unik eller har en unik form. Eller, kan hende – skjønt mindre sannsynlig, gjenspeiler valg av tittel det faktum at ethvert bygg i en gitt kontekst, om det er masseprodusert eller ikke, er enestående. Tittelen bærer uansett med seg skyggen av to ting som innledningsvis er verdt å nevne. 

For det første, helt siden Le Corbusier utga sin Vers une Architecture i 1923 har deler av det internasjonale arkitekturmiljøet mer og mer febrilsk søkt etter noe som kunne utgjøre det ‘nye’: ‘nye’ former, ‘ny’ romlig eller temporær organisasjon. Så intenst og bevisst har denne jakten utviklet seg, at den nå gjennomsyrer store deler av vårt arkitekturmiljø, også her til lands. Prosjekter som er dårlige plagiater av forgangen arkitektur og direkte bakstreverske, blir lansert som friske og ‘nye’. Det som kanskje kunne representere noe genuint nytt, forsvinner hen blant disse fortvilede forsøkene på å generere en blest om seg og sitt. Faglig kunnskap om arkitektur, basert på de siste femti eller hundre års historie, prioriteres ikke, og det utvikles dermed heller ingen kritisk iakttagelse. Fra den lokale til den intetsigende, populære pressen, eksemplifisert ved designbladet Wallpaper, blir ideene så magre på egne kvaliteter og virkelige nyvinninger at det spøker for faglig nivå og utvikling. Future Systems er i denne sammenheng ikke skyldige, men man kan først legge tvilen til side når man har tatt seg tid til å gå igjennom bokens seks intervjuer.

For det andre er Unique Building, uansett ærlige innslag og verdifullt innhold, akkurat den type bok som holder liv i dette paradokset som publikasjonskåtheten i arkitekturen har avfødt. På den ene siden er det viktig å spre kunnskap, innsikter og dokumentasjon av bygninger med særskilte kvaliteter. Dette mangler ikke i Lord’s Media Centre. Men samtidig er Unique Building en stadfestelse av hvordan mytene oppstår, myten om den «banebrytende» bygningen, illusjonen om at én idé, ett verk manifesterer det uforlignelige og enestående. Mediesenteret finner sine konstruksjonsmessige aner i en rekke eksperimentelle bygninger som ble tegnet og realisert rundt midten av forrige århundre, så som Hamilton og Goodys Monsanto House of the Future (1957) eller finske Suuronen og Ronkas Futuro Hus (1971) – begge sandwich-skall av glassfiberarmert polyester.1  Med henblikk på materialvalg er Buckminster Fullers kuleskall og Dymaxion langt viktigere prosjekter enn det den enkle billedreferansen under avsnittet ‘Inspiration’ her tilsier. Påberopelsen av det ‘unike’ slår lett galt ut – noe som for bokens vedkommende symptomatisk kommer til uttrykk i det grå, glansede omslaget som skal referere til aluminiumsskallet som utgjør Lord’s Media Centres hovedform. Det er bare det at bygningskroppen i aluminium er hvit. Boken kunne med fordel ha fått tittelen Unique Processes, for det er det den presenterer, ikke en bygning som i seg selv er mer enestående enn noen annen viktig bygning i vår tid.

Unique Building kan deles i to deler: to tredjedeler består av forskjellige bilder av ymse kvalitet og en tredjedel, plassert i midten, av seks intervjuer som Maggie Toy, redaktøren av Architectural Design, har gjort med forskjellige mennesker som alle har vært sentrale figurer i den omfattende prosessen på fire og et halvt år fra idé til ferdig bygg. Oppdelingen av boken reflekterer en nærmest kronologisk abeidsprosess: Først kommer en bolk med bilder som presenterer opphavet til bygget, oppdragsgiveren og sporten som skal finne sted på gresset nedenfor det påtenkte mediesenteret. Dernest følger litt om arkitektenes inspirasjonskilder, også gjengitt i bilder, akkurat så generelt, upersonlig og tidsriktig at de 17 bildene gjerne kunne ha vært del av en hvilken som helst students prosjektpresentasjon. Så kommer skissene – den aller første klisjéaktig nedtegnet på en flytur fra London til Praha i januar 1995, så modellene, tegningene, fotomontasjene og et utvalg av analysearbeidet til ingeniørene fra Ove Arup. Det synes akkurat passe interessant, en type presentasjon som Peter Buchanan gjør så mye bedre og mer presist, både kvantitativt og kvalitativt i Phaidons serie med Renzo Piano Building Workshop: Complete Works. Unique Buildings billedkavalkade avsluttes med en serie om konstruksjonen og monteringen av bygningselementene, og til slutt det ferdige bygget og noen presseklipp. Mangelen på omsorg i produksjonen av boken kommer klarest til uttrykk i valget av noen bilder som aldri skulle ha vært på trykk; de er uklare og kornete. 2

Men så er det altså intervjuene midt i boken. I disse makter Maggie Toy å fange inn og beskrive en prosess som under fernissen av alt annet boken forsøker å være, endelig framstår som et unikt dokument. Hun har intervjuet en av eierne av båtverftet, Pendennis Shipyard, som var hovedentreprenør for bygget minus de to betongsøylene det står på, og ansvarlig ingeniør hos Ove Arup, David Glover. Så har hun snakket med to representanter for Marylebone Cricket Club, og eierne av Future Systems, ekteparet Jan Kaplicky og Amanda Levete.

Samlet gir disse intervjuene et fascinerende innblikk i de fasene som planleggingen, utformingen og realiseringen av Lord’s Media Centre utgjør. Tross intervjuenes relative knapphet makter Toy å formidle de personlige øyeblikkene der for eksempel Levetes forskjellige erfaringer med den konservative – og jeg tør nær sagt si, mannssjåvinistiske oppdragsgiveren står i en rørende kontrast til hennes opplevelse, intensitet og tilsynelatende ydmyke engasjement. Det er et kaleidoskopisk bilde på en kompleks prosess som trer fram: den kontinuerlige kampen mot tid og penger som preger alle store byggeoppdrag, viljen og visjonene til en liten gruppe mennesker –  ikke minst mange på oppdragsgiverens side – som til slutt blir den bærende energien for gjennomføringen av prosjektet. Likeledes kontrastene: båtbyggerens syn på ingeniøren som for forsiktig og ingeniørens overbærenhet med båtbyggerens manglende forståelse av de formelle retningslinjer som er gitt for konstruksjonen av landbaserte nyttebygg.

Toys serie med intervjuer gir således en sjelden anledning til å komme helt innpå en prosess som enhver arkitekt med ambisjoner før eller siden (forhåpentlig) står i midten av. Og når oppdragsgiverens representanter har sagt sitt, dreier de fire resterende intervjuene seg til slutt om det som gir både bygningen og boken nyhetens verdi, nemlig teknologioverføring fra andre områder av industrien til arkitektur. Lord’s Media Centre består av et skall av aluminium med en stor glassfasade mot banen. Skallet, som har en blandet geometri med flat over- og underside og tre kraftig avrundede kanter bak og på siden, er løftet 15 meter over bakken på to betongtårn. For å bygge aluminiumsskallet ble båtverftet Pendennis Shipyard i Falmouth, Cornwall, foretrukket framfor en vanlig entreprenør. Valget framkommer i boken både som en nyvinning og som radikalt, skjønt deler av verftsindustrien har allerede i noen år luktet på muligheten av å tre inn på byggemarkedet.3 Den kunnskap og praksis som verftet tilførte prosjektet, har vært sentral for å kunne gjennomføre bygget slik det var prosjektert. Ikke minst viktig er det at den håndverksmessige standarden som Pendennis representerte, blir ansett av flere av intervjuobjektene som langt høyere enn den som hersker i bygningsindustrien for øvrig.

Det er spørsmålene rundt teknologioverføring som gjør boken særskilt interessant i en norsk sammenheng. Vi er inne i en tid da spørsmål om teknologiens rolle i arkitekturen står sentralt. Mye er tuftet på hva datamaskiner kan gjøre, eller hva vi tror de kan gjøre. Men like viktig for en framtidig utvikling av arkitekturen og bygningsfaget er kunnskap om materialer og materialteknologi. Dette viser seg i stadig mer avansert materialbruk med tilhørende eksotiske effekter – det være seg med glass, betong, stål, aluminium eller kompositter. Svært lite av denne kunnskapen eller teknologien, om noe i det hele tatt, har sitt utspring i bygningsindustrien. Det handler om kunnskaps- og teknologioverføring fra andre industrielle felt til arkitektur. Dette bevitner Jan Kaplicky i intervjuet med Maggie Toy, akkurat som Jacques Herzog har gjort det før ham. Hverken Herzog & de Meurons berømte lasertrykk på glass og betong eller deres og OMAs materialprøver for den italienske klesprodusenten Pradas planlagte butikker er ‘nye’ i ordets rette betydning. De benytter seg av en utvikling som har funnet sted i materialindustrien gjennom mange år, og som andre formgivningsfelter, spesielt industridesign, har et langt nærere forhold til enn arkitekturen har.4 Det er bare det at arkitektene er så intenst konservative og navlebeskuende at vi ikke har registrert det som skjer rundt oss. 

I lys av dette er det norske miljøet spesielt interessant; et hav av ressurser står til rådighet for den som kan og tør. Norsk Hydro er en av verdens ledende aluminiumsprodusenter, og oljeindustrien sitter på noe av den mest avanserte konstruksjonsteknologien som overhodet eksisterer. Kysten er fremdeles krydret med små og store båtverft og -produsenter som, under de rette omstendigheter, sikkert ville ha ønsket muligheten til å tre inn i bygningsindustrien velkommen. Samtidig holder vi krampaktig fast ved at det er Maihaugen som representerer det ‘sanne’ norske. Vi tør hverken utfordre oss selv, i form av åpne, søkende formingsprosesser, eller bygningsindustriens mildt sagt terroriserende konservatisme. 

Det må en annen vilje til, en vilje til å søke på kanten av det som synes mulig. En vilje som Future Systems i samarbeid med sine partnere i prosjektet for Lord’s Media Centre framlegger i boken Unique Building.

Noter
  1. Se Arthur Quarmby, The Plastics Architect, the Pall Mall Press London 1974, for eksempel på det første og Matthias Ludwig, Mobile Architektur, Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart 1998, for detandre.
  2. Se sidene 106, 107 og 109.
  3. Allerede i 1993 hadde jeg en samtale med markedsdirektøren for et annet britisk verft, Vosper Thorney-croft, og vedkommende fortalte at verftet hadde vurdert muligheten av å gå inn på bygningsmarkedet, men funnet at det var for tidlig. En av partnerne i Pendennis, Mike Carr, kom fra Vosper Thorneycroft i 1989.
  4. Når det gjelder Herzogs uttalelse, se samtalen mellom ham og Jeffrey Kipnis i El Croquis nr. 84, side 15. En presentasjon av materialprøvene for Pradaprosjektene fins i Abitare nr. 406 (Milano), mars 2001, side 164–171.
Fakta

ISBN: 0 471 98512 0

Unik arkitektur
Publisert på nett 07. januar 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 7 – 2001. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.