Verdens – og byenes – tilstand
  • Tittel: State of the World
  • Forfatter: Lester R Brown, Chris Flavin & Hilary French
  • Utgivelsesår: 1999

For dem som ønsker å holde seg ajour, spesielt med miljøutviklingen i verden, er den årlige rapporten fra World Watch Institute om jordas tilstand nyttig lesestoff. Den går nå i millionopplag på 16. året og har i det siste hatt stoff med direkte relevans for planlegging og arkitektur. Også årets utgave, på 250 – dessverre dårlige illustrerte sider, inneholder i alle fall et par artikler som burde være av interesse, selv for faglig nærsynte. Boka, som i disse tider selvsagt lanseres som en millenniumutgave, har en klargjørende og oversiktlig innledning om hvordan verdensøkonomien utvikler seg på klar kollisjonskurs med jordas økosystemer, og også en artikkel om nye energisystemer og en om materialbruk. Men det er først og fremst delen som omhandler byutviklingen – om nye visjoner for storbyene – som trolig har størst faglig interesse. 

Vi er splittet her på berget når det gjelder byenes utvikling. På den ene siden finnes det mange eksempler på at vi egentlig ikke liker byer, og mange mener at de representerer noe vi helst bør holde oss unna. På den andre presenterer nyfrelste urbanister til stadighet uklare og idylliske forestillinger om framtida i byen. Det kan virke som om de er uvitende om at Norge – ifølge internasjonal statistikk – er så godt som ferdig urbanisert. Dersom f.eks. Oslo skal få den rivende utviklingen og omfattende folkeøkningen som mange utviklingsoptimister håper på, har vi nesten bare en storstilt innvandring å satse på. Og det kan jo bli både spennende og utfordrende, selv om det kanskje ikke var det som var meningen. For selve folketallet øker jo lite, både i landet og i mer urbane strøk, og folk flytter nesten like mye ut av byene som inn. Kampanjen for å bygge 100 000 nye boliger i Oslo, som bl.a. NAL ukritisk har slengt seg på i sin søknad for å markere tusenårsskiftet, og som betegnende nok heter «millionbyen Oslo» (!), vil stort sett bety – dersom boligene blir realisert – en standardøkning. Det vil dessuten føre til flere mindre husholdninger og egentlig lite urbanisering.

Våre problemer er små sammenliknet med resten av verden, men det kan av og til være nyttig å se dem i et større perspektiv. (Og med det menes ikke fra et skyskraperhotellrom i Shanghai.) Det kommer nå stadig faglitteratur om urbaniseringen, og på FNs bosettingskonferanse i Istanbul (Habitat II) var oppmerksomheten rundt byveksten i landene i sør spesielt stor. Overskriften «an urbanizing world» dukker oftere opp sammen med globalisering i ulike faglige sammenhenger. Mange regner urbaniseringen i sør som en av de største utfordringene verdenssamfunnet står overfor i det nye århundret; og med Verdensbankens strukturprogram og industrilandenes krav om mer markedstilpasning reduseres ikke akkurat denne utfordringen.

Om et års tid vil halvparten av verdens befolkning bo i byer og bymessige områder, og bybefolkningen vil fordobles fra 2,4 milliarder i 1995 til rundt 5 milliarder i 2025 – dersom prognosene slår til. Mot slutten av neste århundre vil det bo flere mennesker i byer enn det bor i hele verden i dag, og mesteparten av denne veksten vil finne sted i utviklingsland. Bare i byene i sør vil det framover dannes 12-15 millioner nye husholdninger årlig. Og allerede nå medfører veksten problemer som det er vanskelig å overskue.

Bydannelser har helt fra de tidligste tider hatt problemer som bosetting på landsbygda ikke nødvendigvis fører med seg, knyttet til sosiale forhold, helse og teknisk service som vann, avløp og trafikk. Etter hvert har vi lært oss til å løse disse, selv om mange mener at mye gjenstår. Industrialismen i Europa førte med seg en storstilt urbanisering, og til forhold for arbeiderklassen som trolig var verre enn det en nå finner i storbyene i sør når det gjelder overbefolkning, forurensning og usanitære forhold. Det er viktig å være klar over at det tok lang tid – omtrent hele forrige århundre – før disse problemene ble tatt på alvor og det ble iverksatt forbedringstiltak som monnet. Og det viste seg at det var nødvendig med en omfattende samfunnsmessig innsats både i forhold til endringer i sunnhets- og planleggingslovgivning, organisering og administrasjon, og bruk av ressurser til byutvikling. På mange måter kan urbaniseringen i byene i sør nå sammenliknes med tilstanden i Europas industribyer for 150 år siden, men det er også store forskjeller, både økonomisk, sosialt og kulturelt.

Det vi nå ser i byene i sør, har mest med befolkningsvekst å gjøre. Omtrent halvparten av byveksten har sin årsak i såkalt naturlig befolkningsøkning, noe mindre er migrasjon eller netto innflytting, mens resten av økningen (10-20%) har med grensejusteringer – vanligvis utvidelser – og administrative endringer å gjøre. Urbaniseringen reflekterer de økonomiske og politiske forandringer som har skjedd i verden. Mens mesteparten av verdens befolkning i 50-åra levde av jordbruket, er de nå i servicesektoren, og det viser seg at byene spiller en relativt stor rolle i utviklingen av nasjonale økonomier. Som regel har mer urbaniserte land et høyere BNP enn mindre. Enkelte steder står hovedstaden for langt over halvparten av landets BNP, mens befolkningstallet kan være langt under. F.eks. har Bangkok bare 15-20% av befolkningen, men står for 55% av BNP og 70% av skatteinngangen i Thailand.

Avviklingen av koloniale maktforhold gjorde at byene i sør kom til å spille en større rolle etter frigjøringen i de fleste land enn de gjorde tidligere. Nå bidrar globalisering av økonomien og markedstilpasning både til å øke byenes betydning og vekst, og til å påskynde en lite ønsket utvikling. Men selve lokaliseringen av storbyene har endret seg lite, og de aller fleste byenheter som nå er på en million mennesker eller mer, var også viktige i tidligere tider. Forholdene varierer når det gjelder graden av urbanisering, og det er forskjell på kontinentene. I Sør-Amerika er migrasjonen til byene avtagende, og de fleste bor allerede i byer, mens urbaniseringsprosessen knapt har begynt i Afrika. Der bor fortsatt størstedelen av befolkningen på landsbygda. Asia er i en mellomstilling i den forstand at her er det store variasjoner i urbaniseringsgraden fra land til land. Bybefokningen øker altså betydelig i de fleste utviklingsland, men ikke like mye i alle byer, og faktisk har veksten i flere megabyer – spesielt i Sør-Amerika og etter hvert i Asia – nå begynt å avta. Storbyene i sør har heller ikke nødvendigvis de høyeste befolkningstetthetene, og det kan komme av at mange der fremdeles på en eller annen måte bor i småhus med bakkekontakt.

Det er viktig å understreke at begreper og definisjoner av byer og bydannelser ikke er entydige, og ettersom store deler av bybefolkningen består av innflyttere som bor tilfeldig og ulovlig, kan det være vanskelig å fastsette både innbyggertall og vekstrater. Fraværet av permanens og mangel på rettigheter i slumbosettingene viser kanskje en av de største skavankene ved den uplanlagte byveksten, fordi denne midlertidigheten betyr et demokratisk underskudd for store deler av bybefolkningen i sør. 

En viktig faktor i urbaniseringen nå er endringer i fattigdomsbildet. Mens byfattigdommen var relativt liten for 20 år siden, er den betydelig i dag. Nå regnes over halvparten av bybefolkningen som fattige i den sørlige delen av Afrika. Med stor byvekst øker altså tallet på fattige dramatisk. Forholdene for de fattige i byene og på landsbygda er forskjellige, først og fremst fordi bybefolkningen i mye større grad er knyttet til en pengeøkonomi. I tillegg bor mange av de fattigste i storbyens utkantstrøk – ofte som et resultat av kolonimaktenes byplanlegging, med store transportutgifter ettersom jobbene vanligvis er å finne i sentrum. Dette er spesielt tilfelle i Afrika, mens det både i Asia og Sør-Amerika finnes store konsentrasjoner av slum- og squatterbebyggelse også sentralt i storbyene. I de industrialiserte landene kan en se de samme tendensene, for også her bor landets rikeste og fattigste i byene samtidig med at antallet fattige er økende.

Alle som har reist og oppholdt seg i storbyene i sør, kan ikke ha unngått å registrere befolkningsøkningen, og at byenes innhold og fysiske uttrykk holder på endre seg til det verre. Spesielt er dette direkte merkbart på trafikk og forurensning, på utsatte gruppers boforhold og levekår. Utviklingen virker også negativt inn på andre servicetiltak i byen – som undervisning og helsetilbud, vannforsyning, avløpssystemer, osv. Myndighetene i de fleste land og byer i sør har verken planleggingskapasitet eller andre ressurser til å handtere den voldsomme – og uplanlagte – veksten de er utsatt for. Det representerer også et miljøproblem at områder i byen som er planlagt som åpne grønne arealer, mange steder etter hvert fylles opp av squatterbebyggelse. Miljømessig kan byene i sør nå stå foran en katastrofe dersom de ikke får anledning til utvikle og gjennomføre strategier rettet mot en mer bærekraftig urban framtid.

I de fleste land går urbaniseringen altså sin gang uansett hva vi måtte mene om det – og med en rekke negative konsekvenser. Samtidig kan det ikke være tvil om at byene nå spiller en viktigere rolle i den sosiale og økonomiske utviklingen for en stadig større del av befolkningen. Det er dette artikkelen i boka tar for seg på en klar og analytisk måte. Samtidig viser den utfordringene og ulike strategier for forbedringer, og med eksempler hentet fra ulike deler av kloden – også fra de industrialiserte land. Overalt kan det nå se ut som om byutvikling betyr å bøte på noen av de store skjevhetene som veksten har ført med seg. Det er ingen tvil om at storbyen verken i særlig grad har bidratt til å oppfylle folks og samfunnets ønsker om mer siviliserte urbane omgivelser, eller er i nærheten av å komme behovene til kommende generasjoner i møte (som jo var Brundtlandkommisjonens definisjon av en bærekraftig utvikling). Den kan – verken her hos oss eller i sør – sies å være særlig miljøvennlig – og det burde være et alvorlig faglig tankekors for overivrige og utbygginsgsfrelste arkitekter og planleggere nå.

For dem som tror de vil finne denne artikkelen tunglest og lite arkitektvennlig, er det andre muligheter for å få nesten det samme innblikket i problemområdet. F.eks. har Richard Rogers eller Lord Rogers of Riverside i adlet utgave – kjent suksessarkitekt og leder av den engelske regjeringas innsatsgruppe for byutvikling – nemlig tatt seg tid til å skrive en bok om nettopp byen i et globalt perspektiv – eller storbyer for en liten planet, som den heter. Den er lødigere og på 175 små sider, men på kjent manér er omtrent halvparten meget gode illustrasjoner. Den behandler de samme utfordringene som den første omtalte boka og den viser også flere løsninger – på en mer kreativ måte.

Fakta

Lester R Brown, Chris Flavin & Hilary French:

State of the World

New York, 1999

Richard Rogers:

Cities for a small planet

London, 1997

Verdens – og byenes – tilstand
Sven Erik Svendsen
Sven Erik Svendsen er arkitekt og koordinerer nå som professor II på AHO et mastergradskurs i bærekraftig byutvikling i Øst-Afrika.
Verdens – og byenes – tilstand
Publisert på nett 25. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 1999. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.