Nedre Foss Gård, Oslo

Kvelden 30. januar 2015 går alarmen hos Oslo brannvesen. Nedre Foss Gård, Grünerløkkas eldste bygning og en helt nyrestaurert suksessrestaurant, står i full fyr. Hele fløyen der kjøkkenet og restauranten ligger ble totalskadet den kvelden, og tre års hardt arbeid og tunge investeringer gikk opp i flammer. Skulle Nedre Foss Gård dø akkurat idet den hadde våknet til liv? 

”Hele fløyen der kjøkkenet og restauranten ligger ble totalskadet den kvelden, og tre års hardt arbeid og tunge investeringer gikk opp i flammer.”

Heldigvis tok det ikke lang tid før Christian Ringnes, konsernsjef i Eiendomsspar som eier bygningen, erklærte at oppbyggingen skulle finne sted og at bygningen skulle reise seg igjen. Dermed var det sikret en ny videreføring og kontinuitet på den historiske tomten. Møllevirksomheten ved Nedre Foss skriver seg helt tilbake til 1220, og var først drevet av munker. Siden overtok kongen eiendommen, før Friedrich Grüner kjøpte gården i 1671. Hovedhuset, som i dag rommer restaurant, ølbar, vinbar og snart en cocktailbar, ble bygd i 1802 og har vært administrasjonsbolig for mølla.

Det er imidlertid mange år siden siste melsekk ble kjørt herfra. Før rehabiliteringen hadde miljøstiftelsen Bellona kontorer i bygget i mange år, og Eiendomsspar, Rodeløkka Invest flyttet like godt designerne Anderssen & Voll inn i lokalene og brukte tre år og 50 millioner kroner på å rehabilitere bygget før restauranten ble åpnet med stor suksess. 

Før det hele brant ned, kun et halvt år etter.

En autentisk, oppdiktet historie

Før rehabiliteringen begynte i 2012 var bygget sterkt preget av forfall. De siste årene hadde det blitt omgjort til kontorlokaler, og nesten alle spor etter byggets lange historie var borte i interiøret. Anderssen & Voll hadde få historiske bilder og tegninger å gå etter da de skulle begynne arbeidet, noe som vil si at de har konstruert en historie og et interiør som ikke har eksistert tidligere, og som heller ikke var ment som autentisk fra interiørarkitektenes side. 

”De har konstruert en historie og et interiør som ikke har eksistert tidligere, og som heller ikke var ment som autentisk fra interiørarkitektenes side.”

En kan diskutere fremgangsmåten for å løse vern av bygg som dette, med status som «fredet» og ikke «vernet» enkeltminne, det vil si at det i hovedsak er eksteriøret som er fredet, og hvorvidt en «tilbakeføringsstrategi» av interiøret slik det er gjort på Nedre Foss Gård, er riktig løsning. Bygget hadde ikke mange spor etter det som tidligere hadde vært. På hvilken måte redigerer vi forståelsen av fortiden i en slik strategi? En alternativ idé hadde vært å beholde det originale eksteriøret, men transformere innsiden på en måte som gjorde det tydeligere at dette ikke var tenkt som et autentisk interiør. Det viktige er uansett å finne stedets ånd, identitet og verdier i bygget, og klare å løfte frem dette. 

Før brannen sto Anderssen & Voll for hele rehabiliteringsarbeidet. Når restauranten skulle gjenreises for andre gang, har Tuvalu arkitekter hatt en viktig rolle i å tilpasse originaldesignet til ny bygningsfysikk og utarbeide et skikkelig tegningsgrunnlag for å gjenskape restauranten, samt organisere de ulike faggruppene. Arkitekt Frank Trømborg Bjørnsen har hatt ansvaret for eksteriøret. Lite er endret visuelt fra før brannen, men det er gjort store forbedringer i akustikken, både i restaurant og bar. Anderssen & Voll står for interiøret i restauranten, ølbaren og uteområdet, mens Tuvalu Arkitekter står for interiøret i vinbaren og den kommende cocktailbaren i kjelleren. 

Stedet er mer enn huset

På 1700-tallet anla Friedrich Grüner en storslagen barokkhage øst for gården, i hellingen som i dag heter nettopp Grünerhagen. Per i dag er området rundt Nedre Foss Gård ikke mye mer enn en plen og noen trær, og det er synd om et så flott anlegg skulle bli stående helt nakent, når det er så stort potensiale i området rundt. Det er litt som om Nedre Foss Gård ikke får lov til å være med og leke med Vulkan, og må stå litt trist på siden og pleie sin egen plen. Nå er det over lang tid arbeidet med planer for å gjenopprette det historiske hageanlegget, i dialog med Bymiljøetaten, Byantikvaren og Plan- og bygningsetaten. Dette arbeidet stoppet opp med brannen, men ble raskt gjenopptatt, og det er bare å håpe at man i fremtiden vil få uteområder som yter bygningene rettferdighet.

Når det er sagt, er selve bygningsvernet på Nedre Foss av et slikt kaliber at man fort glemmer omgivelsene når man er vel inne i selve gårdsrommet på østsiden av bygget. For en oase! Jeg besøkte plassen en varm sensommerdag, og atmosfæren opplevdes mer sydeuropeisk enn norsk, med brosteinsdekke, et slags seil over uteserveringen, og et lite vindfang med mosaikkfliser i gulvet ved inngangen til restauranten.

Restaurantanmeldelsen

Til høyre for inngangen ligger en bar tilknyttet restauranten og et åpent kjøkken, samt et chambre separee, Chef´s Chambre. Til venstre for inngangen ligger Kinarommet, et annet chambre separee, til større grupper. 

Selve restauranten er lagt opp som en stue-på-stue-løsning, som passer fint med historien til bygget som administrasjons­bolig. Restauranten føles intim, selv om det er plass til mange gjester, noe som fungerer veldig fint. Jeg kunne allikevel ønsket en noe mer diskret adkomst, for eksempel at man først møter baren. Det å gå rett inn i restauranten, føles litt som å tråkke direkte inn i stuen til noen du egentlig ikke kjenner så godt. 

Den valgte stilepoken er lagt til rundt år 1900, og ser ut som om den er inspirert av en lys, svensk stue med noen eksotiske innslag. Man kan diskutere om denne perioden burde gjenskapes så lys og åpen som det restauranten har blitt, men siden det ikke var et mål med en nøyaktig gjengivelse av et historisk interiør, kan man jo ta seg en del friheter. 

Selve detaljnivået i arbeidet som er gjort, er i alle tilfeller imponerende. Alt er spesialtegnet og gjennomført av Anderssen & Voll med snekker på stedet. Gulvet er gjennomgående eikeparkett i et noe forstørret fiskebeinsmønster. 20 forskjellige lister er tegnet, alle rikt detaljerte, noe som skaper en sammenheng og helhet i interiøret. 

”Alle lister, himlinger, gulv, bord og stoler er så raffinerte at jeg knapt våger å tenke på hvor mange timer som er lagt ned i dette arbeidet.”

Alle lister, himlinger, gulv, bord og stoler er så raffinerte at jeg knapt våger å tenke på hvor mange timer som er lagt ned i dette arbeidet. Vegger og himling forholder seg strengt til historien, mens jo mer Anderssen & Voll har beveget seg mot det frittstående møblement, jo mer moderne har de vært i formspråket og utformingen. Marmor og messing er gjennomgående brukt i restauranten. Blomsterpotter, serveringsstasjon, hovmesterens pidestall og vinbord – hvert objekt har sin type marmor - rød, grå, sort, hvit. Det er vakre objekter som dessverre konkurrerer litt med hverandre, og de fremstår som litt klumpete i forhold til finessen i det faste interiøret. 

Den gode historien som forsvant. 

Både Kinarommet og Chef´s Chambre er fine overraskelser. Sistnevnte er preget av et mørkere valnøttpanel, mens Kinarommet har en nydelig håndmalt tapet. 

Toaletter er alltid en interessant del av en restaurant. Det er et sted du ikke oppholder deg spesielt lenge, som er litt hemmelig og som man gjerne besøker alene. Toalettene til restauranten befinner seg i enden av en labyrint i kjelleren. Her er det gulv, vegger og benk av hvit marmor med fremtredende mønstring. Messingrør danner understellet til benken, der to bankede messingvasker troner på toppen. Dørene er dekorert med speil i fyllingene. Det hele blir litt mye, når det er klemt inn på et så lite rom. Det virker som om toalettene er et resultat av et heftig nachspiel der ingen visste når det var på tide å legge seg. Gøy, men ikke spesielt raffinert. 

”Det virker som om toalettene er et resultat av et heftig nachspiel der ingen visste når det var på tide å legge seg.”

I omgjøringen av Nedre Foss Gård fra kontorer til restaurant, ble det også tilført et ekstra bygg, et bryggeri. Ølet som blir produsert her kan man drikke på loftet over restauranten. Gleden over historien som blir fortalt i restauranten og detaljeringen i interiøret blir dessverre borte på veien opp trappen. I avsatsen lyser et neonskilt som forteller meg at vi nå er på vei inn i en ny verden. På loftet til den svenske, sobre stuen er vi visst på skiferie på et høyfjellshotell i Sveits. Møbleringen er robust, bord og benker består av tykke eikeplater. Langs veggene er det et bånd med benker av eik og brunt skinn. De dekker til og med de fine vinduene, slik at lyset ikke slipper inn i rommet. Bankede kobberlamper, lik topper av øltanker, dominerer himlingen og gir et fint, varmt lys i rommet. Men hvor ble gården Nedre Foss av? Jeg forstår selvsagt at dette er bevisste valg, basert på oppdragsgivers ønsker, men jeg merker like fullt at jeg savner følelsen av at dette var et ekte loft, at baren her er en hemmelig plass man kunne snike seg opp til etter at man var ferdig med maten. Den gode historien i underetasjen blir borte. 

Tuvalu og den nye tid

I vinbaren Radegast er det Tuvalu Arkitekter som har stått for arbeidet. Vinbaren har en egen inngang fra gårdsrommet, og en må gå gjennom en liten gang for å komme inn i rommet. Her er interiøret langt mørkere, litt som på en fransk bistro. Rundt i lokalet er veggene dekket av vinskap, som gir den besøkende innblikk i utvalget i baren. Lokalet består av to rom, ett der baren er plassert sentralt, og ett der to vinduer åpner seg mot uteserveringen utenfor, det eneste av de to rommene med direkte lysinnslipp. Vinbaren har noen detaljer som nikker til restauranten, for eksempel stukkatur og fiskebeinsmønster i gulv, men helhetsinntrykket er noe helt annet.  

Jeg vet at oppdragsgiver ønsket ulike stiler og uttrykk i byggets ulike deler, og at Tuvalu samarbeidet tett og godt med Anderssen & Voll under hele prosessen. Men til tross for cnc-kuttet himling, vinskap tilpasset de skjeve veggene og spesialtegnede møbler, opplever jeg at fransk bistrouttrykket ikke fungerer slik det burde, når vi like gjerne kunne smugsmakt på Grüners private vinsamling. 

I seg selv er ølbaren og vinbaren fine prosjekter. Problemet er at de er innlemmet i Nedre Foss Gård, som har en sterk identitet og historie som ikke kan eller bør ignoreres. Dette blir jo en diskusjon om selve grunnprinsippene for en restaurering, men jeg savner en klar sammenheng i konsept og historiefortelling. Her har ønsket om variasjon og ulike uttrykk trumfet behovet for et overordnet mål og konsept i rehabiliteringen, og jeg opplever at prosjektet som helhet dermed svekkes.