Norsk Oljemuseum

Bygget ligger i Stavangers havnebasseng, tett inntil det bevaringsverdige bysenteret med pittoreske trehus. Oljemuseets betydning som monumentalbygg har gitt mulighet for en kontrast til bykjernen med en organisk naturtolkning og installasjonspreg.

Den arkitektoniske utforming av bygg og utstillinger er primært en scenografisk tolkning av Nordsjøens oljeinstallasjoner og av oljens geologi: Det stenkledde hovedbygget er en parafrase av det norske grunnfjellet hvor naturkreftene gjennom hundrevis av millioner år har avgitt sedimenter og avleiringer til Nordsjøen. Dette har skapt grunnlaget for oljen. Utstillingshallen er som et landskapsrom mot havet hvor det svarte skifergulvet illuderer de forstenede skifer- og kalksteinssedimentene i Nordsjøens havbunn hvor oljen finnes i liknende steinslag. I sjøen står tre sylinderplattformer. Fra utstillingshallen og sylinderplattformene er det storslagen utsikt mot Stavangerfjorden, et verft for oljerigger og videre mot Nordsjøen. Innover i landet skimter man Ryfylkes fjellmassiv. 

Selv om bygget kontrasterer mot omgivelsene, har det geometriske referanser til nærliggende bebyggelse med lange, smale pakkhus. Siktlinjer og romdannelser i forhold til byplanen er ivaretatt. Oljemuseets skjeve vinkler kan til dels gjenfinnes i trebebyggelsens geometri.

Museet er både en gjenstandssamling og et opplevelsessenter. Via sylinderplattformene vandrer man fra «innsjekkingstrappen» i utstillingshallen og videre gjennom det sylindriske røret som illuderer helikopterreisen til Nordsjøen. Den ytterste sylinderen er livet på plattformen med boretårn og borestang ned i sjøen. Den innerste plattformen stikker ned i sjøen og illuderer oljeindustrien og opplevelsene på havets bunn. Dette oppnås ved audiovisuelle virkemidler i en stor kubisk brønn med en kubisk hette over. I toppen og bunnen av dette 14 meter høye rommet vises film. På sideveggene er det speil.

Materialbruk og arkitektonisk idé er tett sammenvevd. Det monolittiske hovedbygget har en ytre mantel av mørkegrå gneis fra Varanger. Enkelte steder, som i to trapper og inngangsparti, er mantelen foldet i en bølgeform som om berget skulle vært skurt av isfjell. Bølgemotivet er et formalt tema som gjentas i utstillingshallens glassfasade for å oppnå assosiasjoner til naturformer. Innenfor gneismantelen ligger et konstruksjonssjikt som i utstillingshallens interiør vises som sort, sparklet betong. I eksteriøret vises den som sort granitt i enkelte relieff. Hele hovedbyggets interiør kan tolkes som en stor hule hvor etasjeskillerne er «dekk med trehimlinger», mens gulvet i 1. etasje er «grunnfjellet» i sort syenitt. 

Interiøret i hovedbygget organiseres ved hjelp av en rekke blåsorte murkjerner som inneholder sekundære funksjoner. Ellers er de fleste lettvegger i hovedrom kledd med metall som kontrast til de tunge blokkene.

Utstillingshallens gulv av sort Ottaskifer gjenfinnes i fasadens sokkel. Hallens himling er alusink metallplater. Partier av fasaden mot bykjernen er i syrefaste, rustfrie stålplater som en opphengt skjerm med en stripe med luker nederst mot gulvet. Hallens konstruksjoner er stål. Rommets farger i sort og grått gir en nøytral ramme for utstillingene.

Konstruksjonen for de tre sylinderplattformene er i stål. Sylindrenes fasader er syrefaste, rustfrie stålplater med enkelte partier i grålakkert aluminium. Interiørene er sorte, tilpasset utstillingene.

Om å skape en utstilling

LPO arkitektur & design AS

Utstillingene i Norsk Oljemuseum ble redigert i to hoveddeler. Den store hallen på land inneholder ulike utstillinger knyttet til geologi, samfunn, energi og teknologi, og kan best sammenlignes med et tradisjonelt museum. Installasjonene ute i sjøen er rammen om en reise ut i Nordsjøen og utgjør museets opplevelsesdel.

Utstillingene om geologi, samfunn og energi er ordnet som en vandring gjennom lukkede rom og mellom høye søyler. Dette grepet skapte muligheter for størst mulig dagslyskontroll, og inviterte til en konsentrasjon om de overordnede temaene. Budskapet formidles gjennom avansert IT-teknologi, baklyste foto, modeller og tekst. Modeller og foto er plassert i nisjer i de mørke veggene. Tekstene  – på norsk og engelsk – er satt i folie rett på veggen. En stor kule i geologirommet formidler jordklodens utvikling over 4,5 milliarder år. På kula projiseres en dataanimasjon, og synkront vises animasjoner fra livet på jorda på monitorer. Publikum får vite hvor olja kommer i fra, hvordan man finner den og hvordan man får den opp. Etterpå blir oljas betydning for det moderne mennesket presentert i tre modeller.

Sjøinstallasjonene består av tre plattformlignende bygninger, bundet sammen av glassbruer. Her blir publikum tatt med på en reise ut i Nordsjøen. Reisen foregår sammen med «Harald», og følger hans arbeidssituasjon og opplevelser i Nordsjøen i dag. Utstillingene er bygget opp som tablåer basert på kulisser og gjenstander i målestokk 1:1, og med referanse til pionerenes arbeidsforhold, som vises med store fotografier på ytterveggene. De generelle omgivelser i «Haralds» verden er malt i samme grå farge, mens gjenstander direkte knyttet til hans liv har autentisk farge og uttrykk. Historien er også formidlet gjennom video, dataanimasjoner og lyd.