Sametinget i Karasjok

Sametinget i Karasjok

Arkitekt:
Stein Halvorsen

De enorme viddene uten de romdannende formasjoner var utgangspunktet for å bruke innhegningen som tema. Huden eller veggen begrenser og beskytter alle funksjoner i bygget, veggene hegner om og samler menneskene.


Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
 
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
 
Sametinget i Karasjok
Arkitektens beskrivelse

Mens lufta dirrer av kulde i det iskalde lyset, skal menneskene oppleve varme og beskyttelse innendørs. Hele huset skal gi signaler om et interiør som er avgrenset fra den robuste naturen, fra kulda, fra snøen. Geometrien er entydig og skal gi bygget verdighet og monumentalitet. Den skråstilte ytterveggen, innhegningen, reiser seg direkte fra lyngen; den luftige spaltekledningen gir assosiasjoner til huden, eller duken, som trekkes rundt. Det klare sjiktet mellom ute og inne er forsøkt forsterket ved at man entrer bygget direkte; overgangen mellom ute og inne er like entydig som i lavvoen. Når man er vel innenfor, åpner interiøret seg og man fornemmer rommet like klart og entydig som man oppfatter rommet inne i lavvoen. Plenums-salen, biblioteket, vandrehallen og møterommene eksponeres umiddelbart, selv deler av eksteriøret inne i atriet oppfattes som en del av interiøret. 

Vandrehallen knytter de ulike funksjoner sammen, samtidig som vandrehallen er husets viktigste rom. Herfra ser man alle andre funksjoner og alle andre mennesker, og man har kontakt med naturen. De uformelle, men viktige samtalene kan utfolde seg i dette rommet, som gjennom geometrien oppfattes som en gangsone i den ene enden. Jo mer man nærmer seg plenumssalen, utvides bredden, og gangen blir til et luftig rom med plass til større ansamlinger av mennesker.

Parallelt med vandrehallen løper et åpent galleri i 2. etasje. Herfra er det utsikt mot det åpne utendørsatriet, mot viddene, mot biblioteket og plenumssalen. Den sirkulære vandrehallen og de åpne interiørene er som en scene; alle ser hverandre, og menneskene forandrer huset til en fargerik og pulserende scene i kontrast til de store viddene på utsiden.

Plenumssalen er eksponert som et eget volum knyttet sammen med hovedhuset via en innelukket bro. Sametingets hellige rom, plenumssalen, er avsondret fra all annen støy – også visuell. Rommet er fullstendig uten vinduer, men et høytsittende glass bringer det til enhver tid karakteristiske lyset inn i salen. Små leselamper ved hvert representantbord definerer de intime, små rommene i dette voluminøse rommet. Selve bygningskroppen er en skjev kjegle som er ytterligere abstrahert ved et dypt kutt som danner foajé og flater for lysinnslipp.

Biblioteket er lagt i terrasser og knytter seg til uterommet via store glassåpninger mot syd, på galleriet står bokhyller. Leseplasser langs vinduene inviterer til studier, som i åpne munkeceller.

Faste innredninger i plenumssal har interiørarkitekt Beate Ellingsen utført i samarbeid med arkitekt. 

Fakta

Interiørarkitekt Rannveig Getzs beskrivelse av innredningen av Sametinget finner du her: Innredning av Sametinget

Ingerid Helsing Almaas omtale av sametinget finner du her: Møtets teater

English Summary

The Sami Parliament building

Architect: Stein Halvorsen AS and Christian Sundby, sivilarkitekt MNAL

The vast mountain plains, devoid of any space-defining formations, was the starting point for choosing the pen, the enclosure, as a theme. While the air vibrates with cold in the icy light, people should feel warmth and protection within the skin or the wall which surrounds all the functions of the building. The geometry is unambiguous and gives the building dignity and monumentality. The angled outer wall, the enclosure, rises directly out of the heather. The clarity of the layer separating inside and outside is emphasised by the way the open and simple room of the building is entered directly, as in the Sami tent, the lavvo.

The circulation hall is the most important space of the building. It ties the different functions together, you see other people and have contact with nature. It is a space for informal but important conversations. Towards the plenary hall it widens to make room for larger gatherings of people. The circular space with a first floor gallery and the open interiors are a stage; every-one can see each other, a colourful and pulsating scene in contrast to the mountain plains outside.

The plenary hall, the sacred space of the Sami parliament, is a separate volume tied to the main building by en enclosed bridge. It has no windows, but clerestory glazing let in the characteristic light. Individual reading lights define small, intimate spaces within the larger volume. The library is arranged in terraces and connected to the exterior space by large south-facing glass panels.

The built-in furniture and fittings in the plenary hall have been done by Beate Ellingsen in collaboration with the architect, while the users have engaged Rannveig Getz for the selection of all loose furniture, including display cases. 

Sametinget i Karasjok
Publisert på nett 16. oktober 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2000. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.