Talebrett i Oslo rådhus

Hvordan utvikler man møbler som skal høre hjemme i et bestemt og historisk betydningsfullt interiør? Vigdis Ruud har utvidet møblementet i Oslo rådhus med et talebrett.


 
Talebrettet er i eik og har integrert lys og mikrofon.

Talebrettet er i eik og har integrert lys og mikrofon.

The lectern is in oak and has built-in lighting and microphone.

Talebrettet.

Talebrettet.

Lectern stand.

 
Skisse av talebrettet.

Skisse av talebrettet.

Sketch of stand.

Talerstolen.

Talerstolen.

Lectern.

Interiørarkitektens beskrivelse
Av Vigdis Ruud

Når man utformer et møbel som en del av et interiør, er en av målsetningene å skape en visuell dialog mellom rommet og produktet. Ideelt sett skal man kunne ta møbelet ut av dets sammenheng og likevel se hvor det hører til. I jakten på å skape denne dialogen, må man gjøre seg kjent med oppgaven, for så å velge hvilket språk som er best egnet til å løse den. Det interessante og utfordrende med en slik oppgave er tolkningen og analysen, å innhente informasjon og å studere løsninger, for å forsøke oppnå en forståelse for det eksisterende som kan bli en inspirasjon og et verktøy for ny formgiving. Hva skal bringes videre for å formidle en tilhørighet og for å skape en visuell dialog med det eksisterende? Og hva slags dialog? I hvilken grad og på hvilken måte skal det nye tilpasses i forhold til farger, materialer, struktur, tekstur, rytme og form? Er det nok med assosiasjoner, og hvor mye skal til for å skape en assosiasjon? 

Utformingen av interiøret i Oslo Rådhus

I arbeidet med å utforme nye komponenter til interiøret i Oslo Rådhus var en av forutsetningene å bli kjent med arkitekturen og dens historie. Denne holdningen, som deles av Rådhusforvalteren, er årsaken til at interiørene i stor grad fremstår i dag slik de var planlagt av Arneberg og Poulsson. Nye gjenstander som tilføres er tilpasset det eksisterende interiøret. Det betyr ikke at de skal se ut som om de ble tegnet i 1930, men at de skal være i en dialog med det som ble tegnet den gangen og gi en ny fortolkning av det opprinnelige formspråket.

Talerstolen, som jeg designet for Rådhuset i 2006 (se Arkitektur N nr.1-2008), skulle brukes i et bestemt rom: i rådhushallen. Her ble oppgaven først og fremst å forholde seg til dette rommet, selv om også hele huset måtte være med i tolkningen. En viktig føring i rådhushallen var at hovedmaterialet i rommet er stein. De vevde putene i benken under balkongen blir derfor et viktig kontrasterende element i rommet; de gir en materialkontrast til steinen i gulvet og på veggene. Et viktig utgangspunkt for utformingen av talerstolen var at den skulle være trygg og innbydende å stå sammen med. Ved å bruke tekstil ville jeg forsøke å etablere en mykere overgang mellom brukeren og det store volumet. I tillegg til å gi talerstolen en form som stod i kontrast til de rette linjene og firkantete formene i hallen, ble derfor tekstil et naturlig valg. 

Tredetaljene er i oljet eik, som er det trematerialet som er mest brukt i Rådhuset. Dørene i Rådhuset er behandlet mørkere enn oljet eik natur og jeg vurderte å videreføre denne fargen i de nye produktene. Konklusjonen ble at forbindelsen var tydelig nok, og ved å velge oljet eik natur forsøkte jeg å understreke at noe nytt ble tilført.

Talebrettet

Rådhuset trengte også et talebrett som skulle ha en helt annen funksjon enn talerstolen. Det skulle kunne brukes i alle rom i Rådhuset. Min intensjon var å skape visuell tilhørighet til talerstolen i form, materialer og uttrykk, samtidig som talebrettet skulle forholde seg til interiøret og de opprinnelige møblene tegnet av Arneberg og Poulsson.

I utformingen av talebrettet studerte jeg interiørene helt ned til detaljer i møblene, for å se om det var noe å hente i konstruksjonsprinsipp, form eller materialer. Selv om talebrettet flyttes rundt, blir det som oftest brukt i rom som har bord og stoler tegnet av Arneberg, og det var disse bordene som ble inspirasjonskilden til utformingen av foten og platen til brettet. Bordene både på festgalleriet og i bankettsalen er Art deco-inspirert i dekor og utforming. De er også malt og forgylt, og har en klar forbindelse til de dekorerte takene i disse salene. Farger, dekor og utskjæringer ble for voldsomt, men utformingen av søylefoten på noen av bordene, med en gjæret, skrånende sokkel, kunne overføres til talebrettet. 

Jeg valgte eik som materiale for å understreke forbindelsen til talerstolen og til dørene i festetasjen. De buede linjene og brettets form er også referanser til talerstolen. Siden talebrettet skulle brukes i alle rom, i motsetning til talerstolen som bare står i Storsalen omgitt av granitt og stein, var det ikke nødvendig å videreføre tekstil som materiale.

Brukerne ønsket at talebrettet skulle være lett å flytte, regulerbart og inneholde lys og mikrofon. Det ble valgt manuell regulering av høyden etter samme prinsipp som et staffeli, for at søylen kunne være så slank som mulig. Søylen er hul og har plass for ledninger og trafo til mikrofon og lys. Som en følge av tykkelsen i brettet var det mulig å slisse spor for ledningsføringer, slik at ingen ledninger er synlige.

English Summary
Lectern, Oslo Town Hall

Interior architect: Vigdis Ruud, interiørarkitekt MNIL

This small piece of furniture is the most recent part of a bigger story – it was designed for the main spaces of the Oslo Town Hall from 1950, one of the city’s grandest buildings, where the interiors are more or less still in their original state.

The lectern stand is a continuation of the design of a bigger pulpit lectern from 2006. It relates to the detailing of the original furniture of the building, chairs and tables designed by the then architects, Arnstein Arneberg and Magnus Poulsson. Oak is the main material, and the stand has integrated wiring for lighting and a microphone.

Talebrett i Oslo rådhus
Publisert på nett 11. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2010. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.