Vega scene, blågrønt tak

Vega scene, blågrønt tak

Biotop på taket

Taket på Vega scene gjenskaper natur fra øyene i Oslofjorden og viser hvordan landskapsarkitektur kan være en spydspiss. 


De 22 plantesortene fra Oslofjordområdet ble plantet ut på Vega-taket i juni. 
 

De 22 plantesortene fra Oslofjordområdet ble plantet ut på Vega-taket i juni. 

Taket er ikke ment for opphold, men har fått en gangbane med tredekke som blant annet brukes av NIBIO når de kommer for å se hvordan det står til med plantene.

Taket er ikke ment for opphold, men har fått en gangbane med tredekke som blant annet brukes av NIBIO når de kommer for å se hvordan det står til med plantene.

Taket er ikke ment for opphold, men har fått en gangbane med tredekke som blant annet brukes av NIBIO når de kommer for å se hvordan det står til med plantene.

Vega scene vant Oslo bys arkitekturpris 2019. Kino- og teaterbygget er første del av det nye Hauskvartalet.

Vega scene vant Oslo bys arkitekturpris 2019. Kino- og teaterbygget er første del av det nye Hauskvartalet.

 
Planteplan tak.

Planteplan tak.

Plant plan roof.

Vega scene, blågrønt tak
Oppbygging vegetasjon. Mål oppgitt i mm.

Oppbygging vegetasjon. Mål oppgitt i mm.

Section vegetation. Measurements in mm. 

Snitt.

Snitt.

Section.

Staudefeltet åpen kalkmark

Staudefeltet åpen kalkmark

Vega scene, blågrønt tak
Vega scene, blågrønt tak
Smørbukk

Smørbukk

Bergmynte

Bergmynte

Hårsveve

Hårsveve

Vega scene, blågrønt tak
Vega scene, blågrønt tak
Vega scene, blågrønt tak
Vega scene, blågrønt tak
Vega scene, blågrønt tak

På veien opp har vi beundret epletrær, trampet på brunsnegler, plukket johannesurt og stusset over den veldig arkitektete Hardanger Panorama Lodge som plutselig dukket opp mellom de gamle trehusene i Ulvik – alt for å få en pustepause. Vi har gått fra parkeringsplassen ved Ulvik kirke opp gjennom fruktdyrkerlandskapet, til Ljono stauder som ligger og skuer utover fjorden på ca. 270 m.o.h. Utsikten har gått fra misunnelsesverdig-fra-kjøkkenvinduet-hver-dag til spektakulær, og på tunet står Torunn Ljone for å fortelle oss, en gartnerklasse fra Norges grønne fagskole Vea, hva i alle dager hun gjør som er så konkurransedyktig at hun kan drive gartneri her oppe, på en vei som er så bratt og smal at bussen vår ikke kunne komme til.

På dette gartneriet har Torunn produsert i underkant av 7000 planter som nå står og fryder seg på taket av kulturscenen Vega i Hausmanns gate i Oslo. De ble sådd i januar på Ljono, og fraktet til Oslo i juni for utplanting. Plantefrøene ble samlet inn langs Oslofjorden sommeren 2018, fra sorter som er karakteristiske for naturtypen åpen grunnlendt kalkmark, en svært artsrik naturtype som er hjem for flere sjeldne og truede arter, og som kun finnes i Oslofjord-området. Vega-takets oppgave er å ta vare på denne stedstypiske vegetasjonen for å sikre at den ikke forsvinner. 

“Finnes det ikke noen i Oslo-området som kunne tatt seg  av oppalet av disse plantene? Svaret på det er nei.”

Veien om Hardanger. Da jeg hørte at Vega-taket skulle dekkes med planter som var alet opp fra frø sanket inn på øyene i Oslofjorden, men at de måtte ta en ganske stor omvei om Hardanger, må jeg innrømme at jeg tenkte: Finnes det ikke noen i Oslo-området som kunne tatt seg av oppalet av disse plantene? Svaret på det er nei. Det var nødvendig med en Hardanger-tur, fordi Ljono stauder lenge har vært alene om å drive fram stauder fra norske plantematerialer. Dette har vært en liten nisje innen norsk staudeproduksjon, en produksjon som i seg selv ikke har hatt et veldig stort marked, fordi så mange av plantene som kjøpes inn både i det offentlige og private er importerte. Så Ljono stauder hadde rett og slett et godt navn. Men Torunn forteller at det går rette veien om dagen, og at både interessen for lokalt plantemateriale og antallet norske staudeprodusenter som jobber med det, øker. NIBIOs pågående frøprosjekt for stedsegne blomsterenger vitner også om det.

Tre forutsetninger. Hauskvartalet, som Vega scene er en del av, er regulert til byøkologisk kulturkvartal – og slik kom fagansvarlig for byøkologi og byplanlegger i Asplan Viak, Rune Skeie, inn i bildet. I utgangspunktet var taket tenkt blått, med overvannshåndtering styrt av Oslo kommunes overvannsstrategi. Men konsernsjefen i Urbanium var interessert i å oppnå BREEAM very good--sertifisering, og det var ikke mye plass til beplantning av lokal vegetasjon andre steder på tomta. Dermed ble ideen om et blå-grønt tak, hvor man gjenskaper grunnlendt kalkmark fra Oslo-området, født. Det var ikke gitt i reguleringen hvilken løsning landskapsarkitektene måtte velge, så da kunne de selv planlegge et innhold som ville gjøre dette økologisk sett døde området levende igjen, innenfor BREEAM-anbefalingene. Skeie & co. krevde at utbygger la til rette for inntil 40 cm vekstmedium, for å gi flere bruksmuligheter. For å gi disse plantene gode vekstvilkår, forsket samarbeidspartner NIBIO seg fram til en optimal jordoppbygging (se figur s. 50). 

Plantene de ønsket seg fantes ikke for salg, og dermed var det frøsanking som gjaldt. I utgangspunktet var 35 plantesorter med i planen, men ikke alle frøene ble brukbare planter, og det endelige tallet ble 22. Frø til fire av sortene ble kjøpt fra Botanisk hage i Oslo. Planteplanen har Gry Ellen Ringstad i Asplan Viak utarbeidet, med innspill fra NIBIO, Ljono stauder og Bergknapp, og work-shops med elever fra nabobygget, Elvebakken videregående skole. Internasjonale forskningsmiljøer og botanisk hage i Oslo har også vært samtalepartnere underveis i planleggingen. Med andre ord er dette taket et omfattende forskningsprosjekt.

Sedumsnork og storkenebb. Alt snakket om grønne tak og omfanget de i framtiden forespeiles å ha i byplanleggingssammenheng, har lenge fått meg til å tenke på en by full av bugnende pallekarmer, eller bilder fra byer som Detroit, hvor naturen snirkler seg inn i og rundt forlatte bygninger. Og jeg har tenkt på Margaret Atwoods klimadystopiske Oryx and Crake-trilogi, hvor bytakene er hjem for en veggissekt som kaller seg God’s Gardeners.  Etter at en biologisk katastrofe har herjet verden, prøver disse å leve i pakt med naturen. De dyrker sin egen mat, driver birøkt og selger produkter på bondens marked, ikke ulikt mange Osloborgere anno 2019. Med slike frodige bilder i tankene er det alltid like kjedelig når du kommer opp på taket av en bygning og alt du ser er sedummatter. De er der for å gi et kryss i boka for utbygger og arkitekt, men har ikke så mye mer å by på enn det.

“Taket på Vega føles ikke som et sted i byen, samtidig som utsikten til byen rundt oss er fantastisk.”

Nå visste jeg på forhånd at det ikke bodde en veggissekt på Vega-taket, selv om det ikke hadde vært det merkeligste med tanke på Hauskvartalets historie. Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente å se. Og idet vi står der, i slutten av september, tenker jeg at jeg aldri har sett noe lignende. Taket på Vega føles ikke som et sted i byen, samtidig som utsikten til byen rundt oss er fantastisk. Beplantningen er frodig og vakker allerede etter de første månedene på sin nye vokseplass, og den føles varm og sommerlig – som om noen har tatt med en øystrand fra nettopp Oslofjorden opp på taket. Noen sedummatter har det riktignok også blitt, ettersom det var noen planter som ikke slo til og det var ledig plass å fylle – men det er ikke disse som dominerer. En yngleplass for villbier med sandblandet jord har fått plass ved enden av gangbanen, og det er planer om å plassere ut insekthoteller her. Men insektene har allerede funnet veien hit på egen hånd også.

Mens vi står og beundrer tre små eksemplarer av blodstorke-nebb, kommer NIBIO-forsker Hans Martin Hanslin opp på taket. I dag skal han sette i gang med registreringen av hvordan plantene utvikler seg her. Med jevne mellomrom skal Hanslin måle antallet arter og veksten deres innenfor et område av takets areal. Hanslin tror plantene skal klare seg fint her, selv om de kan møte på andre værforhold både sommers- og vinterstid oppe på et tak enn det de ville hatt i bakken. Det er for eksempel ingen skygge på taket, lite le mot vind, og kanskje vil frosten behandle dem annerledes her enn på øyene. Men plantene er nøye utvalgt for å tåle disse forholdene, og Hanslin har selv forsket på den optimale jordsammensetningen i forkant av at Vega-feltet ble etablert, så han føler seg ganske trygg på at dette vil gå bra. Bergknapp, som også har levert sedummattene, har skjøtselansvaret.

Grønne tak er tidsånd. Oslo kommune, og andre store norske byer, har storstilte planer for den femte fasaden. «Strategi for grønne tak og fasader i Oslo 2019-2030» er på vei til politisk behandling i byrådet, og i høringsutkastet ble det beregnet at Oslo har et 2000-fotballbaner-stort potensial for grønne tak. Og bytakene får stadig mer kreative bruksområder – de kan brukes til å dyrke mat, som de gjør i Tak for maten--prosjektet som Nabolagshager driver på taket av Landbrukskvartalet, til birøkting, mest overdådig utført av Snøhetta og birøkter Heier du Rietz på Vulkan-taket bare noen meter i luftlinje fra Vega, til å ta vare på fugleliv, som på IKEA Åsane, eller som her – til å bevare en lokal flora som ikke finnes noen andre steder i landet. Utbyggere og landskapsarkitekter ser at de ikke trenger å stoppe ved minstekravene til sertifisering, men at de kan tenke forbi det – og at regulering kan gi forutsetninger som sår et frø, so to speak.

På Vega har det resultert i et forskningslaboratorium som ligner på en strand på en øy i Oslofjorden. Det er ikke ment som et sted hvor folk skal oppholde seg, men det er fryktelig fint å være der oppe og jeg vil helst ikke ned igjen. Målet må vel være variasjon – at ett tak gjør dette, mens naboen huser bier, og grønnsaker og urter spirer noen meter bortenfor. Kanskje vi da etter hvert får den frodige og ville framtidsbyen, der de blågrønne takene blir en overlevelsesmekanisme, både som vern mot kraftigere vær og vind, og som pusterom i en stadig travlere og mer folksom by. Så får vi håpe det ikke går helt galt der nede på bakkeplan i mellomtiden.

English Summary
Blue-Green Roof at Vega Scene, Oslo

Landscape Architect: Asplan Viak

Review: Solveig Nygaard Langvad

Asplan Viak have designed a blue-green roof that recreates a type of flora native to the Oslo fjord, atop the cultural hub Vega Scene. The roof brings life back to an ecologically dead zone, while also serving as an advanced stormwater management system, prepared to handle severe weather conditions.

Vega scene, blågrønt tak
Publisert på nett 05. februar 2020. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 5 – 2019. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.