Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner

Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner

Mottoet for konkurranseprosjektet var «Poetry of Reason» – en ambisiøs intensjon: poesi begrunnet i realiteter. Å bevare restene av den snart 850 år gamle basilikaens murer og hvelv under et tynt lag av glass båret av spinkle stålkonstruksjoner innebærer en ekstrem konstellasjon mellom to kulturers avanserte bygningsteknologier i et samboerforhold gjennom et uoverskuelig fremtidig tidsrom. Prosjektet forutsetter at ruinens stein skal motstå naturkreftenes destruktivitet via glassets og stålets bestandighet.


Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
 
Utomhusplan (Hindhammer, Sundt, Thomassen AS).

Utomhusplan (Hindhammer, Sundt, Thomassen AS).

Site plan.

Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Fasade.

Fasade.

Facade.

Snitt.

Snitt.

Section

Sokkelplan.

Sokkelplan.

Foundation plan.

Stålplan.

Stålplan.

Steel plan.

Glassplan.

Glassplan.

Glass plan.

 
Detalj, innfesting glass.

Detalj, innfesting glass.

Detalj, glass.

Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
 
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
 
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
 
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
 
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
 
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Foto: Riksantikvarens arkiv.
Foto: Riksantikvarens arkiv.
Arkitektens beskrivelse

Vernebygget er primært en teknisk rigg som beskyttelse mot vær og vind, for klimatisering og vedlikehold og for fortsatt fremtidig arkeologiske studier. Men samtidig etableres et nytt sakralt rom i relasjon til det historiske kirkerommet. Mens arkitekturhistoriens tusener av kirkehvelv har representert allegorier for begrepet himmel, er det for vernebygget slik at universet hvelver seg synlig gjennom alle døgnets og årets tider over basilikaens ruiner.

Arkitektonisk gir vernebyggets vindskjeve sidevegger eksteriøret en mykhet – det vrir seg på plass i forhold til terrengets kurvatur. I interiøret oppstår i høyde- og lengderetning en bevegelse som frigjør vernebygg og ruin fra en tvungen intern formal fiksering. Rommet har sin største utstrekning i nordøst-sydvest diagonalen, hvor det flater ut og fanger inn Mjøslandskapet i stor bredde, mens det reiser seg steilere i diagonalen norvest–sydøst. Dette finner sted uavhengig av og i tillegg til vernebyggets referanser til ruinen, og gir interiør og eksteriør en formal kompleksitet i spenningsfeltet mellom statiske og dynamiske former.

I Hamardomen knyttes budskapet om middelalderens fromhet og mysterium sammen med vår egen tids naturvitenskapelige forskning og erkjennelse. I spenningsfeltet mellom teknisk konstruksjon og sakralt rom postulerer vernebygget sin berettigelse.

Geometrisk utforming

Vernebyggets ytre form reflekterer på ulike vis både stedets topografi og kirkeruinens oppdelinger og geometri.

Over kirkens midtskip danner det prosjekterte vernebygget et langsgående glasshvelv, som ligger i en tilsvarende romlig posisjon som kirkens opprinnelige innvendige hvelv. På hver side av glasshvelvet er det et smalt horisontalt parti over restene av kirkens to søylerader.

Fra disse horisontale, langsgående partiene er det på hver side skrå glassfelter ned til en sokkel som i plan er dreiet ca 110  i forhold til det sentrale hvelvpartiet. Vinkelavviket mellom sokkel og sentralparti innebærer at skråflatene har en varierende vinkel (mellom 35.810 og 58.440) og således utgjør en «vridd» eller vindskjev flate, en såkalt hyperbolsk paraboloide. 

I forlengelsen av ruinens tverrskip er sokkelen parallell med hvelvet/hovedskipet, hvilket innebærer at sideflatene for disse partiene er plane, uten vridning. På denne måten inndeles vernebyggets store skråflater i fire «kvadranter», som sammen tegner den opprinnelige kirkens korsform av hovedskip og tverrskip.

Vernebyggets to gavlvegger ligger parallelt med kirkeruinens endevegger. Hver gavlvegg er tredelt, med to trekantformete, fasetterte sidefelt og et vertikalt midtparti. Midtpartiet utgjør et høyreist, diagonalstilt glassprisme, som i plan danner avslutningen av det langsgående hvelvpartiet. På vestgavlen er dette midtpartiet i den nederste delen knekt inn til det plane hovedinngangspartiet, som på denne måten får en begrenset overdekning.

Detaljering og design

Mht. den konkrete utformingen av vernebygget, har det vært en entydig intensjon å i minst mulig grad ta oppmerksomheten bort fra den gamle kirkeruinen. For samtlige konstruktive element og tekniske installasjoner har det derfor vært tilstrebet å gi elementene en så «ren» og minimalisert utforming som mulig, betinget av de funksjonelle forutsetningene, samt en formal og geometrisk tilpasning til den overordnede strukturen.

Det er søkt å unngå personlige eller særegne «designpreg» som kan virke forstyrrende for helheten, og i stedet å gi de nye konstruksjonene og elementene en enkelhet og klarhet som først og fremst forholder seg dempet og rolig til ruinen og dens spesielle karakter, preget både av de opprinnelig presise og i høy grad menneskelig bearbeide elementene og flatene, og av senere tiders slitasje, forfall og oppløsning.

Konstruksjon

Vernebyggets glasskledning bæres av stålkonstruksjoner fundamentert på en betongsokkel som går rundt hele bygget. Den synlige delen av sokkeltoppen er i prefabrikkert betong, med en presis syrevasket overflate, avstemt med øvrige konstruksjoner og overflater. Den prefabrikkerte sokkeltoppen ligger oppe på en bærende, plasstøpt fundamentdrager. Denne drageren er utformet på en slik måte at den også fungerer som renne for drenering av takvann.

Stålkonstruksjonen er opplagret i leddlagre av maskinert massivt stål. Disse er festet i de prefabrikkerte betongsokkelelementene.

Den bærende stålkonstruksjonen er bygget opp av stålrør som er sveiset sammen i ulike typer fagverk. Rørene er generelt sveiset sentrisk mot hverandre slik at de danner lukkede, avsluttede element.

Korrosjonsbeskyttelse av stålkonstruksjonene har bestått av sandblåsing, grunning med epoxyprimer og maling av typen polysiloxane (en spesielt UV-bestandig, inorganisk malingstype). Fargen er en dempet, svakt rødlig gråtone, som sammen med det nye gulvet inne i ruinen gir en viss varme til ruinens ellers nøytralt grå flater.

Glasskledning 

Glassets funksjon er primært å skape det klimaskille som skal til for ruinens bevaring, og samtidig gjennom sin transparens muliggjøre at ruinen visuelt igjen kan inngå som en del av det omkringliggende landskapet på Domkirkeodden.

For å muliggjøre den ønskete graden av transparens og letthet er ikke glasset innsatt i et konvensjonelt profilsystem, men i stedet innfestet med gjennomgående bolter. Mellom formatene er det kun tynne fuger med silikonbasert fugemasse.

Selve glassrutene består av ett lags 10-15 mm tykt floatglass, spesialherdet for bolteinnfesting. I forhold til andre mulige glasskonstruksjoner er et slikt glass fordelaktig pga. lav egenvekt, meget lang levetid og høy grad av transparens.

Klimaanlegg

Vernebygget har som hovedfunksjon å hindre ruinens videre forfall. Ønsket er å tørke ut og å unngå frostsprengning av ruinen. Klimaanlegget skal derfor holde ruinen frostfri og glassene fri for dugg på innsiden. I tillegg skal anlegget tilby akseptable forhold for de besøkende.

Oppvarmingen av vernebygget er basert på en kombinasjon av oppvarmet tilluft som føres opp nedenfra langs glassets underside, og strålevarmeovner som er montert i stålkonstruksjonen og rettet ned mot ruin og bakke. Stråleovnene muliggjør en direkte oppvarming av selve ruinen til plussgrader, mens lufttemperaturen i resten av rommet kan falle under frysepunktet ved lave utetemperaturer. Fordi ovnene er skråstilte, vil de også gi en varmestrøm som stryker langs glasset og reduserer kondensrisikoen. Ovnene kan også benyttes til raskt å øke temperaturen ved spesielle arrangement, men de er kun dimensjonert for å kunne holde ruinen frostfri ved -250  C ute. (Temperaturen i ruinene måles med små temperaturfølere montert direkte på steinene.)

Adkomstsystem

For å muliggjøre vedlikehold og renhold av glass, konstruksjon og tekniske installasjoner er det et komplett adkomstsystem for alle utvendige og innvendige flater.

Systemet er dels basert på permanente plattformer og dels på mobile klatre-/hengestillas, som kan fjernes etter bruk.

Belysning

Belysningen i vernebygget består delvis av en «eksteriør» belysning av ruinen og en «interiør» belysning av kirkerommet. Den førstnevnte belysningen skal på kveldstid tydeliggjøre og fremheve de mest karakteristiske/høyreiste partiene av ruinen sett fra utsiden. Det er benyttet lavtsittende speil i byggets randsone som reflektorer for strålekasternes nedadrettede lys, slik at lyskjeglen entydig kan kontrolleres uten uønsket strølys på de nye konstruksjonene. På denne måten vil ruinen i mørket igjen kunne fremstå som det dominerende elementet på odden, med selve vernebyggets konstruksjon minimalt synliggjort.

For den «interiøre» belysning har den primære intensjonen vært å skape et opplyst rom i ruinens høyde, slik at ruinens nærvær i størst mulig grad oppleves, samtidig som kontakten til himmelhvelvingen over bevares, uten forstyrrende blendingspunkter eller strølys på konstruksjonene.

I byggets sentrale akse er det ti pendelarmaturer som er nedhengt fra den sentrale mønedrageren. Hver av disse har to lyskilder med tilhørende reflektorer, hvilket muliggjør både forskjellige lysnivåer og forskjellige grader av sentrering/spredning av lyset.

Støpul 

For Venneforeningen for Hedmarksmuseet og Domkirkeodden er det prosjektert et klokketårn ute på odden vest for hovedinngangen. Støpulen er hovedsakelig utført i galvanisert stål, i et formspråk som står i sammenheng med de innvendige møblene tilknyttet kirkelige handlinger.

Forsknings- og utviklingsprosjekter - Eurocare Carebuild

Basert på de generelle problemstillinger som ble avdekket i forbindelse med etablering av et vernebygg, tok professor Kristoffer Apeland, i samråd med Riksantikvaren, initiativ til å starte et forskningsprosjekt rundt problemstillinger ved vernebygg for monumenter. Prosjektet ble støttet av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, og ble godkjent som EUREKA-prosjekt under delområdet EUROCARE, som var blitt etablert for å forske på ivaretagelse av historiske byggverk.

Fakta

Les Beate Hølmebakks omtale av Vernebygget på domkirkeodden her.

Les Christian Norberg-Schulz omtale av Hamardomen og vernebygget her.

Vernebygg for Hamar Domkirkeruiner
Publisert på nett 15. november 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 1998. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.