Landskap og stedsutvikling

Intervju med Randi Elise Klippgen Bang, Røyne Kyllingstad og Hans Meyer

Røyne Kyllingstad, Randi Elise Klippgen Bang og Hans Meyer Foto: Vegard Kleven
Artikkel

De som planla landet

Av Gaute Brochmann

Røyne Kyllingstad, Randi Elise Klippgen Bang og Hans Meyer Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven
Artikler / Plan

De som planla landet

Offentlige prosjektstyring. Ikke-urbane idealer. Soneplan og adskilte funksjoner som norm: Forrige århundres planideologi reduseres lett til et kornete svart-hvitt bilde av alt vi ikke vil være i dag. Det er en farlig forenkling. Arkitektur N har snakket med tre mennesker som planla Norge – slik det er og slik det ikke ble.

Endringen fra etterkrigstidens sosialdemokrati til den liberale velferdsstaten vi i dag lever i, er så kompleks, med så glidende overganger, at det er umulig å sette opp absolutte kategorier om at før var det slik og nå er det sånn.

Rundt 1990 dukker det opp en privat eiendomsbransje. Boligsektoren er deregulert. Fra netto nedgang av Oslos befolkning på 80-tallet, varsler 90-tallet ikke bare starten på en eksplosiv vekst i hovedstaden, men en sentralisering av hele Norge. Vi får Brundtland-kommisjonen og bærekraft, knutepunkter og klimakamp.

Men når vi ser i gamle utgaver av Byggekunst, blir det som lett kan tenkes som knivskarpe skiller i hvordan vi planlegger både arealer og samfunnet som sådan straks mer utflytende. Interessen for byen og miljøbevisstheten løper tiår, ja hundreår tilbake. Og det som lett reduseres til før og etter, enten – eller, fremstår som evolusjon mer enn en serie brudd.

Men samtidig er det forskjell på planene bak Ammerud-blokkene fra 1960-tallet og utviklingen av Løren av i dag. Og er det virkelig så mye bedre det vi holder på med nå? Og hvordan skal man egentlig klare å lære noe av historien? I denne saken løftet vi blikket fra de gamle årgangene med fagblader og ristet av oss de forutinntatte forstillingene om hvordan ting er. I stedet satte vi oss ned og snakke med dem som faktisk var der, på 60- og 70-tallet, og planla landet vårt, med sine rullelinjaler og Rotring-penner. 

Og det er ikke for tidlig. For dette er en utdøende rase. Og er glade for å kunne løfte dem frem og gi dem anledning til å dele av sine erfaringer og beskrive historien som den faktisk var, ikke bare slik den ser ut sett i bakspeilet.

Planer for Hamar-regionen i lys distriktsutvikling som nasjonal prosjekt. Fyllingsdalen i Bergen som ett, sentralt styrt planområde. Romsås som den siste, store drabantbyen. Dette er ikke bare historien om stedene, men menneskene som skapte dem.

Røyne Kyllingstad, Randi Elise Klippgen Bang og Hans Meyer Foto: Vegard Kleven

Røyne Kyllingstad, Randi Elise Klippgen Bang og Hans Meyer

Foto: Vegard Kleven
Fakta

Solveig Nygaard Langvads intervju med Randi Elise Klippgen Bang - De best lagte planer

Solveig Nygaard Langvads intervju med Hans Meyer - Hvor grønn var min barndoms dal

Gaute Brochmanns intervju med Røyne Kyllingstad - Livet mellom byene

De som planla landet
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N fra desember 2017. 
De som planla landet
Publisert på nett 12. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Foto: Vegard Kleven
Artikkel

Livet mellom byene

Av Gaute Brochmann

Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven

Livet mellom byene

Regionsplanlegging i Hedmark på 1960-tallet

I Norge er 1 % av landet urbant, samtidig som 99 % av planleggingen dreier seg om tettbygde strøk. Røyne Kyllingstad regner de siste 50 årene som en sammenhengende rasering av distrikts-Norge.

Levd liv: Røyne Kyllingstad var sjef for regionplanlegging på 60-tallet, med bakgrunn som sjømann og en videre karriere som professor på AHO. Slik han ser det er både politikere og private uegnede som drivere av planfaget, fordi horisontene deres nødvendigvis er for korte. Foto: Vegard Kleven

Levd liv: Røyne Kyllingstad var sjef for regionplanlegging på 60-tallet, med bakgrunn som sjømann og en videre karriere som professor på AHO. Slik han ser det er både politikere og private uegnede som drivere av planfaget, fordi horisontene deres nødvendigvis er for korte.

Foto: Vegard Kleven

Jeg blir alltid like overrasket over hvor liten høydeforskjell som skal til for å få fantastisk utsikt. Hvordan jeg kan kjøre langs en tilsynelatende flat vei, dypt inne landet, bare for å uforvarende snu meg til høyre og se storslagne landskapstablåer åpne seg opp, nærmest ut av ingen ting, med jorder og plantefelt, grender og kirker, veier og gårdsbruk.

Og det er akkurat på et slikt sted, nærmere bestemt Bjørgegutua 60 i Furnes i Ringsaker, at Røyne Kyllingstad siden midten av 60-tallet har holdt hus. På kartet ser det ut som en bakevje. Vel fremme i huset ved skogbrynet er det jeg tok for å være en avkrok tvert imot et vidstrakt landbruksområde, åpent og innbydende.

Dette var også utsikten som møtte Røyne da han tiltrådte som regionplansjef i Hamar og Hedmarksbygdene for over femti år siden. Og det er det perspektivet som har fulgt ham siden, både rent konkret utenfor kjøkkenvinduet og i overført betydning. For i en mannsalder har Røyne arbeidet, skrevet og tenkt med ett underliggende mål, nemlig at vi må planlegge for hele Norge og skape livskraft og bærekraft ikke bare i den ene prosenten av Norge som kan kalles urbant, men for de resterende 99.

– Men hvordan man skal planlegge bygda? Haha, nei, det kan jo ikke jeg svare på alene. Uansett hva slags geni jeg hadde vært, sier det seg selv at det er et for stort spørsmål for én person, ler Røyne. – Det jeg prøver å forklare er at man burde bry seg om dette også.

Røyne sitter i kroken i sofaen, i busserull, med korslagte armer og bordet foran seg dekket av kart, planer, veiledere og bøker. «Spredt boligbebyggelse», er tittelen på den av dem, rapport 28/76 fra NIBR (Norsk institutt for by- og regionsforskning). Forsiden viser et sorthvitt-bilde av små trehus i et typisk norsk landskap med fjell, vann og skog. Og for min generasjon, eller i alle fall for meg, er bærekraftig utvikling av slike steder uløselig knyttet til hytter og rekreasjon.

Slik tenker ikke Røyne.

– Hvis vi ser på bygda på denne måten, som et sted for hytter, da blir alt en del av byen. Og slik vi planlegger nå, er det det som skjer. Byene, veiene ut av dem og bruken av distriktene: Det er på byfolkenes premisser alt sammen. Disse motorveiene, de letner kanskje trafikken mellom byene, men vi som bor mellom dem får jo ikke lov til å koble oss på en gang.

Ekte 68’er: Denne utgivelsen fra 1968 er fortsatt det Røyne regner som den beste innføringen til planfaget. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Ekte 68’er: Denne utgivelsen fra 1968 er fortsatt det Røyne regner som den beste innføringen til planfaget.

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?
Bruket: Utfordringer tilknyttet norsk landbruk må ha sitt planfaglige tilsvar. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Bruket: Utfordringer tilknyttet norsk landbruk må ha sitt planfaglige tilsvar.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Faglig fundert: Slik Røyne ser det, er det ikke overgangen fra offentlig til privat planlegging, men fra faglig fundert til politisk styrt, som er det største skillet i norsk planlegging. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Faglig fundert: Slik Røyne ser det, er det ikke overgangen fra offentlig til privat planlegging, men fra faglig fundert til politisk styrt, som er det største skillet i norsk planlegging.

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?
Pendling: Planfaget handler mindre om form, mer om samfunn og næring. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Pendling: Planfaget handler mindre om form, mer om samfunn og næring.

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

En mangslungen vei til planfaget

– Og dette, det er fortsatt den beste læreboken i planlegging, sier Røyne og klapper på en pent holdt utgave av «PLANLEGGING – Hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?», publisert av Kommunal- og Arbeidsdepartementet i 1966.

– Yngvar Johnsen lagde den, trolig med hjelp fra Erik Lorange og Gunvald Husa. Yngvar og jeg vi ble så gode venner, ja, han gav jo opp jobben i departementet for å flytte hjem og ta seg av kona som ble syk med MS, så han var teknisk rådmann i Kristiansand, men nå ligger han på pleiehjem, det nytter ikke å snakke mer, men jeg sendte en julehilsen – og fikk svar fra dattera.

En dag med Røyne er slik, der de personlige anekdotene fra et langt liv ligger så tett på det faglige at de to ikke alltid er til å skille fra hverandre. Og selve livshistorien hans er så mangslungen at den hadde rettferdiggjort en artikkel uavhengig av planfaglige ståsteder.

Røyne Kyllingstad ble født i 1933, og som sønn av kunstner og billedhugger Ståle Kyllingstad var de første leveårene preget av mye flytting før han endte opp på Hadeland der faren ble kunstnerisk leder på Glassverket. For Røyne startet det virkelige arbeidslivet og utdannelsen da han som 18-åring mønstret på M/S Carina på Sør-Amerika-linjen som messegutt i 1951.

Men til tross for en imponerende mengde småjobber og avstikkere var Røyne allerede i 1959 ferdig utdannet arkitekt fra NTH. Og som nyutdannet rakk han akkurat å få med seg den siste delen av gjenoppbyggingsperioden etter krigen, da han i 1962 begynte på Regionplankontoret for Kristiansand og omland, med Gunvald Husa som «inspirerende læremester». Her kom Røyne også under vingene til Erik Lorange, Kristiansands svært synlige byplansjef fra 1950 til 1965. Lorange hadde kommet til Sørlandet fra Finnmark som leder for Brente steders regulering i årene 1947–50, og var på mange måter selve legemliggjøringen av den rådende planideologien i årene rett etter krigen.

– Og han var primus motor bak Plan- og bygningsloven, da den prinsipielt skulle ta seg av «by og land» i etterkant av den store plankonferansen i Alta i 1947!

Dette grunnprinsippet, by og land som like viktige størrelser, skulle forfølge Røyne i hans senere karriere. Men før han bosatte seg på den norske bygda, gikk turen til Afrika.

”– Jeg hadde så dårlig rygg og måtte søke før miljøet fant ut hvor skral jeg var, men jeg fikk jobben!”

– I 1964 hørte jeg om en jobb i Norconsult i Tanzania og planleggingen av et landbruksområde der. Jeg hadde så dårlig rygg og måtte søke før miljøet fant ut hvor skral jeg var, men jeg fikk jobben!

Alt før avreisen, mistet imidlertid Norconsult kontrakten, så Røyne havnet i stedet i Etiopia, hvor de også trengte en arkitekt, nærmere bestemt i hovedstaden Addis Ababa med byggekontroll på det som i dag heter Black Lion hospital, med jugoslavisk hovedentreprenør og underentreprenører fra alle verdenshjørner.

– Men så gikk kontrakten ut, vi ventet barn nummer to, og etter at den nye bygningsloven kom i 1965 var det mye ledige stillinger i Norge. Jeg søkte flere, men det var bare en plass som garanterte meg husrom, nemlig Hamar. Derfor var valget lett. Men innen jeg ankom, hadde kommunen gitt bort leiligheten til en husløs lærer, og jeg måtte finne noe selv. Slik havnet jeg, egentlig mot min vilje, på bygda. Og det var jo et lykketreff!

Grafikk og soner: Fargekoder og funksjonsdeling fra 60-tallet. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Grafikk og soner: Fargekoder og funksjonsdeling fra 60-tallet.

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?
Raster: Grafikken, de klare skillene og den toppstyrte planleggingen står ofte igjen som bildet på norsk planlegging frem til 1980-tallet. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Raster: Grafikken, de klare skillene og den toppstyrte planleggingen står ofte igjen som bildet på norsk planlegging frem til 1980-tallet.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Porsgrunn: Eksempel på gammel generalplan. For oppdaterte tanker om utvikling og planlegging av Grenlands-området, se egen sak lenger bak i bladet! Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Porsgrunn: Eksempel på gammel generalplan. For oppdaterte tanker om utvikling og planlegging av Grenlands-området, se egen sak lenger bak i bladet!

Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Eksperter, politikere eller private

Røyne Kyllingstad var ansatt som regionplansjef for Hamar og Hedmarksbygdene fra 1966 til 1979. Siden virket han på flere felter, blant annet som professor på AHO (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo). Men når jeg kommer til ham med den vante forestillingen om at den store endringen i planfaget skjedde med åpningen for private aktører på slutten av 80-tallet, vil han heller snakke om det han mener er den virkelige katastrofen i norsk planlegging, nemlig dreiningen fra ekspertvelde til et politisk styrt felt allerede på slutten av 1960-årene.

– Før var jo bygningsrådet og skjønnhetsrådet og alle disse selvstendige og fagbaserte. Og dermed fikk du en dialog mellom fagfolk og politikere. Men så ble de politisert. Så fagrådene etter 1965, de er jo politiske.

– For meg er dette nesten vanskelig å relatere til, har man i det hele tatt noe «bygningsråd» i dag?

– Ja, de har sikkert skiftet navn, og ingen bryr seg vel om dem. Poenget er politiseringen. Du må huske på at i Kristiansand var Erik Lorange oftere i avisen enn ordføreren. Den tradisjonen levde videre, og jeg ble en veldig offentlig person da jeg flyttet hit. Noe som førte til at folk var både sterkt for og sterkt mot meg … 

Røyne rister på hodet.

”Jeg hørte Ellen de Vibe på radioen, og det hun sa gjorde meg så sint at jeg rygget rett i porten.”

– Det var lettere før, som da Harald Hals satt som Reguleringssjef i Oslo fra 1926 til 1947. Men se på vår tid og en mann som Svein W. Meinich. Jeg tror han bare gav opp å være byplansjef i Oslo, og grunnen til det er, tror jeg, at alt ble politisert. Og hun som er byplansjef i Oslo, Ellen de Vibe, jeg hørte henne på radioen: «Dette er jo god byplan fordi det er vedtatt av bystyret», sa hun. Jeg husker det ekstra godt fordi jeg ble stående å lytte mens jeg hadde dårlig tid. Og etterpå var jeg så sint at jeg løp rett inn i garasjen uten å legge merke til at porten stod åpen, så jeg trykket på knotten og rygget rett i porten. Det var selve argumentasjonen hennes, det er helt nytt.

– Så du sier at planarbeid burde være både offentlig og fagdrevet?

– I dag skjer planlegging internt i politiske fora, planleggerne får diktert hva de skal gjøre. Bare snille opportunister holder ut i planfaget i dag, det er et kjempeproblem. Før la man frem planer som grunnlag for diskusjon, og det var jo ikke alltid at de fikk det som de ville, men argumentet var aldri at planen var god fordi det var en politisk enighet som var grunnlaget.

Spredt bebyggelse: Røynes egen utgivelse, publisert av NIBR i 1976. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Spredt bebyggelse: Røynes egen utgivelse, publisert av NIBR i 1976.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Store områder, lite folk: Den norske bygda er preget av store avstander og lite bebyggelse. Røynes frykt er at dette skal reduseres til rekreasjonsområder for byfolk på bekostning av bygdefolket. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Store områder, lite folk: Den norske bygda er preget av store avstander og lite bebyggelse. Røynes frykt er at dette skal reduseres til rekreasjonsområder for byfolk på bekostning av bygdefolket.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Røynes eget Ringsaker: Ringsaker har Hamar som nærmeste by. Men dagens utvikling av sentrum, E6 og jernbane gjør at Hamar vender ryggen til regionen og nærmest blir en del av Oslo, mener Røyne. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Røynes eget Ringsaker: Ringsaker har Hamar som nærmeste by. Men dagens utvikling av sentrum, E6 og jernbane gjør at Hamar vender ryggen til regionen og nærmest blir en del av Oslo, mener Røyne.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre
Planprosedyre for spredt boligbebyggelse. Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

Planprosedyre for spredt boligbebyggelse.

Foto: NIBR arbeidsrapport 28/76, Spredt boligbebyggelse - forslag til planleggings. og behandlingsprosedyre

By og bygd

For Røyne er planlegging noe som handler om de lange linjene og store perspektivene. Siden konsekvensene av hvordan man bygger er på minst et halvt århundre, er politikere og private utvikleres interesser knyttet til gjenvalg etter fire år eller profitt på helt kort sikt, håpløse drivere for utviklingen.

”Siden konsekvensene av hvordan man bygger er på minst et halvt århundre, er politikere og private utvikleres interesser helt håpløse drivere for utvikling.”

– Jeg fikk besøk av daværende statsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet Oddvar Nordli i 1971, han kom til kontoret mitt og var der ganske lenge. Og han var en fornuftig kar å prate med, jeg har ikke møtt noen andre politikere som var så interessert i samfunnet som han var. Jeg fikk siden kjøre med ham til en plankonferanse i Trysil, og han hadde lært sin planfilosofi av Olof Palme: «Å få vekst i folketall og kapital går nærmest av seg selv, men det er et problem og det er at alt areal i verden er tatt i bruk tl menneskelige formål. Derfor blir planegging først og fremst konfliktløsing». Og dette perspektivet har blitt borte, sier Røyne.

– Jeg og min generasjon har jo aldri opplevd annet enn private reguleringsplaner og mer eller mindre forpliktende kommunedelplaner. Hvordan var ting annerledes da du virket som regionplanlegger?

– Ha dette i bakhodet: Vi var to årsverk på kontoret. Jeg var faglig sekretær for komité for jord og skogbruk, for industri og for service. Jeg var faglig sekretær for kommunikasjonsutvalget, altså vei og jernbane. Og for vann og avløp. For friluft, og ansvarlig for boligprogram. Og tettstedsutvalg. Det var én stilling til én person.

– Hvordan fungerte dette i praksis?

– Det var som på Stortinget, vel, med faglige underkomiteer, som forbereder sakene for politikerne.

– Og alt var offentlig?

– Ja, og det har forandret seg ganske mye. Det var jo drømmen om «plan-staten» dette. Drømmen om at vi skulle lage planer og bli enige og så bygge ut utfra det. Du vet, dette er jo mer som å drive et gartneri eller en park, du har aldri full oversikt over hvordan nedbøren blir og hvordan ting vokser. Men du må ha en plan.

– Og nå er det annerledes?

– Ja, det første kommunene gjorde etter at den store planen for Hamar og omegn ble vedtatt i 1979, var å gi faen i planen.

Røyne holder fram et stort kart.

– Her har du plandokumentet, hovedplanen slik den ble. Du kan tenke deg, i 1966, da jeg ikke hadde vært her mer enn en uke, så kom Fylkesingeniøren inn og spurte: «Du, å skar folk bo henn i 2010?». «Aner ikke sa jeg, jeg har ikke blitt kjent her». «Jeg må ha det til i morgen tidlig, da skal jeg med 09.00-toget til Oslo, skal til NIVA og Østlands-komiteen og diskutere rensestasjoner og rensingen av Mjøsa».

”Den umiddelbare konsekvensen er 40 år. Er du politiker eller investor fra privat sektor så greier du ikke å tenke så langt.”

– Så jeg satt opp hele natten og strødde folk utover Hedmark, særlig i dette området, og resultatet er at det kom en rensestasjon her med hovedledninger oppigjennom. Det er ikke noe uforståelig at en ingeniør spør slik. For 40 år, det er jo bare den umiddelbare konsekvensen av det man setter i gang. Men er du politiker eller investor fra privat sektor så greier du som sagt ikke å tenke så langt.

– Hva er den største forskjellen på dette her og dagens kommunale arealplaner?

– Forskjellen ligger i hvem som har makta. Før hadde det offentlige makta, nå er det de private.

Fra: “Planlegging, hvordan
planlegger vi arealbruk og ut-bygging?” Kommunal og arbeidsdepartemementet, 1968. Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?
Foto: Kommunal- og arbeidsdepartementet, Planlegging - hvordan planlegger vi arealbruk og utbygging?

Fra: “Planlegging, hvordan planlegger vi arealbruk og ut-bygging?” Kommunal og arbeidsdepartemementet, 1968.

Bygda

Selve organiseringen av planleggingen er én ting. Hva man planlegger for, noe annet. Røyne mener at vi er i ferd med å aktivt avvikle all spredt bebyggelse gjennom manglende planlegging.

 Men Røyne, folk i 2018 vil jo ofte til byen. Hadde annerledes planlegging endret dette bildet?

– For det første må vi ha klart for oss at flertallet av oss ikke er bønder eller på annen måte sysselsatte i jord- og skogbruk. Folk med håndverk, samferdsel og handel som hovednæring har like lange tradisjoner som bondebefolkningen – som igjen som oftest var mangesyslere. Som det står alt i Edda-kvadene så er bonde en kar som «pløyer, smir kjerrer og bygger hus». Senere finner du folk i møllene, sagbrukene, båtbyggeriene og en sann hærskare av det vi i dag ville kalle ufaglærte på den ene siden og militære av alle grader, prester, etter hvert skolelærere, glassblåsere, gruveslusker, teglverksarbeidere, sjøfolk og anleggsarbeidere. Etterkommerne av alle disse er også bygdefolk. Det holder ikke å late som om bygda bare er landbrukere.

”Det holder ikke å late som om bygda bare er landbrukere.”

Røyne peker også på turistnæringen og fritidsbefolkningen og det faktum at vi har over 450 000 fritidsboliger i Norge. Med en eierbefolkning på gjennomsnittlig tre pr. enhet, så snakker vi om noe nær halvannen million deltidsinnbyggere. En fersk undersøkelse på Sjusjøen, Norges største hyttefelt, viser at hytta brukes gjennomsnittlig hundre døgn i året.

– I tillegg kommer et gedigent antall turister som også stiller sine krav. Her snakker vi ikke bare om krav til areal og infrastruktur, men også om det økonomiske, politiske og sosiale samspillet mellom deltidsinnbyggere og fastboende. Vi kan da ikke bare overlate dette til markedskreftenes frie spill – og tro at det går godt?

I tillegg vektlegger Røyne spørsmålet om bosettings og bebyggelsesmønster. Bygdefolk bor på gardsbruk, i spredtliggende bolighus, i boligfelt, selvgrodde husklynger eller tettbebyggelser av varierende størrelse.

– Hvis vi mener noe med begreper som samfunnsplanlegging, arealplanlegging eller mer statuspregede ord som ‘distriktspolitikk’ og ‘regionalpolitikk’, så burde vi i det minste satse på å forstå den delen av Norge som ikke er by – og etter min mening også utvikle planredskaper for de endringsprosesser som foregår der.

Lokalt forankret med nasjonalt perspektiv: Fra huset på Furnes ser Røyne Kyllingstad hvordan bygde-Norge er i ferd med forvitre på grunn av det han ikke ser som dårlig, men snarere fraværende, planlegging. Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven

Lokalt forankret med nasjonalt perspektiv: Fra huset på Furnes ser Røyne Kyllingstad hvordan bygde-Norge er i ferd med forvitre på grunn av det han ikke ser som dårlig, men snarere fraværende, planlegging.

Fakta
Røyne Kyllingstad

Født 1933.

Tidligere professor ved AHO og regionplansjef for Hamar og Hedmarksbygdene.

Bosatt i Furnes, Hedmark de siste 50 årene.

I dette intervjuet snakker han om svekkelsen av planfaget, først ved politisering på 60-tallet, siden privatisering på 1990-tallet. Han er også sterkt kritisk til hvordan den norske landsbygda er systematisk underprioritert innen planleggingen.

English Summary
Life in between cities

Interview by Gaute Brochmann

– In Norway, only one percent of the country is urban, yet 99 percent of the planning focuses on high-density neighbourhoods, says Røyne Kyllingstad. In his opinion, the last fifty years have seen a continuous destruction of rural Norway. Kyllingstad was head of regional planning in the Hamar area between 1966 and 1979, and has also worked as a professor at the Oslo School of Architecture and Design.In this interview, he talks about how the status of planning as a subject has been weakened, first through politicization in the 60s and, later, privatization in the 90s. Kyllingstad thinks that the rural community has been forgotten throughout these years. 

Livet mellom byene
Gaute Brochmann
Gaute Brochmann er arkitekt MNAL og ansvarlig redaktør for Arkitektur N fra desember 2017. 
Livet mellom byene
Publisert på nett 12. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Randi Elise Klippgen Bang var medlem av Romsås-teamet som tegnet det siste store drabantbyprosjektet i Groruddalen. Hun forteller at de kjempet hardt for et boligprosjekt i en langt mindre skala. Foto: Vegard Kleven
Artikkel

De best lagte planer

Av Solveig Nygaard Langvad

Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven

De best lagte planer

Utvikling av drabantbyen Romsås på 1970-tallet

Romsås var en helhetlig planlagt bydel, der arkitektene skulle styre unna feilene fra de andre drabantbyene. Det skulle bli en hardere kamp enn de først hadde trodd.

Randi Elise Klippgen Bang var medlem av Romsås-teamet som tegnet det siste store drabantbyprosjektet i Groruddalen. Hun forteller at de kjempet hardt for et boligprosjekt i en langt mindre skala. Foto: Vegard Kleven

Randi Elise Klippgen Bang var medlem av Romsås-teamet som tegnet det siste store drabantbyprosjektet i Groruddalen. Hun forteller at de kjempet hardt for et boligprosjekt i en langt mindre skala.

Foto: Vegard Kleven

Snøen har stanset Frognerseterbanen og jeg har hoppet i en drosje som suser oppover Holmenkollåsen. Målet for reisen er en stor, rød funkisvilla fra 1960-tallet ved Holmenkollrestauranten, og jeg priser meg lykkelig over at intervjuobjektet bor i en så bemidlet del av byen at den ganske lange stien opp til husets inngangsparti har varmekabler. 

I denne villaen bor arkitekt Randi Elise Klippgen Bang, 87 år i år, og en av arkitektene bak drabantbyen Romsås. Hun møter meg i døren, tar kåpen min og henviser meg til en av to røde sofaer, hvilken kan jeg velge selv. Hun kan fortsatt forsere trappene fra gangen opp til stuen, men de gir henne noe å bryne seg på.

– Romsås, det vil du altså snakke med meg om.

Klippgen er skeptisk. Hun var jo bare én av arkitektene, den eneste dama blant en skokk med herremenn som sikkert tok stor plass i ethvert rom de entret. Nettopp derfor, tenker jeg. Og jeg skal heller ikke legge skjul på at vi i redaksjonen har lett lenge etter intervjuobjekter med helsen i behold.

– Det er ikke alt jeg husker, altså, bedyrer Klippgen.

Stuen hos Klippgen er mørk, selv om snøkaoset utenfor er godt synlig gjennom de store vinduene. En liten leselampe er eneste lyskilde i rommet. Veggene er fulle av malerier og salongbordene av bøker og aviser, pent og ryddig i stabler. Her inne er det plass til flere sittegrupper og et vell av bokhyller.

På andre siden av byen, bak Vetta- og Grefsenkollene, bor folk i ganske andre hjem. Høyt over Trondheimsveien ut av Oslo, så høyt at busstoppet der nede heter Romsåsfoten, rager drabantbyen Romsås. Utskjelt av samfunnet, elsket av beboerne, foreviget i norsk litteraturhistorie av Dag Solstad. Store blokker mellom furu og gran har gitt bolig til omtrent 7000 mennesker, tett på Lillomarka.

Det var i Groruddalen de første norske drabantbyene dukket opp. I 1949 bodde det 40 000 mennesker i dalen og 30 år senere var tallet økt til 195 000, over 40 prosent av Oslos befolkning. Oslo kommunes generalplan av 1950, bygget på sammenslåingen av Oslo og Aker i 1948, la opp til utstrakt boligbygging i området. Moroa startet på Lambertseter. Planleggerne ville skape nye bysamfunn, hadde for dårlig plass til å lage ny villabebyggelse og så på det hele som en arena for sosial og kulturell eksperimentering. Bolignøden skulle tilsi at de nye bysamfunnene ble hjem for folk fra alle mulige sosiale lag, men det var først og fremst barnefamilier og unge par som flyttet inn. Og de tilhørte stort sett lavere middelklasse. Mange steder kom velferdstilbudene som skulle binde drabantbyens innbyggere sammen til for sent, og bysamfunnene ble i så måte bare halvferdige.

Høyt og modernistisk: I dag er det lett å tenke alle drabantbyene som et stort prosjekt, men Romsås ble opprinnelig planlagt som en definert motvekt til for eksempel Ammerudblokkene. Foto: Modellbilde fra  fra Byggekunst nr.2-70

Høyt og modernistisk: I dag er det lett å tenke alle drabantbyene som et stort prosjekt, men Romsås ble opprinnelig planlagt som en definert motvekt til for eksempel Ammerudblokkene.

Foto: Modellbilde fra fra Byggekunst nr.2-70
Høyt og modernistisk: I dag er det lett å tenke alle drabantbyene som et stort prosjekt, men Romsås ble opprinnelig planlagt som en definert motvekt til for eksempel Ammerudblokkene. Foto: fra Byggekunst nr.4-75

Høyt og modernistisk: I dag er det lett å tenke alle drabantbyene som et stort prosjekt, men Romsås ble opprinnelig planlagt som en definert motvekt til for eksempel Ammerudblokkene.

Foto: fra Byggekunst nr.4-75

En ny plan

I 1962 ble det laget en plan for hvordan det 900 mål store området på Romsås skulle utnyttes til boligbygging, men det var først i 1967 OBOS fikk tillatelse av Oslo kommune til å bygge en ny drabantby. Arkitektene i Romsåsteamet ble hyret inn av OBOS, og det opprinnelige forslaget til reguleringsplan inneholdt 800 boliger i tre- og fireetasjes blokker og 400 boliger i rekkehus. Reguleringsplanen ble lagt fram for bystyret, men myndighetenes krav til veibredder, stigningsforhold og ledningsnett i det kuperte terrenget gjorde prosjektet for kostbart, og planen ble forkastet. Kostnadene knyttet til opparbeidelse av byggegrunnen ble så høye at utbygger OBOS ikke ville fått lån i Husbanken og måtte omarbeide planene.

”Myndighetenes krav til veibredder, stigningsforhold og ledningsnett gjorde prosjektet for kostbart.”

– Vi ønsket å bygge lave blokker, og var veldig skuffet over at vi ikke fikk gjennomslag for det, forteller Klippgen. Hun var en av syv arkitekter som utgjorde Romsåsteamet, hvor også Alex Christiansen, Trygve Kleiven, Olav Holm, Alf Halvorsen, Nils Alm Rosland og Alf Bastiansen var med. 

– Vi kranglet så fillene føk, vi måtte ofte det, men den diskusjonen tapte vi, forteller Klippgen. Hun sitter i lenestolen og justerer leselampen, som er litt i veien for blikkontakten. 

Klippgen vokste opp i Holmenkollen, konkurrerte i alpint for Heming IL og arbeidet som arkitekt i hele sin yrkespraksis. Kontoret bestod av Klippgen samt Olav Holm og Alf Halvorsen. Holm reiste etter hvert til Afrika, men Halvorsen og Klippgen jobbet sammen i over 40 år, til de pensjonerte seg. Før Romsås hadde kontoret blant annet tegnet Stalsbergfeltet i Skedsmo utenfor Lillestrøm og boliger på Rykkinn i Bærum. Blokk, det kunne de.

Klare planer: Konsepter rundt infrastruktur, integrasjon i naturen og gruppering av enkeltbyggene kommer klart frem i denne situasjonsplanen for Romsås fra Byggekunst nr. 4-1975.
 

Klare planer: Konsepter rundt infrastruktur, integrasjon i naturen og gruppering av enkeltbyggene kommer klart frem i denne situasjonsplanen for Romsås fra Byggekunst nr. 4-1975.

Tun og tårn

Romsåsteamets nye plan økte antall boliger fra 1200 til 2600 for å dekke de høye infrastrukturkostnadene, og plasserte boligene i tre til åtteetasjes blokker.

”At boliger og service ble integrert allerede på planleggingsstadiet var en av flere eksempler på hvordan Romsåsprosjektet prøvde ut nye ideer og idealer.”

Byggingen på Romsås startet i 1969. – De forskjellige boligblokkene grupperte vi i hver sine tun, sier Klippgen.

Hvert tun inneholdt lekeplasser, en dagligvarebutikk og forskjellige fellesrom. I tillegg til disse tunene ble det bygget et senter, som skulle gi beboerne sosial, kommersiell og kulturell service. At boliger og service ble integrert allerede på planleggingsstadiet var en av flere eksempler på hvordan Romsåsprosjektet prøvde ut nye ideer og idealer. Et annet eksempel er at området ble gjort tilnærmet bilfritt.

– Vi valgte å nedprioritere bilen. Den skulle ikke komme inn over alt. Så vi la en ringvei rundt hele området, og holdt arealene innenfor bilfrie, forteller Klippgen.

Bilene skulle parkeres i bilbrygger i de ulike borettslagene. Slik kunne beboere, og ikke minst barn, ferdes fritt på området uten å tenke på biltrafikk. Enkel tilgang til T-banen var også viktig – stasjonen ligger under bakken, og beboerne kunne komme til via heiser i Romsåssenteret. 

– Når blokkene ble så høye, og så mange kunne bo her, måtte det også bli bygget skoler og servicebygg. Romsås ble et ganske stort areal hvor mange kunne bo og være, gå på skole og benytte seg av helsetjenester eller handle, sier Klippgen.

Store planer, små rom: Skillet mellom visjon og resultat ble tydelig så snart folk flyttet inn på Romsås, et faktum som ble sementert med Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984.

Store planer, små rom: Skillet mellom visjon og resultat ble tydelig så snart folk flyttet inn på Romsås, et faktum som ble sementert med Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984.

Hilde Barmen

Store planer, små rom: Skillet mellom visjon og resultat ble tydelig så snart folk flyttet inn på Romsås, et faktum som ble sementert med Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984. Foto: Ketil Eliesen/Groruddalen historielag

Store planer, små rom: Skillet mellom visjon og resultat ble tydelig så snart folk flyttet inn på Romsås, et faktum som ble sementert med Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984.

Foto: Ketil Eliesen/Groruddalen historielag

Styr unna Ammerud! 

Planleggerne forsøkte å skape levedyktige nærmiljøer innenfor disse rammene, og et viktig moment ble å sørge for at tjenestetilbudene skulle fungere ved innflytting. Det skulle ikke være nødvendig å dra ut av bydelen for å få tilfredsstilt daglige gjøremål. Ammerudrapporten fra 1969 satte også sitt preg på planene for Romsås, med sin påstand om at sosiale problemer var større i drabantbyene enn i byen forøvrig. Håpet var at man på Romsås skulle klare å unngå de feilene man mente var begått under planleggingen av Ammerud. Rapporten anklaget Ammerud for å være barnefiendtlig, psykisk nedbrytende og livløst. For å gjøre Romsås til et bedre sted, skulle prosjektet ha en koordinert planlegging, der de forskjellige aktørene samarbeidet tett. Arkitektteamet stod i sentrum og hadde ansvar for å lede møter hvor kommunale etater, OBOS og entreprenør deltok.

Stramt ute, fleksibelt inne Blokkene på Romsås er i prinsippet like, men varierer noe i høyden, bredden og leilighetssammensetningen. Arkitektenes tanke var at variasjonen av lave og høye blokker ville gjøre at de høye blokkene ikke virket fullt så dominerende. De like blokkene skulle skape sammenheng og helhet og gi Romsås en samlet identitet. Også skulle det bygges tett, slik at friområdene rundt bebyggelsen ble store nok. I midten av området ligger Svarttjern, som igjen har blitt et populært badested etter oppgraderingsarbeid i forbindelse med Groruddalsatsingen. Klippgen og kollegaene arbeidet først og fremst med den overordnede reguleringsplanen og blokkenes ytre utforming.

– Selve planløsningen i hver enkelt blokk forelå i skisseform da vi var ferdige, også gjennomførte kontoret til Alex Christiansen det etter at vi hadde laget byggene. Jeg synes de gjorde en god jobb med å fullføre husene, sier hun og nikker anerkjennende. Arkitektene var opptatte av å lage leiligheter som enkelt kunne justeres for å henge med i tiden. – Blokkene var stramme utenpå, men fleksible inne. Du kunne gjøre store endringer og tilpasninger i leiligheten din om du ønsket det. Det var ingen bærende vegger innad i leiligheten, og ingen rørinstallasjoner som kom i veien. Lunken mottakelse Drabantbyen Romsås skulle få mye oppmerksomhet i årene etter beboerne var kommet på plass. En av hovedgrunnene til det var Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige utgitt i 1984. Her forteller Solstad om arkitekt og OBOS-planlegger A.G. Larsen, som tegner Romsås og senere flytter inn i en av blokkene. Der oppdager han til sin store fortvilelse at det som var så godt ment på tegnebrettet har blitt noe helt annet i møte med virkeligheten. Solstad peker en dømmende finger mot de som skal ha skylden for dette:

«Dette var Romsås som idé. Og ideen møtte virkeligheten, den møtte ledelsen i OBOS, teknologene der, og seinere også entreprenøren. Et smertefullt møte for den unge Arne Gunnar Larsen, og for hans likesinnede arkitektkolleger. Økonomiske kalkyler. For lav utnyttelsesgrad. Noen etasjer til blei påført blokkene, hist og her. En ekstra blokk, her og der. Det hele blei forandra. Den store ideen smuldra bort, og tilbake sto restene av den, skamfert. Det blei Romsås, sånn så AG det den gang. Teknologene endra litt her, litt der. Beholdt i hovedtrekk ideene, men endringene gjorde at det forandra seg.»

”Det som var så godt ment på tegnebrettet hadde blitt noe helt annet i møte med virkeligheten.”

Under arbeidet med romanen fikk Solstad mange innspill fra arkitekt Jan Carlsen, som var fersk arkitekt på slutten av 60-tallet, jobbet hos Alex Christiansen og derfor var med på å tegne Romsås. Carlsen har, i Klassekampen, kalt det å tegne Romsåsområdet en «faglig frustrerende opplevelse» og mener drabantbyen ble pinlig lik de andre drabantbyene i Groruddalen etter at arkitektenes intensjon ble ødelagt. Ifølge Carlsen ble arkitektene vingeklippet «av kommunen, boligselskapet OBOS, entreprenøren og de andre maktutøverne». 

OBOS ved kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen har besvart Carlsens kritikk. I Klassekampen kaller han Carlsens påstand om at OBOS skulle ha motarbeidet småhusbebyggelse og ønsket blokker i stedet, for historieforfalskning: «Det var nettopp OBOS med sin administrerende direktør Oddvar Solberg i spissen som ønsket småhus på Romsås og som gikk inn for det i de opprinnelige planene for området. OBOS etablerte en småhusfabrikk sammen med Moelven nettopp med dette for øye. Det som så skjedde var kort fortalt at Husbanken og Oslo kommune mente at dette ville bli for dyrt og at utnyttelsen ville bli for lav. Dermed ble Romsås i stedet slik vi kjenner det i dag, men med flere av elementene fra de opprinnelige planene til OBOS, deriblant de åpne plassene og det bilfrie miljøet». Oddvar Solberg døde av kreft like før byggingen begynte og har nå en vei på Romsås oppkalt etter seg. 

Kontrasten er stor mellom Carlsen og Klippgen når de ser tilbake på Romsåsprosjektet. Jeg prøver å få Klippgen til å reflektere over alle de ulike valgene de tok, over prosessen og mottakelsen, men Klippgens refreng, slik hun presenterer det fra lenestolen, er at «reguleringsplanen var slik, vi fulgte den, og da ble resultatet som det ble». I motsetning til A.G. Larsen i Solstads roman, flyttet ikke Randi Klippgen til Romsås, men holdt seg i villastrøket i Holmenkollen.

– Er du fornøyd med hva dere fikk til på Romsås? – Ja, i store trekk er jeg det. Jeg forstår det slik at beboerne der trives. Byggene ble jo fryktelig høye, men vi gjorde det vi kunne ut fra den vedtatte planen. Likevel, stedet ble nok ikke helt som vi så for oss. Servicefunksjonene i senteret ble for små og vanskelige å drive, og dermed fikk ikke beboerne det tilbudet vi hadde ønsket at området skulle gi dem. Da måtte de reise enda oftere inn til Oslo sentrum enn vi egentlig hadde tenkt.

Fra det store til det lille: Veien fra plan til prosjekt var lang på Romsås. Klippgen er klar på at det var mange tapte slag for arkitektene. Foto: Fra Byggekunst nr. 2-70

Fra det store til det lille: Veien fra plan til prosjekt var lang på Romsås. Klippgen er klar på at det var mange tapte slag for arkitektene.

Foto: Fra Byggekunst nr. 2-70
Fra det store til det lille: Veien fra plan til prosjekt var lang på Romsås. Klippgen er klar på at det var mange tapte slag for arkitektene. Foto: Fra Byggekunst nr. 2-70

Fra det store til det lille: Veien fra plan til prosjekt var lang på Romsås. Klippgen er klar på at det var mange tapte slag for arkitektene.

Foto: Fra Byggekunst nr. 2-70
Fakta
Randi Klippgen

Oppvokst i Holmenkollen, Oslo, f. 1931.
En av sju arkitekter i Romsåsteamet.
Arbeidet hos Klippgen, Holm & Halvorsen som blant annet sto bak Stalsberg-feltet i Skedsmo (1965) og boliger på Rykkinn (1970).

Romsås

Byggeår (ferdig): 1973
Antall enheter: 2600
Arkitekt: Romsåsteamet: Alex Christiansen, Trygve Kleiven, Randi Klippgen, Olav Holm, Nils Rosland, Alf Bastiansen
Byggherre: OBOS
Hovedentreprenør: Fagbygg AS 
Faksimiler: Byggekunst nr 2-70: Romsås, Oslo, Byggekunst nr 4-75: Romsås, Oslo

English Summary
The best laid plans

Interview by Solveig Nygaard Langvad

In the 1950s, Oslo suffered from a housing shortage. The municipality and the cooperative building association OBOS created drabantbyer, satellite towns, in the Groruddalen valley northeast of the city centre. Several of these first projects received harsh criticism, so when the architects of the Romsås team were chosen to design 2600 housing units on the Romsås hill bordering the Oslomarka forest, they tried to do something different. In this interview, Randi Klippgen, who was one of the seven architects at Romsås, talks about the project.

De best lagte planer
Solveig Nygaard Langvad
Solveig Nygaard Langvad er journalist og språkviter, og redaksjonell medarbeider i Arkitektur N.
De best lagte planer
Publisert på nett 11. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Hans Meyer arbeidet et halvt århundre i Fyllingsdalen og har sett området gå fra å være nybygd pionerprosjekt til å bli del av Bergens nye bybane-drevne knutepunktutvikling. Foto: Vegard Kleven
Artikkel

Hvor grønn var min barndoms dal

Av Solveig Nygaard Langvad

Foto: Vegard Kleven
Foto: Vegard Kleven

Hvor grønn var min barndoms dal

Utvikling av Fyllingsdalen 1950-tallet og fremover

I 1955 kjøpte Bergen Fyllingsdalen for å bygge en hel bydel fra bunnen av. For arkitekt Hans Johan Meyer er prosjektet som et livsverk å regne.

Hans Meyer arbeidet et halvt århundre i Fyllingsdalen og har sett området gå fra å være nybygd pionerprosjekt til å bli del av Bergens nye bybane-drevne knutepunktutvikling. Foto: Vegard Kleven

Hans Meyer arbeidet et halvt århundre i Fyllingsdalen og har sett området gå fra å være nybygd pionerprosjekt til å bli del av Bergens nye bybane-drevne knutepunktutvikling.

Foto: Vegard Kleven

– Vi arbeidet så lenge med Fyllingsdalen at vi etter hvert jobbet med rehabilitering av det vi allerede hadde bygget, humrer arkitekt Hans Johan Meyer.

Jeg har fått kaffe og boller og koser meg verre i Meyers leilighet ved elvebredden i Drammen. Poulsen-lampe, Stelton-kanne, Siesta-lenestoler – Meyers voksenlivs designklassikere fyller stua. Og Meyer har nok selvironi til å kalle det en yrkesskade. 

– Jeg vet ikke om det er ryggene våre som har tilpasset seg stolene eller omvendt, men nå liker vi ikke andre enn disse. 

Meyer er 76 år i år, og har helt sikkert tjent på å ha tilbragt store deler av livet i Byfjellene i Bergen – framtoningen, men også anekdotene hans, peker mot personlighetstypen «intellektuell fjellgeit».

– Her vokste jeg opp, sier Meyer og peker på Fridalen, et område like ved Brann stadion, sør for sentrum. 

Utover bordet ligger det bøker, permer og kart over Bergen. Arkitekten og kona har flyttet østpå for å være nærmere barn og barnebarn. Men før de havnet her bodde de 44 år i bydelen Fyllingsdalen i Bergen kommune. I dalen startet også Meyers karriere som arkitekt. Han tok utdanningen i Trondheim, og var ferdig i 1968. Da begynte han å jobbe i Fyllingsdalen i 1969 som ansatt hos Andersen, Andersen og Irgens og skulle bruke ganske mange år av livet på den nye bydelen. 

Fyllingsdalen fikk sitt navn etter gården Fyllingen, og var et dalføre vest for fjellet Løvstakken, preget av landbruk. I 1955 var Bergen kommune tomme for tomteland og kjøpte området fra Fana. Da hadde dalen 1600 innbyggere. I dag er Fyllingsdalen en av Bergens åtte bydeler, med ca. 29 500 innbyggere.

– Da jeg vokste opp i Bergen var jo Fyllingsdalen bare noe diffust som lå på baksiden av Løvstakken. Det var lenge overraskende når folk sa at de skulle flytte ut dit. Før tunnelen kom måtte du kjøre over Melkeplassen, og i dalen var det bare gårder og gartnerier.

Der Meyer vokste opp i Fridalen kunne han se solen gå ned over Løvstakken. I speideren tumlet de rundt oppå dette fjellet. Men det som lå bak Løvstakken, brydde byguttene seg ikke stort om.

Mindre urbant: I forrige århundre var ikke byen nødvendigvis urban.
Faksimiler er hentet fra Byggekunst og BOBs jubileumsbok By og bolig.

 Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Mindre urbant: I forrige århundre var ikke byen nødvendigvis urban.

Faksimiler er hentet fra Byggekunst og BOBs jubileumsbok By og bolig.

Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig
Det nye Norge: Boligbyggerlag og drabantbyer var selve bildet på 60-tallets boligbygging – også på den andre siden av fjellene. Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Det nye Norge: Boligbyggerlag og drabantbyer var selve bildet på 60-tallets boligbygging – også på den andre siden av fjellene.

Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Forsvaret først

Etter at det 13 kvkm store området var kjøpt for halvannen million kroner, ble ikke en ny bydel bygget over natten. Fyllingsdalen ble regulert i flere etapper og de startet lengst sør – langt vekk fra Bergen sentrum. 

”Det var Forsvaret som ivret etter å få bygget der først. Marinebasen på Haakonsvern trengte boliger.”

– Det ble slik på grunn av Forsvaret. Det var de som ivret etter å få bygget der først. Marinebasen på Haakonsvern trengte boliger til sitt faste personell, i nærheten av basen. Så det første området som ble regulert var Varden, i 1959, forteller Meyer. 

Det var også gunstig for Bergen kommune å sikre seg at de marineansatte, som var gode skattebetalere, bosatte seg innenfor kommunegrensene. Og dermed startet byggingen i «gal ende». To boligbyggerlag skulle dele dalen seg imellom: Bergen og omegn boligbyggelag (BOB) og Vestlandske boligbyggelag (Vestbo).

BOB begynte å erverve tomter i Fyllingsdalen i 1961, og hadde i 1963 ca. 900 dekar. På det meste var de oppe i 1400 dekar, men måtte gi 200 av dem til kommunen til skoletomter og lignende. BOB var lenge alene om dette, og det kom det reaksjoner på, slik at Vestbo kom inn og ervervet tomter nord og øst for Oasen.  

”Beboerne som flyttet inn i de første blokkene, fikk rundskriv om at det var kyr som beitet i nærheten.”

Det skulle også bygges tunnel før utbyggingen virkelig tok av. Puddefjordsbroen fra Møhlenpris til Gyldenpris stod ferdig i 1956. Løvstakktunnelen stod ferdig i 1968. Det var fremdeles gårdsdrift i Fyllingsdalen da flere av borettslagene ble bygget. Beboerne som flyttet inn i de første blokkene, fikk rundskriv om at de ikke måtte tråkke i gresset på innmarken og at det var kyr som beitet i nærheten. 

– Vestbo begynte ikke for alvor å bygge før tunnelen kom, og det er jo forståelig, for det var egne «Fyllingsdalenkostnader» på prosjektene på grunn av den lange avstanden. Med en gang tunnelen åpnet var byen mye nærmere. Bergen Sporvei tok over busstrafikken i dalen, og det var kort vei inn til byen, forteller Meyer. 

Klare skiller: Ulike typer hus i sine respektive byggesoner. Foto: Byggekunst nr.5-70
Foto: Byggekunst nr.5-70

Klare skiller: Ulike typer hus i sine respektive byggesoner.

Treg regulering

Etter Varden kom det i 1962 en plan for de sør-vestre deler, i 1963 for de sentrale deler og først i 1965 fikk kommunestyret vedtatt en spesiell reguleringsplan for hele dalen. Hvorfor tok det så lang tid? Ifølge byplansjef i Bergen, Olav Nesse, var det underbemanning på byplankontoret, på grunn av store lønnsforskjeller mellom kommunen og det private. Dessuten var det en stor jobb å erverve tomter fra de mange private grunneierne som festet bort eller solgte tomter i egen regi. Derfor ble private arkitekter hyret inn for å avløse reguleringsetaten. 

Før reguleringsplanene utarbeidet byplanavdelingen en disposisjonsplan, der bydelen ble delt inn i 13 reguleringsområder. Det ble utført omfattende grunnundersøkelser som avdekket at Fyllingsdalen, som man egentlig håpet ville kunne gi bolig til 45 000 mennesker, i virkeligheten kunne gi ca. halvparten så mange. 

– Ofte fikk samme arkitektfirma først i oppdrag a˚ utarbeide reguleringsplan i samarbeid med byplankontoret, og senere ble det engasjert av boligbyggelaget for a˚ utarbeide bebyggelsesplaner. Dette medførte at arkitektene kjente til problemstillingene gjennom arbeidet med reguleringsplanene, fikk god kjennskap til byplankontoret sine synspunkt og kunne videre integrere dette i bebyggelsesplanene.

Sentrale arkitekter var Aall og Løkeland, Molfrid og Jo Svenningsson, Johan Andersen og Kjell Irgens, danske Krohn og Rasmussen og Halfdan B. Grieg. Sistnevnte fikk oppdraget med å utforme bydelssenteret Oasen, som stod ferdig i 1971.

– Det ble bygget en del høyblokker, for å få høyt nok antall boliger uten å bygge ut hele området. Og det er veldig mye grøntarealer som har blitt bevart, sier Meyer.

Boligbyggelagene ville bygge tett, men byplansjefen og boligrådmann Einar Carlsen ville ha lavere tomteutnyttelse, bortsett fra nærmest bydelssenteret. Han fikk viljen sin, og dette forbløffet en besøkende delegasjon fra Oslo, som ikke kunne forstå at Bergen kommune hadde råd til å bygge så åpent. Tomteutnyttelsen var halvparten av hva de regnet som økonomisk nødvendig i hovedstaden. 

Det eneste stedet i Fyllingsdalen hvor det ble bygget tett var nærmest senteret. Ønsket var at flest mulig av beboerne skulle komme innenfor rimelig gangavstand fra Oasen. Gangveier ble prioritert fremfor bilveier, og de skulle også koble seg på turstier opp mot fjelltoppene. 

 
Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig
Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Bodde på tegnebrettet

I 1971 flyttet Meyer og familien inn på Ørnehaugen, i et anlegg som Andersen, Andersen og Irgens hadde tegnet, og som som senere ble premiert av Det Nyttige Selskab. 

– Det var som å flytte inn på tegnebrettet, forteller Meyer.

I 1976 begynte Meyer selv å jobbe i BOB og ble der til han pensjonerte seg i 2004. På det aller første bygget han bidro til i Fyllingsdalen var det BOB som var byggherre.

– På østre Sælen er det en lavblokk og en høyblokk på ti etasjer, og jeg pleier å si at jeg begynte min karriere i BOB i kjelleren. «Her er en kjeller, her skal det tegnes boder – plassér de bodene». Jeg begynte på bunnen. 

– Hvordan forholdt dere dere til planer da dere tegnet i Fyllingsdalen?

– Det var overordnede reguleringsplaner for boligfeltene som vi måtte følge, og de antydet tomteutnyttelse og om det skulle være blokk eller rekkehus.

Senere tegnet Meyer både rekkehus, lavblokker og høyblokker i store deler av området BOB hadde ervervet. Boligbyggelaget ble stiftet ett år før Meyer ble født. Og BOB hadde vært en tilstedeværende aktør i livet lenge før han begynte å jobbe for dem. I nærheten av der Meyer vokste opp stod BOBs aller første hus, Bekkeveien 10.

– Jeg husker at jeg tenkte: hva gjør et sånt hus der? Det hadde faktisk blitt flyttet dit, fra tomten den egentlig var bygget for, nede i Dokken, for å gi plass til det som egentlig var BOBs første prosjekt, tre store blokker.

”Småhusbebyggelse var vanskelig å få til innenfor Husbankens rammer, selv om det var det BOBs medlemmer ville ha.”

Mot slutten av 70-tallet var mye av Fyllingsdalen ferdig bygget. I utgangspunktet var det planlagt halvparten blokker og halvparten småhus i området, men da de fleste reguleringsplanene var vedtatt i 1963 var andelen småhus under 40 prosent. I virkeligheten ble den enda litt mindre. Husbankens innvendinger om totalpris og boligstørrelse gjorde det ikke alltid lett for arkitektene. En romslig 3-roms kunne bli en knepen 4-roms for å bli godkjent. Og småhusbebyggelse var vanskelig å få til innenfor Husbankens økonomiske rammer, selv om det var dette BOBs medlemmer helst ville ha. 

Høy aktivitet, klare planer, gode resultater: Flere peker i dag på gode kvaliteter i måten landskap og bebyggelse har blitt håndtert på i Fyllingsdalen. Foto: Byggekunst nr.5-70
Foto: Byggekunst nr.5-70

Høy aktivitet, klare planer, gode resultater: Flere peker i dag på gode kvaliteter i måten landskap og bebyggelse har blitt håndtert på i Fyllingsdalen.

Drabantby eller bydel?

Det er flere som har brukt ordet drabantby om Fyllingsdalen, men er det egentlig riktig? Meyer nøler og rynker litt på nesen.

– Det er ikke naturlig for meg å kalle Fyllingsdalen en drabantby.

– Hva vil du kalle det da?

– Vel, det er en bydel i Bergen. Jeg vet ikke om ordet drabantby er så mye brukt i Bergen egentlig. Vi kaller jo bare Fyllingsdalen for Dalen. Når du ser på området her og flytter det over på søndre bydel, så var jo den enda tettere, sier han mens han lener seg over bordet og peker på de to områdene på hver sin side av Løvstakken.

”I Fyllingsdalen har man klart å skape et lokalmiljø som mange lignende steder ikke klarte å skape.”

Og ettersom drabantby-begrepet har fått en del negative konnotasjoner er det kanskje ikke så rart at Meyer styrer unna. For i Fyllingsdalen har man faktisk klart å skape et lokalmiljø som mange lignende steder i Oslo og omegn ikke klarte å skape, en trend som tiltak som Groruddalssatsingen prøver å snu. Senteret Oasen har vokst seg til et shoppingsenter med 70 butikker, bibliotek, bank og eiendomsmegler, legesenter, helsestasjon og tannlege. 

–De har utvidet flere ganger. Sist vi var der gikk vi oss vill, sier Meyer.

Fyllingsdalen har både idrettspark med seks fotballbaner og idrettshall, barneskoler, ungdomsskoler, videregående skole og sykehjem. Eget teater har de også, stiftet i 1976. Et annet ganske sentralt trekk er at ingen store motorveier går gjennom området, og fartsgrensene er under 60 km/t i hele dalen. Området er også såpass samlet at man kan gå fra sted til sted. Med buss tar det ti minutter til Bergen sentrum. Og ikke minst: dalen er plassert mellom to bergenske fjell, og rekreasjonsmulighetene er derfor upåklagelige. 

– Da vi bodde i et rekkehusfelt nedenfor Løvstakken, var jeg ute og gikk og havna nede i en grop. Og den kjente jeg igjen fra jeg var speider. Men nå er den bygget igjen. 

– Hva slags område er Fyllingsdalen i miksen av steder i Bergen?

– Fyllingsdalen er jo en ny bydel, i motsetning til de andre. Du har veier som binder sammen de forskjellige områdene, men du har ikke en bystruktur som i sentrum. Det er en annen måte å bygge på.

– Hva ville dere få til?

– Vi var opptatt av å lage gode boliger.

– Hvilke kriterier hadde dere da?

– Du skulle ha gode rom, og et eget kjøkken. Den tanken har jo etter hvert forsvunnet. For en som har bygget boliger i mange år, er det lett å få gåsehud av nye prosjekter, hvor kjøkkenet ligger i den ene kroken av et stort rom. Jeg kunne ikke tenke meg å bo sånn.

Etter et helt voksenliv i Fyllingsdalen er kanskje ikke Meyer den mest objektive kilden å spørre om det er et godt sted å bo, men vi gjør det nå likevel:

– Vi var veldig glad for at vi bodde der. I Fyllingsdalen var prosjektene i utgangspunktet delt opp på såpass mange firmaer at ikke alt ble massivt og likt, og det tror jeg var positivt. Hvert firma bygget sine hus.

Den grønne drømmen: Kompakt bebyggelse i naturnære omgivelser er en boligform mange nordmenn kjenner igjen fra sin egen oppvekst. Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig

Den grønne drømmen: Kompakt bebyggelse i naturnære omgivelser er en boligform mange nordmenn kjenner igjen fra sin egen oppvekst.

Foto: BOBs jubileumsbok By og bolig
Den grønne drømmen: Kompakt bebyggelse i naturnære omgivelser er en boligform mange nordmenn kjenner igjen fra sin egen oppvekst. Foto: Byggekunst nr.5-70

Den grønne drømmen: Kompakt bebyggelse i naturnære omgivelser er en boligform mange nordmenn kjenner igjen fra sin egen oppvekst.

Foto: Byggekunst nr.5-70
Fakta
Fyllingsdalen

Bydel i Bergen, kjøpt fra Fana i 1955. 29 500 innbyggere.

Utbygget i hovedsak av boligbyggelagene BOB og Vestbo på 1960-tallet, med blokker og småhus.

I de senere år har det kommet til et antall nye anlegg både sentralt og i ytterkanter av tidligere bebyggelse.

Hans Johan Meyer

Oppvokst i Fridalen, Bergen, f. 1942. Utdannet arkitekt fra NTH i Trondheim 1968.

Begynte å jobbe hos Andersen, Andersen og Irgens i 1969 etter sommerjobber årene før.

Begynte i BOB i 1976 og jobbet der til 2004 da han ble pensjonist.

Flyttet inn Fyllingsdalen i 1971 og bodde der i 44 år. 

English Summary

How green was my valley

Interview by Solveig Nygaard Langvad

In 1955, the city of Bergen ran out of land for building new homes. They purchased the agricultural valley of Fyllingsdalen, 13 sq.km. and throughout the 1960s and 1970s homes for 25.000 people were built. 

Hans Johan Meyer started his architectural practice in 1969 working for architectural firm Andersen, Andersen & Irgens in Fyllingsdalen, and moved in with his family in 1971. In this interview, he talks about the process of planning and building a new district from scratch. 

Hvor grønn var min barndoms dal
Solveig Nygaard Langvad
Solveig Nygaard Langvad er journalist og språkviter, og redaksjonell medarbeider i Arkitektur N.
Hvor grønn var min barndoms dal
Publisert på nett 12. desember 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 2 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.