Norske turistveger

Publisert 24. januar 2018
Den romantiske naturen. Caspar David Friedrich: “Vandreren”, 1818.
Artikkel

Natur og kultur

Av Ingerid Helsing Almaas

Artikler / Leder

Natur og kultur

Det virker så opplagt. Natur og kultur. To aspekter av verden, to ulike arenaer for menneskelig utfoldelse: Naturen der ute, med sin uforutsigbarhet, sitt ufattelige mangfold og sin yrende detaljrikdom; og kulturen her hjemme, alt menneskene former og foretar seg, som vi bygger, produserer og kontrollerer. Natur og kultur: to aspekter av menneskelivet, vevd sammen i språket, i samfunnets kollektive selvbilde og i dagliglivets små og store handlinger. ”Menneskenaturen”, sier vi for eksempel, og ordet klinger både av tidligere århundrers kamp mot sine egne instinkter og av dagens forskning innen biologi eller psykologi. ”Ut i naturen”, sier vi i Norge, ”vi må jo ut i naturen”, og så forbereder vi oss på å forlate noe, hjemmet, det byggede, og gå inn i noe annet, et annet rom, andre omgivelser som krever noe annet av oss. Turklær. Sportsutstyr. Men selv om natur og kultur henger sammen i de flestes liv, vil begrepene ”naturmenneske” og ”kulturmenneske” for de aller fleste kalle fram svært forskjellige bilder.

Den romantiske naturen. Caspar David Friedrich: “Vandreren”, 1818.

Den romantiske naturen. Caspar David Friedrich: “Vandreren”, 1818.

Det er mange grunner til at dette skillet har oppstått, historisk og, vel, kulturelt, særlig i vestlige samfunn. En hovedårsak er antakelig byenes reduserte kontakt med landbrukets ”naturlige prosesser”. Hvis du ikke er direkte avhengig av jorda lenger, som en konkret fysisk substans som skal fø deg og din familie, øker avstanden til klodens grunnleggende biologiske miljø. Du retter ryggen, går inn, setter deg i en vakker stol og ser ut av vinduet. Og så en dag er åkeren og skogen blitt et landskap. Kanskje fylles du, som Caspar David Friedrichs vandrer, av en ubestemmelig lengsel etter noe der du ser utover tåkeheimen. En avstand til noe. Noe som tidligere satt fast på støvlene dine og under neglene dine og fulgte med deg inn, blir igjen der ute. Du kaller det der ute for ”naturen”, og når du kommer inn er det bare bildet av det du tar med deg. Bildene har du fått tid til å tenke på, de bearbeides i din store, aldri hvilende hjerne. Kanskje blir de til et vakkert maleri. Eller en artig fortelling. Og skillet mellom natur og kultur vokser, og fester seg i tankene dine som en sannhet.

Men så er det jo ikke sånn.

Selv om de fleste i vesten er mindre møkkete enn før, er biologien den samme, i oss og rundt oss. Vi er like avhengige av klodens matjordlag som vi alltid har vært, selv om vi ikke graver i det selv. Og med den globale befolkningsøkningen og ressursknapphet på mange områder, har vi igjen fått vår biologiske virkelighet bokstavelig talt tett innpå livet. Naturen rykker nærmere. Klimaendringer og villere vær bringer naturen inn i stua vår igjen. Muggen vokser for eksempel oppetter veggene i de mange, veldig mange, husene i New York som ble oversvømmet av stormfloen til orkanen Sandy. Vi har flere bakterieceller enn egne celler i kroppene våre, minner forskeren Rachel Armstrong oss på.  Det betyr ikke at vi er syke, eller invadert av fremmedelementer: Det er sånn vi er. Det er dette som er oss. 

“Naturen er ikke et ”sted” du kan besøke. Naturen er noe som finner sted, overalt. Naturen er noe som skjer.”

Naturen er ikke der ute. Naturen er ikke et ”sted” du kan besøke. Naturen er noe som finner sted, overalt. Naturen er noe som skjer, i alle klodens biologiske prosesser. Hittil har vi hatt råd til å konstruere et bilde av virkeligheten der skillet mellom natur og kultur gjorde oss tilsynelatende uavhengige av våre biologiske omgivelser og sammenhenger. Den arkitekturen vi hittil har produsert, har vært en del av dette. Bygningene våre har vært konstruert for å stoppe biologien, de har vært statiske redskaper for å skape og opprettholde grenser. En vegg er et skille. Konseptuelt har vi tenkt veggen som en evig ting: når regnet og sola bryter veggen ned, er den ødelagt og eksisterer ikke lenger for oss. Det har tjent oss godt å tenke slik, og vi har bygget riktig pene og solide vegger.

Men nå står vi i en ny situasjon. Det vi kaller ”klimautfordringene” er intet mindre enn den byråkratiske betegnelsen på en ny fase i menneskehetens historie. Og dagens påtrengende problemer må løses med nye måter å tenke på. Rachel Armstrongs ”våte teknologi”, der konstruksjoner og elementer bygger seg selv, åpner et lite vindu inn i en ny verden.

Den biologiske naturen. Rachel Armstrongs algeboblesuppe.

Den biologiske naturen. Rachel Armstrongs algeboblesuppe.

Foto: Tommy Ellingsen
Ingerid Helsing Almaas
Ingerid Helsing Almaas er arkitekt MNAL og var redaktør for Arkitektur N 2004-2017.
Natur og kultur
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Turister samles foran Røysheim i Bøverdalen, 1892. Foto: Axel Lindahl/Norsk folkemuseum
Artikkel

Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk

Av Runar Døving

Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012. Foto: RRA
Foto: RRA
Artikler / Essay

Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk

Det turistiske blikket presses i én retning: mot det som blir oppfattet som vakkert. Og veien fører turistene fram. I Norge hyller en romantisk norsk turistkultur og veienes attraktive arkitektur ”fjellet” og ”naturen”. Men fjellet har ikke alltid vært pent, sier Runar Døving. Og kommer kanskje ikke alltid til å være det heller.

For noen år siden fikk en god venn og jeg det for oss at vi skulle dra til Hamar for å se på VM i banesykling. I en pause gikk vi en tur ut for å ta en liten joint. Utenfor sto et slags gigantisk fuglereir laget av tømmerstokker. Vi klatret opp og hadde glitrende utsikt til den omvendte prammen andre tunger kaller “Vikingskipet”. Mens vi satt der begynte det å lukte hvitvin. Det ble gjort i stand til vernissage. 

Det viste seg å være åpningen av et stort utendørs kunstprosjekt i anledning OL ‘94, der åtte kunstnere hadde laget hvert sitt verk. Fuglereiret vi satt i var laget av japaneren Takamasa Kuniyasu. Ordfører og kulturråd holdt taler. Så skulle vernissagen gå fra verk til verk. Vi fulgte etter. 


Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993. Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993.

Lauri Astala: “Untitled”, Åkersvika, 1993.

Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika
Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993. Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993.

Takamasa Kuniyasu: “Stream Nest”, Åkersvika, 1993.

Foto: Fra Kulturlandskap Åkersvika

Siden vi var de eneste utenforstående fikk vi flere nysgjerrige spørsmål om årsaken til vår tilstedeværelse. Vi svarte som sant var, at vi var publikummere på sykkel-VM som hoppet av for å følge denne utstillingen i stedet. Det gjorde oss umåtelig populære. Kunsten hadde tatt to tilskuere fra VM, stjålet publikum fra selveste sporten! For oss var valget enkelt: Med kunst følger kanapeer og mer hvitvin. At vi samtidig kunne bidra til kulturlivets eksistensberettigelse var en fortreffelig motytelse.  

Det andre verket vi kom til var den finske kunstneren Lauri Astalas forgylte ramme på omtrent 3x4 meter, som sto vendt mot Åkersvika. På den forgylte siden var det plassert et rutenett av den typen malere brukte for å tegne landskap på 1600- og 1700-tallet. En skjematisk måte å etterlikne naturen på. Tolkningen av verket ved Mjøsa er for så vidt enkel. Rammen med grid’et styrer hva man skal se, og viser til en kunsthistorisk endring, formulert i en periode der den fotografiske gjengivelsen kanskje har vært idealet. Samtidig peker rammen mot alt man ikke ser når man retter blikket i én retning. Og det forgylte markerer hvilket blikk som er det høyverdige. 

Slik er også turistene. De er indeksikale. De ser, slik man oppfordrer barn til å se: “Se, der er en stein som ser ut som en rose!”, og alle turistene ser ut av vinduet. “Ja se, en stein som ser ut som en rose!”, sier turistene. Og så går de ut av bussen og tar bilder av steinen som ser ut som en rose. Turistene følger ordre som man følger pilene på gulvet på IKEA. Studier viser at turisters fotografering er tilsvarende rituell. Fotoalbumene er like. De viser den samme utsikten, den samme solnedgangen, bare med andre søsken, venner og foreldre på bildene. 

Det turistiske blikket presses i én retning, skilter og rasteplasser blir bygget med mer eller mindre artikulerte mål om å styre turistenes blikk mot det som blir oppfattet som vakkert. I Norge hylles norsk kultur og veienes arkitektur skal ramme inn og hylle fjellet og naturen. Men fjellet har ikke alltid vært pent. 

Carl Larsson: “Blomsterfönstret”, ca. 1894. Foto: Wikimedia Commons

Carl Larsson: “Blomsterfönstret”, ca. 1894.

Carl Larsson: “The Flower Window, c. 1894.

Foto: Wikimedia Commons
Harald Sohlberg: “Vinternatt i fjellene”, 1911-14. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Harald Sohlberg: “Vinternatt i fjellene”, 1911-14.

Harald Sohlberg: “A winter‘s night in the mountains”, 1911-14

Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Anders Zorn: “Badande kullor i bastun”, 1906. Foto: Wikimedia Commons
Foto: Wikimedia Commons

Anders Zorn: “Badande kullor i bastun”, 1906.

Anders Zorn: “Women bathing in the sauna”, 1906.

Da fjellet ble pent 

Før engelskmennene kom hit for omkring 150 år siden, var fjellet stygt og ugjestmildt. Det er lett å tro at egne estetiske preferanser er allmenngyldige. Men tenk deg for eksempel at du er vietnameser. Det vakreste du vet er dypgrønne rismarker med masse mennesker i arbeid. En dag får du bind for øynene og blir fraktet til et ukjent sted. Det er ikke ubehagelig, for du stoler på din gode norske venn som skal bringe deg til stedet han har fortalt er det vakreste på jord. Ta-ta-ta, fanfare: ”Nå kan du åpne!” Du gnir deg i øynene, det skinner i hvitt. Helt øde, iskaldt. Du har hørt om kristendommen og trodde helvetet var varmt. Den gale mannen ved siden av deg smiler og sier på bergensk: ”Er det ikkje skjønt!” Du har havnet på det norske fjellet. 

“Det er lett å tro at egne estetiske preferanser er allmenngyldige. Men før engelskmennene kom hit for omkring 150 år siden, var fjellet stygt og ugjestmildt.”

Han forteller ivrig om slekta, slår hull i isen for å hente vann. Han viser deg utedoen, der du stirrer måpende på falmende bilder av Carl Larssons pedantiske familieidyll, Sohlbergs ”Vinternatt i Rondane” og Zorns nakne blondiner. En falmet kylling i gul papp står i vindusposten. Du vet at de ikke kommer til å tro deg hjemme når du forteller at de synes dette er pent. 

Ut fra teorien om at det er menneskenes ervervsgrunnlag som danner grunnlaget for kulturers estetikk, er det lett å skjønne hvorfor det var slettene på Østlandet som for noen hundre år siden sto øverst i det norske smakshierarkiet. Men Norge har aldri vært en øy utenfor verdens motehus. Frankrikes solkonge styrte smaken også her, og i barokkhagen var symmetri, fullkomne sirkler og kvadrater de perfekte formene, selv om det i Norge bare var noen herregårder i Østfold som kunne måle seg med det europeiske idealet. 

Blikket til vår første turist, Aasmund Olavsson Vinje, var ennå fylt av disse idealene da han sommeren 1860 vandret gjennom landet. Han skrev om fjellbygdenes armod der det ”knapt fannst ei veite i den kaldsure jord, og det var so det urde og krudde av skjer i kvar einaste aakerleppe, og paa den steinutte eng var der mest berre sjølvsaatt gras som i gamle dagar, for jordi var arm og vatnsjuk”. Enda skulte man i Norge stygt på fjellet, dette heslige massiv for vetter og utstøtte. Og norske kunstnere reiste ut av landet for å finne vakre steder å male. 

“Så oppfant tyskerne romantikken. Ganske fort ble den pastorale uorden det nye skjønnhetsideal – som skapt for Norge.”

Så oppfant tyskerne romantikken. Ganske fort ble den pastorale uorden det nye skjønnhetsideal – som skapt for Norge. De norske kunstnerne vendte hjem, fjellsetra ble plutselig fin, ordet ”pittoresk” ble oppfunnet på norsk og troll ble fortryllende. Så kom engelskmennene for å oppleve det ville skjønne. I begynnelsen så nordmannen dumt på dem; han holdt frem hånda og tok imot betaling for å frakte dem opp til toppen, og lo i smug av deres galskap. Men sakte og sikkert internaliserte også nordmenn lengselen mot naturen. Det ville, fjellet, isødet, havet, fikk nå estetiske kvaliteter. Det sublime: det skjønne og det storslått dramatiske i forening. 

I 1866 tok Vinje og Thomas Heftye initiativ til en norsk turistforening. Nordmenn ble også smittet av tanken på å bruke tid ute i vinternaturen – for moro skyld! Rundt det forrige århundreskiftet gikk Nansen på ski, og under OL i 1994 Viste Vi Verden Vinterveien, mens turistforeningen passerte 100 000 medlemmer. Galskapen er blitt en inngrodd del av den kulturelle ryggmargen, så vi faktisk mener at fjellet er objektivt pent. 

Estetiske selvbedrag er interessante. Smaken er som kemneren og 17. mai – noe du ikke kan slåss mot. Har du først begynt å nynne på ”nu ser jeg atter slike fjell og daler”, får du den aldri ut av hodet. 

Turister samles foran Røysheim i Bøverdalen, 1892. Foto: Axel Lindahl/Norsk folkemuseum
Foto: Axel Lindahl/Norsk folkemuseum

Turister samles foran Røysheim i Bøverdalen, 1892.

Tourists gather at Røysheim Inn in the Bøverdalen valley, 1892

Turismens indeksikale kringler 

Nå kommer turistene til Norge på grunn av “naturen”, mens nasjonen, eller snarere landets private aktører, tjener penger på hotell- og restaurantdrift, showbiz og transport. Det er derfor en kamp om å få turistene til å stoppe

Det er ikke tilfeldig at det er korrupsjon i turistbransjen. Turistene skal styres. Veien fører turistene fram. Hvis du driver et mindre spisested på Vestlandet, vil det koste ti millioner å drive reklame på tysk tv, uten særlig effekt, mens du for noen få tusenlapper kan få bussjåføren til å ta en ekstra svingom. Det kjempes dermed også om hvem som skal ha rett til å føre turistene til attraksjonene – og nettopp her er det Statens Vegvesen som har påtatt seg ansvaret. 

For å kapre de som kommer langs veien, vil enhver ordfører ha et skilt til sin ”severdighet” eller ”attraksjon”. En lokkekringle. Da går det fort inflasjon i kringleskilt på norske veier. Det er mange som har stoppet bilen i ferien, fulgt et kringleskilt, og lurt på hva som var det severdige i akkurat den grøfta. Statens vegvesen bygger rasteplasser og viser vei. De rydder også opp i nasjonens skiltbakeri. Hos Vegvesenets skiltbyråkrater gjelder for tiden forskjellen mellom brune og blå kringler.

De blå skiltene med kringlen kalles ”632 severdighet”. Vegdirektoratet har gitt følgende bestemmelser for anvendelsen av dette servicesymbolet: ”Symbol 632 kan brukes for severdighet som er betydningsfull eller interessant – for eksempel museum, fortidsminne, historisk byggverk, spesielt naturfenomen m.m. Skiltingen bør være tilrådd av vedkommende myndighet eller turistorganisasjon.” Brunt har imidlertid etablert seg som en ”turistfarge” for trafikkskilt i Europa. I Norge har man derfor satt opp en del brune service- og vegvisningsskilt for ”særlig viktige severdigheter”.

Her gjelder det å holde jussen rett i munnen: Brunt er en virkelig attraksjon, blått er bare en simpel severdighet. Men Norge er fullt av kommunale kverulanter, som mener at deres blå severdighet egentlig er en brun attraksjon. Så har vi det gående. Klagebunkene vokser. Det går inflasjon også i brune skilt. Men Statens Vegvesen er hevet over slike estetiske problemer. De brander Nasjonale turistveger med både firkant og kringle. Og veien taler sitt eget språk.

Serviceskilt 613.1 Rasteplass. Foto: Statens vegvesen

Serviceskilt 613.1 Rasteplass.

Service sign 613.1 Rest stop.

Foto: Statens vegvesen
Serviceskilt 640.10 Severdighet. Foto: Statens vegvesen

Serviceskilt 640.10 Severdighet.

Service sign 640.10 Attraction.

Foto: Statens vegvesen

Turistens vei 

Veiene ligger der midt i glaninga, men de fleste veier har hittil vært utenfor arkitekturens og turistnæringens betraktninger, overlatt til samferdselens teknokrati. Da den første stien ble tråkket opp var det for å komme fra det ene stedet til det andre. Stiene ble til veier som knyttet stedene sammen. Et nettverk som binder Kaupanger til Rom. De største gårdene fikk æren av å få veien lagt over gårdstunet. Men med bilen ble veiens betydning for stedet forandret. Mange sluttet å stoppe, de ville reise fort igjennom. Med den eventyrlige veksten i bilparken ble presset for stort for de små stedene. Det ble utrivelig og farlig å ha tusenvis av biler rasende igjennom tunet. Derfor besluttet lokale så vel som sentrale myndigheter å legge veien utenom. Slik ble veiene egenmektige. De fikk navn etter broer og tunneler, og ikke lenger etter stedene de engang forbandt. Veien ble et “ikke-sted”, som Marc Augé kaller det, et sted som eksisterer løsrevet fra stedene. 

“Da den første stien ble tråkket opp var det for å komme fra det ene stedet til det andre. Stiene ble til veier som knyttet stedene sammen. Men med bilen ble veiens betydning for stedet forandret.”

Etter at bilen ble større enn mennesket, ble veien en fiende. I naturvernets tidsalder mener vi at veien lager “arr” og “sår” i naturen, mens tunnelen skåner landskapet. Men forestillingen om sår eller arr viser til en tatt-for-gitthet om det uberørte landskapets verdi. Med andre ord at naturen er gitt, mens kulturen ikke skal synes. 

Veibygging har en staselig historie. I Norge er det vanskelig å bygge vei i bratta, så både rallaren og ingeniøren har høy status. Den første veien som raste ned fra Filefjell mot Lærdalsøyri, som nå kalles en ”scenic route”, var storslått ingeniørkunst i det som nå ble forstått som storslått natur. Og turistene kom. Til slutt gikk nordmenn med på det selv. Jo da, fossen er fin den, kunne de si, når de fikk tenkt seg om. Og så løftet de nye øyne mot Trollveggen og satte Geiranger på frimerke. 

Fjellet og fjorden ble attraksjoner. Og med turistene ble en næring skapt. Fjordene gikk for fullt, snekkere bygget sveitserhoteller og lokale jenter fikk på seg hvitt forkle. Men i den norske nasjonalromantiske kulturen skjedde det flere ting samtidig. Velstand skulle også bygges med kraft og industri. Ingeniørene bygde også kraftstasjoner, aluminiumsverk og lærte å bore i fjell. To konkurrerende næringer vokste fram, med ulik oppfattelse av veiens estetiske betydning. 

Atlanterhavsvegen. Fra en annonse for Mercedes Benz.
 

Atlanterhavsvegen. Fra en annonse for Mercedes Benz.

The Atlantic Coast Road. From an advert for Mercedez Benz.

En vei er en vanskelig investering. Prisen per meter må inn i et langsiktig regnestykke. Men det er ikke lenger sikkert at den korteste veien til målet er den beste investeringen. For turisten og pendleren representerer veien to ytterpunkter. Turisten har reisen som mål, pendleren har målet for reisen. Pendleren ser ikke på utsikten, turisten gjør ikke annet. For turisten er tiden på fergekaia og på båten eksotisk fritid, for pendleren er det venting. 

Når man anlegger en vei, kan man sørge for at utsikten fra veien er mest mulig spektakulær. Man kan velge broen framfor tunnelen, man kan velge å heve den istedenfor å senke den i terrenget, og man kan beskjære trærne så utsikten blir stor. Trollstigen og Atlanterhavsveien er gode eksempler. Veiene er kunstverk i seg selv, gitt av ingeniørens meisling og staking. Veien er både attraksjon og ferdsel. Den er en dobbelt attraksjon. Den tiltrekker i kraft av sin nødvendighet og i kraft av det sublime – og den framhever landskapet. 

Ørnesvingen, Geiranger. Arkitekt: 3RW arkitekter og Smedsvig Landskap, 2005. Foto:  3RW
Foto: 3RW

Ørnesvingen, Geiranger. Arkitekt: 3RW arkitekter og Smedsvig Landskap, 2005.

Ørnesvingen, the Geiranger Fjord. Architect: 3RW architects and Smedsvig Landskap AS, 2005.

Nasjonalistiske turistveier

Sjefen for veien er blitt sjefen for estetikken. Hva slags estetiske refleksjoner veiens ingeniører gjør seg kan ikke leses i noen som helst form for skrift. Vi kan bare tolke resultatene: De samarbeider med arkitekter som liker å bryte med landskapet. Hva er det de stiller til skue? Hvor er det de vil at vi skal se? 

Rasteplassenes estetiske forbilde er ifølge boken Nasjonale turistveger fra 2010 Theodor Kittelsen. Og slik fortsetter Omvegens bejublede rasteplasser: Selvika i Havøysund er “ut mot havet”, Tungeneset i Senja viser skarv i solnedgang. Bergsbotn i Senja, Stegastein og Ørnesvingen i Greiranger synger “No ser eg atter slike fjell og fjordar”. Børra på Andøya ligger under regnbuen. Fra rasteplassene ved Gudbrandsjuvet, Allmannajuvet og Videfossen på Gamle Strynefjellsvegens buldrer nøkken og fra Flotane i Aurlandsfjellet tramper Jutultroll. 

Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012. Foto: RRA
Foto: RRA

Utsiktspunkt Trollstigen. Arkitekt: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012.

Viewpoint Trollstigen. Architect: Reiulf Ramstad Arkitekter, 2012.

Om det er erhvervsgrunnlaget som danner grunnlaget også for estetikken i 2012, er det de nasjonalistiske subsidiers estetikk. De Nasjonale turistvegene gir utsikt over det nasjonalromantiske Norge anno 1880. Teorien om at modernismen ikke er annet enn en firkantet videreføring av romantikken, er bevist med Nasjonale turistveier. De er nasjonalromantiske stoppesteder for innvortes bruk. På den ene siden kan man kanskje være stolte av at Norge er stort nok til å være så introvert, til å tørre å la troll, nøkk, fjell og fjord være det bærende for nasjonens representative estetiske blikk. For meg er det bare Atlanterhavsveien som hever seg over kringleskiltet og er på vei mot noe, som har et sublimt mål, og samtidig blir nettopp det.

“At veien i seg selv er en spektakulær konstruksjon vil overleve historiens blikk, slik akveduktene har gjort. Hvilken utsikt som er ”pen” vil derimot endres.”

At veien i seg selv er en spektakulær konstruksjon vil overleve historiens blikk, slik akveduktene har gjort. Hvilken utsikt som er ”pen” vil derimot endres. Når arkeologer fra planeten Alienne kommer til Norge om ti tusen år, vil de finne noen merkelig avrundede betongkonstruksjoner ved Sohlbergplassen. De klarer ikke å tolke det som boliger, men finner ut at hullene må ha vært til trærne, som de ikke skjønner hvorfor skulle stå urørt. De leter, men finner ikke noe som gir inntrykk av nytteverdi, og klarer ikke å forstå betongens estetikk. De vil spekulere og sannsynligvis komme fram til at dette må ha vært åsted for en rituell aktivitet, noe de ville ha helt rett i. At ritualet besto i at folk på ferd skulle stoppe, for så, individuelt eller i små grupper, gå ut og se på og ta bilde av, hverandre og Rondane, vil de aldri kunne forstå –  det brune skiltet har jo dessverre forvitret. Det bisarre er at vi selv tar det for gitt at ”Vinternatt i Rondane” har en estetisk verdi. Som om veien som går forbi ikke kan være seg selv nok. 

Utsiktspunkt Sohlbergplassen. Arkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005. Foto: Carl-Viggo Hølmebakk
Foto: Carl-Viggo Hølmebakk

Utsiktspunkt Sohlbergplassen. Arkitekt: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005.

Viewpoint Sohlbergplassen. Architect: Carl-Viggo Hølmebakk, 2005.

Epilog

Vernissagen er nesten over. Det er kun ett verk igjen før sjampanjen. Vi kommer fram til et hus. Tre av husets sider er dekket med vedstabler. På den ene gavlsiden har kunstnerne Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen fjernet veggen og erstattet den med pleksiglass. På gulvet i første etasje har de plassert to slitte lenestoler og strødd mengder med poteter over hele gulvet. Nå står stolene i et hav av lilla groer som svaier sakte. 

Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen, husmannsplass, Åkersvika, 1993. Foto: Kulturlandskap Åkersvika
Foto: Kulturlandskap Åkersvika

Wenche K. Eckhoff og Finn Åge Andersen, husmannsplass, Åkersvika, 1993.

Wenche K. Eckhoff and Finn Åge Andersen, farm house, Åkersvika, 1993.

Referanser/litteratur

Augé, M. 1995, Non-places : introduction to an anthropology of supermodernity, Verso, London.

Kant, I. 1995, Kritikk av dømmekraften, Pax-palimpsest, Oslo.

Neumann, I.B & Sending O.J. (red.) 2003, Regjering i Norge, Pax forlag, Oslo.

Vinje, A.O. 1962, Ferdaminne. Frå sommaren 1860, Samlaget, Oslo.

English Summary
Nationalist Tourist Routes. On the governmentality of the tourist gaze

Essay by Runar Døving

Norwegian culture and the architecture of the roads, particularly as it aims itself at visitors, have always celebrated the mountains and nature. But the mountains were not always beautiful – 150 years ago they were just obstacles. In this essay, Runar Døving describes the formation of the tourist gaze in Norway. Tourists follow directions as loyally as the arrows on the floor at IKEA, says Døving; their experience is constructed, their photo albums identical.

The competition for the status of official “attraction” is fierce, and the importance of the roads connecting these attractions has increased, developing from the engineering feat it was to connect remote parts of a rocky country to the aesthetic efforts of the National Tourist Routes, parts of a conscious branding of Norway as a tourist destination. The aesthetic attitude governing current construction has its roots in a 19th century romanticism – they end in nothing, concludes Døving, and so are clearly constructed for ritual rather than functional purposes; for the ritual of stopping and looking. And, bizarrely, we seem to accept this as enough.

Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk
Runar Døving
Runar Døving er professor i sosialantropologi ved Markedshøyskolen i Oslo og forsker ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).
Nasjonalistiske turistveier. Om regjering av turistenes blikk
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Bildet av Vøringsfossen har vært kjent i snart 200 år. Men gir dagens landskapsanalyse grunnlag for å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid? Foto: MF
Artikkel

Landskap på avveie?

Av Marius Fiskevold

Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold? Foto: MF
Foto: MF

Landskap på avveie?

Landskapsanalysen som veiviser i en pluralistisk samtid

Beskrivelse, tolkning og verdisetting av landskaper er blitt en viktig del av naturforvaltningen i Norge, nedfelt i lovverket og utlagt i offentlige veiledere og rutiner. Men hva er et landskap? Med utgangspunkt i eksempelet Vøringsfossen tar Marius Fiskevold for seg de fortellingene som ligger bak det vi kaller ”landskapet”, og de skiftende verdiene som styrer dagens tilsynelatende objektive analysepraksis.

Da Christopher Hansteen på vei mellom Christiania og Bergen i 1821 tok en avstikker fra veien, klatret opp på brinken ved Vøringsfossen og brått så ned i avgrunnen under seg, var han den første som i moderne tid så fossen og området rundt estetisk som landskap.

Da Hansteen senere formulerte sine erfaringer, utførte han et arbeid som til forveksling ligner den oppgaven profesjonelle landskapsarkitekter utfører i dag: Han gjorde landskapet til gjenstand for en fortelling. Siden 1970-tallet har denne fortellingen blitt fremstilt i henhold til vår forståelse av hva landskap er, og hvordan det kan operasjonaliseres når det skal tas beslutninger på vegne av fellesskapet.1 I offentlige plan-, forvaltnings- og vernesaker foregår møtet med Vøringsfossen oftere gjennom illustrerte dokumenter enn ved å stå ansikt til ansikt med svimlende juv og brusende fossefall.

Det fortalte landskapet

Landskapsanalysens funksjon som offentlig kunnskapskanal gjør at det må stilles tydelige krav til denne metodens oppbygning, etterprøvbarhet og disposisjoner. Det blir avgjørende å kunne forstå hvilket landskap det er som kommer til uttrykk i metodens forskjellige analysefortellinger. Møtet med landskapet Vøringsfossen, slik det fremstilles i forskjellige analyser, viser hvorfor dette spørsmålet i det hele tatt stilles.2

Når det for eksempel vises til ”… 1800-talet sin naturbaserte turisme der attraksjonsverdien vart knytt til naturfenomenet foss og elv” og det legges til grunn at ”[l]andskapsverdiane i Hardanger generelt og Vøringsfossen spesielt er vel kjent og dokumentert”, kommer det tydelig frem både hva metodetradisjonen interesser seg for og hvilken status den innrømmer analysegjenstanden.3

“Landskapsanalysens funksjon som offentlig kunnskapskanal gjør at det må stilles tydelige krav til metoden.”

Premissene for metodens landskapsforståelse er likevel ikke avklart. Mellom Hansteens observasjon og dagens analysepraksis ligger et tidsspenn på over 190 år. Er det for eksempel områdets materielle kjennetegn, slik Hansteen iakttok dem, de estetiske idealene slik de kom til uttrykk i Hansteens samtid, områdets historie som landskap, nåværende status som reiselivsikon, den følelsesmessige tilstanden Hansteen ble hensatt i etter møtet med fossen, eller rett og slett forvaltningens etterspørsel etter et legitimt beslutningsgrunnlag, som kommer til uttrykk i landskapsanalysen?

Formuleringen av den europeiske landskapskonvensjonen har gitt spørsmålet om hva landskap er et uttrykk for, og hvordan det kan bli gjort til gjenstand for avklart kunnskap, fornyet aktualitet. 4, 5 Det har blant annet blitt stilt spørsmål ved hvor grunnlaget for denne kunnskapen bør ligge; for eksempel hos eksperter eller ”folk flest”.6 I tillegg har det blitt utarbeidet forslag til nye analysemetoder på flere ulike fagfelt.7 Bredden i diskusjonen og variasjonen i antall innfallsvinkler stiller også den norske analysetradisjonen i et nytt lys.

Med analysefortellingene fra Vøringsfossen som illustrasjoner på en innarbeidet metodetradisjon, kan det  argumenteres for at det rådende metodeverktøyet unnviker å ta stilling til hva landskap er. Dette blir særlig tydelig når oppmerksomheten rettes inn mot overgangen mellom materiell erfaring og verbal ytring. Jeg vil hevde at det springende punktet i denne sammenhengen ikke nødvendigvis er kompleksiteten i verden rundt oss, men heller en manglende oppmerksomhet på mulighetene som ligger i skillet mellom området og fortellingen om området. For det første mangler den profesjonsbaserte metoden en tydelig forankring i en akademisk teoritradisjon. Eksempler på landskapsbaserte teorier finnes foruten i den nordiske kulturkretsen også innenfor anglo-amerikanske og tyske vitenskapsretninger. 8, 9, 10 Og for det andre er det aktuelle metodeverktøyet lite egnet til å skille en hvilken som helst fortelling om området fra de som behandler området som landskap. For å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid, må derfor metodeverktøyet gi analytikeren muligheter for å identifisere et avklart landskap blant alle de ulike mulighetene og fortellingene som foreligger.

Bildet av Vøringsfossen har vært kjent i snart 200 år. Men gir dagens landskapsanalyse grunnlag for å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid? Foto: MF
Foto: MF

Bildet av Vøringsfossen har vært kjent i snart 200 år. Men gir dagens landskapsanalyse grunnlag for å innhente kunnskap om landskap i vår egen tid?

Do current methods of landscape analysis allow us access to the contemporary landscape?

Et verdinøytralt område og et verdsatt landskap

Inventeringstradisjonen

Områders materielle innhold har stått sentralt i norsk analysepraksis, som er basert på at ulike kjennetegn avdekkes og tilordnes forhåndsdefinerte kategorier.11 Slik kan metoden inventere store landområder etter en standardisert identifikasjonsnøkkel basert på visuelle likheter. Elementer i området beskrives som komponenter i et verdinøytralt og observatøruavhengig landskap. Nasjonalt referansesystem for landskap og Statens vegvesens håndbok 140 Konsekvensanalyser er eksempler på metodeverktøy innenfor en slik inventeringstradisjon. Landskapsanalyse Vøringsfossen følger referansesystemets oppbygning. Landskapet kategoriseres i henhold til standardkomponentene, og gis deretter en verdi: ”Metoden tek utgangspunkt i vurdering av komponentane si/sitt mangfald – inntrykksstyrke – heilskap etter gitte kriterier. Landskapet sin opplevingsverdi er delt inn i klassane A, B og C, der A er den høgaste og vert nytta om det vakraste vi har av nasjonale landskap. 12

Når landskapet rundt Vøringsfossen blir tildelt karakteren A, skjer altså dette etter en metode der komponenter som landskapets hovedformer og vann og vassdrag blir beskrevet og vurdert tilsynelatende analytisk.

Den analytiske fremgangsmåten er likevel ikke til hinder for den nærmest euforiske beskrivelsen som blir leseren til del i fortellingens oppsummering, kalt ”landskapskarakter”: ”Heilskapleg, dramatisk og spektakulært landskap. Ei komprimert oppleving av overgangen mellom det rolege fjellandskapet og det ultimate fjordlandskapet. Ein nasjonalskatt av ei landskapsoppleving i Noreg med Vøringsfossen som hovudattraksjon – eit nasjonallandskap.” 13

Mindre medrivende blir ikke beskrivelsene når analytikeren forlater det grenseløse fugleperspektivet og beskriver landskapet som kjøreopplevelse.14 I verdi- og sårbarhetsanalysen for Hardanger blir det store området delt inn i strekninger og delstrekninger, til dels med støtte i Nasjonalt referansesystem for landskap.15 Strekningen i den øvre delen av Måbødalen, der Vøringsfossen kan skimtes i ”… vanndamp som stiger opp fra juvet…”, blir gitt svært stor verdi siden ”[l]andskapet oppleves som dramatisk og intenst.”16

Som eksemplene viser, sliter inventeringstradisjonen med å skille observatøren fra det observerte. Enten det dreier seg om Nasjonalt referansesystem for landskap eller fagtema landskapsbilde i Statens vegvesens Håndbok 140, bygges landskapsanalysen opp på grunnlag av tilforlatelige begreper som for eksempel bebyggelse, vann og vegetasjon. Uten klare begrunnelser tas deretter disse elementene videre i abstrakte kategorier som landform, kanter og bevegelseslinjer, fortsatt under overskrifter som datagrunnlag eller landskapskarakter. Stillferdig foretas det med andre ord en tilsynelatende entydig faglig konseptualisering av landskap. I denne overgangen blir imidlertid ikke forholdet mellom den omtalte materialiteten og fortellerens tolkning av denne materialiteten nevneverdig påaktet. Inventeringstradisjonen tviholder på objektiviteten, og derav legitimiteten, som ligger i de kvantifiserbare elementene. Samtidig avstår den ikke fra å trekke dem inn i et særegent begrepsapparat som kun trenede spesialister behersker.

Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres turismens landskap, slik det kommer til uttrykk i områdets bruk og innhold?

Can we identify the tourist landscape, as it is expressed in the actual use of an area?

Et verdsatt landskap

Inventeringstradisjonens utrettelige forsøk på å opprettholde skillet mellom et nøytralt materielt landskap og et verdsatt landskap, blir stadig tilført friske krefter.17 På den annen side finnes det røster, både i den norske inventeringstradisjonens oppblomstringstid på 1990-tallet og internasjonalt i dag, som har hevdet at innsatsen ikke bare blir satt på feil brikker, men på galt spill.18 Sakliggjøringen av landskapet har hatt sin pris, hevder for eksempel Ludwig Trepl; analysegjenstanden selv, fenomenet landskap, har blitt et offer for systemtenkningen.19 Landskapsanalysenes begeistringsytringer vitner indirekte om en tilsvarende erkjennelse. Landskap er mer enn standardiserte komponenter og kart delt inn i enhetlige områder.

I et befolket landskap virker den europeiske landskapskonvensjonen nærmest forløsende når den ikke bare fastslår at landskap er områder preget av naturlige og kulturelle faktorer, men også presiserer at den menneskelige oppfatningen av disse områdene må anerkjennes som en nødvendig del av landskapsbegrepet: ”’Landskap’ betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer.”

I den engelske originalteksten kan ordet oppfatning tilbakeføres til perception. Med ”persepsjon” menes ikke bare en passiv registrering av sanseinntrykk, men også en aktivt vurderende utvelgelse og fastholdelse av aspekter ved denne strømmen av inntrykk. Når et område oppfattes som et landskap, innebærer det med andre ord at visse trekk og tilstander ved området først legges merke til og deretter opprettholdes fremfor andre mulige forståelser. ”Landscape is a way of seeing the world,” som den amerikanske geografen Dennis Cosgrove konkluderer.20 Som landskap foreligger området i allerede tolket og meningsbærende form.

Enhver tolkning og fremstilling av landskap vil derfor ikke kunne avgrenses til det materielle fotavtrykket, men må nødvendigvis også befatte seg med det historiske tidsbildet som materialiteten er blitt fremstilt i. I dette fastholdte og nærværende bildet kommer iakttagerens forventninger, erfaringer og erindringer til uttrykk, enten bildet foreligger som forestilling eller observasjon. Bildet blir den referansen som iakttageren orienterer seg ut fra og knytter sine vurderinger til. Innslaget av det synbare og synlige gjør bildet til en møteplass for variasjoner gitt av alt fra vær og årstider til skiftende interesser og fortellinger. På denne måten blir landskapsbildet både synliggjørende og anskueliggjørende, illustrerende og forklarende, enten det iakttas ved selvsyn, eller fremstilles med tekst og illustrasjoner i en analysefortelling.

Identifikasjon av landskap

Ethvert område inneholder et billedmangfold. Områdets landskap, som bilde, må derfor identifiseres. Når et landskap blir gjort til et felles anliggende, kan heller ikke identifikasjonen av landskapet avgrenses til materielle kjennetegn, personlige emosjoner, kulturelle konvensjoner eller potensial som salgsvare. Identifikasjonsarbeidet kan ikke dvele ved bildet, men må undersøke de allmenne og virksomme betingelsene for selve billeddannelsen. I min doktorgradsavhandling har jeg foreslått et begrepsbasert alternativ til den etablerte, kartbaserte analysetradisjonen.21 Med begrepene horisont, frekvens og motiv vil identifikasjonen da kunne avdekke om bildet dannes gjennom ferd eller fortelling, om det primært kommer til syne i hverdag eller fest, og endelig, med hvilken intensjon den aktuelle billeddannelsen foregår. Billedmangfoldet i området rundt Vøringsfossen kan tjene som illustrasjon på denne metoden.

Turismens landskap. Foto: MF
Foto: MF

Turismens landskap.

The tourist landscape.

Landskapets horisont: ferd og fortelling

Hansteen befant seg innenfor en materiell og konkret horisont da han lot øynene følge vannmassene utfor kanten. Samtidig handlet han innenfor en like premissgivende kunnskaps- og forståelseshorisont da han med sitt estetisk vurderende blikk iakttok området som landskap. Ferden gir landskapet et materielt og kvalitativt innhold, mens fortellingen tilfører landskapet en symbolsk referanse.

I tiden som er gått siden Hansteen forlot brinken, er tallrike fortellinger satt i omløp på stedet: Vannkraftutbygging gjennom reguleringen av Sysendammen, veihistorie gjennom anleggelse av flere generasjoners veier oppover Måbødalen, velstandsutvikling gjennom etablering av hyttefelt i Sysendalen, profesjonseksponering gjennom flere arkitektkonkurranser, og ikke minst turismen.

Som fortellingene vitner om, er også den materielle situasjonen forandret. Dette gjelder ikke bare anleggelsen av veier, hyttefelt, damkonstruksjoner og reguleringen av hele vassdraget; den materielle landskapsendringen er også knyttet til hvordan man ankommer stedet. Der Hansteen fulgte de gamle slepene over Hardangervidda til fots, fulgte en periode på 1800-tallet da båt til Eidfjord og fottur opp ble vanlig. Den første kjøreveien til fossen ble ferdig i 1916, og ble først erstattet av ny vei i 1986.22 I dag ligger fossen tilgjengelig noen timer i bil fra hovedstaden.

En identifikasjon av landskapets horisont krever presisjon. Selv på stedet preges iakttagelsen både av ferden og fortellingen. Når øyet streifer et område med fortellingen som rettesnor, virker fortellingen ferden. Når inntrykkene samles og kommer til uttrykk for eksempel i en tekst, virker ferden fortellingen. Erfaringen gir grunnlag for teksten, og teksten samler erfaringen i en meningsbærende ytring. Det kulturelle og materielle erfaringsgrunnlaget vil likevel kunne føres tilbake til hvert sitt opphav.

Landskapets frekvens: hverdag og fest

Hansteen befant seg på reise mellom Christiania og Bergen da han bestemte seg for å ta en avstikker fra veien. Slik ble møtet med Vøringsfossen til en enestående fest og et høydepunkt blant ferdens mange billeddannelser. På en tilsvarende måte vil landskap i andre sammenhenger kunne iakttas og forstås som en veksling mellom dagligdagse rutiner og unntakstilstander av kortere eller lengre varighet.

Som fortelling ble landskapet Vøringsfossen en klassiker allerede kort tid etter Hansteens beretning.23 Det kulturelle landskapet lever videre og opprettholder landskapets rykte på tross av den skiftende materielle situasjonen. Det avgjørende er i dette tilfelle ikke den materielle situasjonen i området, men at den samme fortellingen fortelles uforandret gang på gang. 

Landskapets frekvens kan imidlertid også utledes av ferdens regelmessighet. Et sted som Vøringsfossen besøkes gjerne en gang i blant. Synet av fossen danner et unntak fra hverdagsrutiner og dagligliv. Og for en besøkende langveis fra, danner det tilsvarende en overgang mellom lange, skogkledde daler, den åpne vidda og det dramatiske fjordlandet i vest. 

Betydningen av landskapets frekvens fremstår tydeligst i horisontskiftet som følger av en ny fortelling, gjennomføringen av en ny ferd i området, eller i overgangen mellom ferd og fortelling, fortelling og ferd. ”Det øvrig Gennemrystende ved denne Scene vil jeg ei vanhellige ved kraftløse Beskrivelser”, innser Hansteen. ”Reis selv hen og sku! Er alt hvad jeg har at sige.”24 Bruddet introduserer nye landskap eller tar avskjed med det kjente. Skiftet vil imidlertid også kunne utløses av gjentagelsen, selv der ferden eller fortellingen opprettholdes, bekreftes eller revurderes som en følge av dypere kjennskap til og rikere erfaring med området.

Identifiseres kraftutbyggingens landskap, slik det 
kommer til uttrykk i vassdragsreguleringer? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres kraftutbyggingens landskap, slik det kommer til uttrykk i vassdragsreguleringer?

Can we identify the landscape of waterway management?

Landskapets motiv: intensjon og valg

Hansteen dro ikke over fjellet for å se en attraksjon, men for å gjøre geografiske oppmålinger. Da han forsøkte å måle fossens høyde, fulgte dette i etterkant av den estetiske erfaringen av området som landskap. I denne overgangen skiftet samtidig iakttagelsen fra det som kunne kalles et estetisk til det som kunne kalles et vitenskapelig motiv. Motivet fanges hverken opp av landskapets horisont eller frekvens, men angir derimot rammene som områdets innhold samles innenfor. Slik vil valg av motiv også innebære at det tas stilling til hvilket landskap analysemetoden ønsker å fremstille.

“Når man spør etter landskapets motiv, ledes man ut i et nettverk av kryssende interesser, praksiser og verdier...”

Når man spør etter landskapets motiv, ledes man ut i et nettverk av kryssende interesser, praksiser og verdier som ikke nødvendigvis er forenlige, selv om de alle refererer til det samme området. Som ett av tre ikonpunkter i strategien til Nasjonale turistveger innlemmes området rundt Vøringsfossen for eksempel i oppfatninger som er styrt av distriktspolitiske og næringslivsbaserte motiver. Som hytteområde på grensen til Hardangervidda blir området en del av lokalpolitiske og grunneierbaserte motiver. Og som regulert vassdrag er det allerede gjort til gjenstand for kraftproduksjonsmotiver.

Motivet preger iakttagelsen av både kulturelle og materielle landskap. Når for eksempel en damingeniør i kraft av sitt yrke ser et landskap i et kart eller i et område, vil iakttagelsen styres av hvordan han oppfatter områdets egnethet for kraftproduksjon. Når en politiker eller økonom betrakter området, derimot, vil deres motiver ikke nødvendigvis være knyttet til vannfall og terrenghelning, men for eksempel til de økonomiske og sysselsettingsmessige virkningene av den regulerte naturen. En avklaring av motivet vil derfor kunne si noe om hvorvidt vi snakker om landskap eller om området som et opportunt virkemiddel.

Ser vi vårt eget landskap?

Når vi leser landskapsanalyser, for eksempel av Vøringsfossen, ser vi tydelig at måten analysen gjennomføres på i seg selv gir uttrykk for hva forfatteren mener med landskap. Med fortellingene som følger av metoden, gis dette landskapet utbredelse og innflytelse. Ved gjentatt praksis holdes dette oppfattede landskapet ved like. Når metodetradisjonen, i et forsøk på å leve opp til naturvitenskapelige objektivitetsidealer, har institusjonalisert landskapet med utgangspunkt i materielle objekter, må man også spørre seg om hva dette landskapet kan gi oss av kunnskap om den tiden vi lever i. Ser vi vårt eget landskap?

Identifiseres velstandssamfunnets landskap, slik det kommer til uttrykk i den pågående hyttebyggingen? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres velstandssamfunnets landskap, slik det kommer til uttrykk i den pågående hyttebyggingen?

Can we identify the landscape of the welfare society, as it is expressed in the development of holiday homes?

Horisont: Analysefortellingen lokaliserer et symbolsk bilde

Med mindre man leser analysen på stedet, er det refererte området utenfor rekkevidde av analysedokumentets tekst og illustrasjoner. Øyet streifer ikke land og vann, men hviler mot en tekst, anlagt med en bestemt synsvinkel og formulert som en særegen fortelling. Metodetradisjonens manglende forståelse for skillet mellom det symbolske, allerede tolkede og det kvalitative, umiddelbart sansbare, bildet, gjør det mulig for analytikeren å opprettholde referansen til det materielle området selv om analysegjenstanden nå er å finne blant de mange fortellingene som området er innlemmet i. Dette fører både til at analytikeren lett overser mangfoldet av fortellinger som refererer til området, og at han ignorerer ferdens kvalitative variasjoner.

“Med mindre man leser analysen på stedet, er det refererte området utenfor rekkevidde.”

Allerede i forordet til Landskapsanalyse Vøringsfossen, der det vises til en landskapskvalitet som kalles ”klassisk”, definerer det faglige arbeidet seg bort fra det dynamiske kulturlandskapet i området. Landskapsanalyse Vøringsfossen nevner for eksempel ikke Sysendammen, mens Landskapsanalyse Hardanger begrenser seg til å kalle den ”... en vegg i landskapet.”25

Hadde metodetradisjonen viet ferden større oppmerksomhet, ville kanskje Landskapsanalyse Vøringsfossen kunnet bemerke at de siste meterne frem til juvet fortsatt kan tilbakelegges på Hansteens vis. I stedet konsentrerer analysen seg om ”kalkulert sikt”. Paradoksalt nok viser de tydelige analysekartene noe av det mest karakteristiske ved Vøringsfossen: den er knapt synlig fra noe lett tilgjengelig sted. At vannføringen i Vøringsfossen i dag er begrenset til en tredjedel av det opprinnelige, får heller ingen følger for landskapets klassikerstatus. Det symbolske bildet foreligger allerede før analysen gjennomføres, og endres ikke i løpet av prosessen.

Identifiseres det programmerte landskapet, slik det kommer til uttrykk i ferdsel langs dagens veier? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres det programmerte landskapet, slik det kommer til uttrykk i ferdsel langs dagens veier?

Can we identify the programmed landscape of today‘s roads and motorised traffic?

Frekvens: Det symbolske bildet blir prosedyre

Når områdets materialitet danner basis for metodetradisjonen, blir heller ikke landskapets frekvens påaktet. Betegnende nok legger Landskapsanalyse Vøringsfossen stor vekt på et emne som geologi. Betydningen av for eksempel årstider, vannføring utenfor sommersesongen og skiftende klima, gjøres ikke til sentrale analyseemner. Det statiske vektlegges på bekostning av det skiftende og dynamiske.

“At vannføringen i Vøringsfossen i dag er begrenset til en tredjedel har ikke fått noen følger for landskapets klassikerstatus.”

De materielle analysemetodene har også hatt forbausende lang levetid. Nasjonalt referansesystem for landskap ble for eksempel ferdigstilt i 2005, men de grunnleggende komponentene kan føres tilbake til 1987.26 Og da revisjonen av HB140 Konsekvensanalyser ble igangsatt i 2002, var en av de grunnleggende premissene at strukturen i metoden skulle holdes uforandret.27 Både det som gjøres til gjenstand for analyse, og måten det konseptualiseres på, avspeiler dermed en forutsigbar og alminneliggjort oppfatning. Når kategoriene som stilles til rådighet for utledning av ethvert områdes landskapskarakter er landskapets hovedformer, landskapets småformer, vann og vassdrag, vegetasjon, jordbruk og bebyggelse og anlegg, blir nødvendigvis forskjeller visket ut og utlignet av kategoribruken alene.

Redselen for ”det subjektive” har gitt ideologien om verdinøytralitet og observatøruavhengighet nærmest fritt spillerom. I den offentlige forvaltningen har vekstvilkårene for en slik ideologi vist seg svært gunstige. Som del av et forvaltningsregime har landskap, i likhet med en rekke andre kvalitative fenomener, kun endt opp med å innfri det målet som Jean Francois Lyotard kaller performativity: Analysegjenstandens innhold skal gjøres effektivt, friksjonsfritt og kalkulerbart.28 Det allerede foreliggende symbolske landskapet gjøres til prosedyre, og får deretter definere område etter område.

Motiv: forvaltningsteknikk eller identifikasjon av velferd?

”Det overordna målet er å ta vare på landskapet sin karakter som naturområde i vidare utvikling av turistveg og turistnæring” heter det i Landskapsanalyse Vøringsfossen.29 ”Formålet med analysen er å fremskaffe grunnlagsmateriale om vegstrekningenes verdi og kvalitet som nasjonal turistveg” følger Landskapsanalyse Hardanger opp.30 Analysefortellingenes formål gjenfinnes i bakgrunnen til prosjektet Nasjonale turistveger, som de begge er utløst av: ”Ved å auka Noreg sin attraktivitet som reisemål for vegfarande turistar frå så vel eige land som utlandet, skal turistvegane styrka næringslivet, ikkje minst i distrikta.”31 Når så prosjektets virkemiddel er å presentere turistene ”… for det ypparste av norsk natur”, virker ikke lenger landskapsanalysens gjenstand like åpenbar.32 Er det natur som landskap, slik vi kan se det utvikle seg gjennom kulturhistorien, med Hansteens iakttagelse som ett av de nasjonale høydepunktene? Eller er det natur som reiselivsnæringens ypperste salgsvare og distriktspolitikkens mest symboltunge virkemiddel?

I sin iver etter å fjerne alle verdistandpunkter og kulturelle referanser fra analysemetodens oppbygning, står inventeringsstrategien nærmest uten ryggdekning når dette spørsmålet blir stilt. De gjentatte analyseøvelsene har gradvis visket ut sporene av iakttagelsens kulturelle opphav. Når en landskapsanalyse som den for Vøringsfossen benytter Det nasjonale referansesystemet for landskap, tar den imidlertid ikke bare i bruk et verdinøytralt analyseverktøy, men retter seg samtidig etter de valg og disposisjoner som ligger nedfelt i analysemetodens historiske utvikling. Referansesystemet ble blant annet utviklet for å kunne overvåke utviklingen i landbruket, mens tankegangen bak selve systemutformingen også kan spores tilbake til landskapsarkitekten R.B. Littons sceniske evaluering av skogsområder i Nord-Amerika.33

En klarere forståelse og bruk av motivet ville derimot kunne tydeliggjøre landskapsanalysens berettigelse og formål. Igjen vil analysemetoden måtte foreta et valg mellom flere ulike motiver som landskapet kan oppfattes som et uttrykk for.

Identifiseres forholdet mellom naturkreftenes spill og innslaget av samfunnsreguleringer og tekniske inngrep? Foto: MF
Foto: MF

Identifiseres forholdet mellom naturkreftenes spill og innslaget av samfunnsreguleringer og tekniske inngrep?

Can we identify the relationship between natural forces and the regulations of society and technology?

Landskap på avveie?

Ikke lenge etter Hansteens reise vant Vøringsfossen ry som attraksjon. Deretter befestet den sin posisjon som reiselivsklassiker. Med landskapsanalysen som kunnskapskanal kunne vi i dag spørre hva som er igjen av dette landskapet, nå som det foreligger planer om kilometerlange gangstier, utallige utsiktsplattformer og sammenhengende sikringsgjerder rundt hele juvet.34 Skal vi glemme Hansteen og hans småbekymrede ferd opp på brinken, der han den gang så juvet slik det fortsatt kan oppleves i dag? Skal vi heller la Vøringsfossen fullbyrdes som produkt og bli et bilde på kalkulert overflod og opplevelsesekstase?35 I så fall kunne landskapsanalysen fastslått at vi med det buktende gjerdet på juvkanten fjerner den siste rest av Hansteens opprinnelige landskap, og at den sublime naturestetikken en gang for alle er blitt avløst av hverdagslivets estetikk, preget av stedløse ideologier som nullvisjonen eller intensjonen om universell utforming.

Alternativt kunne analytikeren ha funnet rester av det kvalitative ved å følge vannmassene med øyet utfor kanten av juvet og deretter møtt dem igjen i bunnen av gjelet, gjennomvåt av fråde og føyke, betraktende det massive og hensiktsløse fallet som aldri avsluttes mot det alltid avvisende bergmassivet. En større forståelse av gjenstanden, av landskapet, kunne i slike saker med fordel ha styrket landskapsanalysens presisjon og argumentasjonskraft.

Omstart for landskapsanalysen

Med erindringen vendt mot fossen forsøkte Hansteen å gi en beskrivelse av synet som møtte ham på brinken. Ingen hadde tidligere beskrevet det slik. Dagens analysemetoder for landskap gir imidlertid avkall på muligheten for en tilsvarende nytolkning av området. Metodetradisjonen for landskapsanalyser har siden 1970-tallet blitt utviklet etter idealer om verdinøytralitet og observatøruavhengighet. På veien har analysemetoden vunnet innpass som ”tema” i standardrepertoaret for landskapskartlegging og konsekvensanalyser. Til gjengjeld har analysegjenstanden selv, landskapet, nærmest blitt kapslet inn av arealkategorier og definisjonskriterier overtatt fra samfunnsøkonomisk velferdsteori og naturvitenskapelig virkelighetsforståelse. 3637

“Landskapsanalysen må rette seg mot det samfunnet vi skaper og den naturen vi er en del av. ”

Dersom den profesjonsbaserte landskapsanalysen skal kunne gjenvinne noe av sin nytte som veiviser i menneskelivets rikdom, slik Ritter uttrykker det, må den bli en kilde til kunnskap for den som ønsker å se forbindelsen mellom materiell erfaring og oppfatningen av et område, og som prøver å forstå forholdet mellom mennesket og den verden vi lever og skaper i.38 Hvis vi oppgir landskapsanalysens argumentasjonskraft i bytte med politiserte verdier, anvendbare modeller eller faglig immunitet, mister vi ikke bare evnen til å anskueliggjøre landskap i vår egen tid, men vi påfører også oss selv et tap, slik Anne Katrine Geelmuyden hevdet for snart 20 år siden: ”… vi nekter å se oss selv slik vi er.”39 Landskapsanalysen må rette seg mot det samfunnet vi skaper og den naturen vi er en del av. Kart og arealkategorier må byttes ut med et begrepsapparat der ikke bare materialitetens egenskaper listes opp, men hvor begrepene utledes av og beskriver samtidig og aktuell praksis. Istedenfor å gjøre analyseoppgaven til arbeidsprosedyre, kan landskapsanalysen gi oss en mulighet til å identifisere forskjellige landskap som en dialektikk mellom ferd og fortelling, hverdag og fest, utvalgt og sett innenfor et samlende motiv. 

Forholdet mellom naturkrefter og tekniske inngrep. Foto: MF
Foto: MF

Forholdet mellom naturkrefter og tekniske inngrep.

Natural forces and the regulations of technology.

Noter
  1. Opplegg for analysemetoder finnes for eksempel i Feste, Jan & Oterholm, Alf-Ivar (1973): Landskapskarakter: vurdering av fattbarhet og estetisk kvalitet i naturlandskapet, Statens vegvesen (1988/1997/2006) HB 140 Konsekvensanalyser.
  2. I denne artikkelen vil det refereres til Asplan Viak (2008): Landskapsanalyse Vøringsfossen og Cowi as (2011): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  3. Asplan Viak (2008:3): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  4. Den europeiske landskapskonvensjonen er formulert av Europarådet, underskrevet av Norge i 2001 og satt i kraft i 2004.
  5. I forbindelse med markeringen av 10-årsjubileet til konvensjonen ble det avholdt en konferanse der blant annet en rekke ulike analysemetoder ble presentert.
  6. Se f.eks. Jones, Michael (2007): The European landscape convention and the question of public participation i Landscape Research 32(5):613 - 633.Jones, Michael, Howard, Peter, Olwig, Kenneth, Primdahl, Jørgen & Herlin, Ingrid Sarlöv (2007): Multiple interfaces of the European
  7. Se f.eks. en landskapsøkologisk tilnærming i: Tveit, Mari Sundli (2007): A conceptual framework for assessing visual landscape character using indicators: the VisuLandsframework. Og en sosiologisk tilnærming i: Ås. Ruud, Marit Ekne (2007): Sosiokulturelle stedsanalyser:veileder. Oslo.
  8. Se f.eks. Geelmuyden, Anne Katrine (1989): Landskapsopplevelse og landskap; ideologi eller ideologikritikk? Olwig, Kenneth (1996): Recovering the substantive nature of landscape i Annals of the Association of American Geographers: S. 630-653.
  9. Se f.eks. Cosgrove, Dennis (1998): Social formation and symbolic landscape. Madison.
  10. Ritter, Joachim (2003:36): i Dehs, Jørgen Æstetiske teorier. Seel, Martin (1996): Eine Ästhetik der Natur. Trepl, Ludwig (2012:230): Die Idee der Landschaft
  11. Se f.eks. Bruun, Magne (1983): Vurdering av landskapskvalitet: utkast til arbeidsopplegg. Amundsen, Ingerlise (1995): Vegutforming og landskapstilpassing: visuelle forhold i norsk vegbygging fra 1930 til i dag.
  12. Asplan Viak (2008:8): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  13. Asplan Viak (2008:8): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  14. Statens vegvesen (2006): HB 140 Konsekvensanalyser.
  15. Cowi as (2011:6): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  16. Cowi as (2011:20): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  17. Se f.eks. Artsdatabanken (2009): Naturtyper i Norge, Bakgrunnsdokument 1.0, Clemetsen, Morten (2010): Landskapskarakter: framgangsmåte for vurdering av landskapskarakter og landskapsverdi
  18. Geelmuyden, Anne Katrine (1993): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei. Ås. Trepl, Ludwig (2012): Die Idee der Landschaft.Bielefeld.
  19. Trepl, Ludwig (2012:230): Die Idee der Landschaft.Bielefeld.
  20. Cosgrove, Dennis (1998:13): Social formation and symbolic landscape. Madison
  21. Fiskevold, Marius (2011:148): Veien som vilje og forestilling.
  22. Statens vegvesen (2002:171): Vegvalg, nasjonal verneplan.
  23. Se f.eks Orla Lehmann (1865): Norge og Nordmændene. Reiseerindringer fra 1836 og 1865.
  24. Hansteen, Christopher (1859:42): Bemærkninger og Iakttagelser paa en Reise fra Christiania til Bergen og tilbage i Sommeren 1821.
  25. Cowi as (2011:18): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  26. Nordisk ministerråd (1987): Natur- og kulturlandskapet i arealplanleggingen.1.
  27. Fiskevold, Marius (2011:143): Veien som vilje og forestilling. Ås.
  28. Lyotard, Jean Francois (1984): The postmodern condition.Manchester.
  29. Asplan Viak (2008:30): Landskapsanalyse Vøringsfossen. Bergen.
  30. Cowi as (2011:4): Kjøreopplevelse, verdi- og sårbarhetsanalyse, utvalgte strekninger i Hardanger.
  31. Statens vegvesen (2004): Prosjektdirektiv Nasjonale Turistveger
  32. Statens vegvesen (2004): Prosjektdirektiv Nasjonale Turistveger
  33. Litton, Roger Burton (1972): Aesthetic dimensions of the landscape. Både Bruun og Amundsen bygger på forfatterens arbeider med landskapsanalysen.
  34. Norske arkitektkonkurranser 428 (2010): Begrenset arkitektkonkurranse Nasjonale turistveger: Vøringsfossen
  35. Urry, John (2002:56); The Tourist Gaze. Second Edition.London.
  36. Fiskevold, Marius (2011:148): Veien som vilje og forestilling. Ås. Her argumenteres det med at samfunnsøkonomisk virkelighetsforståelse innfører en metodetenkning som også langt på vei gjennomsyrer de ulike fagtemaene, blant annet landskap.
  37. Geelmuyden (1993): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei, Trepl (2012) Die Idee der Landschaft. Forfatterne stiller spørsmål ved om det naturvitenskapelig inspirerte skillet mellom en objektiv verden og en subjektiv/faglig verdsettelse av denne verdenen i det hele tatt er brukbart på et fenomen som landskap.
  38. Ritter, Joachim (2003:36): i Dehs, Jørgen Æstetiske teorier. Odense.
  39. Geelmuyden, Anne Katrine (1993:193): Landskapsanalyse – planredskap og erkjennelsesvei
English Summary
Landscape on the Wrong Track

By Marius Fiskevold

Description, interpretation and valuation of landscapes has become an important part of the management of natural resources in Norway, embedded in legislation and explained in public guidelines and procedures. But what is a landscape?

Taking the shifting perceptions of the Vøringsfossen waterfall as an example, landscape architect Marius Fiskevold examines the narratives behind what we call “the landscape”. Fiskevold’s analysis exposes the changing values that govern what we like to imagine to be today’s objective administrative practices.

The hidden narratives of the supposedly neutral analytic methods we take for granted today, actually conspire to prevent us from developing new interpretations of our landscapes, concludes Fiskevold. Ossified categorisations and criteria have encapsulated our understanding of landscape, separating it from both societal and scientific insights and developments.

Professionalised landscape analysis, then, needs to become a source of knowledge for the realisation of a connection between material experience and the perception of a certain area, for the understanding of the connection between humans and their environment.

Landskap på avveie?
Marius Fiskevold
Marius Fiskevold er landskaps-arkitekt og forsvarte sin Phd-avhandling ved UMB i januar 2012. Han jobber i Sweco Norge as.
Landskap på avveie?
Publisert på nett 23. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Utsiktspunkt Bergsbotn
Prosjekt

Utsiktspunkt Bergsbotn

Code:arkitektur, 2010

Utsiktspunkt Bergsbotn

Utsiktspunkt Bergsbotn

Nasjonale turistveger / Utsiktspunkt Bergsbotn

Arkitekt:
Code:arkitektur

Ytterst på kanten av en klippe, der veien gjør en 180-graders-sving, ligger utsiktsbroen over Bergsbotn og balanserer som en gigantisk kompassnål. Bare midtpartiet er i kontakt med bakken.


Utsiktbroen krager ut i begge ender. Stålkonstruksjonen er konstruert for å svikte når man løper og hopper på den.

Utsiktbroen krager ut i begge ender. Stålkonstruksjonen er konstruert for å svikte når man løper og hopper på den.

The viewing bridge cantilevers out at both ends, and the steel structure moves when you walk or jump on it.

Utsiktspunkt Bergsbotn
Utsiktspunkt Bergsbotn
Utsiktspunkt Bergsbotn
 
Rekkverket i wirenetting tar opp bevegelsene i konstruksjonen.

Rekkverket i wirenetting tar opp bevegelsene i konstruksjonen.

The steel mesh railing allows for the movement of the structure.

Plan.

Plan.

Plan.

Langsnitt og oppriss.

Langsnitt og oppriss.

Long sections.

 
Snitt gjennom konstruksjonen.

Snitt gjennom konstruksjonen.

Section through the structure.

 
Snitt gjennom konstruksjonen.

Snitt gjennom konstruksjonen.

Section through the structure.

 
Snitt gjennom konstruksjonen.

Snitt gjennom konstruksjonen.

Section through the structure.

Arkitektens beskrivelse

Utsiktsbroen er tenkt som et fristilt og selvstendig objekt; et instrument like egenrådig i sitt forhold til stedet som kraftledningene som passerer over. Intensjonen har vært å løfte de besøkende ut av det nære og ut i det store landskapsrommet. 

Mot vest peker broen mot storhavet med Bergsbotn i forgrunnen. Mot øst stikker broen ut i rommet mellom elvedalen og fjellet Hesten. Utsynet mot havet, det første glimtet av hav for dem som kommer kjørende tvers over Senja, er den opplagte attraksjonen på stedet. Med prosjektet er fjellene over, og lien, uren og elven nedenfor gjort tilsvarende viktig. 

Konstruksjonen er 44 meter lang, fire meter bred og ti cm tykk. Stålbæringen er bevisst gjort fleksibel for å dramatisere opplevelsen. Både brukerne og vinden får utsiktsbroen til å svinge og vibrere. Langsgående stålbjelker og tregulvet av lerk ligger i samme sjikt og har samme dimensjon. Vekslingen mellom horisontale og bølgende deler av gulvet er konstruktivt motivert, og muliggjør utkragingen på seks og åtte meter i endene. Samtidig oppstår det steder å sitte, ligge, hoppe og løpe. 36 ulike stålbøyler binder konstruksjonen sammen på tvers.  

Rekkverk av wirenetting, uten håndløper, muliggjør bevegelsene i konstruksjonen og gir transparens både over og under dekket. Alle deler av anlegget er tilgjengelig med rullestol. Stålkomponentene er produsert på verksted i Estland og montert sammen på stedet med bolter.

Utsiktsbroen er belyst på undersiden om natten og i mørketiden. Dette gjør at det bølgende gulvet oppleves som svevende sett fra veien. Samtidig kan besøkende i mørke orientere seg etter lyslekkasjer mellom gulvbordene, uten selv å bli belyst. 

English Summary
Viewpoint Bergsbotn, Senja

Architects: Code:arkitektur

The viewpoint is located at the edge of a cliff, at a hairpin bend. Only the middle of the 44-metre structure is anchored to the ground, cantilevering out to the west and the east. The platform is only 10 centimetres thick, with enough flexibility in the steel beams to give a dramatic experience. A wire mesh railing allows for the movement. The structure is wheelchair accessible. 

Utsiktspunkt Bergsbotn
Publisert på nett 24. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Friluftsfyret Kvassheim.
Prosjekt

Friluftsfyret Kvassheim

Helge Schjelderup sivilarkitekter AS, 2010

Friluftsfyret Kvassheim

Friluftsfyret Kvassheim

Nasjonale turistveger / Friluftsfyret Kvassheim

Fyranleggets bevaringsverdige fjernvirkning.

Fyranleggets bevaringsverdige fjernvirkning.

The protected silhouette of the lighthouse 

Friluftsfyret Kvassheim.

Friluftsfyret Kvassheim.

Kvassheim lighthouse and outdoor centre.

Friluftsfyret Kvassheim
Friluftsfyret Kvassheim
Friluftsfyret Kvassheim
 
Kjøkkenet.

Kjøkkenet.

The kitchen. 

Detalj av karnappet i kafeen. 

Detalj av karnappet i kafeen. 

Detail of the bay window in the café.

 
Utstillingsarealet på loftet. Heisen i midten.

Utstillingsarealet på loftet. Heisen i midten.

Exhibition area on the top floor, with central lift core.

 
Nytt mellombygg på kjeller/bakkeplan, sett fra kafeen.

Nytt mellombygg på kjeller/bakkeplan, sett fra kafeen.

New connection at ground level, seen from the café.

Friluftsfyret Kvassheim
Situasjonsplan. 1. Fyrhuset/utstilling, 2. Fyrtårn, 3. Mellombygg, 4. Maskinhus, kafé, 5. Kjøkken, 6. Utstillingsbygg, 7. Tursti.

Situasjonsplan. 1. Fyrhuset/utstilling, 2. Fyrtårn, 3. Mellombygg, 4. Maskinhus, kafé, 5. Kjøkken, 6. Utstillingsbygg, 7. Tursti.

Site plan.1. Exhibition, 2. Lighthouse, 3. Connecting building, 4. Café, 5. Kitchen, 6. Exhibition building, 7. Hiking path.

Fyrhus. Plan kjeller. 1. Resepsjon, 2. Utstilling, 3. Varmestue, 4. Møterom, 5. Kafé og varmestue, 6. Kjøkken, 7. Oppvask, 8. Lager, 9. Utstilling og undervisning, 10. Teknisk rom og lager.

Fyrhus. Plan kjeller. 1. Resepsjon, 2. Utstilling, 3. Varmestue, 4. Møterom, 5. Kafé og varmestue, 6. Kjøkken, 7. Oppvask, 8. Lager, 9. Utstilling og undervisning, 10. Teknisk rom og lager.

Plan of lighthouse. Lower level. 1. Reception, 2. Exhibition, 3. Shelter, 4. Meeting room, 5. Café and hiker‘s shelter, 6. Kitchen, 7. Dishes, 8. Storage, 9. Exhibition and education, 10. Plant room and storage.

Fyrhus. Plan hovedetasje. 1. Resepsjon, 2. Utstilling, 3. Varmestue, 4. Møterom, 5. Kafé og varmestue, 6. Kjøkken, 7. Oppvask, 8. Lager, 9. Utstilling og undervisning, 10. Teknisk rom og lager.

Fyrhus. Plan hovedetasje. 1. Resepsjon, 2. Utstilling, 3. Varmestue, 4. Møterom, 5. Kafé og varmestue, 6. Kjøkken, 7. Oppvask, 8. Lager, 9. Utstilling og undervisning, 10. Teknisk rom og lager.

Plan of lighthouse. Main level. 1. Reception, 2. Exhibition, 3. Shelter, 4. Meeting room, 5. Café and hiker‘s shelter, 6. Kitchen, 7. Dishes, 8. Storage, 9. Exhibition and education, 10. Plant room and storage.

Plan, loft.

Plan, loft.

Plan, upper floor.

 
Friluftsfyret Kvassheim
Arkitektens beskrivelse

Turistveg Jæren skiller seg fra de fleste andre turistvegstrekningene ved at den går gjennom et relativt tett befolket kulturlandskap, hvor det finnes mange meningsberettigede, interessenter, brukere og potensielle samarbeidspartnere. 

Kvassheim fyr ligger ved en rullesteinstrand på den værharde jærkysten. Fyranlegget er omgitt av beitemark og ligger i kontakt med Turistveg Jæren og Nordsjøvegen. Anlegget ble døpt Friluftsfyret Kvassheim i 2004 da Jæren Friluftsråd (JF) overtok forvaltningsansvaret. JF er en kvalitetsbevisst og inspirerende byggherre. Friluftsfyret har vært under utvikling siden overtakelsen og prosessen pågår fremdeles. 

Anlegget

Den opprinnelige bygningsmassen bestod av fem frittstående bygninger, og er verneverdig som et kulturhistorisk element i landskapet. Det nye anlegget består av de opprinnelige bygningene, ett nytt mellombygg, kjøkkentilbygg og nytt utstillingsbygg. Fyrets silhuett og fjernvirkning er bevart i ombyggingen, og det ble gått flere runder med vernemyndighetene for å få aksept for nye vindusåpninger, karnapp og nytt utstillingsbygg. 

I Maskinhuset er hele veggen mot vest erstattet med et panoramavindu/karnapp, en bokstavelig tolkning av byggherrens motto ”Et vindu mot havet”. I selve Fyrbygningen er det utført en omfattende konstruktiv utskifting for å få plass til heis som gjør de tre hovedplanene i utstillingen tilgjengelige for alle. 

På bakgrunn av prinsippløsninger er detaljering og utførelse i stor grad arbeidet frem gjennom drøftinger med dyktige håndverkere på byggeplassen. Det er lagt stor vekt på at materialer og fargebruk innvendig skal spille sammen med landskapet utenfor. Utvendig har det vært fokus på robuste materialer og detaljer, for en stor del i tråd med det som har vært vanlig på fyranleggene.

Aktivitet, innhold, synergier og samarbeid

Friluftsfyret er nå innfallsport til turer og opplevelser i terrenget, og innendørs tilbys det varmestue, kafé og utstillinger. Formålet er å formidle det de nære omgivelsene har å by på: fugleliv, botanikk, redningshistorie, fyrhistorie, arkeologi og friluftsliv. På sikt skal det utvides med overnattingstilbud i Assistentboligen. I tillegg skal de karakteristiske betongrampene som smyger seg rundt byggene modifiseres, formes og utvides og skape sammenheng i anlegget også utvendig.

Fakta

Anlegget er bygget ut i flere byggetrinn. 2006: ny parkeringsplass. 2007: ombygging av Maskinhuset. 2010: del to mellombygg og rehabilitering av Fyrmesterboligen og restaurering av fyrtårnet. 2012: nytt utstillingsbygg for Ingermanlandjigen ferdigstilles. 2014: ombygging av Assistentbolig og uthus til overnatting.

English Summary
Kvassheim lighthouse and outdoor centre, Jæren

Architects: Helge Schjelderup sivilarkitekter AS

Kvassheim lighthouse is located on a stony beach surrounded by fields near one of the National Tourist Routes, and is being developed as a centre for exploring the coastal landscape. The original complex comprised five buildings, which have been connected and added to with three new structures. The protected silhouette of the complex has been respected in the development, which has focused on functional refurbishment. The complex offers a hiker’s shelter, café and exhibitions. There are plans for overnight accommodation.

Friluftsfyret Kvassheim
Publisert på nett 24. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Servicebygget. Foto: Roland Halbe
Prosjekt

Eldhusøya Turistvegprosjekt

Ghilardi+Hellsten Arkitekter AS, 2014

Servicebygget sett fra parkeringsplassen. Foto: Roland Halbe
Foto: Roland Halbe

Eldhusøya Turistvegprosjekt

Adkomst til landskapet

Det nye serviceanlegget på Eldhusøya skal verne naturmiljøet og samtidig gi alle brukergrupper adgang til det unike landskapet.


 
Atlanterhavsveien med Storseisundbroa. Servicebygget til høyre. Foto:    Roland Halbe

Atlanterhavsveien med Storseisundbroa. Servicebygget til høyre.

The Atlantic Road with Storseisund Bridge. Service building to the right.

Foto: Roland Halbe
Servicebygget sett fra parkeringsplassen. Foto: Roland Halbe
Foto: Roland Halbe

Servicebygget sett fra parkeringsplassen.

Service building seen from the parking lot.

Landskapet kan skimtes gjennom veggen på servicebygget.  Foto: Roland Halbe

Landskapet kan skimtes gjennom veggen på servicebygget. 

Glimpses of the landscape through the windows of the service building. 

Foto: Roland Halbe
 
Servicebygget. Foto: Roland Halbe

Servicebygget.

The service building.

Foto: Roland Halbe
I kaféen, ved peisen. På bakveggen bilder fra andre Nasjonale turistveger.  Foto:     Roland Halbe

I kaféen, ved peisen. På bakveggen bilder fra andre Nasjonale turistveger. 

The café, with fireplace. On the rear wall are photographs of other National Tourist Route projects.

Foto: Roland Halbe
Arkitektens beskrivelse

Eldhusøya ligger ved et av de mest fremtredende stedene langs den ikoniske norske Atlanterhavskysten. Den lille øya har alltid vært et populært sted for reisende, med sin fantastiske utsikt over havet og nærhet til den berømte Storseisundbroa. I 2007 ble det avholdt en begrenset arkitektkonkurranse for oppgradering av området med en ny utkikksplattform, et lite servicebygg og et større parkeringsområde. 

Prosjektet er utformet og konstruert for å verne det lokale naturmiljøet, samtidig som det gir ubegrenset atkomst for alle typer besøkende, uansett alder eller funksjonsevne. Prosjektet er tenkt som et ”tilbygg” til Atlanterhavsveien, hvor besøkende opplever et skifte fra bilvei til gangvei. Utsiktsplattformen, parkeringsplassen og servicebygget er integrert i én sammenhengende tilgjengelig struktur. Den 700 m lange turstien omfatter 197 stålrammer og 196 åpne komposittrister som beskytter den lokale floraen ved at vind, regn og lys slipper ned gjennom den sklisikre overflaten. De besøkende tilbys en kontinuerlig promenade rundt øya, med panoramautsikt og integrerte sittegrupper for hvile og refleksjon.

Plattformen er konstruert ut fra en radial logikk for å tilpasse seg, men samtidig flyte over, de topografiske forholdene. Gangbanen stiger, synker og bretter seg ved hjelp av varierende radier i både plan og høyde. For å redusere risikoen for korrosjon er rammeverket laget av rustfritt stål, definert i en katalog av deler slik at man unngikk å kutte og sveise konstruksjonsdeler på stedet. Servicebygget inneholder en kafé, toaletter og turistinformasjon, skjult under banen langs en 150 m lang støttemur. Støttemuren var et premiss for utformingen, da fyllmasse fra et tidligere veiprosjekt skulle fjernes både for å kunne gi landskapet tilbake sin opprinnelige vegetasjon, men også for å gi mer rom for parkering. Servicebyggets faseoppdeling og mønster er hentet fra den lokale fiskeindustrien og illuderer en sildestim; et fiskeslag som har preget den lokale industrien i lang tid.

Konseptuelt og konstruksjonsmessig er Eldhusøya basert på elementer fra transport-infrastruktur og deres tilpasning til det naturlige landskapet. Det låner materialer og prefabrikasjonsteknikker fra maritim- og offshoreindustri. Sammen med den eksisterende broen er inngrepet ment å understreke forholdet mellom det naturlige og det menneskeskapte.

English Summary

Eldhusøya National Tourist Routes project, Averøy

Architects: Ghilardi+Hellsten Arkitekter AS

Eldhusøya is a small island on the Atlantic coast of Norway, near the iconic Storseisund Bridge. This new service area is the result of a limited architectural competition in 2007. The project is designed to protect the local natural environment, whilst allowing universal access to the immediate landscape. A 700 metre long stainless steel elevated path circles the island, and includes seating to sit and enjoy the view.

The service building houses a café, toilets and a tourist information, all located under the footpath and behind a 150 metre long retaining wall. The façade pattern is inspired by the local fisheries: a school of herring.

Eldhusøya Turistvegprosjekt
Publisert på nett 13. juni 2016. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2016. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Servicebygg Akkarvikodden
Prosjekt

Servicebygg Akkarvikodden

Manthey Kula AS, 2009

Servicebygg Akkarvikodden.

Servicebygg Akkarvikodden

Nasjonale turistveger / Servicebygg Akkarvikodden, Lofoten

Arkitekt:
Manthey Kula AS

Prosjektet ligger i Moskenes, langs Nasjonal Turistveg Lofoten, i tilslutning til rasteplassen på Akkarvikodden som er tegnet av landskapsarkitekt Inge Dahlmann/Landskapsfabrikken. Servicebygningen skulle erstatte det gamle toalettet på plassen, som en orkan hadde løftet vekk fra fundamentet. Tomten er unik. Veien går langs et smalt platå mellom havet og fjellene. Ved rasteplassen utvider platået seg, og man opplever et tydelig landskapsrom. Utsikten mot horisonten er storslagen.


Servicebygg Akkarvikodden. Bygget forholder seg til himmelen, ikke til landskapet.

Servicebygg Akkarvikodden. Bygget forholder seg til himmelen, ikke til landskapet.

Service building, Akkarvikodden. The building relates to the sky, not to the terrain.

Servicebygg Akkarvikodden.

Servicebygg Akkarvikodden.

Service building, Akkarvikodden.

 
Interiør.

Interiør.

Interior.

 
Interiør.

Interiør.

Interior.

Plan.

Plan.

Plan.

Snitt.

Snitt.

Section.

Snitt sett mot installasjonsvegg. 

Snitt sett mot installasjonsvegg. 

Section, view towards the installation wall.

Detalj av hull med rist. 

Detalj av hull med rist. 

Detail of vent hole in external wall.

 
Det ferdige hullet.

Det ferdige hullet.

The finished vent.

Stålkonstruksjonen under produksjon hos en lokal skipsindustri. 

Stålkonstruksjonen under produksjon hos en lokal skipsindustri. 

The steel structure under construction in a local shipbuilding workshop.

Montering av det prefabrikerte bygget, som er produsert av lokal skipsindustri. 

Montering av det prefabrikerte bygget, som er produsert av lokal skipsindustri. 

Erection of the prefabricated building, which is produced by local ship building industry.

Skissen.

Skissen.

Arkitektens beskrivelse

Prosjektet ligger i Moskenes, langs Nasjonal Turistveg Lofoten, i tilslutning til rasteplassen på Akkarvikodden som er tegnet av landskapsarkitekt Inge Dahlmann/Landskapsfabrikken. Servicebygningen skulle erstatte det gamle toalettet på plassen, som en orkan hadde løftet vekk fra fundamentet. Tomten er unik. Veien går langs et smalt platå mellom havet og fjellene. Ved rasteplassen utvider platået seg, og man opplever et tydelig landskapsrom. Utsikten mot horisonten er storslagen.

Konstruksjon og materialbruk

Det var to intensjoner bak utformingen av bygningen. Den ene var å lage et tungt og godt fundamentert hus, den andre var å lage et toalettrom som forholdt seg til himmelen og ikke til landskapet. Toalettet skulle kun være åpent i sommersesongen og behøvde derfor ikke være isolert. Opprinnelig var bygningen tenkt i betong, men ønsket om å utvikle en konstruksjon som kunne lages av lokal skipsindustri ledet til et helsveiset hus der de 10 og 12 mm tykke vegg- og takflatene i cortenstål er bærende konstruksjoner. Stålkonstruksjonen ble produsert og prøvemontert i sveisehallen før den ble demontert og fraktet stykkevis til byggeplassen. Der ble den boltet til betongfundamentet og til innvendige betongskiver som stiver av bygningen. Ut- og innvendige flenser stiver av stålkonstruksjonen. Flensene holder også på plass glasset i lysåpningene og glassplater som forer deler av toalettrommene for å unngå at besøkende skal få rustflekker på klærne. En glassplate i taket i det lille toalettrommet gjør det mulig å se refleksjonen av horisonten. Dørene er bygget i syrefast stål. Rustfritt sanitærutstyr og lamper i sandblåst glass er integrert i betongveggene. 

Bygningen er universelt tilgjengelig.

English Summary
Service building, Akkarvikodden, Lofoten islands

Architects: manthey kula

The building replaces a toilet that was lifted off its foundations by a hurricane. The new building needed to be heavy and well anchored. Initial plans for a concrete structure were scrapped to allow local shipbuilding industry to make the building from 10 and 12 mm sheet corten steel. The facility is for summer use only and not insulated. The building is universally accessible.

Servicebygg Akkarvikodden
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
I dag.
Prosjekt

Fiskebruene Myrbærholmen

Manthey Kula AS, 2010

Fiskebruene Myrbærholmen

Fiskebruene Myrbærholmen

Nasjonale turistveger / Fiskebruene Myrbærholmen, Atlanterhavsvegen

Arkitekt:
Manthey Kula AS


Fiskebruene på Myrbærholmen.

Fiskebruene på Myrbærholmen.

The fishing bridges at Myrbærholmen.

Fiskebruene Myrbærholmen
 
Fiskebruene Myrbærholmen

Detail of the structural steel railing and main supporting beams.

Sitteplasser i enden av en av bruene.

Sitteplasser i enden av en av bruene.

Seating at the end of one of the bridges.

Atkomsttrapp i platestål med bærende rekkverk.

Atkomsttrapp i platestål med bærende rekkverk.

Access stair in sheet steel with structural railing.

Før byggingen av fiskebruene var det veldig farlig å fiske langs veien.

Før byggingen av fiskebruene var det veldig farlig å fiske langs veien.

Fishing on the road before the construction of the fishing bridge. Dangerous...

I dag.

I dag.

Today.

Fiskebruene på Myrbærholmen langs Atlanterhavsvegen
 

Fiskebruene på Myrbærholmen langs Atlanterhavsvegen

The fishing bridges at Myrbærholmen, on the spectacular Atlanterhavsvegen road.

Situasjonsplan. 

Situasjonsplan. 

Site plan.

Konstruksjonsplan.

Konstruksjonsplan.

Structural plan.

Kortsnitt av bro med gangbaneelementer på sidene.

Kortsnitt av bro med gangbaneelementer på sidene.

Cross section of bridge with the new walkways on both sides. 

Detalj av håndløper og broelementer.

Detalj av håndløper og broelementer.

Detail of handrail and bridge elements.

Arkitektens beskrivelse

Den gode fiskeplassen ved Myrbærholmen, like ved den velkjente Storseisundbroen langs Atlanterhavsvegen, har vært mye brukt til tross for dårlige adkomstforhold og at det har vært risikofylt å oppholde seg i veibanen. Fjellskjæringen, veikanten og brobanen dannet et godt utgangspunkt for utvikling av plassen som Nasjonalt turistvegprosjekt.

Prosjektet er utviklet i to omganger. Først ble parkeringen mot fjellveggen utvidet, og noen år senere ble fiskebruene etablert på begge sider av veibroen. Tiltaket var et samarbeid mellom Statens vegvesen og flere kommuner. 

Situasjon

De to utkragete gangbanene er utformet som to store sirkelsegmenter med ulik radius. Intensjonen er at fiskebruene skal bidra til opplevelsen av lange ubrutte linjer og på den måten forsterke veganleggets karakter. Ved å frigjøre gangbanene fra brobanen ble det mulig å føre dem inn på terreng over de eksisterende landkarene og dermed etablere en kontinuerlig bevegelse langs hele konstruksjonen. Mellomrommet mellom veien og de nye gangbanene er også en sikringssone for å unngå at en evt. påkjørsel på veirekkverket påvirker de utkragete konstruksjonene.

Den eksisterende brobanen heller i lengderetningen og vrir seg i tverretningen. De to nye gangbanene er horisontale, slik at forholdet mellom de nye gangbanene og den eksisterende broen varierer, mens forholdet mellom gangbanene og vannflaten er konstant i hele broens lengde. 

Konstruksjon og materialbruk

Fiskebroene er rene prefabrikkerte stålkonstruksjoner. Gangbanene består av elementer som ligger an på kraftige stålbjelker. Bjelkene spenner mellom konsoller som krager ut fra den eksisterende broens pilarer og landkar. 

Gangbaneelementene består av kontinuerlige stålrammer med gulv og sider av gitterrister. Adkomstrampene, trappene og snuplassen for endene av den ene gangbanen er utformet i platestål. I disse elementene er det rekkverket som tar spenn og utkragninger. Oppheng for livbøyer er integrert i rekkverksutformingen.

Mot parkeringen danner landingspunktene i betong terskler som holder grusfyllingen fra parkeringsplassen og adkomststiene på plass. 

Fiskebruene er universelt tilgjengelige. Rekkverkenes kontrastfarge er midtstripegul og fiskeplassene er utstyrt med et særskilt rekkverk som letter snørefiske fra rullestol.

English Summary
Fishing bridge, Myrbærholmen, Atlanterhavsvegen – the Atlantic Coast Road

Architects: manthey kula

To make the road bridge safe for people taking advantage of the excellent fishing, two pedestrian bridges were added to the side of the existing bridge structure. The new bridges are attached to the existing as prefabricated steel cantilevers, structurally separate to allow separate landing points and to avoid damage in the event of a road bridge collision. The bridges are universally accessible.

Fiskebruene Myrbærholmen
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Den – Hiet på Vedahaugane
Prosjekt

Den – Hiet på Vedahaugane

LJB AS , 2012

Den – Hiet på Vedahaugane

Den – Hiet på Vedahaugane

Nasjonale turistveger / Hiet på Vedahaugane

Arkitekt:
LJB AS


Vedahaugane rasteplass.

Vedahaugane rasteplass.

Vedahaugane rest stop.

Vedahaugane rasteplass.

Vedahaugane rasteplass.

The path and the bench are parts of a fully reversible intervention.

Sti til hiet.

Sti til hiet.

The path leads to a cave, a den.

 
Vedahaugane har alltid vært en rasteplass på veien mellom Lærdal og Aurlands fjellene.

Vedahaugane har alltid vært en rasteplass på veien mellom Lærdal og Aurlands fjellene.

Vedahaugane has always been a resting point on the road between Lærdal Valley and the Aurland mountains.

 
Inngangen til “Hiet” i enden av gangstien.

Inngangen til “Hiet” i enden av gangstien.

The entrance to the “Den” at the end of the footpath.

Mark Dions installasjon “Den”. En kunstig bjørn sover i hiet.

Mark Dions installasjon “Den”. En kunstig bjørn sover i hiet.

Mark Dion‘s installation “Den”. An artificial bear asleep in the cave.

Situasjonsplan. 
 

Situasjonsplan. 

Site plan.

Snitt gjennom “Hiet”, med overlys. 

Snitt gjennom “Hiet”, med overlys. 

Section through the “Den”, with rooflight. 

Arkitektens beskrivelse

I bakkane frå Lærdal opp mot Aurlandsfjellet, i det storslagne møtet mellom to dalar, ligg Vedahaugane, nett over tregrensa og med framifrå utsikt til Hurrungane i det fjerne. Her har Lærdølene kvilt på veg til fjells eller på jakt i uminnelige tider. Då ”Snøvegen” vart vedteken som turistveg vart det avgjort å bygge ei stopplomme og ei utviding av vegen her. Det vart snart klart at dei beste kvalitetane fann ein om ein kom seg litt vekk frå vegen og ut i terrenget. Her opnar det store landskapet seg, og her gjev den rike vegetasjonen og mikrolandskapet ein flott kontrast. 

Rasteplassen

Tanken var å gjere så lite som mogeleg, ikkje røre terrenget meir enn høgst nødvendig, og inngrepet, eller tillegget, skulle vera reversibelt. 

Utsiktsplassen vart bygd som ein betongsti 90 meter ut i landskapet. Runde søyler midt under dekket minimerer det fysiske fotavtrykket. Gangbanen har ein presis geometri, dei to boga linjene er nøye tilpassa landskapsformene. Ein 25 meter lang benk har plass til ei busslast med turistar, eller god plass til mindre grupper. Så stoggar gangbanen tvert, som ein invitasjon til å gå vidare ut landskapet. 

Kunstverket

Seinare vart det avgjort å knyte eit kunstverk til Vedahaugane. Den amerikanske kunstnaren Mark Dion står bak installasjonen ”Den – hiet på Aurlandsfjellet”. I diskusjonen om lokalisering og formgjeving, krav til tilgjenge og ikkje minst ynskjet om å verne om utsikten, vart ein samde om å forlengje gangbanen og byggje kunstverket som eit rom under bakken. Det endra stoppestaden – der ein før vart leia ut i landskapet, vert ein no leia inn i hiet. Der inne ligg ein kunstig bygd bjørn på en haug av gjenstandar samla frå mange land og tidsepokar, presentert som eit diorama bak ein glasvegg. 

Det er lagt mye arbeid i å byggje overgangen mellom den svevande stien ute og banen som leiar inn i hiet så mjuk og ”natur-lik” som råd. Ein lyt bøya seg når ein går inn i mørket, inn i ura mellom dei store steinane. Der inne finn ein den sovande bjørnen, med dagslyset sivande ned ovanfrå gjennom ein slags ljore. Bjørnehiet er bygd i betong, det er kondensisolert og har velfordelt naturleg ventilasjon. Og bjørnen ser ut til å trivast; han har ikkje vakna enno.

English Summary
Den at Vedahaugane, Aurland

Landscape architects: LJB AS

Vedahaugane has been a rest stop on the trip across these mountains from time immemorial. The 90 metre concrete path leads from the parking area over to the best views of the grand landscape. The intention was to do as little as possible, and for all construction to be reversible. The path and the 25 metre long bench are supported off the ground on poles.

After completion, the artwork “Den” by American artist Mark Dion was added as an extension to the walkway. “Den” consists of an underground cave where an artificial bear sleeps on top of a heap of objects from many periods and places.

Den – Hiet på Vedahaugane
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Jektvik fergekai
Prosjekt

Jektvik fergekai

Carl-Viggo Hølmebakk AS, Manthey Kula AS, 2010

Servicebygg på Jektvik fergekai.

Jektvik fergekai

Nasjonale turistveger / Fergekai, Jektvik

Jektvik fergekai
Servicebygg på Jektvik fergekai.
 

Servicebygg på Jektvik fergekai.

Service building at Jektvik ferry landing.

Detalj fasade. Fiberglass forsterket med polyester.

Detalj fasade. Fiberglass forsterket med polyester.

Detail of the outer skin of fibreglass reinforced polyester resin.

 
Inngang til toalettene.

Inngang til toalettene.


Entrance to the public toilets.

 
Venterommet.

Venterommet.

Inside the waiting room shelter. The facade is tuned "inside out", with the glazing panels hung off an aluminium structure and facing in, covered externally with a fibreglass skin on timber battens.

Jektvik fergekai
Jektvik fergekai
Jektvik fergekai
Situasjonsplan og situasjonssnitt (fremtidig).

Situasjonsplan og situasjonssnitt (fremtidig).

Site plan and site section (future plan marked in grey). 

Utsnitt av plan. Arbeidstegning. 

Utsnitt av plan. Arbeidstegning. 

Part of working drawing.

Detaljsnitt. 

Detaljsnitt. 

Detail section. 

Prefabrikasjon.

Prefabrikasjon.

Prefabrication of the structure.

Arkitektens beskrivelse

Tiltakene på Jektvik fergekai består foreløpig av et nytt servicebygg (toaletter og venterom) samt opprusting av en eksisterende kioskbygning med utearealer. En mulig utvidelse av prosjektet er under planlegging for å gi rom for gatekjøkken, utvidet informasjonstjeneste, lagerplass og seks små overnattingsenheter.

Det lille servicebygget har – kanskje nettopp på grunn av det begrensede arealet – gitt mulighet for flere eksperimenter. I tillegg til å løse de pragmatiske funksjonene har prosjektet vært en studie i konstruksjon, transparens og byggemetode.

Den prefabrikkerte, modulbaserte og bærende aluminiumskonstruksjonen har en “vrengt” fasade av isolerglass: et SG-fasadesystem (“Structural Glazing”) er montert med utsiden innover. Innvendige vegger og en horisontal himling blir på denne måten helt slette glassflater med fugede skjøter. Isolerglasset, som er satt sammen av “frostet” og farget glass, gir ulik transparens og gjennomskinnelighet mellom rommene og mot omgivelsene.

På utsiden av den bærende aluminiumskonstruksjonen er det montert et lekteverk (48x48 furu c/c ca. 250 mm) som danner underlag for en sømløs ytterhud av glassfiberarmert polyester. Glassfiberen er ikke støpt mot en jevn form, men hengt opp på lekteverket som et vått klede før herding. Glassfiberarbeidene ble i likhet med hovedkonstruksjonen utført i en produksjonshall på Hamar, før huset ble fraktet i seks deler på bil til Helgeland. De viktigste delentreprenørene har vært en glassentreprenør og et båtbyggerfirma. Alle tekniske installasjoner og belysning er lagt i sonen mellom glasset og glassfiberen. Rommet over den flate glasshimlingen blir således et kaldt loft som rommer ventilasjonsaggregat, tekniske føringer og belysning. En arbeidstittel for prosjektet var “reka”, fordi konstruksjon og indre organer ble delvis synlige gjennom de transparente lagene av glass og glassfiber.

Den spesielle byggemetoden har gitt et hus med mange krevende detaljer. Bygget er universelt tilgjengelig med rullestoladkomst i nivå med arealet omkring. En grube med ristgulv omgir hele bygget, slik at de transparente veggene kunne føres helt ned til bakken. Gruben er også innsugningskammer for ventilasjon og lufting av den doble konstruksjonen. Husets allmenbelysning består av LED-lister som er montert på loftets takstoler. Her er det også montert lysarmaturer som gir mer konsentrert belysning mot installasjonene i rommene under. Det er benyttet farger og kontraster tilrettelagt for synshemmede. 

Man kan neppe påstå at bygget er bærekraftig etter vanlige beregningsmetoder for energiforbruk. Den gjennomsnittlige temperaturen i bygget er forholdvis lav, med hurtigvirkende stråleovner som utløses av bevegelsessensorer når man kommer inn i rommet. Også punktbelysningen er koblet til bevegelsessensorer, mens LED-belysningen, som fungerer både som innendørs og utendørs belysning, styres av fotoceller.

English Summary
Jektvik ferry landing, Helgeland

Architects: Carl-Viggo Hølmebakk AS with manthey kula

The project includes a new service building with toilet and a waiting room, as well as refurbishment of an existing kiosk and the outdoor areas. The limited available area has allowed for a number of experiments on the structure, transparency and construction of the building. The aluminium structure is turned inside out, giving it an internal surface of structural glazing protected externally by a timber structure clad with translucent fibreglass sheeting, which covers services and lighting installations.

The temperature inside is low, but convector heaters with movement sensors are triggered on entry. The building has full universal access.

Jektvik fergekai
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Vedahaugane rasteplass. Landskapsarkitekt: LJB AS. 
I uminnelige tider har Vedahaugane vært et stoppested i bakkene fra Lærdal opp mot Aurlandsfjellet.
Artikkel

Veien til nasjonens ende

Av Erling Dokk Holm

Veien til nasjonens ende

Veien til nasjonens ende

Det finnes en vei som går og går, men som aldri kommer fram, og det er den nasjonale. Det er ikke noe nytt i å påpeke at Nasjonale turistveger i hovedsak er et nasjonalromantisk prosjekt. Men for hver nye rasteplass signert en begavet og nesten ung arkitekt, blir det stadig mer åpenbart at estetisering i statlig regi nå er blitt den postmoderne nasjonalismens mest poengterte uttrykk.Prosjektets suksess krever en annen og bredere analyse, sier Erling Dokk Holm.

Du sitter i bilen, og fortærer landskapet. Den som går eller sykler ser noe annet; den lave farten gir syklisten et sammenhengende panorama, mens den vandrende opplever at alle utsikter blitt punkter, i noen tilfeller steder. For bilisten er det annerledes. Den høye farten gjør at landskapet blir en flom, noe som kommer mot deg, som strømmer gjennom deg, men som du også legger bak deg, og du snur deg ikke tilbake. Spist er spist. 

Men noen ganger, ofte motivert av sult eller fylte urinblærer, stopper du opp og skifter modus. Når maten er fortært eller blærene tømt, har du tilegnet deg en fred og ro som du nyter. Du blir sittende og stirre inn i naturen, eller ut i den, og du gjør det med selvsagthetens ro. Du ser ut over noe – utover bildet av Norge, i form av naturen eller kulturlandskapet – og du lar dette noe synke inn i deg, og du spør deg selv: er jeg lykkelig nå? Og jo, du er lykkelig, for hvis dette ikke er lykke, hva er da lykke? Lykken er å se sitt eget land fra et gjennomdesignet utkikkspunkt, utformet av en etter forholdene ung arkitekt, finansiert av Vegvesenet, markedsført av Visit Norway, og lovprist av alle. 

Det finnes andre former for lykke, den mer private, og den mer åndelige, men i det rike landet i denne verdensdelen der de fattige bare blir fattigere, er Nasjonale Turistveger velegnet som ideologisk rammefortelling. 

Mye fint

Nå kan det innvendes: det er mange andre fortellinger man kan framføre om Nasjonale Turistveger. Én handler om de enkelte bestanddeler. Fortellingen om Stegastein, om suget i magen når man går ut på utstikkeren og tenker at dette er slik basehopperne har det, og at Saunders og Wilhelmsen har skapt et sted som er like interessant som den naturen det er laget for å fasilitere betraktningen av. Eller fortellingen om 70 grader Nords utsøkte rasteplass ved Torvdalshalsen i Lofoten, og om mange andre – kanskje alle prosjektene – som i all sin eleganse oppfyller lange lister med krav man sjelden får stille til dagens arkitektur. 

Like fullt er det nettopp denne stadig voksende rekken av bygninger og installasjoner i landskapet som etter hvert påkaller kravet om en annen og bredere analyse. Nasjonale Turistveger er så usedvanlig vellykket at det nå inngår i en makrostruktur. Prosjektet er blitt et fenomen, et forbilde i kraft av sin egen suksess, og det kommer til å bli reprodusert i andre sammenhenger. Den store vide verden liker prosjektet. Flere land ønsker seg det samme, med sine arkitekter og sine rasteplasser. Nasjonale Turistveger er et prosjekt av usedvanlig konsekvent format, det kan sammenlignes med ”Skal vi danse” – et tv-konsept som nesten alle europeiske land har sin versjon av. Det illustrerer hvilket potensial Nasjonale Turistveger har. 

Den internasjonale suksessen gjør det enda viktigere å vurdere Nasjonale Turistveger som et uttrykk for dyptliggende agendaer i det norske samfunnet, slik det stiger fram ved begynnelsen av det 21. århundret.

Det vi vil ha

Du ser det i det du åpner Bo Bedre, Bonytt eller A-magasinet. Den populære omfavnelsen av turistvegprosjektet er total. Ikke minst vil du kunne lese at dette er det turistene nå ”vil ha”. Jensen og Skodvins utforsking av vestlandsnaturens minst populistiske aspekter, elvejuvet i all sin intensitet, har for eksempel blitt adoptert inn i samlingen. Det som startet som – og fremdeles er – et radikalt hotelltilbud, har nå fått innta en av rollene i stykket. Statens Vegvesen er blitt regissør, helt i tråd med det siste fra business-akademia, som nettopp anbefaler å se til kunstsfæren for å forstå hvordan penger og oppmerksomhet kan skapes.

“Regi er løsningen, og i dette nye business-paradigmet må man finne sine idealer hos teater- og filmregissøren.”

I en klassiker på feltet, The Experience Economy av Joseph Pine and James H. Gilmore, postuleres det at den postmoderne forbrukeren higer etter opplevelser, og at de som produserer de beste opplevelsene derfor blir vinnerne. Dette resonnementet ender logisk nok i postulatet om at regi er løsningen, og at man i dette nye business-paradigmet må finne sine idealer hos teater- og filmregissøren. Når Nasjonale Turistveger skriver om seg selv at de står for ” the experience of a unique landscape”, plasserer de seg trygt innenfor det dagens reiselivssjargong krever. Og nasjonalismens potensial for økonomisk gevinst er åpenbar.

The Experience Economy er imidlertid bare én referanse. Turistvegprosjektet vet at opplevelsene skal vare ved i hodet til turistene; de skal bli minner. Dette perspektivet står også sterkt hos det offisielle Norges turistinformasjon, Visit Norway. De har selvsagt brukt mye tid og mange ord på Nasjonale Turistveger, og fremmer instrumentaliseringen som arkitekturens egentlige essens. Bildene fra og av utsiktspunktene gjør at turistene går rett inn i det offisielle fotoalbummet. Hele retorikken hentes fra én bestemt måte å se verden på, nemlig den neoliberale ideen om at land konkurrerer, og da ikke bare om investeringer eller arbeidsplasser, men mer generelt om å være attraktive. I denne fortellingen blir turisten agenten for den perfekte globaliserte smak, og kroppsliggjør en ny middelklasse som har gitt seg i kast med å fusjonere modernismens formspråk med den økonomiske liberalismens idégrunnlag.

Denne måten å tenke på tar stadig større plass som selvsagtheter i tale og skrift. Det finnes et arsenal av akademisk og halvakademisk litteratur som setter fram påstander om at man i den postmoderne verden må konkurrere om de beste hodene, og siden disse hodene er eleverte globaliserte konsumenter, må også landene være lettfordøyelige i ett og alt.

Utsiktspunkt Stegastein. Arkitekter: Todd Saunders og Tommie Wilhelmsen, 2006. Foto: Jarle Wæhler / Statens vegvesen
Foto: Jarle Wæhler / Statens vegvesen

Utsiktspunkt Stegastein. Arkitekter: Todd Saunders og Tommie Wilhelmsen, 2006.

Aurland Lookout. Architects: Todd Saunders and Tommie Wilhelmsen, 2006.

World travellers

Det finnes en populærkulturell versjon av et slikt narrativ, som magasiner som Monocle, Wallpaper, Condé Nast Traveler og How to Spend It fremmer: nemlig at det er mulig å lage en perfekt by, et perfekt land, et perfekt liv bare man har de rette tingene (objekter designet etter 1928), ser på de rette sakene (moderne bygninger og moderne kunst, stort sett) og besøker de riktige stedene. De Nasjonale Turistveg-stedene er nettopp slike perfekte steder; de er objekter ved en vei, regissert under en neoliberal himmel, der de estetiske preferansene har blitt allmenne for dem som tilhører det globaliserte sjiktet.

“Alt er like fantastisk. Det er ingen forskjell på det nye konserthuset i Kristiansand, den siste Audi A2 og en natt på Opposite House i Beijing. Eller et stopp ved de Nasjonale Turistvegene.”

I denne konteksten blir alt konsum, og det som måtte finnes av egenart, motstand og autentisitet i de stedene og tingene som anbefales svinner bort. Alt er like fantastisk, og alt nivelleres til det samme nivået. Det er ingen essensiell forskjell på det nye konserthuset i Kristiansand (Kilden), på den siste Audi A2, på et besøk i Toscana, på et kunstverk av Christian Boltanski og på en natt på Opposite House i Beijing. Eller et stopp ved de Nasjonale Turistvegene. Slik blir dette prosjektet et materielt uttrykk for ideen om at vi lever i et opplevelsessamfunn. Mens veien tidligere var til for å kjøre på, er dens oppgave nå å gi turisten, som konsumerer verden med øynene, noe å se på. Stoppestedene gjør veien til middelet for opplevelsen. 

Nasjonalromantikken lever

Det er imidlertid ikke hele sagaen. Selv om Nasjonale Turistveier kan leses som en del av den neoliberale orden, så finnes det også noe annet som ligger latent i prosjektet. Du merker det egentlig ganske raskt. I det du stanser foran Carl-Viggo Hølmebakks rasteplass med sin ikke spesielt kompliserte referanse til Harald Solbergs ”Vinternatt i Rondane”, så spoler hodet tilbake og blar opp i hukommelsen og bevissthetens mange lag. 

Det er mulig at ”det norske landskapet” ikke er én ting, det er mulig at det er en stor og variert masse av natur og kultur. Objektivt er det selvfølgelig slik, men dette landskapet er eltet sammen til en av de lange og mange fortellingene som skapte nasjonen som en kulturell helhet. Det er nasjonalismens oppskrift som ble benyttet også her, som skrev alle tilfeldigheter inn i en saga der alt har en mening. Fjellene, uansett hvor ulike de er, er deler av ett hele. Folkenes enhet er større i fortellingen enn i virkeligheten, og når historikeren Benedict Anderson beskriver hva nasjonalismens kjerne er, gjør han det i en bok med den talende tittelen: ”Forestilte fellesskap”.  

Ok, men det var da – på det sene 1800-tallet. Selv om det fortsatte med svakere kraft, så tok det jo slutt en eller annen gang mot slutten av det 20. århundret. OL på Lillehammer i 1994 var bare et blaff, eller hva? Men det stemmer ikke. Det er fremdeles nasjonalismen, i ett av sine mange gevanter, som orkestrerer et prosjekt som Nasjonale Turistveger. Den finnes ikke bare som ekstrapolert estetisk praksis, rammet inn av fine fortellinger om alt man kan se, men også som direkte arvtaker etter Tidemand og Gude. Det de nasjonalromantiske kunstnerne i gullalderen representerte sees i dag på samme vis i dette prosjektet, men i all sin perfeksjon trer det fram som et nesten orwellsk tiltak. Det binder historien til masta, slik alle platte fortellinger alltid gjør. Ikke i kraft av å ville konservere fortiden, men i kraft av nok en gang å definere hva som er ”det nasjonale”; denne gang som en estetisk praksis der modernismens repertoar møter naturen og kulturlandskapets kompleksitet, med en implisitt forståelse av at dette er det egentlige norske. Nasjonalromantikken slik vi kjente den er utdatert, men de Nasjonale Turistveger er den postmoderne utgaven av denne ideen.

“Nasjonale Turistveger viser ikke minst sin tomhet gjennom å være like gravalvorlig og fri for ironi som en julesalme.”

Nasjonale Turistveger viser ikke minst sin tomhet gjennom å være like gravalvorlig og fri for ironi som en julesalme. Det hadde vært befriende om Statens Vegvesen hadde dempet sine ambisjoner om totalregi av disse landskapene og heller inkludert en del forferdelig skrotete bygninger i sin forestilling. Hvor ble det av bygningene som bare er prosa, som er satt opp av det lokale tømrerfirmaet og tegnet av en teknisk tegner i kommunen? Hvor ble det av de ambisiøse, men i arkitektonisk forstand mislykkede lokale forsøkene på å lage fine veikroer midt på 1980-tallet, de som serverer middels gode hamburgere i et lokale med vinyl på gulvet og DDE på radioen? 

Det er noe som går tapt når alt blir gjennomdesignet og alvorlig. Det som virker forførende og befriende første gang blir ganske raskt noe helt annet: et ryddig horrorkabinett av perfekt form, under en glasur av brautende selvbilder signert de offisielle turistpusherne.

Nasjonale Turistveger er slik sett et symptom på vår egen tilstand, og konstrueres som en presis sammenføyning av den globale kapitalismens nye form, og den norske nasjonalismens oppdaterte uttrykk. Det er oss i 2012. Det kunne vært verre. Kanskje.

Vedahaugane rasteplass. Landskapsarkitekt: LJB AS. 
I uminnelige tider har Vedahaugane vært et stoppested i bakkene fra Lærdal opp mot Aurlandsfjellet.
 

Vedahaugane rasteplass. Landskapsarkitekt: LJB AS. I uminnelige tider har Vedahaugane vært et stoppested i bakkene fra Lærdal opp mot Aurlandsfjellet.

Vedahaugane rest stop. Landscape architects: LJB AS. Vedahaugane has always been a resting point on the road between Lærdal Valley and the Aurland mountains.

Referanser/litteratur

Anderson, Benedict R. O'G. (1983). Imagined communities: reflections on the origin and spread of nationalism. London: Verso. 

Pine, J. and Gilmore, J. (1999) The Experience Economy, Harvard Business School Press, Boston.

English Summary
The Road to the End of the Nation

Commentary by Erling Dokk Holm

Pointing out that the National Tourist Routes is a national romantic project is hardly novel. But this state directed aestheticisation has become the most poignant expression of postmodern nationalism in Norway, demanding a more thorough analysis, says Erling Dokk Holm.

Yes, the individual places and structures are exquisitely designed. But as the project as a whole has moved from local initiative to internationally celebrated phenomenon, it reveals deeper agendas in Norwegian society: to cater to an experience economy, where direction of the experience is key to economic success. The elegant architecture is harnessed to this neoliberal vision of globalised competition, sacrificing character, resistance and authenticity in an aesthetic simplification of the natural as well as the cultural landscape.

Veien til nasjonens ende
Erling Dokk Holm
Erling Dokk Holm er 1.amanuensis og instituttleder ved Institutt for kreativitet og innvoasjon ved Høyskolen Kristiania.
Veien til nasjonens ende
Publisert på nett 31. januar 2018. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 8 – 2012. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Ekte kjærlighet ruster: Utsikts-punkt og tilhørende anlegg ved Trollstigen har blitt publisert utallige steder i inn- og utland og er blant prosjektene som virkelig har satt Nasjonale turistveger på det internasjonale vegkartet. Prosjektet er signert Reiulf Ramstad Arkitekter. Foto: Diephotodesigner​
Artikkel

20 år på landeveien

Av Karl Otto Ellefsen

Ekte kjærlighet ruster: Utsikts-punkt og tilhørende anlegg ved Trollstigen har blitt publisert utallige steder i inn- og utland og er blant prosjektene som virkelig har satt Nasjonale turistveger på det internasjonale vegkartet. Prosjektet er signert Reiulf Ramstad Arkitekter. Foto: Diephotodesigner​
Foto: Diephotodesigner​

20 år på landeveien

Politiske strategier og faktiske resultater

Nasjonale Turistveger har blitt publisert som arkitektur og diskutert som intensjon. Etter to tiår i sentrum av den norske arkitekturoffentligheten er det på tide å se på den faktiske effekten.

Foto: Steinar Borø
Foto: Steinar Borø

Sjelden blir arkitektonisk kvalitet formulert som eksplisitt statlig politisk strategi og enda færre eksempler er å finne på at denne typen politikk holdes ved like og entusiastisk følges opp over tid. I Norge er nå det politisk korrekte å overføre all myndighet som vedrører natur, landskap og det bygde til kommunalt nivå. 

”I Norge er nå det politisk korrekte å overføre all myndighet som vedrører natur, landskap og det bygde til kommunalt nivå.”

Sterkt sentralstyrt har likevel målet om å utvikle 18 Nasjonale turistveger med en samlet veglengde på 2151 km blitt fulgt opp, og i de siste 25 åra er en konsistent politikk satt ut i livet. I løpet av 2018 vil 149 av et langtidsprogram som omfatter 250 arkitektur- og kunstprosjekter langs turistvegene være gjennomført, og ifølge Nasjonal transportplan skal rutene være komplette og Norwegian Scenic Routes – som er den nye engelskspråklige betegnelsen – framstå som en «helhetlig attraksjon innen utgangen av 2023».1 46 prosjekter langs turistvegene – også disse interessante oppgaver for norske arkitekter – vil bli bygd fram til 2023 og resten av porteføljen, enkel matematikk sier 55 prosjekter, vil bli finansiert fram til 2029, i en periode da turistvegarbeid i like høg grad vil dreie seg om forvaltning og vedlikehold som ny design og investeringer. 

Ser vi på totalinvesteringene helt fra Reiselivsprosjektet, forløperen og pilotprosjektet for fire strekninger som startet opp i 1994, skal det fram til 2029 være investert 4,4 milliarder kroner (omregnet til dagens priser). 3,9 milliarder kroner av dette skal dekkes over Samferdselsdepartementets budsjett. Med en investeringsperiode på 35 år er altså gjennomsnittlig årlig statlig turistvegbudsjett 112 millioner kroner i året.

Målt mot de svimlende summene som planlegges satt av til teknisk infrastruktur i Nasjonal Transportplan 2018–2029, må dette oppfattes som lommepenger, men sett som kostnad for et arkitekturprosjekt, snakker vi her om betydelige beløp. Hovedkvarteret til Norges Bank kostet 2,8 milliarder (1986-kroner),2 Operaen 3,7 milliarder (2008-kroner) og det ulykksalige påbygget til Stortinget som fortsatt er under arbeid er foreløpig stipulert til 2,3 milliarder. Stortinget godkjente høsten 2017 en kostnadsramme på 5,3 milliarder for det nye Nasjonalmuseet, som altså slår Turistvegprosjektet med 400 millioner. Siden finans, skjønnsang, underjordiske parkeringsplasser for stortingsmenn og museer oppfattes som nødvendige, mens fellesinnvesteringer i reiseopplevelser er noe man koster på seg, kan det være fornuftig å vurdere hva oppdragsgiveren – den norske staten – fikk ut av det hele, målt opp mot intensjonene. I denne artikkelen dreier diskusjonen seg om effekter. Arkitekturen og hvordan den har utviklet seg over tid i prosjektet, vil jeg reflektere over i andre publiseringskanaler.

Uredd i møtet med ny arkitektur: Ureddplassen ligger på Helgelandskysten, er tegnet av Haugen/ Zohar Arkitekter og stod ferdig i 2018. Foto: Foto: Steinar Skaar​

Uredd i møtet med ny arkitektur: Ureddplassen ligger på Helgelandskysten, er tegnet av Haugen/ Zohar Arkitekter og stod ferdig i 2018.

Foto: Foto: Steinar Skaar​
Bakom fossen: Steinsdalsfossen i Hardanger har fått et anlegg signert Jarmund/Vigsnæs Arkitekter, der ramper og utsiktspunkt er supplert med ny turistinformasjon. Foto: Jiri Havran​

Bakom fossen: Steinsdalsfossen i Hardanger har fått et anlegg signert Jarmund/Vigsnæs Arkitekter, der ramper og utsiktspunkt er supplert med ny turistinformasjon.

Foto: Jiri Havran​

Intensjoner

I Turistvegprosjektet fant myndighetene en strategi som kunne styrke regional utvikling både gjennom økt turisttrafikk og ringvirkninger av investeringer. I sin innstilling til Norsk veg- og vegtrafikkplan 1994–1997 ba Samferdselskomiteen departementet vurdere å ta initiativ til samarbeid mellom reiselivsnæringene, bilorganisasjonene og vegmyndighetene.

”I Turistvegprosjektet fant myndighetene en strategi som kunne styrke regional utvikling.”

Målet var å finne fram til tjenlige måter å videreutvikle og markedsføre vegen som ledd i et reiselivsprodukt. Siden har de norske Scenic Routes blitt omtalt i seks generasjoner stortingsmeldinger av typen Nasjonal Transportplan, tre handlingsprogrammer for Statens vegvesen sin oppfølging av transportplanene, 17 budsjettforslag fra Samferdselsdepartementet, Kommuneøkonomiproposisjonen for 2010 og to reiselivsstrategier fra regjeringen.3 I Stortingsmelding nr. 46 fra 1999, da Turistvegprosjektet ble politisk velsignet og klarsignal og penger gitt etter en fem års prøveperiode, formuleres det essensielle:

Reiselivsnæringa betyr mye for distriktene. Vegnett og ferjeforbindelser er viktige for næringen, – både for framkommeligheten og fordi det gir turistene opplevelser underveis. Det er satt av midler til spesiell satsing på utvikling av noen nasjonale turistveger.

Store eller små beløp? Sammenlignet med mange arkitekturprosjekter er det god økonomi i Nasjonale turistveger. Men i lys av prisen på nye veier, er det lommerusk det er snakk om. Tall fra Nasjonale turistvegers årsmelding, 2017. Foto: Steinar Borø
Foto: Steinar Borø

Store eller små beløp? Sammenlignet med mange arkitekturprosjekter er det god økonomi i Nasjonale turistveger. Men i lys av prisen på nye veier, er det lommerusk det er snakk om. Tall fra Nasjonale turistvegers årsmelding, 2017.

Stortingsproposisjon nr.1 for budsjettåret 1999 hadde oppsummert Reiselivsprosjektet som viktig og konkretisert diskusjonen om organisering, finansiering, kvalitet og kvantitet. Dokumentet definerte en betraktningsmåte. Sett som ferdselsveg for turister ble vegnettet delt inn i turisttransportruter, turistvennlige ruter og – her blir navnet stadfesta dog foreløpig uten stor N – nasjonale turistveger. En ville velge veger i områder med «storslått natur». Kvalitetskravene skulle være sterke og uomgjengelige, både når det gjaldt opplevelse, tilrettelegging og service langs vegen. «På bakgrunn av opplysninger og erfaringer begrenser potensialet i Norge til et sted mellom 15–25 nasjonale turistveger» fastslår denne 20 år gamle proposisjonen.

”Tilrettelegging for sykkelturisme og for avstikkere på stier ut i naturen er langt viktigere nå enn ved starten av prosjektet.”

Omkring 60 ulike alternative ruter ble lansert, for eksempel en «villmarksveg i det indre av Norge fra Halden via Røros til Nidarosdomen».4 I 2004, etter omfattende diskusjoner om organisering og konsept, festet en seg ved 18 vegstrekninger, de fleste i vest og nord, der naturen er dramatisk og reiselivspotensialet størst. Flere av vegene krysser fjellet mellom vest og øst. To av de valgte strekningene er øst i Norge (Rondanevegen og Valdresflya). Trøndelag, Telemark og Sørlandet fikk ingen. Strekningene er justert, avstanden mellom «storslått» naturopplevelse og likegyldig bygd kaos er kort i dette landet. Fra tid til annen er politiske ønsker om nye turistveger blitt avvist. Tilrettelegging for sykkelturisme og for avstikkere på stier ut i naturen er langt viktigere nå enn ved starten av prosjektet. Budsjettdiskusjonen er alltid krevende. Spørsmålet om hvor ansvar og myndighet skulle ligge har utfordret prosjektet i en periode da mye av virksomheten i Statens Vegvesen har blitt desentralisert og delt opp. Likevel har ingen vesentlige endringer skjedd i turistvegpolitikken etter årtusenskiftet.

Kron og mynt: Inntjeningen er en konkret måte å måle den inn-virkningen Turistvegprosjektet har hatt på reiselivsnæringen. Tall fra Nasjonale turistvegers årsmelding, 2017. Foto: Steinar Borø

Kron og mynt: Inntjeningen er en konkret måte å måle den inn-virkningen Turistvegprosjektet har hatt på reiselivsnæringen. Tall fra Nasjonale turistvegers årsmelding, 2017.

Foto: Steinar Borø
Markant økning: Verdiskapingsvekst i reiselivsbedrifter langs Nasjonal turistveg sammenlignet med lignende reiselivsbedrifter i andre regioner. Tall fra Menon economics’ rapport Effektmåling av Nasjonale turistveger, Menon-publikasjon NR. 38/2017 av Endre Kildal Iversen og Anders Helseth. Foto: Steinar Borø

Markant økning: Verdiskapingsvekst i reiselivsbedrifter langs Nasjonal turistveg sammenlignet med lignende reiselivsbedrifter i andre regioner. Tall fra Menon economics’ rapport Effektmåling av Nasjonale turistveger, Menon-publikasjon NR. 38/2017 av Endre Kildal Iversen og Anders Helseth.

Foto: Steinar Borø

Organisering og konsept

Turistvegene var politisk tenkt som et stort og omfattende prosjekt som inkluderte hele landet og involverte mange ulike interesser. Både et tydelig konsept og en handlekraftig organisasjon var derfor nødvendig. Rundt i verden fantes noen forbilder. Franske veikart har lenge ved hjelp av grønne linjer markert ferdselsruter som på en vakker måte beveger seg gjennom natur, kulturlandskap og historiske landsbyer. Dagens «Le route de vins» viderefører dette konseptet. I Tyskland kan vi følge «Romantische Strassen» og i USA «the Scenic Byways».

”Ser vi tilbake, var det på ingen måte gitt at dette ambisiøse og langvarige prosjektet skulle lykkes.”

Ser vi tilbake, var det på ingen måte gitt at dette ambisiøse og langvarige prosjektet skulle lykkes. Helt avgjørende var det at sivilingeniøren, vestlendingen og musikeren Jan Andresen, med solid fartstid fra Statens Vegvesen, i 1998 ble ansatt som leder og fortsatt drar lasset. Turistvegutbygging dreier seg jo ikke først og fremst om framkommelighet og sikkerhet, men om kultivering. Ser man prosjektet som mer enn vegforvaltning – som næringsprosjekt, tiltak for regional utvikling og/eller et kulturprosjekt – kan det synes merkelig at en nasjonal utbyggings- og forvaltningsorganisasjon som Statens Vegvesen er byggherre. Men trolig ble vegvesenets hierarkiske organisasjon, handlingsevne og økonomiske forankring i statsbudsjettet også en nødvendig forutsetning. En nøkkel var at prosjektet ble forankret i toppledelsen og at assisterende vegdirektør Kjell Bjørvig tok Turistvegene til sitt hjerte. Et eget Turistvegkontor ble etablert på Lillehammer, nå i 2018 med 15 tilsatte inkludert de strekningsansvarlige rundt om i landet. Kjernebemanninga har vært stabil siden starten, og dette er nok også en grunn til at en har vært i stand til å holde kursen. Staben av erfarne og dyktige rådgivere som har fylt ulike roller i prosjektet har også stort sett kun endret seg gjennom naturlig avgang.

Den organisatoriske tilhørigheten til Statens Vegvesen definerte entydig turistvegene som et infrastrukturprosjekt. Tiltakene skal ses på som en del av veganlegget og ikke som en del av stedene vegen går gjennom. Veg og natur er kontekst, ikke stedlig bebyggelse; morfologi og ikonografi. Rasteplasser, utsiktspunkter, og toalettanlegg langs norske veger hadde lenge hatt en nærmest katastrofal dårlig kvalitet. Plasseringen var tilfeldig, sikkerhet ved avkjøring og parkering var ikke tatt vare på, plassene var håndverksmessig svakt utført, og dårlig vedlikehold og renhold gjorde stedene lite attraktive. Rent estetisk synes vegmyndighetene å ha hatt valget mellom grovskåren elghodearkitektur med referanse til vikingtid og bygderomantikk, eller tilfeldige samlinger av sprengstein og snekkerier gjennomført av vegmester i samarbeid med teknisk kontor i kommunen og lokale byggmestere.5

Lommekjent: Denne rasteplassen i Lom er signert Jensen & Skodvin og er et av mange eksempler på hvordan den norske arkitekturtradisjonen med ekstrem lydhørhet for naturen og bruk av naturlige materialer har blitt videreført og videreutviklet med Turistvegprosjektet.  Foto: Jan Olav Jensen​
Foto: Jan Olav Jensen​

Lommekjent: Denne rasteplassen i Lom er signert Jensen & Skodvin og er et av mange eksempler på hvordan den norske arkitekturtradisjonen med ekstrem lydhørhet for naturen og bruk av naturlige materialer har blitt videreført og videreutviklet med Turistvegprosjektet. 

Tiltakene var selvfølgelig nødvendige, vegfarende ønsker å stoppe, se seg om, grille, hygge seg og må få besøke «restrooms» også på vegstrekninger uten kort avstand mellom bensinstasjoner. Merkverdigheter kan også være sjarmerende. De kan til og med savnes: «Hvor ble det av bygningene som bare er prosa, som er satt opp av det lokale tømmerfirmaet og tegnet av en teknisk tegner i kommunen. Hvor ble det av de ambisiøse, men i arkitektonisk forstand mislykkede forsøkene på å lage fine veikroer midt på 1980-tallet, de som serverer middels gode hamburgere i et lokale med vinyl på gulvet og DDE på radioen», sier Erling Dokk Holm og slakter arkitekturen i Turistvegprosjektet ved hjelp av nostalgiske referanser og påstander om overkultivering. 6

Alt dette finnes der ennå, tilgangen på dårlig ferdigmat i hjemmesnekrete omgivelser er overveldende langs alle norske veger. Ambisjonen har ikke vært å fjerne det som noen oppfatter som uskjønt og skjemmende, andre som autentisk og historiefortellende. Det valgte konseptet dreide seg om å kultivere og å vise fram Turistvegene som et nytt, men historisk forankret lag av infrastruktur.

”Det valgte konseptet dreide seg om å vise fram Turistvegene som et nytt, men historisk forankret lag av infrastruktur.”

 Vannkraftanleggene i Norge er nesten ukjente som byggverk og strukturer. Spektakulære veg- og jernbaneanlegg oppfattes som teknisk pragmatikk. Oljeinstallasjonene i Nordsjøen er aldri blitt konseptualisert som nasjonale symboler og formidabel ingeniørkunst. «Norwegian infrastructure was never on display» til tross for at det er i møtet mellom natur, infrastruktur og ingeniørkunst vi har mest å vise fram.7 Dette gjøres for første gang i Turistvegprosjektet. Her legges både infrastruktur og landskap «on display» Man reiser gjennom og opplever landskapet, men man sanser og erfarer også infrastrukturen.8

En av de største utfordringene må ha vært spørsmålet om hvordan man innenfor dette konseptet legger til rette for landskapsopplevelse. Trolig er konseptet gradvis utviklet gjennom enkeltprosjekter, der jeg har erfart at usedvanlig mye tid er brukt til samtaler mellom arkitekt og byggherre. Hovedsakelig dreier landskapsopplevelsen seg om bevegelse og en serie av skiftende tablåer og økosystemer langs en meandrende vei. En annen, og i de «storslåtte» områdene ofte dominerende variant, dyrker utsikten, en type landskapsopplevelse som ble skapt av de kulturelle elitene under romantikken og fortsatt er svært mange turisters mål. En tredje kategori er prosjekter med et tydelig narrativt innhold. Den fjerde kategorien omfatter prosjekter som tolker landskapet som en direkte kroppslig opplevelse av økologiene på stedet – furuskogen, fossefallet, strandenga, fjellmyra.

Vakrest i landet her: Rassikrings-prosjekt på fylkesvei 889 Havøysundvegen på Skjarvelandet, Finnmark fikk Vakre vegers pris i 2014. Landskapsarkitekt var LANDSKAPSFABRIKKEN v/Inge Dahlman. Foto: Inge Dahlman
Foto: Inge Dahlman

Vakrest i landet her: Rassikrings-prosjekt på fylkesvei 889 Havøysundvegen på Skjarvelandet, Finnmark fikk Vakre vegers pris i 2014. Landskapsarkitekt var LANDSKAPSFABRIKKEN v/Inge Dahlman.

I hvilken grad disse ulike måtene å forholde seg til landskap på er relevante i dag, og vektleggingen mellom dem i prosjektene som er bygd, har vært et tema. En type kritikk dreier seg om at tiltakene for eksempel kunne vært utviklet som en del av naturen og ikke som en del av vegen. Tilnærmingen kunne med andre ord vært biologisk i motsetning til antroposentrisk, og diskusjonen av forholdet mellom bygg og natur erstattet med utsagnet «hus er natur». Søken etter en sublim og romantisk landskapsopplevelse erstattet av en reflektert dypøkologisk tilnærming. En annen type kritikk dreier seg om ambisjonene: Prosjektet kunne åpnet for og oppfordret til bruk av naturen vegen beveger seg gjennom, og det kunne i større grad tatt sikte på å formidle kunnskap. 

”Prosjektet kunne åpnet for og oppfordret til bruk av naturen, og i større grad tatt sikte på å formidle kunnskap.”

Hvordan skulle en da diskutere arkitektur i prosjektet, og skille mellom det verdige og det uverdige? Ifølge Jan Andresen slo «dei unge arkitektane» Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk an tonen i 1994–1997 gjennom prosjekter på Sognefjellet og langs Gamle Strynefjellsvegen. «Forfriskande arkitektur i vakre omgivnader dukka opp i dalen og på fjellet.» «Osloskolen»9, som disse to arkitektene hører til, kom til å bli det rammeverket som arkitekturen i prosjektet ble diskutert innenfor.10 Tradisjonen var i praksis den eneste tilgjengelige og anvendbare. Den tilbød en semantikk for å utvikle arkitektur som forholdt seg til landskap, metodikk for å operasjonalisere stedlige forutsetninger, evne til å omsette enkle programmer til arkitektur og en tektonisk orientert materialtradisjon som behersket tre, stein, glass og betong. Ikke minst var generasjonen av arkitekter utdannet på 1980-tallet sultne på oppdrag. De drev nyetablerte kontorer med ledig kapasitet og kunne håndtere og videreutvikle denne tradisjonen.11 Enkeltprosjektene langs turistvegene skal dekke behov som er ukompliserte og pragmatisk sett lette å forstå. Denne generasjonen av arkitekter gjorde Turistvegene til en arena for kultivering av det ordinære og for å omsette jordnære programmer til høyverdig arkitektur.

Kvalitet er kjerneverdien i Turistvegprosjektet, og kravet om kvalitet kommer fram i alle policy-dokumentene. Måten kvalitet i arkitektur omtales på er presisert over tid. Nå heter det at: «Arkitekturen skal være dristig og nyskapende samtidig som den skal formidle stemningen på stedet.»12 Prosjektene skal fullt ut tilfredsstille alle brukskrav og som ingeniørkunst og håndverk være på høyde med det beste i verden. Går vi bak ordene vil jeg hevde at diskusjonen om kvalitet i arkitekturen kom til å foregå innenfor Osloskolens rammer. Statens Vegvesen planlegger vanligvis etter håndbøker og stiller eksplisitte og strenge kvalitetskrav i alle anbudsdokumenter. Diskusjon av arkitektonisk kvalitet er i langt større grad et spørsmål om skjønn, og prosjektorganisasjonen i Turistvegprosjektet er bygget opp slik at skjønnet kan bli systematisert som en del av utviklingsprosessen for prosjekter. Dette skjer ved at et arkitekturråd evaluerer prosjekter og diskuterer med konsulentene. 

Resultatet kan være beslutninger om mer tid for å utvikle arkitekturen, krav om konseptuelle endringer eller skifte av konsulent. Enkelte tiltak har man gitt opp fordi en ikke var i stand til å forløse prosjekter med tilstrekkelig kvalitet. Jeg husker to konkurranser og en mellomperiode med en annen arkitekt før Carl-Viggo Hølmebakk ble kontrahert for arbeidene ved Vøringsfossen. Mange arkitekter har prøvd seg ved eller i hullet i Torghatten på Helgeland og også ved steinstrendene på vegen mot Hamningberg i Varanger, men uten at man har kommet i mål.

Ikke bare bygninger: Utsiktstien på Eldhusøya handler om å tilrettelegge naturen for alle. Både stianlegget og bygningene er signert Ghilardi + Hellsten arkitekter med Asplan Viak som landskaps-arkitekt. Foto: Erik Stenman
Foto: Erik Stenman

Ikke bare bygninger: Utsiktstien på Eldhusøya handler om å tilrettelegge naturen for alle. Både stianlegget og bygningene er signert Ghilardi + Hellsten arkitekter med Asplan Viak som landskaps-arkitekt.

Effekter av prosjektet sett som arkitekturpolitikk

Intensjonen fra starten av var aldri at Turistvegprosjektet skulle bli et utstillingsvindu for norsk arkitektur. Likevel ble Scenic Routes det internasjonalt sett mest omtalte norske arkitekturprosjekt noensinne. Bevisstheten om potensialet utviklet seg etter hvert, men ble aldri nedfelt i målsettingene. Da prosjektet feiret seg sjøl på Lillehammer i 2006 med dronning Sonja til stede, ble arkitektursatsingen diskutert eksplisitt. Hun velsignet prosjektet og tok i 2008 med seg en utstilling på statsbesøk til Portugal med arkitekturseminar på Faculdade de Arquitectura da Universidade Técnica de Lisboa der det nye store auditorium fortsatt bærer dronningens navn. 

Nasjonal omtale er talt og verdisatt hvert år siden starten. De siste seks årene har norsk presse publisert nær 11 000 artikler om Nasjonale turistveger. Omtaleverdien av dette er på over 240 millioner kroner.13 Internasjonal omtale er ikke systematisk bokført. Per Ritzler, en av de som har arbeidet lengst for å skape internasjonal interesse for prosjektet, forteller i en mail at det største oppslaget turistvegene sannsynligvis har hatt i internasjonal presse kom i oktober 2017 i New York Times. Prosjektet fylte forsida og dobbeltsider i deres reisebilag; 30 millioner treff per måned på nettutgaven, og estimert omtaleverdi i avisa på NOK 23 millioner.

Noe av den internasjonale interessen har vært resultat av bevisst markedsføring støttet av Utenriksdepartementet, og noen ganger Innovasjon Norge og reiselivsorganisasjoner. Internasjonal presse, fagfolk og reiselivsrepresentanter er invitert til landet for å oppleve turistvegene, og UD har støttet internasjonale utstillinger, fagarrangementer og bøker om prosjektet.14 For myndighetene dreier dette seg om å forfølge et sett av intensjoner; omdømmebygging, kultureksport der musikk og arkitektur synes å ha vært viktige satsingsområder, og stimulering av internasjonalt reiseliv i Norge. Faren er at denne typen kommodifisering, eller varesalg blander lakseeksport i midnattssol, norske fjorder og mykpornografiske bilder av spektakulær arkitektur til en usmakelig suppe. Og dette har skjedd, men den dominerende tendensen har vært presentasjon og diskusjon av prosjektet innenfor sofistikerte rammer, eller fylt av humor som i utstillingene som de svenske kunstnerne Peter Johansson og Barbro Westling kuraterte i 2006. På utstillingen «Omveg», vist i Norsk Form i Hausmannsgate, kunne vi se ned på en 16 meter lang modell av Norge der miniatyrbiler beveget seg digitalt styrt langs turistvegene, med filmkameraer montert som viste kjøreturen direkte på store skjermer der denne direkteoverføringen vekslet med nyskutte filmer fra Turistvegene.15 Etterfølgeren «Detour» var formet som et 1800-talls panoptikon, et titteskap, som turistvegene viste seg fram i. Utstillingen reiste verden rundt – alltid fulgt av forelesninger og diskusjoner – fram til den falt sammen av slitasje og materialtretthet på New School, Parsons, Manhattan i 2010. Alle de mest involverte turistvegarkitektene og mange av rådgiverne har vært invitert til å forelese internasjonalt om prosjektet. I februar 2017 var for eksempel Norwegian Scenic Routes tema på et fagmøte på Guggenheim i New York, der Peter Zumthor og Nina Berre presenterte turistvegprosjektet og Zumthors arkitektur på Steilneset i Varanger og i Allmannajuvet i Ryfylke. Alle internasjonalt orienterte arkitekturtidsskrifter har omtalt enkeltprosjekter langs turistvegene, presentert monografiske artikler om arkitekter i prosjektet, eller gitt informativ og sammenfattende arkitekturkritikk.

La det bli lys: Bygda Jektvik ligger på sørsiden av Værangen i Rødøy kommune. Her har arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk skapt et lite hus som blir noe mye mer enn de basale toalettene og venterommet bygningen huser. Foto: Rickard Riesenfeld​
Foto: Rickard Riesenfeld​

La det bli lys: Bygda Jektvik ligger på sørsiden av Værangen i Rødøy kommune. Her har arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk skapt et lite hus som blir noe mye mer enn de basale toalettene og venterommet bygningen huser.

Hva skyldes da den internasjonale interesse? Er den drevet fram av en gruppe «well connected» smaksledende og klimafornektende turistvegpushere med ubegrenset tilgang til offentlige midler, som gjennom sin publisering og sitt høylytte prat overdøver langt mer verdifulle og framtidsrettede sider av norsk arkitektur?16 Min oppfatning bygger på et noe mindre konspiratorisk grunnlag. For det første er Turistvegprosjektet et uhyre originalt prosjekt, verden hadde aldri sett noe slikt før. «Surrealistisk og meningsfylt» skriver New York Times da de oppsummerer reiseopplevelsene i denne blandingen av vill natur, bygdekaos og «contemporary» arkitektur og kunst.17 Prosjekterfaringene er også overførbare og er blitt sett som relevante i så forskjellige land som Island, Irland, Skottland, Chile, Sør-Korea og Kina. 

For det andre, Turistvegprosjektet er omfattende og sammensatt av en strøm av mindre fortellinger som hver for seg fortjener oppmerksomhet. Bare ti av tiltakene er omfattende arkitekturprosjekter enten for å utvikle spesielle attraksjoner som Eldhusøya langs Atlanterhavsvegen (Ghilardi + Hellsten) eller for å rydde opp og ordne kapasitet og tilgjengelighet som på Trollstigplatået (Reiulf Ramstad). 168 av tiltakene (2029) vil være mindre rasteplasser og utsiktspunkter og 57 (2029) ulike ordnende tiltak i tettsteder, ved reiselivsbedrifter og på fergeleier. Prosjekter av Jarmund/Vigsnæs kan illustrere den siste odde gruppa: ett samfunnshus ved Gimsøystraumen, ett utfoldbart utstillingslokale i Henningsvær og et nebbgult gjerde som leder opp til utsiktspunktet i Nappskaret. 15 er rene kunstinstallasjoner som er valgt ut etter en annen logikk enn arkitektur- og designprosjektene, med en installasjon langs hver veg, kreert av internasjonalt kjente kunstnere. Prosjektet er definitivt «i tida». Natur- og landskapsoppmerksomheten fører til at Norge blir mer attraktivt som turistmål. Installasjonene representerer også noe særmerket. De viser en materialitet, taktilitet og situasjonsforståelse som den globale arkitekturen sjelden håndterer. Kanskje den internasjonale interessen kort og godt skyldes kvaliteten på det som bygges. 

Ekte kjærlighet ruster: Utsikts-punkt og tilhørende anlegg ved Trollstigen har blitt publisert utallige steder i inn- og utland og er blant prosjektene som virkelig har satt Nasjonale turistveger på det internasjonale vegkartet. Prosjektet er signert Reiulf Ramstad Arkitekter. Foto: Diephotodesigner​
Foto: Diephotodesigner​

Ekte kjærlighet ruster: Utsikts-punkt og tilhørende anlegg ved Trollstigen har blitt publisert utallige steder i inn- og utland og er blant prosjektene som virkelig har satt Nasjonale turistveger på det internasjonale vegkartet. Prosjektet er signert Reiulf Ramstad Arkitekter.

En konsekvens er at norsk arkitektur er blitt kjent i utlandet. Turistvegprosjektet skal ikke pekes ut som enkelttiltaket som skapte interessen. Fenomenet Snøhetta skal så absolutt ha sin del av æren. Det samme skal særegne enkeltprosjekter som det internasjonale frølageret på Svalbard. Norsk arkitektur omtales nå endelig på linje med de svenske, danske og finske tradisjonene. De viktigste effektene kan vi etter min mening likevel lese internt i den norske arkitekturverdenen.18 Omkring 50 kontorer – arkitekter, landskapsarkitekter, interiørarkitekter, kunstnere og designere inkludert – har så langt utført oppdrag innenfor Turistvegprosjektet. 80-tallsgenerasjonen ble trukket inn allerede midt på 1990-tallet, og prekvalifiseringsprosesser for å rekruttere nye unge formgivere ble gjennomført både i 2007 og i 2014. Turistvegkontoret tilbød ikke høge timesatser, men budsjettet for prosjektering var omfattende målt mot byggekostnadene. Programmet ga derfor unge og talentfulle arkitekter mulighet for å eksperimentere og gradvis raffinere prosjektene sine innenfor det som kunne fungere som en konstruktiv dialog med byggherre og arkitekturråd. En generasjon av norske arkitekter etablerte seg ved hjelp av Turistvegprosjektet, folk som nå er i 50-åra. Av de mest brukte er Jensen & Skodvin, Carl-Viggo Hølmebakk, Jarmund/Vigsnæs, Manthey Kula, Knut Hjeltnes og 3RW og blant landskapsarkitektene Inge Dahlman i Landskapsfabrikken. For et kontor som Jensen og Skodvin ble turistvegprosjektene piloter også for framtidige prosjekter – et åpent laboratorium og en plattform for videreutvikling – som gjorde det mulig for dem å spisse betraktningsmåter, eksperimentere med formkonsepter og profesjonalisere daglig kontordrift og forretningsmodell.19 

Jeg mistenker at det er mulig å trekke denne argumentasjonen enda lenger. Norsk poetisk modernisme, ved AHO kalt Osloskolen, hadde stivnet i sine egne forbilder. Man var mer opptatt av hvordan arkitektur skulle se ut enn av de verdiene, holdningene og arbeidsmåtene tradisjonen bar i seg. Osloskolen framsto for mange som en «stilart». Turistvegprosjektet tilbød prosjekter som lot seg løse innenfor denne tradisjonen, men ble samtidig et medium for å fornye, ofte på en leken og uhøytidelig måte.20

Reiselivet profitterer: Oppgangen er tydelig i Varanger. Tall fra Menon economics’ rapport Effektmåling av Nasjonale turistveger, Menon-publikasjon NR. 38/2017 av Endre Kildal Iversen og Anders Helseth. Foto: Steinar Borø

Reiselivet profitterer: Oppgangen er tydelig i Varanger. Tall fra Menon economics’ rapport Effektmåling av Nasjonale turistveger, Menon-publikasjon NR. 38/2017 av Endre Kildal Iversen og Anders Helseth.

Foto: Steinar Borø
Foto: Steinar Borø
Foto: Steinar Borø

Effekter av prosjektet sett som regionalpolitikk

Ett av problemene ved å måle økonomiske effekter, er at vegene er et av mange offentlige og private tiltak som er satt i gang for å stimulere reiseliv, og at årsak/virkning derfor er vanskelig å isolere. Trender i nasjonal og internasjonal turisme er en uavhengig variabel og, ikke minst, tiltak trenger tid for å få effekt.

Tallet på internasjonale reisende stiger sterkt. Reiselyst og reiseaktivitet vokser for eksempel eksponentielt i et land som Kina med en stor middelklasse og en befolkning som tidligere ikke har hatt råd til ferie. I Norge økte antallet kinesiske turister 38 % fra 2015 til 2016. Av verdensdelene er Europa historisk sett den mest besøkte. Innreiser til Nord-Europa økte med seks prosent og til Norge med 12 prosent fra 2015 til 2016. Landet tar en større andel av internasjonal turisme. World Tourism Organization (UNWTO) trekker ifølge Innovasjon Norge fram terrorfrykt, vekslingskurs og lave oljepriser som viktige faktorer som påvirker reisevalgene. Som turistmål er Island sammenlignbart med de områdene turistvegene betjener i Norge. Antall turister som besøker Island steg fra 2010 og framover med 20 % i året og med hele 40 % i 2016. Landet har i underkant av 340 000 innbyggere og 2 millioner turister besøkte Island i 2017.21 Og dette på tross av at den islandske krona de siste fem åra har styrket seg kraftig mot Euroen. 

Å reise i Norge har derimot blitt billigere for folk som lønnes i Euro, Dollar eller RMB. Innovasjon Norge legger årlig fram «Reiselivstall for Norge», og dokumentet viser at norsk reiselivsnæring er større og har mer omfattende økonomisk betydning enn de fleste tror.22 Da Ragna Weider og undertegnete deltok i arbeidet med å lage turistplan for Finnmark i 1972, var holdningen på fylkeshuset i Vadsø at det lureste ville være å betale turistene hundre kroner for å snu ved fylkesgrensa. De ødela og beskattet naturressursene på bekostning av lokalbefolkningen. Tall fra SSB (2016) viser at 4,2 % av BNP i fastlands-Norge skapes i reiselivsnæringa, en av 15 arbeidet i turistnæringa, det samlete turistkonsum i landet var på 159 milliarder og av dette konsumerte utenlandske gjester 29 %. Reiselivet betyr stadig mer for norsk økonomi, men er mindre viktig for nasjonaløkonomien enn i mange andre land. Derimot har reiselivet uhyre stor betydning for mange regionale økonomier i distriktene der vekstmulighetene er vanskelige å finne, og disse distriktene betjenes av turistvegene. Er man som undertegnete enig i målet om å bevare bosetting over hele landet er dette et interessant faktum.

Etterspørselen i norsk reiseliv er relativt konvensjonell. Ifølge Innovasjon Norges undersøkelse av de mest attraktive søkeordene som brukes når potensielle turister leter seg fram, vinner «Natural Wonders» (1 977 799 treff), etterfulgt av «Fjords and Glaciers» (1 345 077 treff) og «Northern Lights» (456 077 treff). De mest attraktive aktivitetene er ifølge undersøkelsen «oppleve naturen», «ha det moro», «oppleve fjordene» og «oppleve fjellene». Spesielt i Fjord-Norge og i Nord-Norge har turistnæringa fortsatt stort potensial. Antallet baseturister med lange opphold i regionene øker, og mulighetene for helårsturisme ser ut til å være i ferd med å bli utløst i deler av Nord-Norge. Transportbildet er langt mer sammensatt enn tidligere, el-bilene myldrer også langs turistvegene, og bobilene bringer sykler til hele familien med seg. Turister tar seg i hovedsak fram til Norge med fly, det er her vi finner de negative klimatiske effektene av internasjonalt reiseliv.

Trafikken øker langs alle turistvegene, og attraksjonene er stadig mer besøkt. Turistvegkontoret på Lillehammer fikk i 2017 laget en rapport som målte økonomiske effekter, bygd på dybdestudier av turistvegene i Rondane og Varanger, begge strekninger som ligger i utkanten av turistenes kjerneområder. Rapporten ble laget av konsulentfirmaet Menon Economics og undersøkte hvorvidt vegene hadde hatt en positiv virkning på reiselivsbedriftene lokalt, og hvor stor denne effekten har vært.23 Menon sirklet inn de relevante bedriftene langs vegene og fant sammenlignbare referansebedrifter, analyserte regnskapstall og isolerte eventuell effekt av beliggenhet langs en turistveg. I vitenskapelig språkføring er konklusjonen slik: 

Vi finner at reiselivsbedrifter langs turistvegene har hatt merkbart sterkere verdiskapingsutvikling enn sammenlignbare referansegrupper etter åpning av turistvegstrekningens viktigste attraksjoner. Vi konkluderer med at de nasjonale turistvegene etter all sannsynlighet har hatt en positiv effekt på lokal verdiskapning innen reiselivsbedriftene langs vegstrekningene. Vi finner imidlertid ikke effekt av de nasjonale turistvegene på verdiskapning innen handelsbedrifter langs turistvegene. 24

De økonomiske resultatene for reiselivsbedrifter både langs Rondane-vegen og langs Varanger-vegen viser altså at Turistvegene har fungerte som et regionalt utviklingsprosjekt. 

Som del av undersøkelsen gjennomførte også Nasjonale turistveger en systematisk intervju-undersøkelse av reiselivsbedriftene. Jeg siterer Ingrid Tjelle ved Ekkerøy feriehus rett nord for Vadsø, intervjuet 12.1.2017. Hennes svar synes å være typisk:

Det er vanskelig å måle hvor mange som kommer pga. NT og hvor mange som kommer pga. fugleturismen og naturbasert turisme, bildet er sammensatt, men NT er en av hovedpilarene som reiselivet hviler på. Jeg markedsfører det for alt det er verdt. Jeg forteller om det og om Steilneset til de som ikke kjenner til det, noen virker som de bare lander her, andre er svært bevisste. Jeg hadde nettopp et kunstner/arkitektpar her fra San Francisco, de visste alt, kunne om Steilneset, Hamningberg og historien. For oss er NT kjempeviktig! Det er derfor vi har turt å satse, vi investerte 5,5 mill. i fjor, på grunn av økningen i trafikken.25

Undersøkelser av ringvirkninger er ikke systematisk gjennomført. De fleste anleggene er bygd av lokale entreprenører. De tekniske løsningene har ofte vært krevende og lokale fagfolk har måttet strekke seg. Dette er et eksempel på hvordan Nasjonale Turistveger også er en del av et nødvendig kulturelt og kunnskapsmessig moderniseringsprosjekt i det rurale Norge. 

Fancy: Ekstravagant estetisk utforming har kjennetegnet flere av turistvegprosjektene i ulik grad, men sjelden så viltert som her ved Eldhusøya. Rasteplass og servicebygning, Ghilardi + Hellsten Arkitekter. Foto: Roland Halbe​​
Foto: Roland Halbe​​

Fancy: Ekstravagant estetisk utforming har kjennetegnet flere av turistvegprosjektene i ulik grad, men sjelden så viltert som her ved Eldhusøya. Rasteplass og servicebygning, Ghilardi + Hellsten Arkitekter.

Noter
  1. Nasjonal Transportplan 2018–2029.
  2. NOU 1990:25, «Norges Banks nye hovedsete», Undersøkelsesutvalget for Norges Banks hovedsete, Finans- og tolldepartementet.
  3. «Nasjonale turistvegar i overordna dokument», notat datert 25.4.2018 fra Jan Andresen, Turistvegkontoret, Statens vegvesen.
  4. Opplysninger fra Jan Andresen, leder av Turistvegprosjektet.
  5. Denne typen tiltak blir gjennomført med langt større omsorg i dag. Statens Vegvesen har lært, trolig også av Turistvegprosjektet.
  6. Arkitektur N nr. 8 2012.
  7. Dette er en stor forskjell til for eksempel land som USA eller Kina som har feiret/feirer nyskapende infrastruktur og gjorde/gjør dem til landemerker og symboler for nasjonal enhet, evne, kunnskap og stolthet. Se Karl Otto Ellefsen, «Merverdi langs turistvegar. Arkitektur og design» i Nina Berre, red. Omveg. Arkitektur og design langs 18 nasjonale turistvegar, Oslo: Statens Vegvesen, Nasjonale turistvegar, 2007.
  8. Nina Frang Høyum og Jannike Kampevold Larsen, Utsikter. Norge sett fra veien 1733–2020, Oslo: Press forlag, 2012. Flere av artiklene i denne boka diskuterer hvordan landskapet er konseptualisert i norsk reiseliv.
  9. Sitat fra tekst om prosjektets historie av Jan Andresen https://www.nasjonaleturistvegar.no.
  10. Begrepet «Osloskolen» ble først introdusert gjennom forelesningsserien «5+5» ved AHO våren 2013 som en del av diskusjonen om kjennetegn ved den arkitekturtradisjonen skolen forvalter.
  11. Av de som i denne første perioden utførte prosjekter som tilsvarte kvalitetsmålene var 3RW Bergensutdannet og Knut Hjeltnes utdannet i Trondheim.
  12. https://www.nasjonaleturistvegar.no.
  13. Sitert fra https://www.nasjonaleturistveger.no/, «Ofte stilte spørsmål». Omtaleverdien er rundt tre ganger prisen for hva oppslagene hadde kostet som annonser.
  14. I løpet av årene 2006–2017, 44 utstillinger av prosjektet i 16 ulike land. Opplysninger fra Per Ritzler.
  15. Filmene var laget av Gösta Reiland (regissør) og Nils Ljunggren (produsent).
  16. En argumentasjon i denne retningen har gjennom år blitt fremmet i spaltene til for eksempel Arkitektur N. Tidsskriftet, det fremste talerøret for norsk arkitektur, har publisert svært mange av enkeltprosjektene, men omtalene i artikler om prosjektet som sådan har vært svært kritiske. Dels har kritikken dreid seg om at det bærekraftig sett er feilaktig å investere i bilturisme, at tilretteleggingen for landskapsopplevelse i prosjektet har vært utdatert og overfladisk og at prosjektet representerte en unødvendig, estetiserende og eksaltert arkitektonisk kultivering langs vegene.
  17. Ondine Cohane i NYT, søndag 22.10.2017.
  18. https://www.nasjonaleturistveger.no/no/om-oss/Arkitektur+og+kunst. Her finnes lister over prosjekter og hva som er utført av hvilke arkitekter og kunstnere.
  19. Se for eksempel Karl Otto Ellefsen, «Spring Water», i Ellefsen (red.) Et tak over en kilde i Liling-provinsen, Kina, asBUILT nr.19, Oslo: Pax forlag, 2018.
  20. Karl Otto Ellefsen, «Mulighetsstudier», foredrag til utdeling av Grosch-medaljen til Jarmund/Vigsnæs Arkitekter A/S, Nasjonalmuseet – arkitektur, 15.3.2018. Publisert i utstillingskatalogen.
  21. https://e24.no/makro-og-politi...
  22. https://www.innovasjonnorge.no/contentassets/0d32e3231c0a4367a96838ee3bb5b294/nokkeltall-for-norsk-turisme-2016.pdf. Dokumentet publiseres midt i mai, men kun tall for 2016 var tilgjengelig da denne artikkelen ble skrevet.
  23. Endre Kildal Iversen, «Effektmåling av Nasjonale Turistveger», Menon-publikasjon nr. 38 2017.
  24. Iversen, Menon 2017, s.27.
  25. Intervjuundersøkelsen er ikke publisert. Forfatteren har fått tilgang til den ved Turistvegkontoret på Lillehammer.
English Summary
Norwegian Scenic Routes – 20 Years Later

Article by Karl Otto Ellefsen

Norwegian Scenic Routes, 18 scenic stretches of road with a total length of 2151 km, has grown steadily since its beginnings in the mid 1990s. By the end of 2018, 149 of 250 architecture and art projects will have been completed.

Since the pilot project began in 1994 and up to 2029, 4.4 billion NOK will have been invested in the routes. 

What has the client – the Norwegian state – gained from it all, compared to their intentions? In this article, Karl Otto Ellefsen examines the political strategies and results of the Norwegian Scenic Routes project.

20 år på landeveien
Karl Otto Ellefsen
Karl Otto Ellefsen er arkitekt MNAL professor i urbanisme ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
Foto: Anna Kövecses
Publisert på nett 31. juli 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 3 – 2018. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Artikkelforfatteren stiller seg kritisk til aspekter ved turistveiprosjektet og måten det har informert ordskiftet om nyere, norsk arkitektur på. Her eksemplifisert ved Uredd-plassen på Helgelandskysten av Haugen/Zohar. Foto: Steinar Skaar
Artikkel

Nasjonale toalettbygg

Av Bertram D. Brochmann

Nasjonale toalettbygg

Er de Nasjonale Turistvegene et riktig forbilde for morgendagens arkitekter?

På oppdrag fra Nasjonale Turistveger har Karl Otto Ellefsen laget en omfattende oppsummering av «politiske strategier og faktiske resultater» med diagrammer, bilder og tekst som er blitt publisert over 14 sider i Arkitektur N 3/18. Han skriver bl.a.: 

«Vi konkluderer med at de nasjonale turistveger etter all sannsynlighet har hatt en positiv effekt på lokal verdiskaping innen reiselivsbedriftene langs veistrekningene. Det finnes imidlertid ikke effekt av de nasjonale turistveiene på verdiskaping av handels-bedrifter langs turistveiene».

I rapporten prøver han i etterkant å fortelle hvor vellykkede prosjektene er, for å rettferdiggjøre kostnadene og for å gi grunnlag for flere prosjekter frem til 2029, budsjettert til ca. 1400 millioner kroner.

Når rasteplassprosjektene samlet til nå har kostet 2400 millioner kroner, må vi ha lov til å spørre: Hvor er bærekraften i dette nasjonale prosjektet, når turistene på den andre siden av veien ser nedlagte gårdsbruk, der sauene er borte fra kulturlandskapet som har vært beitet i flere tusen år, og en natur som gror igjen? Nå reklameres det med utsøkt utsikt og opplevelsen av å gjøre sitt fornødende med glass i dodøren. Men finnes det ikke andre forhold som det kunne være av interesse for turistene å oppleve i dette langstrakte landet «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», og som kunne ha blitt forsterket med tilsvarende støtte?

Nasjonale Turistveger har klart å oppnå sin målsetting ved at «reklameprosjektene» har fått utrolig mye oppmerksomhet. Bare de siste seks årene har norsk presse publisert nær 11 000 artikler om Nasjonale Turistveger. Utenlandske omtaler kommer i tillegg, med millioner av treff på ulike nettsider. 

Men all denne oppmerksomheten er ikke noe bevis på at dette er stor arkitektur og en riktig trend å fortsette med, når vi vet at det spesielle med Nasjonale Turistveger er at de har fått lov til å disponere indrefileten av norsk natur til rasteplasser over hele landet, som noen steder er blitt kronet med toalettdesign som et blikkfang. Dette ville aldri blitt tillatt hvis private initiativer sto bak.

Nasjonale Turistveger forstyrrer forståelsen av sammenhenger, og undergraver at arkitektur er noe mer enn utforming av utsiktsterrasser og noen vegger omkring et toalett, bygget som en kontrast til en unik utvalgt natursituasjon.

God arkitektur er et formsvar på mange flere forhold gjennom sin funksjon, og gir en tolkning av hvordan det inngår i en større sammenheng. Svein Hatløy, grunnleggeren av Bergen Arkitektskole, understreket at et hus skal være en del av et landskap, ikke dominere det. Mens filosofen Arne Næss en gang sa til noen BAS-studenter: «Vi må ha lov å bygge fysiske byggverk i vår natur, når byggverket inngår i en økologisk sammenheng».

Artikkelforfatteren stiller seg kritisk til aspekter ved turistveiprosjektet og måten det har informert ordskiftet om nyere, norsk arkitektur på. Her eksemplifisert ved Uredd-plassen på Helgelandskysten av Haugen/Zohar. Foto: Steinar Skaar
Foto: Steinar Skaar

Artikkelforfatteren stiller seg kritisk til aspekter ved turistveiprosjektet og måten det har informert ordskiftet om nyere, norsk arkitektur på. Her eksemplifisert ved Uredd-plassen på Helgelandskysten av Haugen/Zohar.

En annen alvorlig side ved Turistveg-prosjektenes positive medieoppmerksomhet, er at det for byggherrer, arkitekter og arkitektstudenter etterhvert har utviklet seg en trend og en felles idé om at det er slik arkitektur skal være.

Det nye Munch-museet i Bjørvika er et eksempel på en slik forenklet tankegang, som et «signalarkitekturbygg». Bygget kommer til å bli den nye «Nasjonale Turistveg-rasteplassen i Oslo», hvor vi får panoramautsikt over byen, og med Operaen under oss kan vi fort komme til å glemme hvorfor vi egentlig er kommet til den skjeve høgblokken med gedigne konstruksjoner innkledd i glass – en lukket form som okkuperer byrommet.

Nesten samtlige prosjekter i Statens vegvesen sitt program for Nasjonale Turistveger er også blitt publisert i Arkitektur N. Utsøkte, spennende og spektakulære rasteplasser med landskapsdesign og spesiell toalett-design. Er disse prosjektene virkelig så enestående og interessante at det er nødvendig å publisere alle? Er de ment som forbilde for oss arkitekter, eller er det for å vise hvordan noen «unge», utvalgte arkitekter har fått anledning til å leke seg fram til et spesielt utformet toalett for en byggherre som har godt med penger?

Et eksempel på et prosjekt som har fått sin plass i Arkitektur N, er Steinsdalsfossen i Norheimsund. Rasteplassen er bygget opp som et stort, spesielt og grønt betongobjekt, som får så mye oppmerksomhet at fossen kommer helt i bakgrunnen. Byggeriet er satt inn som et dominerende fremmedelement i en jordbruksbygd. Designstandard og kostnader er langt over gjennomsnittet for vanlige folk som driver gårdsbruk og holder det grønne landskapet i hevd, med spor etter tre tusen år gamle byggetradisjoner. På en måte er prosjektet «frekt» i forhold til nærmiljøet, men de lokale politikerne lar staten holde på, bare de betaler.

Dette prosjektet forteller også om en ny designarkitektur planlagt fra et annet sted. Det kommer fra en designkultur rundt AHO i Oslo og er finansiert av staten. En egen «turistvegavdeling» i Statens Vegvesen har fått myndighet til å engasjere arkitekter for å lage rasteplasser med «landskapsdesign» og toalett med «toalettdesign» i urørt norsk natur i hele landet.

Rasteplassene er spesielt utformet med en materialkontrast i forhold til omgivelsenene og er blitt plassert på steder hvor det er spesielt fin eller spektakulær utsikt – nifse stup eller uendelig hav – som fungerer som kulisser for «turistblikket» og som egner seg spesielt godt til fotografering.

På denne måten er rasteplassene blitt en fortsettelse av nasjonalromantikkens litt overflatiske «prospekt-tradisjon», som oppdaget naturen som bilde, der inspirerte malere laget vakre naturbilder som borgerskapet kunne ha hengende på sine vegger. 

Toalettbyggene skal ha utsøkt design, som en kontrast til sine omgivelser. De skal bli lagt merke til og vise en byggherre som har god råd, på samme måte som de tidligere storgårdene i innlandet viste frem sine staselige stabbur og loft. Toalettbyggene er blitt en videreføring av en romantisert «norsk -byggetradisjon».

Nå må vel de Nasjonale Turistvegers tid snart være forbi og bli avsluttet, da målsettingen deres er i utakt med dagens bærekraftdiskusjon og Parisavtalen. I dag må vi ha andre og mer helhetlige holdninger til hva bærekraftig norsk natur er. Landskapet må betraktes som noe annet enn kulisser og våre omgivelser må være noe mer enn en kontrastbakgrunn for forfinede objekter.

Artikkelforfatteren stiller seg kritisk til aspekter ved turistveiprosjektet og måten det har informert ordskiftet om nyere, norsk arkitektur på. Her eksemplifisert ved Steinsdalsfossen av Jarmund/Vigsnæs. Foto: Jiri Havran
Foto: Jiri Havran

Artikkelforfatteren stiller seg kritisk til aspekter ved turistveiprosjektet og måten det har informert ordskiftet om nyere, norsk arkitektur på. Her eksemplifisert ved Steinsdalsfossen av Jarmund/Vigsnæs.

English Summary
National Rest Stop Toilets – a Comment on the Norwegian Scenic Routes Project

By Bertram Brochmann

In response to Karl Otto Ellefsen’s article in Arkitektur N 3/18, Brochmann asks: Where is the sustainability in these projects, when the tourists are met on the other side of the road with run-down farms, where the sheep no longer graze and the landscape is growing wild? The goals of the project collide with the Paris agreement and other such efforts.

Nasjonale toalettbygg
Bertram D. Brochmann
Bertram D. Brochmann er siv.ark MNAL på Vestlandet.
Nasjonale toalettbygg
Publisert på nett 31. juli 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2019. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Nasjonale turistveger  – en ny norsk nasjonalromantikk
Artikkel

Nasjonale turistveger – en ny norsk nasjonalromantikk

Av Bertram D. Brochmann

Nasjonale turistveger – en ny norsk nasjonalromantikk

Det utfordrende formspråket er blitt et av turistvegprosjektenes kjennemerker, på de mange stedene som skal presentere Norge for interesserte tilreisende. Nasjonale turistveger har sågar blitt tildelt Norsk Kulturarvs ærespris, definerer dermed hvilket natursyn Norge ønsker å fremstå med. Men Bertram D. Brochmann drister seg allikevel til å spørre: Er dette egentlig noe å skryte av?

Statens vegvesen er et statlig organ med ansvar for å bygge, drifte og vedlikeholde en infrastruktur med veger for biler i hele landet med sine fjell, daler og fjorder.

Bilbruken har lagt føringer for utviklingen i vårt samfunn i lang tid og fortsetter å være bestemmende. Myndigheter og politikere viser ingen tegn verken å ville evaluere eller endre denne utviklingen. Utbygging av kollektiv transport, som alternativ, er det vanskelig å få gjennomslag for da slike løsninger ikke ligger innenfor målsettingen for Statens vegvesen. 

Bilen med sin individuell frihet for persontransport og godstransport, får ukritisk og med minimale restriksjoner okkupere mer og mer areal i vår natur til motorveger, trafikkmaskiner, parkeringsplasser og garasjer. I tillegg gir den økende bilbruken et betydelig tilskudd til CO2-utslippet og forurensningen av luften, som selvfølgelig også må betraktes som en del av naturen.

«Nasjonale turistveger» er et landsdekkende prosjekt som Statens vegvesen har ansvar for å gjennomføre. Prosjektet har som overordnet mål å sikre at enkelte vegstrekninger blir spesielle turistattraksjoner. Jonas Gahr Støre og Liv Signe Navarsete skriver i Statens vegvesens utstillingsbok OMVEG. Arkitektur og design langs 18 Nasjonale turistvegar: «Statens vegvesen sine ambisjoner gjennom Nasjonale turistveger er å forsterke, foredle og gi særpreg til kjøreopplevelsen. ... det er allerede oppnådd internasjonal arkitektfaglig anerkjennelse.» Vegfarende turister skal gjennom merkevaren Nasjonale turistveger tilbys det «ypperste av norsk natur sett fra bilvinduet» (Nasjonale Turistvegers nyhetsbrev mai 2005), samtidig som en skal kunne gå ut av bilene på spesielt tilrettelagte steder med vidt utsyn over landskapet eller på nifse steder med bratte stup, hvor en kan besøke toalett, legge fra seg søppel, fotografere, få informasjon, parkere bobilen om natten eller spise medbrakt mat.

At Nasjonale turistveger er et svært viktig prosjekt, ser man av omfanget. Det er snakk om å bruke 800 millioner kroner frem til 2015, og hele 100 millioner kroner bare i 2009, i tillegg til lokal kommunal innsats. Prosjektet har med sin størrelse nærmest uten diskusjon fått tillatelse til å bygge i uberørt natur på fine og spesielle steder over hele landet.

På denne måten har Statens vegvesen gjennom Nasjonale turistveger fått en myndighet til å definere den offentlige holdningen til norsk natur. Slik naturen fremstår i turistvegprosjektene, skal vi se på den, men ikke røre ved den. Naturen er blitt en slags antikvarisk gjenstand som vi skal betrakte på avstand. Vi skal ikke gå inn i den, og antakelig heller ikke være en del av den.

I OMVEG skriver prosjektleder Jan Andersen: «... det er nødvendig å vera dristig og spenstig når det gjeld kvalitet, ikkje minst i det arkitektoniske uttrykket.» Karl Otto Ellefsen antyder i samme bok at prosjektene har varierende kvalitet, og at det fysiske uttrykket er en blanding av arkitektur, kunst og designhåndverk, en slags hybrid arkitektur. Noen prosjekter er så opptatt av å vise seg som «hybrid arkitektur» av ypperste klasse at de stjeler all oppmerksomhet fra omgivelsene de står i. Prosjektene er så sterke i seg selv at de besøkende mister fokus på stedets natur. Arkitekturen «produserer» seg selv mer enn den presenterer landskapet. 

Disse prosjektene er en del av en form for «design»arkitektur som representerer en spesiell holdning til faget, en holdning som har utviklet seg på Østlandet helt siden Lillehammer-OL 1994 og Gardemoenutbyggingen, med Norsk Forms engasjement i ryggen og referanser til en misforstått Sverre Fehn.

Arkitekturhistorisk snakker noen om en «særnorsk poetisk modernisme» som har vokst frem i den senere tid. Gjemt bak dette begrepet har Nasjonale turistveger utviklet seg til «en ny norsk nasjonalromantikk» som er blitt en slags lekestue for norske arkitekter. All positiv oppmerksomhet prosjektet har fått, er med på å legitimisere mer bruk av uberørt natur og tilrettelegge for ytterligere vekst i bilbruken. Dette får åpenbart skje uten diskusjon. 

Målsettingen er nådd for Nasjonale turistveger: Prosjektene får stor, nærmest sensasjonell oppmerksomhet og går sin seiersgang i tidsskrifter verden over som reklame for arkitektene og for å lokke å flere turister til billandet Norge.

Det er synd at et så stort prosjekt som Nasjonale turistveger ikke i større grad tar fatt i dagens utfordringer, og setter vårt forhold til norsk natur i sammenheng med de globale miljøproblemene, men i stedet lager vakre «vegsmykker» som skaper avstand til naturen snarere enn kontakt med den. 

Andre prosjekter derimot, f.eks. vindmøller på land, som produserer fornybar ren energi, og som inngår i en økologisk og global sammenheng, er uønsket og er blitt direkte motarbeidet av Nasjonale turistveger, da de ødelegger turistenes opplevelse av «den norske naturen». 

Det virker som om dette turistvegsynet på norsk natur har bredt seg helt inn i den norske regjering, som har problemer med å løse miljømessige og økologiske utfordringer i eget land og i stedet kjøper seg fri med «miljøkvoter» andre steder.

Hvorfor er det «bilinstitusjonen» Statens vegvesen, og ikke Miljøverndepartementet, som har ansvaret for å administrere et så stort og viktig prosjekt, en av dagens hovedfortellinger om norsk natur? Hvorfor har ikke de unge arkitektene som Statens vegvesen har plukket ut, engasjert seg mer for å gi fysiske «formsvar» på de økologiske og landskapsmessige sammenhengene som setter norsk natur inn i en større sammenheng?

I Sverige har man utviklet en form for «turistvegprosjekter» med et helt annet fokus på naturen og den globale miljøsituasjonen enn man har i Norge. Det er bygget over 32 mindre besøkssentre, naturum, som de heter, rundt om i hele Sverige. Flere er under planlegging og bygging.

Det er så mange av dem (i forhold til de 13 store norske nasjonalparksentrene) at det går an å betrakte de svenske naturum som en slags turistvegprosjekter, steder som det er naturlig å oppsøke på en rundtur i landet. Spesielt de nyeste naturum er spenstige formsvar på den spesielle natursituasjon de er en del av. 

Naturum skal gi besøkende kunnskap om verden og inspirasjon til å se og utforske naturen selv. På hvert av stedene legges de økologiske sammenhengene pedagogisk frem med informasjon om insekter, dyr, vegetasjon, blomster, geologi, klima osv. på stedet. Det vises også hvilke miljømessige endringer som er i gang, og hvilke endringer som sannsynligvis vil komme til å skje i fremtiden ved en global oppvarming. 

Naturum er idag bemannet med velutdannet personale og har generøse åpningstider og gratis entré. Bygningene skal være estetisk tiltalende, og byggene skal være miljøtilpasset. Naturum er også en del av og et utstillingsvindu for den svenske regjeringens satsingsområder i miljøpolitikken gjennom utstillinger, lokale møter, brosjyrer osv. Og bruk av f.eks. vindmøller ser ikke ut til å forstyrre svenskenes syn på naturen.

Svenskene viser med sine naturum en åpen og fremtidsrettet holdning til sin natur, mens vi i Norge satser på en «ny norsk nasjonalromantikk» med et snevert og spesielt syn på vår natur, at det som skjer utenfor vegenes asfaltkanter, som gjengroing av kulturlandskapet og nedlegging av gårdsbruk og grendeskoler, er uinteressante temaer. De faller utenfor Statens vegkontors ansvarsområde, og dagens miljøproblemer og utviklingen av visjoner fremover faller dermed også utenfor dette store nasjonale prosjektet.

Nasjonale turistveger i sin nåværende «overspektakulære» form må stoppes. Ressursene bør i stedet brukes på funksjoner og tiltak langs vegene som viser turistene mer av levedyktige lokalsamfunn, i både nye og gamle kulturlandskap. 

English Summary
National Tourist Routes – a new National Romanticism in Norway

Commentary by Bertram D. Brochmann

The Norwegian Public Roads Administration is responsible for building and maintaining roads throughout Norway, and has given priority to the car as the main mode of transport. With a minimum of restrictions, roads and infrastructure has been allowed to consume vast areas of natural land, with the resulting high emissions of CO2 and other pollutants. The National Tourist Routes projects aim at upgrading certain particularly beautiful stretches of road, suitable for marketing Norway and its natural splendour abroad. The project is huge, with 800 million NOK to be spent by 2015, and it has de facto given the road authority defining power in formulating the country’s official view of nature. This is dubious and regrettable, says Bertram Brochmann, who points to the Swedish invention of the socalled «naturum», a series of visitors’ centres that exhibit the natural processes of selected parks and nature reserves, as a strategy that gives better insights into the processes of nature. This seems a more forwardlooking attitude, says Brochmann, than the regression to the picturesque which is the reality of most of the Norwegian National Tourist Route projects

Nasjonale turistveger  – en ny norsk nasjonalromantikk
Bertram D. Brochmann
Bertram D. Brochmann er siv.ark MNAL på Vestlandet.
Nasjonale turistveger  – en ny norsk nasjonalromantikk
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Eggum
Prosjekt

Eggum

Snøhetta AS, 2007

Arkitekt:
Snøhetta AS


Eggum
 
Eggum
Eggum
Eggum
Plan av servicebygget.

Plan av servicebygget.

Plan of the service building. 

 
Situasjonsplan.

Situasjonsplan.

Location plan.

Arkitektens beskrivelse

Eggum ligger på yttersiden av Vestvågøy i Lofoten. Det tidligere fiskersamfunnet ligger ut mot storhavet, på et lite, flatt belte mellom en steil fjellvegg og havet. I sommersesongen er Eggum et svært populært sted for folk som vil se midnattssolen. Turistene samler seg i området rundt Kvalhausen, som ligger et stykke forbi selve Eggum. Kvalhausen er en haug som under 2. verdenskrig ble brukt som radarstasjon av den tyske okkupasjonsmakten. Ringmuren rundt radaren står fremdeles igjen, og er et kjent landemerke.

Prosjektet består av et servicebygg som ligger inne i et amfi der det også er plass til parkering for personbiler, samt en organisering av trafikken på stedet med to oppstillingsplasser for bobiler. Terrenget har vært premissgivende for organiseringen av prosjektet. Et allerede eksisterende massetak i haugen Kvalhausen er brukt til å plassere servicebygg og parkeringsplasser. Servicebygget er et flerbruksrom på 20 kvm med kjøkkenfasiliteter og tilhørende toaletter. Bygget består av to konstruktivt forskjellige deler – en betongramme plassert inn i terrenget og et trevolum som strekker seg ut av betongrammen. Trekledningen er av lokalt drivtømmer, og gabionene er fylt med stein fra utsjaktingen på stedet.

English Summary
National Tourist Routes
Eggum, Lofoten

Architects: Snøhetta AS

Eggum lies on the outside of the Lofoten islands, and the site at Kvalhausen, next to the WW2 radar shelter, is a place to watch the midnight sun in the summer. The project comprises a service building and a reorganisation of the infrastructure. The cladding is local driftwood, and the gabions are filled with stone from the ground works.

Eggum
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Gornitak rasteplass, Nesseby
Prosjekt

Gornitak rasteplass, Nesseby

Av Margrethe B. Friis

Gornitak rasteplass, Nesseby

Arkitekt:
Margrethe B. Friis


Gornitak rasteplass, Nesseby
 
Gornitak rasteplass, Nesseby
Situasjonsplan.

Situasjonsplan.

Location plan.

Gornitak er første stoppsted på Varangervegen. Strekningen løper langs vår eneste østvendte fjord, Varangerfjorden, gjennom et åpent landskap som forteller om isens og havets tilbaketrekninger i grensesonen der hav har forlatt land. Prosjektet tar utgangspunkt i og ønsker å rendyrke de horisontale platåene i et av våre eldste landskap samtidig som det vil fremheve og sette de karakteristiske elementene som står igjen fra 2.verdenskrig i en arkitektonisk sammenheng. Anlegget har tre hovedelementer:

Rastebrygga med parkering definerer anleggets øvre platå. Den er av plasstøpt betong med lyse tilslag og har alle rasteplassens hovedfunksjoner samlet under ett tak, lett tilgjengelig fra parkeringsplassen. Utgangspunktet er et kubisk natursteinhus fra siste krig, som fungerte som ammunisjonslager. De vertikale betongformene gir le for vind, utsyn over fjorden, og fungerer sammen med de to toalettene som bæring for overdekning, samt info-vegger. 

Sommerenga definerer nedre platå, og er et minne om den slåttenga som var her da Gornitak var et lite samfunn med posthus, butikk, molo, jordbruk og dyrehold. Den fungerer som arena for lek og hvile.

Moloen er rast sammen, og er vurdert -restaurert av Turistvegprosjektet, men da den blir tatt av isen hvert år, har prosjektet nøyd seg med å trekke stien til foten av moloen med bålplass og rastebord.

Stien med elvegrus fra Tana passerer de karakteristiske betongskivene som står igjen og var bæring for store drivstofftanker under krigen, og binder sammen de tre hovedelementene i anlegget.

English Summary
National Tourist Routes
Gornitak, Varanger

Architects: Margrethe B. Friis, sivilark. MNAL with Berg & Dyring landscape architects AS

Gornitak lies on Norway’s only east-facing fjord, in an open post-glacial landscape. The project consists of three elements: the conc-rete rest pier by the car park, based on an old WW2 ammunition store; the summer meadow, a reminder of the former agricultural community; and the existing brea-water, reached by a gravelled path.

Gornitak rasteplass, Nesseby
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Fugletitterhus, Skjerpenvatnet og Gardsvatnet
Prosjekt

Fugletitterhus, Skjerpenvatnet og Gardsvatnet

70°N arkitektur AS, 2005

Fugletitterhus, Skjerpenvatnet og Gardsvatnet

 
Fugletitterhus, Skjerpenvatnet og Gardsvatnet
 
Fuglekikkertårn Gardsvatnet, plan 1. et.

Fuglekikkertårn Gardsvatnet, plan 1. et.

Bird watcher tower at Gardsvatnet, ground floor plan.

Arkitektens beskrivelse

Ved fuglereservatene Skjerpenvatnet og Gardsvatnet i Lofoten er det satt opp to 6,5 m høye observasjonstårn for fugletitting. Områdene har et svært rikt fugleliv både sommer og vinter og er attraktive lokaliteter for ornitologer. Det er lagt vekt på at fuglene ikke skal bli forstyrret i hekkesesongen. Langs inngangen til tårnet er det derfor høye skjermvegger, og observasjonsplattformen i øvre plan er utformet for å unngå silhuetter mot himmelen. På inngangsplanet er det et værbeskyttet rom med en observasjonsspalte i glass, mens det på øverste plan er store åpne flater for best mulig utsyn. Tårnet har en stålkonstruksjon som er inndekket av sekundære trekonstruksjoner, og ubehandlet trekledning. Stålkonstruksjonen er stabilisert for å tåle sterke vindkrefter, og fordi fuglekikkerter er ømfintlige for vibrasjon. 

English Summary
National Tourist Routes
Birdwatcher hides, Lofoten

Architects: 70°N arkitektur AS

High fences along the approaches screen the bird watchers using the two towers at Skjerpenvatnet and Gardsvatnet from view. At ground level the rich bird life can be studied through a glazed slot, whilst the top platform gives a wide overview. The towers have an extra stiff steel construction, covered in untreated timber boarding.

Fugletitterhus, Skjerpenvatnet og Gardsvatnet
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Syklisthus, Grunnfør
Prosjekt

Syklisthus, Grunnfør

70°N arkitektur AS, 2005

Syklisthus, Grunnfør

 
Syklisthus, Grunnfør
Syklisthus, Grunnfør
Syklisthus, snitt.

Syklisthus, snitt.

Cyclists‘ shelter, section.

Arkitektens beskrivelse

Syklisthuset ligger på Grunnfør, nord i Lofoten, i et stort åpent landskap med utsyn mot Vesterålen. Få meter fra havet blir huset utsatt for et ekstremt klima med til tider svært sterk vind. Syklisthuset gir besøkende le for været og samtidig en storslagen naturopplevelse. På det avlukkede inngangsplanet kan besøkende parkere sykler og tilberede mat. På det åpne øvre planet har man en 360 graders panoramautsikt. Rommet er avdelt i flere soner og steder for hvile ved at konstruksjonselementer er inntrukket fra fasaden. Det nordvendte amfiet gir storslagent utsyn mot midnattsola og havet i nord. Bæresystemet er en fagverkskonstruksjon i stål, kombinert med sekundærbæring i tre.

Fakta

Syklisthuset er tildelt Nordnorsk Arkitekturpris 2008

English Summary
National Tourist Routes
Cyclist shelter, Lofoten

Architects: 70°N arkitektur AS

This shelter is located in an extreme climatic situation with very strong winds. The closed ground level has room for cooking and parking bicycles, whilst the upper resting level offers a 360o view. The steel structure is combined with secondary timber members.

Syklisthus, Grunnfør
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Rasteplass, Torvdalshalsen
Prosjekt

Rasteplass, Torvdalshalsen

70°N arkitektur AS, 2005

Rasteplass, Torvdalshalsen

Rasteplass, Torvdalshalsen
 
Rasteplass, Torvdalshalsen
Situasjonsplan.

Situasjonsplan.

Location plan.

Arkitektens beskrivelse

Torvdalshalsen er utsiktspunktet der de flate midtpartiene på Vestvågøya først blir synlige for trafikken fra øst. Fra stedet er det utsikt over det historiske området på Borg, der vikingmuseet er bygget. Utsiktspunktet er etablert med en gjennomgående trekonstruksjon som verner mot vær og vind og gir lune sitteplasser for dem som vil nyte den flotte utsikten. Etter avkjøring fra hovedveien krysser man anlegget og parkerer bilen. Fra øst til vest skiller en 60 m lang skjermvegg parkeringarealet fra rasteplatået. Ramper og trinn langs skjermveggens sørside følger terrenget. Trinnene fungerer også som sittebenker og er skjermet av lave vegger kledd med mørke plater som varmes opp av sola. Skjermveggen er bygd opp av en stålkonstruksjon kledd med ubehandlede trespiler og forskalingsplater. 

English Summary
National Tourist Routes
Stopping point, Lofoten

Architects: 70°N arkitektur AS

This stopping point has a view of the Viking museum at Borg. It comprises a continuous timber structure that offers sheltered seating, separated from the car park by a 60-metre long screen wall. The screen has a steel structure covered with timber slats and dark shuttering boards that absorb the heat from the sun.

Rasteplass, Torvdalshalsen
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Rampen.
Prosjekt

Utsiktspunkt Tungeneset, Berg

Code:arkitektur, 2008

Utsiktspunkt Tungeneset, Berg

Arkitekt:
Code:arkitektur


Utsiktspunkt Tungeneset, Berg
Rampen.

Rampen.

The ramp.

Toalettbygg.

Toalettbygg.

Toilet house.

Rekkverket om natten.

Rekkverket om natten.

Railing at night.

 
Situasjonsplan.

Situasjonsplan.

Location plan.

Arkitektens beskrivelse

Profilpunktet på Tungeneset i Steinfjorden er en del av et prosjekt som strekker seg over svabergene ned mot storhavet og utsikten til Okshornan på den andre siden av Ersfjorden. Målet har vært å etablere en rasteplass så nær havet som mulig. Rasteplassen er forbundet med parkeringsplassen med en rampe i tre og betong som peker direkte mot Okshornan.

Prosjektet består av fire elementer, parkeringsplass med toalettbygg, betongrampe, trerampe og rasteplass, og har oppstått i en dialog mellom arkitekt og landskapsarkitekt gjennom fullskala-skissering på plassen. Rampens plassering og rasteplassens utforming ble skrittet opp i nysnø av arkitektene og så målt inn horisontalt og vertikalt. Toalettbyggets form ble «bygget» med lekter og så målt opp.

Parkeringsplassen og betongrampen er konstruert med en støttemur i betong med et høyt rekkverk i tre. Toalettbygget er i sin helhet støpt i betong og består av toalett, rullestoltoalett og teknisk rom. Alt treverk er av typen sibirsk lerk. Rasteplassen er utført i plasstøpt betong med skrå flater som skaper flere sittemuligheter. På betongflaten er det bygget et ildsted med grill.

English Summary
National Tourist Routes
Viewpoint, Senja

Architects: Code: Arkitektur AS with Aurora Landskap AS

The aim was to locate a viewpoint as close to the sea as possible. The lookout is tied to the car park with a concrete and timber ramp, and the project also comprises toilets and a picnic area. The design was developed through full-scale on-site sketching by outlining the main elements in the snow, and measuring them up.

All timber is Siberian Larchwood. The picnic area and toilet facility is in in-situ concrete.

Utsiktspunkt Tungeneset, Berg
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Plattformen over juvet.
Prosjekt

Gudbrandsjuvet utsiktsplattform

Jensen & Skodvin Arkitekter AS, 2007

Gudbrandsjuvet utsiktsplattform

Plattformen over juvet.

Plattformen over juvet.

The platform above the gorge.

 
Det krumme rekkverket sikrer mot klatring.

Det krumme rekkverket sikrer mot klatring.

Curved railing prevents climbing.

Dekke i stål og betong.

Dekke i stål og betong.

Steel and concrete floor.

 
Plan utsiktsplattform.

Plan utsiktsplattform.

Plan of the platform.

Arkitektens beskrivelse

Gudbrandsjuvet er en serie fosser, stryk og juv noen kilometer syd for Trollstigplatået. Stedet har i mange år hatt ca. 250 000 besøkende hver sommer. Prosjektet har hatt som hovedmål å gjøre opplevelsen av attraksjonen tryggere og tilgjengelig for alle. Det er tilføyd en konstruktiv krans rundt en eksisterende kolle, delvis i betong og delvis i stål. Denne gjør det mulig å se mer av fossen enn tidligere. Den innovervendte kurven øverst på rekkverket gjør at det er mulig å lene seg trygt utover fossen; dess-uten gjør den rekkverket klatresikkert. Det er flere forskjellige samvirkende konstruktive prinsipper i rekkverket, spesielt på grunn av geometrien i plan; dermed får rekkverkets enkeltdeler relativt små dimensjoner. Utsiktsplattformen er første byggetrinn i et større prosjekt der blant annet et kafé-/toalettbygg og en broforbindelse til et tilliggende parkeringsområde inngår.

English Summary
National Tourist Routes
Gudbrandsjuvet viewpoint

Architects: Jensen & Skodvin Arkitektkontor AS

Gudbrandsjuvet is a series of waterfalls and pools running though a narrow gorge, and the place receives about 250 000 visitors every summer. This project makes the gorge accessible and safe by encircling a small hillock in a steel and concrete structure with a slender steel railing.

Gudbrandsjuvet utsiktsplattform
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Nasjonale Turistveger Hardanger, Hereiane
Prosjekt

Nasjonale Turistveger Hardanger, Hereiane

3RW Arkitekter, 2007

Nasjonale Turistveger Hardanger, Hereiane

Arkitekt:
3RW Arkitekter


Nasjonale Turistveger Hardanger, Hereiane
Toalettbygget

Toalettbygget

Toilet house

Nasjonale Turistveger Hardanger, Hereiane
Nasjonale Turistveger Hardanger, Hereiane
Nasjonale Turistveger Hardanger, Hereiane
Arkitektens beskrivelse

Det lille toalettbygget ligger langs Riksvei 550, mellom Jondal og Utne. Rasteplassen har en fantastisk utsikt over Hardangerfjorden og tilgang til sjø over lynglandskap og langtrukkede svabergformasjoner. Bygget består av to hovedelementer: en monolittisk skiferkonstruksjon og en gul betongbase. Form og materiale bygger på lokale ressurser og håndverkstradisjon. Den gule betongen løper kontinuerlig gjennom hele bygget og danner uteplass, sitteelement, indre gulv og skillevegg mellom de to toalettene. Ytterveggene er bygget i massiv skifer, med en presis og glatt utside og en ru innside. Toalettet er tilrettelagt for alle typer brukere.

Hereiane i Hardanger – forståelsen av et landskap

Omtale ved Nils Georg Brekke, geolog og Bertram D. Brochmann, arkitekt

Hereiane er et ganske spesielt sted, med store blankskurte svaberg av lys gneis som ligger med sine myke former skrånende ned i fjorden. 

I dette rommet er det landet et «gult betongteppe» med toalettskåler og vasker av rustfritt stål omsluttet av et kompakt skall av presist skåret stein. Er denne landingsplassen tilfeldig? Er dette spesielt utformede toalettbygget spesielt tilpasset situasjonen på Hereiane?

Tenker vi oss at det «gule betongteppet» flyr videre, står vi tilbake med et ordinært parkanlegg, avgrenset mot terrenget med vanlig firskåret kantstein. Det er planert ut en stor grusflate for toalett og parkerte biler, det er satt ut spesialdesignete betongbord og benker mellom noen av fjellryggene, og i en av ryggene er det saget en kostbar åpning med diamantsag, ned i granitten, for å lage en hellelagt «opplevelsessti» ut mot fjorden – dekket med rektangulære, kantskårne heller lagt oppå kompakt gneis.

Denne geologiske «operasjonen» er tydelig utført for å gjøre noe med landskapet, for å skape oppmerksomhet – mens den trange innkjørselen er preget av åpne sprengsteinsflater og muren mot riksvegen framstår som en påplastret støpekant av enkleste sort.

Hvor er arkitektens begrunnelse for den spesielle utforming i forhold til akkurat dette landskapet? Hvor er helheten mellom bygg og landskapstilpassing? Hva er arkitektens tanke om å åpne for en bedre opplevelse av det store landskapsrommet?

Er dette et eksempel på at Nasjonale turistveger er mer opptatt av å få en slags reklameoppmerksomhet, en «opplevelsesgimmick», i stedet for å tilføre stedet fysiske tiltak og elementer som vil gi besøkende en større forståelse av landskapet?

English Summary
National Tourist Routes
Stopping point at Hereiane, Hardanger

Architects: 3RW arkitekter

This is a small toilet facility on a stopping point with a fantastic view of the Hardanger fjord. It consists of a monolithic slate house on a yellow concrete base that incorporates seating and internal partitions. Form and materials are based on traditional local crafts.

Hereiane in Hardanger – understanding a landscape

Commentary by Nils Georg Brekke and Bertram D. Brochmann

Hereiane is a geologically unique post-glacial landscape, with soft ridges of ice-worn granite. The placing of a yellow concrete «carpet» and the cutting of «experience paths» into such a setting seems arbitrary and distracting, says Brekke and Brochmann in this short comment. It is just a cry for attention, which adds nothing to an understanding of the processes that shaped the place.

Nasjonale Turistveger Hardanger, Hereiane
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Nasjonale Turistveger Møre og Romsdal, Trollstigen – Flydalsjuvet
Prosjekt

Nasjonale Turistveger Møre og Romsdal, Trollstigen – Flydalsjuvet

3RW Arkitekter, 2007

Nasjonale Turistveger Møre og Romsdal, Trollstigen – Flydalsjuvet

Arkitekt:
3RW Arkitekter


Nasjonale Turistveger Møre og Romsdal, Trollstigen – Flydalsjuvet
Nasjonale Turistveger Møre og Romsdal, Trollstigen – Flydalsjuvet
 
 
Ssituasjonsplan

Ssituasjonsplan

Site plan

Arkitektens beskrivelse

Flydalsjuvet ligger på kanten av den bratte fjellsiden som fører ned til Geirangerfjorden. Mer enn 600 000 turister besøker området i løpet av de fire sommermånedene. Oppgaven har vært å lage tiltak som forbedrer og beskytter det unike landskapet mot det stadig økende presset fra turistene. Utsiktspunkt, parkeringsplasser, avfallssortering og servicebygninger er utviklet langs veien i tre ulike nivåer som er bundet sammen av et langt buktende fortau. 

Servicebygningene er bygget opp av 200 år gammelt laftet tømmer festet til et fem centimeter tykt glassfundament. Tømmeret ble hentet fra en gammel gård. I Geiranger ser man flere eksempler på at de gamle fraflyttede gårdene signaliserer den kulturelle endringen bort fra tradisjonelle fiske- og fangstsamfunn og til turisme. 

English Summary
National Tourist Routes
Flydalsjuvet, Geiranger

Architects: 3RW arkitekter with Smedsvig Landskapsarkitekter AS

Flydalsjuvet viewpoint lies on the steep mountainside above the Geiranger fjord. Platforms, car parks, rubbish collectors and toilet facilities on three levels along the road protect the vulnerable landscape from the large number of visitors. The buildings are constructed with timber from an old log house nearby, set on a glass foundation.

Nasjonale Turistveger Møre og Romsdal, Trollstigen – Flydalsjuvet
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.
Gangbru over Likholefossen
Prosjekt

Gangbru over Likholefossen

Nordplan AS, 2006

Gangbru over Likholefossen

Arkitekt:
Nordplan AS


Gangbru over Likholefossen
Gangbru over Likholefossen
Gangbru over Likholefossen
Arkitektens beskrivelse

Brua spenner over Gaularvassdraget ved Likholefossen, som er ein av fleire mektige fossar langs Gaularfjellsvegen.

Brua er plassert heilt framme ved fossen. Den er 54 cm brei og totalt 36 meter lang, med eit fritt spenn på 24 meter. To armeringsmatter med symmetrisk påmonterte L-profilar samvirker med ei rettlina gangbane/hovudbjelke og to rettlina handløparar til ein lett, stiv og luftig konstruksjon.

Alle komponentane er aktive i konstruk-sjonen. L- profilane er tynne og ekstra sprikande, slik at dei reflekterer lyset. Brua blei prefabrikkert i fire delar og montert med helikopter.

På grunn av brua er det ført fram standard gangveg til fossen, som no kan opplevast av alle.

English Summary
National Tourist Routes
Pedestrian bridge, Likholefossen, Gaularfjell

Architects: Nordplan AS, Førde

The bridge spans the Gaular River at the Likholefossen waterfall. It sits at the edge of the fall, with a free span of 24 metres. A combination of reinforcement mats and steel L-sections gives a light, stiff structure where all the elements are structurally active. The bridge was prefabricated in four parts and brought to site by helicopter. The bridge and the path leading to it allow universal access to the falls.

Gangbru over Likholefossen
Publisert på nett 30. august 2019. Opprinnelig publisert i Arkitektur N nr. 1 – 2009. For å få full tilgang på alt innhold i Arkitektur N kan du kjøpe eller abonnere på papirutgaven.